Erling Folkvord deltok på en fest for å markere 73-årsdagen for Abdullah Öcalan og 18-årsdagen for stiftinga av PJAK (Det frie livs parti). PJAK er et av partiene som arbeider i Rojhelat og organiserer motstand mot det islamske presteregimet i Iran.

Kjære venner!

For meg er det ei stor ære å bli invitert hit og være med på en «dobbelt-bursdag». Öcalans 73-årsdag og 18-årsdagen for PJAK.

Gratulerer!

Det er så flott å møte ei bevegelse som fortsetter kampen for nye, frie og demokratiske samfunn for alle folka i Midtøsten.

For nesten 30 år siden møtte jeg Abdullah Öcalan første gang.

Ble jo litt overraska da jeg møtte en ukuelig optimist. Mens regimet i Tyrkia prøvde å knuse frihetskampen med fascistisk terror, snakka Öcalan om kvinnenes avgjørende betydning.

Han fortalte om politisk linjekamp i PKK. «Viss den andre linja i kvinnekampen vinner fram» sa han «kan ikke PKK spille en progressiv rolle i frigjøringskampen i neste århundre.»  

Det han kalte den andre linja, tapte. Det bør vi være glade for.

I Kandil i 2013 hørte jeg opplesinga av Öcalans Newroz-tale. Han hadde skrevet den i fengselscella på Imrali. Han var fortsatt optimist:

«I anledning Newroz roper jeg ut til armenerne, turkmenerne, assyrerne, araberne og alle andre folk like mye som kurderne at de skal se frihetens og likhetens flamme – flammen som brenner her idag – og omfavne den som sin egen. (…)

Idag begynner en ny æra.»

Den ukuelige optimisten Öcalan  er fortsatt i fengsel.

Men millioner kvinner og menn fortsetter den frihetskampen som Sakîne Cansiz, [sɑːkiːnɛ dʒɑːnsɪz], Mazlum Dogan og mange andre ofra livet for. [Både Cansiz og Dogan deltok i 1978 på møtet der drøyt 20 utsendinger vedtok å opprette PKK – det kurdiske arbeiderpartiet.]

PJAK har i 18 år kjempet for folkets rett til et fritt liv i Rojhelat. Mot det islamske presteregimet som er nummer to på Amnestys liste over statene som har flest henrettelser. PJAK samarbeider med de gode kreftene som statens undertrykkelse og terror ikke klarer å knuse.

Jeg har møtt arabere, turkmenere, armenere og så mange andre som i dag kjemper sammen med kurdiske søstre og brødre. Sammen frigjorde de Gire Spi, Manbic, Shaddadi og Raqqa.

De som lever i Maxmur har skapt et eksempel på det nye samfunnet. Kvinner har makt i Maxmur. Men det er ikkje nok. Kampen for kvinnefrigjøring fortsetter der også. [De fleste som lever i flyktningleiren Maxmur, flyktet på 1990-tallet fra terroren i Tyrkia. Maxmur ligger en drøy times biltur sør for Hewler, hovedstaden i Den kurdiske regionen i Irak.]

Den kurdiske revolusjonen som starta i Kobanê og Rojava i 2012, har blitt til den flerkulturelle AUTONOME ADMINISTRASJONEN I NORD OG ØST SYRIA. Denne samfunnsmodellen gir i dag håp til alle frihetskjempere i Midtøsten. Alle de som kjemper for kvinnefrigjøring og demokrati og mot regimene i Teheran, Bagdad, Damaskus og Ankara.

Og mot stormaktene som fører krig for hver sine imperialistiske interesser.

Jeg vil sende en hyllest og en hilsen til alle de som hver dag utvikler frihetskampen videre.  

De som kjemper i dag, bekrefter og viderefører Öcalans optimisme.

Frihetskampen vil seire til slutt!