Av Johan Petter Andresen

Innlegget har ikke fått plass i Klassekampen

Klassekampen hadde en artikkel den 4. januar under tittelen «Fiender finner sammen». Der beskrives det hvordan den tyrkiske og den syriske staten legger opp til et samarbeid for å knuse Syrias demokratiske styrker (SDF). Deretter påpekes det at SDF er alliert med USA i kampen mot Islamsk stat og at Russland og Syria vil se seg tjent med at USA svekkes. Og der stopper analysen.

Hvorfor belyses ikke konsekvensene  samarbeidet mellom disse diktatorene for å knuse SDF har for den folkelige kampen for sosiale, økonomiske og politiske rettigheter? Det er den folkelige kampen som er hovedkraften i utviklinga i denne delen av Midtøsten. Denne demokratibevegelsen truer Tyrkias herskerklasse, Syrias diktatur, Russlands posisjon og Irans diktatur. Også USAs innflytelse vil svekkes dersom demokratibevegelsen vinner fram.

I Tyrkia har Kurdistans arbeiderparti vært en ledende drivkraft i demokratikampen siden stiftelsen på 1970-tallet. Ikke aleine. Det er mange demokratiske krefter i Tyrkia. Blant de legale partiene spiller Folkenes demokratisk parti (HDP) en sentral rolle, sammen med fagforeninger, kvinneorganisasjoner og kulturelle organisasjoner. Til tross for at styresettet i Tyrkia nærmer seg et diktatur, er overklassen nå redd for at det statsbærende partiet AKP, som regjerer sammen med ultra-høyre partiet MHP, skal tape posisjoner i valget juni. Krefter som vil innfri noen av krava til demokratibevegelsen vil da  kunne styrke seg.

I Syria i 2012 utnytta de demokratiske kreftene krigen mellom Assad-diktaturet og den vestlig/Nato-støtta jihadist-opposisjonen til å gjennomføre en demokratisk revolusjon i Nord og Øst Syria. Området består av en mosaikk av folkegrupper der arabere utgjør den største gruppa og kurdere den nest-største gruppa. Her prøver man å utvikle en form for direkte-demokrati med vekt på kvinnefrigjøring og økologi. Området huser mellom 4 og fem millioner og utgjør rundt 30 % av Syrias landområde.

I Nord Irak står PKK sterkt i fjell-områdene og samarbeider med ulike demokratiske krefter. Samtidig står kampen for og mot demokrati internt i de dominerende partiene PUK og KDP. Disse partiene kontrolleres av halv-føydale klansoverhoder.  Det er stadig demokrati-opprør retta mot disse klanslederne.
I Iran har den folkelige bevegelsen skutt fart de siste åra og utgjør en stadig større trussel mot autokratiet. Demokrati-bevegelsen står særlig sterkt i de kurdiske områdene. De siste månedene har vi sett et sterkere samarbeid mellom opposisjonelle i alle deler av Iran.

Det er i dette lyset man skal forstå tilnærmelsen mellom de anti-demokratiske kreftene. De føler seg trua av de mangslungne demokratiske bevegelsene.
Tyrkia er mange-årig og sentralt Nato-medlem. USA/Nato har viktige militære baser i Tyrkia. Tyrkias diplomati med Russland gjelder ikke at Tyrkia er på vei ut av Nato, men at Tyrkias overklasse har behov for å slå ned demokrati-opprøret. Og her har Tyrkia Natos fulle støtte.

De demokratiske kreftene i de fire statene har erfart over tid at de må, på den ene sida, utnytte motsetningene mellom de ulike stormaktene, og på den andre sida vite at i det lange løp må de stole på egne krefter og solidaritet fra vanlige folk i resten av verden.

Det er å håpe at Klassekampens dekning framover vil inkludere denne grunnleggende siden ved de politiske og militære kampene i Midøsten.