Saman V. Darbandi saman.v.darbandi@gmail.com
Musiker og tekstforfatter

Sairaan Marofi
Lærer og student
seiran_marofi@hotmail.com

SI NAVNET HENNES: JINA AMINI FIKK IKKE LOV TIL Å BRUKE SITT KURDISKE FORNAVN I IRAN – EN PRAKSIS SOM VIDEREFØRES I PROTESTENE, SKRIVER FORFATTERNE. HER FRA BYEN QAMISHLO I NORD-SYRIA, DER DE FLESTE INNBYGGERE ER KURDISKE.

Som mange vet, startet revolusjonen vi nå ser i Iran i Jina Aminis hjemby (Saqeez) og har spredt seg som ild i tørt gress til resten av Kurdistan og Iran. For kurdiske kvinner handler ikke feminismen kun om påtvunget hijab eller kvinners rettigheter. Det handler også om å frigjøre Kurdistan. Regime etter regime har utført brutalitet mot kurdere og deres motstandskamp. Kvinner blir utsatt for vold og voldtekt, kvinner mister sine barn, kvinner har fått sitt språk forbudt, også lenge før det nåværende iranske regimet. I det siste har det kommet kritikk mot «hvit» feminisme i Norge, som har likheter med den iranske feminismen i Iran og i vesten.

Feminisme skal være solidarisk, universell og mot undertrykkelse i alle former og bekledninger. Ikke alle kvinner møter de samme utfordringene. Kjønn, klasse, etnisitet med mer avgjør hva du blir utsatt for. Ignorerer vi dette, kan vi bidra til å reprodusere undertrykkelse. Spørsmålet blir: Hva er feminismen god for hvis den ikke støtter de underprivilegerte? Hvordan kan frigjøring av kvinner i Iran bidra til at kvinner i Kurdistan får et bedre liv, om den samtidig er med på å reprodusere giftig nasjonalisme og undertrykking av kurderne? Her har iranske kvinner et stort ansvar for å ikke gå opptråkkede fotspor.

Den iranske nasjonalismen definerer seg som nøytral, universell og fellesskapsskapende, mens andre lands nasjonalisme blir sett på som splittende. Eksempler er språket, flaggene og bruket av navnet Mahsa Amini, heller enn hennes forbudte, kurdiske navn, Jina. Men ingen nasjonalisme er noen gang nøytral.

Den feministiske bevegelsen i Kurdistan vil ha makt og innflytelse, den vil foreta radikale endringer i samfunnet, som er unikt for Midtøsten. Et godt eksempel er deres kamp i Rojava og hvordan kvinner er representerte i offentligheten og styreorganer der. Kurdiske feminister krever å bli inkludert i kampen for et selvstendig Kurdistan og står i fronten i motstandsbevegelsen.

Kurdiske kvinner i Iran kjemper flere kamper parallelt. De kjemper mot koloniseringen av sitt land, kultur, språk og identitet, samt mot en systematisk undertrykkelse av kvinner. Men i Iran blir de sett på som andregradsborgere fordi de er kurdiske. Kurdiske kvinners kamp blir ofte neglisjert og redusert av iranske feminister som ikke vil gi dem anerkjennelse verken for å ha startet denne revolusjonen, eller for at de kjemper mot mer urett enn sine medsøstre.

Et eksempel er når iranere konsekvent kaller Jina for Mahsa. Et annet eksempel er Zara Mohammedi, en kurdisk morsmålslærer som ble dømt til fem års fengsel i februar for å ha undervist på kurdisk. Hvor var iranske feminister da?

Blant demonstrantene på Sanandaj-universitetet roper kvinnelige studenter aller høyest med slagordet «Så lenge Kurdistan ikke har suverenitet, vil vi aldri få det bedre». Iran vil aldri være fritt så lenge kurdere og andre nasjonaliteter som frivillig eller ufrivillig befinner seg i landet, blir undertrykt. Regimeskifte vil ikke garantere kurdiske kvinner en bedre hverdag. Et fritt Kurdistan vil derimot forbedre kvinnenes situasjon i langt større grad. I et fritt Kurdistan vil kvinner bli frigjort.

Kvinner i Kurdistan og Iran kan kjempe mot regimet sammen uten å ha samme mål for Iran. En trenger ikke å befinne seg i samme land for å kjempe samme kamp, eller for å være hjerte-søstre. Vi vet at kurdiske kvinner fra hele verden og alle deler av Kurdistan støtter iranske kvinners kamp mot undertrykkelse, og norsk-iranske feminister burde være tabubrytere og stå fremst i rekka for å støtte denne kampen.

Vi ønsker at norske «hvite» feminister engasjerer seg. Samtidig håper vi at både iranske og norske feminister tar kompleksiteten i betraktning i sin støtte for den pågående feministiske revolusjonen.

Artikkelen sto først i Klassekampen 23.11.2022