Leserinnlegg i Klassekampen 2.8.2021 av Jan Bojer Vindheim,
leder, Trondheim Solidaritet med Kurdistan

Borgerkrigen i Syria går inn i sitt ellevte år. Over halvparten av befolkningen har flyktet, mange til utlandet. Alle store byer unntatt hovedstaden er bombet til ruiner av det syriske luftvåpenet med russisk og iransk hjelp. Det er likevel store områder der regimet ikke har kontroll. Tyrkia har okkupert Afrin i vest og et stort område lenger øst. Den væpnede opposisjonen er presset sammen i Idlib-provinsen. Flere millioner mennesker, hvorav mange flyktninger, lever der under svært kummerlige forhold.

Øst for Eufrat kontrolleres nærmere 30 prosent av landområdet av den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (AANES), hvor kjernen er det kurdiske partiet PYD. Området har i dag et arabisk flertall, og rommer mange kristne, jesidier og andre minoriteter. PYD følger Abdullah Öcalans filosofi om demokratisk autonomi. Administrasjonen er derfor basert på lokale forsamlinger der alle etniske og religiøse grupper er representert. Det legges stor vekt på kvinners rettigheter, og de fleste viktige posisjoner er delt en mann og en kvinne, ofte med ulik etnisk eller religiøs bakgrunn.

Kurdiske partier i opposisjon til PYD blir undertrykt, men selv de argeste kritikerne må innrømme at forholdene er langt bedre enn i andre deler av Syria.

AANES er basert på militsen, Syrias Demokratiske Styrker (SDF), som med støtte fra den internasjonale koalisjonen har nedkjempet IS, til en pris av 10.000 døde. Det internasjonale samfunnet er dem derfor stor takk skyldig.

AANES blir likevel av Tyrkia og Russland nektet å delta i de FN-organiserte samtalene om Syrias framtid. Tyrkia frykter for sin sikkerhet, og Russland ser utviklinga som en trussel mot regimet i Damaskus. De nekter å tillate åpning av grenseovergangene mot provinsen. Vaksiner og annet medisinsk utstyr er ikke unntatt. Norge har i Sikkerhetsrådet støttet åpning av grensa. Hvis det internasjonale samfunnet ønsker å få slutt på krigen, gir det ingen mening å isolere området, nekte hjelpeorganisasjoner adgang, eller utelukke selvstyremyndighetene fra å komme med innspill i forhandlingene om Syrias framtid. Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nordøst-Syria, og trekke dem inn i forhandlingene om landets framtid.