Erling Folkvord skriver for Medya News. Her er det engelske utgaven av hans siste innlegg.

Natt til 19. november gjennomførte Tyrkia massive luft-angrep mot det Autonome området i Nord og Øst Syria. 6 dager seinere rapporterte NRK (Norwegian Broadcasting Cooperation): «Så langt har Tyrkia angrepet nærmere 500 kurdiske mål i Syria og Irak siden landet innledet en ny militæroperasjon 19. november. Offensiven er rettet mot PKK og den syriskkurdiske YPG-militsen.»

De siste ukene har Russlands president Vladimir Putin endret krigsmetodene i Ukraina. Han og de lojale generalene hans satser nå på å ødelegge sivil infrastruktur: Skoler, sykehus, vannforsyning og kraftstasjoner. Større og større deler av befolkninga mister i lange perioder strøm til oppvarming og matlaging. Fortsetter Putin slik, kommer mange ukrainere til å fryse i hjel i de nærmeste månedene.

Krigsforbryteren Putin fordømmes.

Regjeringssjefer og mange andre i USA og i Europa sier at Putin hver dag begår krigsforbrytelser i Ukraina. Media hamrer løs på krigsforbryteren Vladimir Putin. I forhold til folkeretten mener jeg det er solid grunnlag for en så hard kritikk. Den internasjonale straffedomstolens statutter (Roma-statuttene) levner ingen tvil. Dette er blant handlingene som defineres som krigsforbrytelser:

• Intentionally directing attacks against the civilian population as such or against individual civilians not taking direct part in hostilities;
• Intentionally directing attacks against civilian objects, that is, objects which are not military objectives;
• Attacking or bombarding, by whatever means, towns, villages, dwellings or buildings which are undefended and which are not military objectives.

Hva med øverstkommanderende for NATOs nest største hær?

Hva er forskjellen på Putins forbryterske metoder og de krigsmetodene som President Erdoğan har brukt i de 10 siste dagene før NATOs utenriksministermøte 29 november? Å ødelegge en sivil kraftstasjon har samme virkning om det skjer i Ukraina eller i Syria. For de som rammes, gjør det liten forskjell at Ukraina er større enn Kurdistan.

Jeg skal begrense meg til ett eksempel: Kraftstasjonen ved landsbyen Teqil Beqil. Den ligger noen kilometer fra byen Derik i det nordøstlige Syria. Et reportasjetem fra det uavhengige Rojava Information Center (RIC) reiste dit. Journalistene intervjuet fem personer som kom til kraftverket like etter det første angrepet. RIC har oversatt en uredigert versjon. Dvs at teksten er akkurat slik ordene falt.

Ebdulrehman Mejid forteller:

«The things which we have been seeing are this: We were at home. It was between 11 and 12 [at night], when the sound of an explosion came. We heard the sound of the explosion and of airplanes. We stood up; we understood that the place where they targeted is the same place they targeted last year and the year before. We understood it was the place of the power station. We knew there were two guards there. We said “okay let’s go to the guards and see how they are, maybe they are injured, if they are injured we can help”.

When we went and reached the place: Both guards were injured, and a lot of people had come, especially from the Kocherat area and Berave area. The villages around Kocherat, a lot of people were coming. And Americans [soldiers] also had arrived. 4 armored vehicles of America had arrived. (…) It looked like there was coordination between America and Turkey. Turkey was waiting for the American patrol to leave and were waiting for many people to be in one place before they fired the other bombs. It was clear the goal was to kill as many as possible.»

Shihab Umer fra landsbyen Sherie forteller

Han var der da tyrkiske fly kom tilbake for å bombe de som hadde kommet for å hjelpe :

«Then at 2 o’clock planes came again. It’s not clear what they were doing there. Some civilians were dead but we couldn’t get them out. Until the morning, we were there walking around. We didn’t use a car. The bombs attacked the people there. The airplane came targeting the civilian people with missiles. 6-7 people tried to flee to the cars and then a bomb attacked those people fleeing to the cars. The people who were struck, their bodies were divided into parts. In some places were their hands, in some places their legs. In some cases the hands were 100m away from the bodies. There were some friends in the car and the car was on fire. With the fire in the car they died.»

Denne natta drepte Tyrkia til sammen 11 sivile.

Jeg er ikke i tvil om at Putin dreper flere sivile enn Erdoğan. Men finnes det noen annen forskjell når det gjelder de to presidentenes forhold til krigens folkerett?

Tyrkia og IS (Islamsk Stat)

Tyrkias støtte til IS og andre jihadist-grupper i Syria er dokumentert og godt kjent i alle fall siden 2014. Tyrkiske redaktører, politifolk og statsadvoklater fikk lange fengselsstraffer fordi de da avslørte en våpenlast på vei til jihadistgrupper i Syria. Lastebilene tilhørte MIT – Den nasjonale etterretningstjenesten.

Et av de tyrkiske luftangrepene i den siste uka var rettet mot SDFs (Syrian Democratic Forces) sikkerhetsstyrker ved al Hol-leiren. Åtte av dem ble drept. Bakkestyrkene fra SDF nedkjempet IS i 2019. Siden har antatte IS-tilhengere som ikke har begått grove krigsforbrytelser, og familiene deres vært internert i al-Hol. I dag er det over 50 000 mennesker i leiren.

Etter det tyrkiske angrepet benyttet mange IS-internerte muligheten til å flykte.

Hvem andre enn IS hadde fordel av at Tyrkia på denne måten skapte en fluktmulighet? SDF hevder i en uttalelse at «the invading Turkish state wants to reorganize the Islamic State.»

Er dette egentlig en urimelig påstand?

En ny allianse: NATO og Irans øverste leder Ali Khamenei.

Denne høsten har Mullah-regimet i Iran drept hundretalls kvinner, menn og barn som har deltatt i protester etter at den kurdiske kvinnen Zhina Amini døde mens hun var i Moralpolitiets varetekt. På grunn av dette har Øverste leder Ali Khamenei blitt fordømt minst like intenst som Russlands president Vladimir Putin. Her står NATO-landene og svært mange andre stater sammen.

Flere opposisjonsgrupper i Rojhelat – den kurdiske delen av Iran – har viktige deler av organisasjonene sine i Den kurdiske regionen i Irak. Mullah-regimet har de siste månedene intensivert rakett- og droneangrepene over statsgrensa. I løpet av høsten har angrepene drept mange titalls opposisjonelle og skadet flere.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg

Den kurdiske regionen i Irak rammes av stadige kraftigere militære angrep fra Tyrkia i nord. Iran angriper samtidig fra øst. Mullah-regimet i Iran truer nå med å følge Tyrkias eksempel og starte en bakkeinvasjon. Innenriksministrene i Tyrkia og Iran hadde nylig samtaler for å samordne krigene de fører mot kurderne. En ny militær allianse er dermed et faktum, selv om den neppe blir nedskrevet og signert. I krigen mot kurderne har NATO-landet Tyrkia alliert seg med Mullah-regimet i Iran.

Hadde dette vært mulig viss ikke NATOs generalsekretær i åtte år hadde støttet helhjertet opp om det både han og president Erdoğan omtaler som «Tyrkias kamp mot terror.» Jeg tror i alle fall at det hadde vært vanskeligere for Erdoğan å få NATOs stilltiende støtte.

Flere krigsforbrytelser i 2023 – eller håp om fred?

Jeg er sikker på at utenriksministre i flere NATO-land reiste til toppmøtet uten glede. Noen av dem ønsker seg kanskje en slutt på både Tyrkas og Irans krig mot kurderne. Jeg skriver dette før 30 utenriksministre samler seg rundt Jens Stoltenbergs møtebord i Bucuresti. Men jeg har ikke stort håp om at noen av dem ber Stoltenberg forandre dagsordenen. De tør neppe provosere Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu. Han vil sikkert reagere negativt viss noen krever at møtet skal diskutere Tyrkias folkerettsstridige kriger i Syria og Irak. Jeg tror heller ikke noen av dem tør å utfordre Erdoğans nye allianse med øverse leder Ali Khamenei i Iran.

På den andre sida er det lyspunkter. I Oslo var jeg i dag i en tverrpolitisk demonstrasjon til støtte for kvinnerevolusjonen i Iran. Her var deltakere fra ulike folkegrupper og provinser i Iran: Persere, Kurdistan, Baluchistan, Aserbadsjan, Luristan og flere andre. Jeg har aldri sett et så bredt samarbeid blant eksil-iranere. Nå kjemper de sammen, og på tvers av politiske og etniske skillelinjer. Akkurat som i heimlandet.

Viss en slik enhet blir enda sterkere, kan det bety slutten på Mullah-regimet.

Blant politiske ledere i Europa er det en taus, men utbredt misnøye med at øverstkommanderende for NATOs nest største hær bruker flere av Vladimir Putins krigsmetoder. Blant kurdere – både i Kurdistan og i eksil – er det bred støtte til den nye forma for tverrkulturelt folkestyre.

2023 kan kanskje bli et år som gir håp for folkene i Midtøsten.