Innledning på landsstyremøte i Solidaritet med Kurdistan 14. november av Jila Hassanpour.

Mange av Øst-Kurdistans problemer deles med resten av Iran inkludert voldsom inflasjon og en alvorlig økonomisk nedgang som har gjort store deler av samfunnet fattigere. Fortsettelsen av den omdiskuterte atompolitikken og mangelen på seriøs vilje til å løse atomsaken er den viktigste årsaken til den alvorlige økonomiske nedgangen i Iran og Øst-Kurdistan.

Politisk og økonomisk korrupsjon og den økende ineffektiviteten til Irans administrative systemer er andre årsaker til denne omfattende sosiale krisen.

Det iranske samfunnet er i en kontinuerlig bevegelsesmodus (klart for opprør). Hvis ikke Korona-epidemien hadde inntruffet etter de blodige landsomfattende protestene for to år siden, ville den sosiale bevegelsen mest sannsynlig ha gjenoppstått i løpet av kort tid.

Derfor ser noen på dette som en av årsakene til at den islamske republikken ikke vaksinerer befolkningen i samme grad som andre land i verden. Altså at både opinionen og en rekke analytikere mener at regjeringen ikke vil at koronaen skal ta slutt. Koronaen har gjort folk redde for offentlige samlinger. Dette er en velsignelse for et kriserammet system som Iran, og en vei ut av å møte bølgene av sinte demonstranter igjen, selv om det kan være midlertidig.

Men det er ikke noe tvil om at selv med denne mangelfulle vaksinasjonen er det alvorlige og åpenbare tegn på diskriminering av innbyggerne i Kurdistan. En av de laveste vaksinasjonsratene er i kurdiske områder.

På den andre siden har en annen viktig begivenhet de siste månedene funnet sted i den politiske og sosiale scenen i Kurdistan: luftangrepene og artilleriet til revolusjonsgarden i noen fjellområder i Sør-Kurdistan/Bashur som er mistenkt for å være baser for styrkene til opposisjonelle partier fra Øst-Kurdistan/Rojhelat.

De siste månedene har det islamske regimet annonsert at de vil angripe hovedkvarteret til kurdiske partier inne i Kurdistan-regionen i Irak. Hovedårsaken til de nåværende truslene mot Iran, i tillegg til de vanlige årsakene, går mest sannsynlig tilbake til tre viktige faktorer:

1 Regjeringens frykt for disse partienes organisering av den framtidige bølgen av protester.

2 Konkurranse med Tyrkia om innflytelsessfære/påvirkningsmuligheter i Kurdistan-regionen i Irak

3 Innflytelsen fra den pan-tyrkiske strømningen i de øverste rekkene av revolusjonsgarden og andre væpnede styrker i Iran og i de øverste beslutningssentrene i den islamske republikken.

De to første faktorene er kanskje ikke nytt for de fleste, men den tredje faktoren er svært lite kjent og blir sjelden lagt merke til.

Iran har en stor tyrkisktalende (aserisk) befolkning. I motsetning til kurderne har tyrkerne klatret til de høyeste styrenivåene i Iran og har kontroll over svært sensitive organer (selv den øverste lederen av regimet, Ali Khamenei, er aserisk). Tidligere har vi sjelden sett tyrkiske nasjonalistiske tendenser blant den aserisk-talende befolkningen i Iran. Deres iranske shiamuslimske identitet har dominert over deres tyrkiske identitet.

Men fra rundt 25 til 30 år siden begynte den tyrkiske regjeringen å spre pan-tyrkiske ideer blant denne befolkningen, og i mer enn et tiår nå har vi vært vitne til framveksten av en ekstremistisk og fremmedfiendtlig pan-tyrkisk bevegelse, som er tilknyttet Tyrkia. I alle deres gateprotester har dette vist seg i form av slagord der de nekter andre nasjoners eksistens. (Merk at kurdisk nasjonalisme aldri har brukt fremmedfiendtlige eller fascistiske slagord).

Disse ideene henter sin inspirasjon fra den ataturkiske fascismen, som anser den tyrkiske nasjonen som en utvalgt nasjon som har en naturlig rett til å herske over andre nasjoner i verden.

Faktisk er Tyrkia et opphavssted til fascismen. Ved siden av Mussolini og Hitler var det Mustafa Kemal Atatürk som la det teoretiske og praktiske grunnlaget for fascismen. Nå har noen av asererne/tyrkerne i Iran, som er ekstremt fiendtlige mot kurderne, perserne og armenerne, tatt over sensitive posisjoner og i noen tilfeller til og med fulgt opp Tyrkias interesser i Irans sentrale innenriks- og utenrikspolitikk.

Etter fjorårets krig mellom Aserbajdsjan og Armenia har en ny ånd blitt blåst inn i kroppen til denne svært fanatiske pan-tyrkismen, som har forsterket etniske spenninger i områder de deler med kurderne og perserne. Det har blitt så sterkt at de f.eks. drepte to helt vanlige kurdiske borgere i byen Naghade helt uten grunn. Og for noen dager siden angrep fire tyrkiske rasister i Bazergan regjonen nær byen Mako en 30-årig kurdisk mann mens han var på en restaurant og spiste mat, og drepte ham uten videre.

Dessverre er det ingen seriøs politisk eller intellektuell aktør blant disse menneskene som kan forhindre intensiveringen av pan-tyrkiske fascistiske bølger ved å kritisere fremmedfrykten som spres.

Med andre ord, i motsetning til Kurdistan, hvor moderne intellektuelle og politiske bevegelser, med et kritisk og generelt venstreorientert perspektiv, alltid har vært til stede i hjertet av samfunnet og alltid har forsøkt å berike den politiske kulturen i samfunnet i henhold til høye menneskelige idealer ved å presentere filosofisk og kritisk teori, har det aseriske samfunnet i Iran ikke hatt noe annet enn de generelle bevegelsene i Iran. De har ingen moderne og verdslige sosiale og intellektuelle bevegelser.

Dette har forhindret en intern kritikk av tyrkisk fascisme, og i mangel av en slik kritikk kan man til og med forvente en intensivering av det fascistiske og sjåvinistiske insttillingen til de pan-tyrkiske fraksjonene i Iran.

Nå ønsker elementene i denne bevegelsen, som er til stede i de øvre rekkene av den iranske hæren, å følge opp to hovedmål ved å dra Iran tilbake til krigen i Kurdistan:

1 Å svekke bevegelsene og partiene i Kurdistan gjennom det islamske regimet,

2 Gjøre den iranske opinionen og til og med beslutningssentrene opptatte med spørsmålet om Kurdistan for å få deres oppmerksomhet vekk fra Erdogans ekspansjonistiske mål, som nylig har forårsaket alvorlige spenninger mellom Iran og Republikken Aserbajdsjan og Tyrkia.

Erdogan og den nåværende tyrkiske regjeringen har en illusjon om å gjenopplive det osmanske riket. Selvfølgelig vil de aldri lykkes i å nå dette målet, men deres handlinger har ført til en «nasjonalisering» (ideologisk sett) av flere og flere Midtøsten-konflikter, inkludert forholdet mellom kurdere og aserere i Iran.

Utvilsomt vil politikken til den tyrkiske regjeringen gi et forferdelig slag til de syke kroppene til Midtøsten-samfunnene, selv om den allerede har forårsaket mye uopprettelig skade. Dette er uten tvil en av hovedårsakene til eventuelle fremtidige spenninger i Irans multinasjonale samfunn, som potensielt kan være svært farlig for Europa og verden som helhet. Vi må ha et strategisk og makroperspektiv på denne saken fra nå av.