Er Norge på feil kurs i Syria?

Aftenposten 29. mai 2018.

Av Johan Petter Andresen, Sara Baban og Erling Folkvord

I Nord-Syria har vi i tre uker møtt arabiske og kurdiske ledere i byer og landsbyer som Syrias demokratiske styrker (SDF) har befridd fra Islamsk stat (IS). Dette ga ny kunnskap om kampen mot IS, gjenoppbyggingsarbeidet og utenlandske aktører.

Norges bidrag

Regjeringen sier at Norge har bidratt militært i kampen mot IS ved å sende norske soldater til en leir ved grensa mellom Syria og Jordan. Regjeringen har verken sagt noe om kostnadene eller om tiltakets effektivitet i kampen mot IS.

Vi antar at direkte hjelp til SDF ville hatt større virkning. De var lenge de eneste som tok opp kampen mot IS på bakken. Samtidig er de en sekulær og kvinnefrigjørende kraft. SDF har ønsket og ønsker fortsatt humanitær støtte fra Norge.

Nå er den norske styrken demobilisert. Kampen mot IS fortsetter. I Kobanê – en by på størrelse med Bodø – har mer enn 1 200 familier mistet en eller flere av sine i denne krigen. Ved IS tidligere hovedstad, Raqqa falt også mange. Vi så ødeleggelsene i begge byene like etter frigjøringen. Uten en løsning av den krigsskapte sosiale og økonomiske krisen, vil IS og liknende grupper få nytt rekrutteringsgrunnlag.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Syria er som en mosaikk, både religiøst og kulturelt. Byene vi besøkte, har bygd opp nye styringsorganer. Arabere, armenere, kurdere, turkmenere og andre deltar på like fot. I Raqqa hadde vi samtaler med Leyla Mustafa, den ene medlederen for Raqqas sivile råd. Vervet tilsvarer omtrent å være ordfører i Norge, med den forskjellen at det er delt mellom en kvinne og en mann. Vi møtte også Ibrahim Rasheed, nestleder i Gjenoppbyggingsetaten.

På frigjøringsmarkeringen i Raqqa i oktober 2017 så vi en ødelagt, minelagt og folketom by. I mai 2018 gjenstår fortsatt 30 prosent av mineryddingen. Likevel strømmer byens befolkning tilbake til de trygge områdene. De er i gang med gjenoppbyggingen av sine ødelagte hjem og virksomheter. Det finnes litt bygningsmaterialer, noen lastebiler og gravemaskiner, men det de har, er som dråper i opprørt hav.

P1060586

Flyktningene vender tilbake

Før krigen var folketallet anslått til 300 000. Leyla Mustafa anslo i midten av mai at det da var 150 000 til 155 000. Nye tusener kommer hver uke. Hun svarte diplomatisk da vi spurte om byen får god hjelp fra utlandet. De får noe hjelp, men svært lite om en ser det i forhold til behovet eller summene USA-koalisjonen brukte på å bombe byen.

Raqqa har gitt 43 ikke-statlige hjelpeorganisasjoner lisens til å virke i byen. I samtalen med den ansvarlige for samordningen, spurte vi etter norske aktører. Han kom ikke på noen.

USA har opprettet sin egen Reconstruction committee i Raqqa. De som jobber der, tjener det tredobbelte av de som gjør samme jobb for kommunen. Dermed mister kommunen  gode fagfolk. Her bør ikke Norge følge USAs eksempel.

Norge bidro med soldater noen mil unna Raqqa. Der ble det svidd av millioner som kunne ha blitt brukt til flyktninger «der de er». Den norske staten og norske bedrifter har store inntekter fra våpensalg til krigførende stater i Midtøsten.

Enkel transport til Raqqa

Det har vært argumentert med at det er vanskelig å få inn hjelp til Nord-Syria. Dette har alltid vært mulig, om enn med begrensninger. I Manbij fikk vi beskrevet varehandelen med Tyrkia via Jarablus. Handelen er enda større mellom Nord-Syria og Assads landsdel. Vi så kilometervis med tankbiler, fulle av råolje nordfra og med raffinerte produkter på returen.

Transport fra Nord-Irak til Nord-Syria er nå aller enklest. Vi så trailerlass etter trailerlass passere bruene over Tigris. En grensefunksjonær på syrisk side, sa at det nå er tilnærmet fri ferdsel for varetransport over grensa.

Det trengs bare at regjeringen vår bestemmer seg for å hjelpe Raqqa og det øvrige Nord-Syria. Og så gjør avtaler med myndighetene på begge sider av grensa. De er lett tilgjengelige.

Regjeringen påstår at den prioriterer å hjelpe flyktningene «der de er» i stedet for å ta dem til Norge. Da er det merkelig at Norge ikke hjelper hjemvendte flyktninger i det frigjorte, men krigsødelagte Raqqa.

Norges daværende regjering vedtok i 2012 at Syrias Nasjonalråd er de rette representanter for den syriske befolkningen. Den frie syriske hæren (FSA) ble da betraktet som Nasjonalrådets militære styrker. Norges standpunkt var og er politisk støtte til grupper som kjemper mot Assad.

Syrias demokratiske styrker, som frigjorde Raqqa, har derimot ikke deltatt i borgerkrigen. De har hverken støttet Assad, jihadistene eller andre tyrkisk-støttete opprørere. Tyrkia bruker nå jihadister som okkupasjonsstyrker i Afrin, men under navnet Den frie syriske hæren (FSA). Sivile som har opplevd disse gruppene på nært hold, understreket at det ikke er klare skiller mellom dem. – De skifter uniform og er Al Nusra den ene dagen og IS eller FSA den neste. Slik oppsummerte en assyrisk kvinne i Shaddadi.

Okkupasjon og nasjonal suverenitet

Nato-landet Tyrkia okkuperte i august 2016 en del av Syria som er på størrelse med Vestfold. USA ga flystøtte mens Russland og Iran ga stille aksept. I oktober 2017, og etter avtale med Russland og Iran, plasserte Tyrkia egne styrker lengst nord i Idlib-provinsen. I januar 2018 invaderte Tyrkia Afrin, et område som ikke hadde deltatt i borgerkrigen. Russland ga Tyrkia lov til å sende bombefly inn i syrisk luftrom.

Russland bidrar nå til demografiske endringer som Tyrkia ønsker. Dette «ordnes» ved å transportere titusenvis av jihadister og deres familier fra blant annet Øst-Ghouta til Idlib og til områder som Tyrkia okkuperer.

Prinsippet om nasjonal suverenitet er viktig for et lite land som Norge. Hvordan kan Norge fordømme Russlands annektering av Krim, men tie når Tyrkia okkuperer deler av Syria?

Kort oppsummert: Norges innsats og Norges unnlatelser i Syria har gjort stor skade for landets befolkning. Dette har svekket kampen mot IS. Regjeringen kan nå sikre en seriøs norsk innsats i gjenoppbyggingen. Å samarbeide med Raqqas sivile råd er enkelt. USA gjør det allerede. Rask gjenoppbygging vil svekke rekrutteringsmulighetene for IS og andre jihadister, noe Norge selv er tjent med.

Hvis regjeringen vil hjelpe flyktningene «der de er».