Er det mulig å være lærer, men ikke vise landets småfisk veien til havet?
Er det mulig å bære den store byrden å være lærer og være ansvarlig for å spre kunnskapsfrøene og samtidig skjule seg bak taushet?
Er det mulig å se samvittigheten nage studentene og være vitne til deres magre, underernærte ansikter og fortsatt tie?
Jeg kan ikke la være å forestille meg smerten og fattigdommen til folket i dette landet, og jeg ser ingen grunn til ikke å bli med elven og renne ut i havet, og ende i en alminnelig oppstand.
Dikt av Farzad Kamangar

Den 9. mai 2010 ble fem uskyldige menneskerettighetsforkjempere henrettet av det iranske regimet i Teheran. Disse menneskerettighetsforkjemperne ble henrettet uten lov og dom. De ble dømt i domstoler som mangler enhver troverdighet. Det iranske regimet hevder som sikkert at ofrene var i væpnet kamp mot regimet, og at de var innblandet i bombeattentater. Det tyranniske regimet i Iran fremla aldri noen bevis som kunne bekrefte påstandene ofrene ble dømt etter. Dommerens begrunnelse for henrettelsen var at de var i krig mot Gud. En slik begrunnelse hører hjemme hos IS og det iranske regimet. Dette er noe regimet i Iran har praktisert gjennom sine Sharialover siden de kom til makta for å bekjempe sine motstandere.

I 40 år har det islamske regimet i Iran utstedt mange dødsdommer mot kurdere som har blitt anklaget for blant annet tilknytning til kurdiske opposisjonelle partier i eksil. Kurdere er en av minoritetene som blir sterkt diskriminert i Iran og er fratatt de mest grunnleggende rettigheter som språk, kultur, mulighet til arbeid osv.

Farzad Kamangar, Farhad Vakili, Ali Haidarian og Shirin Alamohooli ble alle dømt til døden, tiltalt for blant annet medlemskap i PJAK (et kurdisk opposisjonsparti). Det mest sjokkerende var dommen mot den kurdiske faglige aktivisten Farzad Kamanger. Han hadde status som lærer og underviste i mange år i de fattigste kurdiske landsbyene i Iran. Etterlatte dagboknotater og brev fra Farzad i fengslingsperioden har vekket oppmerksomhet og interesse hos den nye kurdiske generasjonen i Iran. Unge mennesker kjemper nå for et fritt og rettferdig kurdisk samfunn hvor alle vil bli respektert slik de er. Historien om Farzads harde kamp mot urett i det iranske og kurdiske samfunnet blir omtalt igjen og igjen fra nord til sør. Historiene gjør det iranske og kurdiske folket enda mer nysgjerrige og opptatt av veien til frihet. For folk flest i Iran er Farzad et forbilde på solidaritet og kjærlighet til andre mennesker.
Her vil jeg avslutte med et dikt av Sherko Bekes;

Stormtide
The tide said to the fisherman:
There are many reasons why my waves are in a rage.
The most important is that I am for the freedom of the fish and against the net

Kilde for diktet: https://lyricstranslate.com/en/لافاو-lafaw-stormtide.html

I dette innlegget har jeg oversatt et kort sitat fra den iransk-kurdiske lærer Farzad Kamangar fra kurdisk til norsk. Jeg håper at oversettelsen gir mening.

Serias Nadimi, Tromsø.