Uttalelse om Rojhelat – Landsmøte i Solkurd 17.03.24

I etterkant av det islamske iranske regimets drap på Jina Amini startet de ulike folkegruppene i Iran et massivt opprør som den kurdiske befolkningen stod i spissen for. Slagordet “kvinne, liv frihet”, som på mange måter definerte opprøret, spredte seg til Rojhelat (Øst-Kurdistan) i Iran fra andre deler av Kurdistan. Dette slagordet var helt og holdent et resultat av det kurdiske folkets kamp.

De revolusjonære strømningene ble ønsket velkommen i store deler av Iran, og involverte betydelige deler av det iranske samfunnet i flere måneder. Den islamske republikken i Iran begynte raskt å slå ned på folkets protester, spesielt i minoritets-områder som den kurdiske delen av landet. Tusenvis ble såret, drept eller arrestert.

Regimet angrep også gjentatte ganger basene til de kurdiske opposisjonspartiene som er tvunget til å operere fra de autonome kurdiske områdene i Irak (KRG) siden starten av 80-tallet. Disse angrepene, som ble gjennomført med missiler og droner, har drept flere titalls aktivister og partimedlemmer, både barn og voksne.

Det iranske regime har også signert en sikkerhetsavtale med den irakiske regjeringen og lagt press på både Bagdad og Erbil i forsøk på å avvæpne de Iransk-Kurdiske opposisjonspartiene, samt for å internere dem i leirer slik at de ikke kan drive politisk aktivitet rettet mot Rojhelat.

Regimet i Irak har også nylig kansellert passet til Mustafa Hijri, sekretæren for opposisjonspartiet KDPI. Mange kurdere antar at dette presset mot opposisjonspartiene fra Rojhelat vil fortsette til de er fullstendig ødelagt, og at dette er motivert av ønsket om å avslutte den kurdiske motstanden og revolusjonstilløpet.

Den Irakiske staten er i stor grad avhengig og kontrollert av det iranske regimet, men de kan fremdeles påvirkes av internasjonalt press. Det er derfor viktig at demokratiske stater og folkebevegelser rundt omkring i verden legger press og protesterer mot forsøkene på å ødelegge den kurdiske bevegelsen i områdene kontrollert av Iran. Om bevegelsen i Øst-Kurdistan ødelegges, stenges døren for en demokratisk og stabil fremtid i hele Iran.

Et aspekt ved den brutale undertrykkelsen mot Kurdistan som sjelden sees i media er angrepet fra pan-iranere og fascistiske iranske bevegelser som, selv om de selv er fiender av det nåværende regimet, angriper og truer den kurdiske delen av opposisjonen. Disse gruppene, som er stort sett tilhengere av Reza Pahlavi – sønnen av den avsatte sjahen av Iran, startet en omfattende kampanje mot det kurdiske folket både i persiske medier og sosiale medier allerede i starten av Jina-opprøret. De er redde for at den kurdiske kampen vil vekke andre minoritets-nasjoner og folkegrupper til kamp, slik at perserne ikke lenger kan herske i Iran. Enkelte tegn peker på at personer tilknyttet det iranske regimet har infiltrert den persiske opposisjonen i Iran og at de har spilt en viktig rolle i disse kampanjene. Samtidig vet vi at iransk fascisme og hat mot minoriteter finnes blant de fleste monarkister, blant mange republikanere og selv blant deler av den iranske venstresiden. Dette er ikke et nytt fenomen.

Til tross for alle disse vanskene er den kurdiske opposisjonen fremdeles den bevegelsen i Iran som kjemper for progressive prinsipper og som kan føre til en demokratisk utvikling i landet. Det er derfor viktig at vestlige land følger med på de persiske mediene og motstemmer dem i å spre fascistiske og sjåvinistiske synspunkter og sørger for at de lever opp til internasjonale standarder. Det finnes iranere (alt fra forfattere og politiske aktivister til kunstnere) som åpenlyst er kurdofobiske, transfobiske, kvinnefiendtlige og fascistiske og som åpent publiserer slike reaksjonære synspunkter på sosiale medier, men som allikevel blir invitert på debattprogrammer i persiske TV-stasjoner, noe som styrker det iranske regimet.

Den vestlige verden har lite innflytelse på den iranske regjeringen, men de kan prøve å hindre spredningen av fascistiske og menneskefiendtlige ideer på deres territorium. Europa og verden bør konfrontere disse fenomenene på persisk tv. Spesielt TV-kanalen “Iran International”, BBC Persian” og “Voice of America» har vært sentrale i å promotere Sjahens etterkommere og andre reaksjonære pan-iranere. Vestlige regjeringer i land, med Norge i spissen som en fredsnasjon, bør gjøre det som står i deres makt for å hindre at protestene mot den islamske republikken resulterer i etableringen av enda en totalitær og undertrykkende stat, denne gangen under pan-iranske faner.