En bråkete Nato-alliert.

Nok en god artikkel i Klassekampen 4.02.2021

VÅPENKJØP: ET RUSSISK MILITÆRFLY FRAKTER RAKETTSYSTEMET S-400 TIL EN MILITÆRBASE I ANKARA I TYRKIA. VÅPENKJØPET HAR PROVOSERT USA, SOM UNDER BIDEN ER MINDRE VELVILLIG INNSTILT TIL ERDOGANS OPPTREDEN. FOTO: AFP/NTB

STERKERE LUT – USA vurderer flere og dypere sanksjoner om Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ikke innordner seg.
Av Peter M. Johansen

Analyse

Hver gang Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ringte USAs tidligere president Donald Trump, fikk han nærmest forsikringer om at USA ikke vil trå til med sanksjoner.

Men raskt kan nok Erdogan oppdage at president Joe Biden ikke er like lydhør. Under høringen i Senatets utenrikskomité, som stadfestet utnevnelsen av Antony Blinken som ny utenriksminister, anklaget Blinken Tyrkia for ikke å oppføre seg som en Nato-alliert. Han varslet også at den nye administrasjonen vil vurdere strammere sanksjoner om Ankara fortsetter å kjøpe russisk militærutstyr som rakettsystemet S-400.

«Tanken på at vår strategiske, såkalt strategiske, partner faktisk er på linje med en av våre største konkurrenter, Russland, er ikke akseptabel», fastslo Blinken, ifølge Reuters. At Tyrkia ikke opptrer lojalt, betegnet han også som en «svært, svært betydelig utfordring», og la til at USA kan vurdere å innføre flere sanksjoner.

De første sanksjonene mot Tyrkia kom i desember. Da hadde Erdogan i kjent stil avfeid henstillingen fra Washington om ikke å teste S-400 og bedt USA innse at innkjøpene av rakettsystemet står ved lag. USA tok da i bruk Caatsa-loven (Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act) for første gang mot en Nato-alliert. Dette skjedde uten veto fra Trump.

Lang saksliste

S-400 og Ankaras forhold til Moskva står øverst på Blinkens liste over utfordringer med Tyrkia – som inkluderer energifellesskapet mellom Russland som leverandør og Tyrkia som kunde og transittland til EU.

Stadig flere uenigheter med USA har havnet på sakskartet:

• Motsetningene i Syria: om begge har som mål å få fjernet president Bashar al-Assad.

• Tyrkias letevirksomhet i det østre Middelhavet, som har brakt landet på kant med Nato-landet Hellas, EU-medlemmet Kypros – og dermed EU – og Israel.

• Tyrkias aktive militære innblanding i konflikten om fjellenklaven Nagorno-Karabagh.

• Tyrkias støtte til Hamas i Gaza.

• Den generelle politiske utviklingen i Tyrkia etter kuppforsøket 15. juli 2016.

Nyosmansk politikk

Kommer Erdogan til å føye seg? Tidligere CIA-offiser, Graham E. Fuller, tviler på det. Han peker på at USAs posisjon i Midtøsten allerede er svekket, mens regionale makter, som Tyrkia og Saudi-Arabia, utfordrer alliansen ved å forfølge egne ambisjoner.

Det er derfor mindre sannsynlig at Tyrkia lenger vil være en lojal Nato-alliert så lenge Erdogan følger sin nyosmanske utenrikspolitikk og spiller det turkomanske kortet i Midtøsten, Kaukasus og Sentral-Asia – samtidig som han prøver å balansere Vesten, Russland og Kina for å oppnå stratejik derinlik (strategisk dybde), som Ahmet Davutoglu, seinere utenriks- og statsminister, beskrev i en nyosmansk håndbok fra 2001.

I tråd med politikken søker Erdogan godkjenning fra USA og EU for en større invasjon i Nord-Irak. Målet der er å jakte på geriljaen til Kurdistans arbeiderparti (PKK), HPG (Folkets forsvarsstyrker), som står på terrorlista til både USA og EU.

Dette blir satt i sammenheng med presset for å forby det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) og de nylige tiltalene mot den fengslede HDP-lederen Selahattin Demitras og 108 andre. Disse er tiltalt for drap og forsøk på å splitte Tyrkias enhet gjennom demonstrasjonene til støtte for den kurdiske militsen Folkets/Kvinnenes forsvarsstyrker (YPG/YPJ) i 2014 da de sloss mot IS i Kobane i Syria.

Tiltalene går direkte imot kjennelsen i Den europeiske menneskerettsdomstolen som krever at Demitras blir løslatt. Erdogan anklager imidlertid domstolen i Strasbourg for hykleri. Han viser til at den ikke fant noen brudd på rettigheter da Spania forbød det baskiske partiet Batasuna i 2009.

Reell fare for brudd

«En skilsmisse fra den vestlige familien av nasjoner er ikke urealistisk», skriver Sinan Ülgen, leder for den Istanbul-baserte tenketanken Edam (Senter for økonomi og utenrikspolitikk) i Financial Times.

I løpet av de siste tiårene har Tyrkia blitt et G20-land med en samlet økonomi på nær 800 milliarder dollar. Tyrkia har også Natos nest største hær og en voksende militærindustri som strekker seg utenfor landets grenser. Diplomatiet er det sjette største i verden – foran Tyskland.

«Men Tyrkia har vært plaget av president Recep Tayyip Erdogans manglende evne til å uttrykke denne veksten i samtykkende retorikk og diplomati», påpeker Ülgen. Han mener at Erdogan i stedet har brukt «statsmaktas vekst i hjemlig politisk øyemed» og framstilt det som om «Tyrkia er et land under beleiring av dem som ikke er villig til å innse dets fredelige framskritt».

Ülgen tillegger EU og USA deler av ansvaret: Brussel har de facto frosset forhandlingene om EU-medlemskap, og USA støttet Syrias demokratiske styrker (SDF) i kampen mot IS i Syria. Begge har også innført sanksjoner.

Dermed risikerer USA «et permanent brudd med Tyrkias vestlige orientering og en strategisk omstilling til Moskva» om Biden ikke kommer opp med en «storhandel», konkluderer Ülgen.

Ifølge ham har Tyrkia og USA overlappende interesser:

• Styrke Nato gjennom å bedre forholdet til Tyrkia.

• Bedre forholdet til Iran via et Tyrkia-samarbeid.

• Stabilisere Libya for å demme opp for russisk militær virksomhet der.

Han foreslår at følgende må til for en bedring av forholdet:

• At USA revurderer støtta til SDF.

• At det kommer avtale om betingelser for hvordan Tyrkia skal operere S-400, at Tyrkia blir tatt inn i F-35-programmet og oppheving av Caatsa-sanksjonene.

• Aktiv støtte fra USA i forhandlinger mellom Tyrkia og EU.

Ülgen innrømmer imidlertid at lista kan fortone seg «altfor ambisiøs» – ikke minst i lys av Blinkens uttalelser og hvordan Erdogan opptrer på den internasjonale arenaen.

peterm@klassekampen.no