Av Johan Petter Andresen
(Artikkelen sto i Klassekampen 5.02.2019)

I følge nettstedet Prison Studies var det under 50 000 innsatte i tyrkiske fengsler i år 2000. I 2014 var det 158 000. I november 2018 var det 220 000. Fengslene er overfylte og fylles av opposisjonelle.

Folkenes demokratiske parti (HDP) er det viktigste opposisjonelle partiet. HDP er sentral i den kurdiske kampen for autonomi, også kjent som liberal og demokratisk med kvinnefrigjøring, fagbevegelse og økologi som sentrale kampsaker. På tross av forfølgelse, drap, og fengslinger fikk HDP nesten 12 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg i 2018. Åtte av dets parlamentarikere, bl a tidligere medleder og presidentkandidat Selahattin Demirtas sitter inne.

Hundrevis sultestreiker

En av parlamentarikerne er Leyla Güven. Hun tok initiativ til en sultestreik for snart 90 dager siden. Hun ble varetektsfengsla i januar 2018. Den 25. januar 2019 ble hun sluppet ut av fengselet. Søkelyset vil ikke rettes i like sterk grad mot fengselet når hun dør. Rettsprosessen mot henne fortsetter. Hennes hovedkrav er at den fengslede tidligere lederen for PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet), Abdullah Öcalan skal få møte sine advokater og sin familie jevnlig, i tråd med internasjonal rett og tyrkisk lov. Öcalan har vært fengslet siden 1999 og har ikke fått møte sine advokater siden 2016.

Over 200 andre politiske fanger sultestreiker også med det samme kravet. Dessuten sultestreiker aktivister i Irak, Canada, Storbritannia, Frankrike og Tyskland og i Strasbourg (14). Sultestreikene er et nødrop til verdenssamfunnet om å legge press på Tyrkia for å få i gang igjen fredssamtalene som president Erdogan stoppa våren 2015. Men hittil har lite skjedd og i Tyrkia går det fra vondt til verre. Siden juli 2016 har minst 231 journalister blitt arrestert. Opposisjonell media er tatt over av regimet.

Økonomisk nedgang foran lokalvalg

Det er nedgang i tyrkisk økonomi. Med økende indre problemer bruker de ledende partiene avledningsmanøveren – å mobilisere mot en ytre fiende – PKK i Tyrkia og PYD (Det demokratiske enhetspartiet) i nordre Syria. «Kampen mot terrorisme» er overskriften fram til lokalvalget den 31. mars 2019.

Etter kuppforsøket og innføringen av unntakslovene sommeren 2016, har 150 000 personer vært i politiets varetekt anklaget for terrorisme, medlemskap i en væpnet organisasjon eller delaktighet i kuppforsøket. En eller flere ganger i uka eller måneden må 350 000 mennesker melde seg for politiet.

Regjeringspartiet, AKP, har også presidenten som kan styre gjennom dekreter, egne lover utenom parlamentet. AKP har fjerna 92 lovlig valgte borgermestere fra HDPs lokale samarbeidsparti DBP og satt inn erstattere utpekt av staten. HDP og BDP var mot kuppforsøket i 2016 og hadde ikke noe med det å gjøre. Begrunnelsen som oftest gis for å fjerne representantene er at de «støtter PKK-terroristene». Dekretene kan ikke ankes eller overprøves.

Maktkonsentrasjon

Etter endringer i grunnloven i 2017 har AKP fått muligheten til å utnevne over halvparten av medlemmene i komiteen som kontrollerer utnevnelsen av statsadvokater og dommere. Europarådets Venezia-kommisjon har kritisert dette. Etter kuppforsøket i 2016 har over 100 000 offentlig ansatte blitt sparka, herav en fjerdedel av dommerstanden (over 4000). Erdogan-lojale fyller rekkene.

Sentralisering av makta kombinert med militære ekspedisjoner inn i Syria og Irak, mens landet opplever en økonomisk nedtur, er en eksplosiv blanding. For å få oppslutning spiller staten på tyrkisk sjåvinisme og gir ytre fiender og deres påståtte stedfortredere skylda for de økende problemene. Polariseringa har ført til at ikke bare venstresida har fått økt oppslutning, men også ultrahøyre. I Tyrkias tilfelle gjelder det partiet MHP. Uformelle grupper («Grå ulver») knytta til dette partiet gjør det skitne arbeidet med å angripe venstresida med overfall, drap og bomber mot deres kontorer.

Det er vanskelig å se at Tyrkia kan ta en vending til det bedre. Lokalvalgene 31. mars vil gi en pekepinn på om den forfulgte opposisjonen har evna å stå imot eller om AKP og samarbeidspartiet MHP har tilstrekkelig kontroll over domstolene, politiet, media, utdanningsinstitusjoner, religiøse institusjoner og samfunnet for øvrig til at de beholder eller styrker makta si også i de lokale organene. Man skal heller ikke se bort fra at valgfusk organisert av høyresida vil prege valget, særlig i de kurdisk-dominerte områdene i sør-øst der den progressive opposisjonen står sterkt.  

Hva gjør Norge?

Hva har norske myndigheter gjort i denne situasjonen? I forbindelse med at Nato-landet Tyrkia invaderte Afrin, et av de fredelige områdene i Nord-Syria uttalte både Natos leder Jens Stoltenberg og Norges regjering at de forsto at Tyrkia hadde sikkerhetsinteresser. Det er jo svært skadelig for Norge at myndighetene applauderer at et stort land invaderer deler av et mindre naboland. Norge har heller ikke kritisert grunnlovsendringene som fjerner domstolenes uavhengighet og som sentraliserer makta til presidenten. Norge tier også når det gjelder fengslingen av lovlig valgte parlamentarikere, omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter og angrepene på trykkefriheten. Kort sagt, regjeringas og stortingsflertallets holdning er en skam.