Samfunnet i Kurdistan og Iran vil aldri gå tilbake til det det var før opprøret.

Av Adnan Hassanpour

OPPRØR I IRAN 13. september 2022 døde den kurdiske kvinnen Zhina (Mahsa) Amini i varetekt i Teheran etter å ha blitt pågrepet av det iranske moralpolitiet.Dødsfallet satte i gang massive protester. Regimet har slått hardt ned på opprøret. I februar meldte BBC at minst 529 mennesker så langt hadde blitt drept og 20.000 fengslet.Adnan Hassanpour er en kjent iransk-kurdisk journalist som bor i Paris. Han har sittet ti år i fengsel i Iran, hvor han i 2007 ble dømt til døden, en dom som senere ble omgjort.

For mange i Vesten kan den siste tidens utvikling i Kurdistan og Iran fortone seg merkelig, kanskje til og med utrolig. Vestlige medier har nemlig aldri gitt en fullstendig framstilling av samfunnene i Midtøsten. Folk flest har fortsatt det eurosentriske perspektivet som henger igjen fra kolonitida. Fra dette synspunktet betraktes Midtøsten som en homogen enhet. Folket oppfattes som gammeldags og tradisjonelt – som om de umulig kan tilpasse seg den moderne verden. Realiteten er at disse samfunnene ikke er ensartede i det hele tatt. Protestbevegelsen i Kurdistan og Iran viser at progressive bevegelser også finnes i Midtøsten. Det er på tide å analysere området fra et annet perspektiv.

Europas stereotypiske syn på Midtøsten og europeiske og amerikanske lands innblanding i regionen, har forårsaket strukturelle kriser i moderne tid. Dette blir tydelig om vi trekker fram saken om Kurdistan.

Etter første verdenskrig og Det osmanske rikets fall, forsøkte europeiske land, spesielt Frankrike og Storbritannia, å danne «nasjonalstater» i disse områdene. Dette gjorde de uten å ta hensyn til lokale og sosiale realiteter under det osmanske styret, og ut fra et eurosentrisk syn. Dette la grunnlaget for to store problemer:

  Nasjonalstatsformen kunne ikke være en akseptabel og rettferdig modell for samfunn som hadde en pluralistisk og sammensatt befolkningsstruktur.

  Da de nye grensene ble trukket, ble den etniske sammensetningen til befolkningen ikke tatt i betraktning i det hele tatt.

Det var ut fra dette kolonialistiske synet at de tre nye landene Tyrkia, Irak og Syria ble opprettet. Kurderne, en nasjon som før bodde i Iran og Det osmanske riket, og som mesteparten av tiden hadde hatt sine egne, lokale myndigheter, ble delt på en kunstig og urettferdig måte mellom disse fire landene.

Siden den gang har kurderne fortsatt sine kostbare kamper i alle fire deler av Kurdistan, men for det meste har de blitt neglisjert av vestlige regjeringer. Disse har til og med hjulpet de regionale regjeringene med å undertrykke kampene i Kurdistan ved hjelp av merkelapper som «terrorisme».

Etter omtrent et århundre med kamp har kurderne kommet til den konklusjon at de bare kan vinne fram dersom hele Midtøstens befolkninger blir frigjort. Den mest undertrykte nasjonen i regionen har nå stått i front i frigjøringsbevegelsen.

Iran skiller seg ut i Midtøsten på mange måter. Landet har gjennomgått store omveltninger i moderne tid: Fra den konstitusjonelle revolusjonen i 1906 til nasjonaliseringsbevegelsen til oljeindustrien, fra tyranniet i Pahlavi-perioden til 1979-revolusjonen, fra de geistliges maktmonopol til den reformistiske bevegelsen, og fra reformismens fiasko til den nåværende bevegelsen som ønsker tilintetgjørelse av politisk islam og et sekulært styre.

I mange år har sivilsamfunnet i Iran, og spesielt Kurdistan, ikke bare beveget seg utover de aksepterte verdiene til den islamske republikkens regime men gått imot dem. Det som foregår i gatene i dag, er resultatet av en sosial og kulturell renessanse.

Muligheten for seier og etableringen av en demokratisk orden basert på frihet og rettferdighet, er faktisk svært høy. Ifølge offisiell statistikk har omtrent 90 prosent av Irans befolkning utdanning, hvorav omtrent 25 prosent har en universitetsutdanning. De er blant de høyest utdannede i regionen. I tillegg til Irans svært gamle filosofiske tradisjon, har tenkere i Iran oversatt vestlige filosofer, sosiologer og samtidstenkere. Det iranske folket har en kjennskap til både østlige og vestlige ideer som ikke kan sammenlignes med noen av samfunnene rundt.

Ifølge noen meningsmålinger er Irans samfunn nå det mest sekulære i den islamske verden. Landet som gjorde politisk islam til en regjerende makt, er selv i ferd med å ødelegge den innenfra.

Et land som Tyrkia, som erklærte sin Laïcité (sekularisme) fra det første året av statsdannelsen, befinner seg nå i en prosess motsatt vei, der islamistiske tendenser øker.

Fram til 2017 håpet folket i Iran å nå sitt mål gjennom regjeringsreform. Mange stemte på den reformistiske kandidaten i presidentvalget i mai det året. Men bare seks måneder senere var de skuffet over reformen, og i desember 2017 startet det første landsomfattende opprøret for å styrte Den islamske republikken. Tidlig i januar 2018 lyktes regjeringen i å undertrykke det. Flere opprør oppsto i noen regioner, og i november 2019, etter en økning i bensinprisene, ble det dannet et mye bredere opprør i hele landet. Ifølge Reuters drepte de undertrykkende styrkene i Iran minst 1500 mennesker – og de forhindret spredningen av informasjon om hva som foregikk ved å kutte av internettilgang.

Det har vært mange arbeider- og fagforeningsprotester her og der, men covid-19-pandemien hjalp regimet med å slukke opprørets flammer en stund. Likevel gjenoppsto motstanden i september i fjor, etter moralpolitiets drap på Zhina (Mehsa) Amini, i et opprør som fortsatt er i gang.

Før dette siste opprøret, kjent som «Zhina-revolusjonen» eller «Kvinne, Liv, Frihet-bevegelsen», manglet Irans sosiale bevegelse en sammenhengende diskurs. De var for det meste fokusert på å styrte regjeringen. Nå har imidlertid bevegelsen omfavnet en progressiv diskurs med kvinner som omdreiningspunkt. Den søker å ødelegge alle former for tradisjonelle og konservative kvinne-, frihets- og rettferdighetsfiendtlige lover. I denne kampen blir alle former for undertrykkelse angrepet: kjønnsbasert, nasjonal og etnisk, rase- og klassemessig og språklig. Opprørets forkjempere mener at uten å eliminere alle disse formene for undertrykkelse, kan vi ikke være sikre på at et nytt undertrykkende politisk og sosialt system ikke vil erstatte det nåværende.

«Kurdere og kvinner har nå blitt ledere for en bevegelse som kan skape en reell renessanse i Midtøsten»

Denne utviklingen er resultatet av Kurdistans kamper de siste tiårene. Vi har allerede sett konkrete manifestasjoner av slagordet «Kvinne, liv, frihet» i deltakelsen av kvinnelige krigere blant både urbane og gerilja-forkjempere i alle deler av Kurdistan. Den mest kjente i Europa er Rojava (Vest-Kurdistan som ligger i Syria) sin frigjøringskamp mot ISIS. Nå har denne progressive diskursen blandet seg med potensialet i det iranske samfunnet, og har gitt en større kraft til Zhina-revolusjonen.

De mest undertrykte gruppene i Midtøsten, kurdere og kvinner, har nå blitt ledere for en svært innflytelsesrik progressiv sosial bevegelse som, hvis den lykkes, vil skape en reell renessanse i alle landene i regionen og til og med utenfor Midtøsten.

Bevegelsen har nå fått verdens oppmerksomhet. En åpent brev med tittelen «Lytt til stemmene i en feministisk revolusjon i Iran» ble signert en rekke framtredende akademikere, deriblant Judith Butler, Jacques Rancière og Sarah Ahmed, som presenterte seg som en «gruppe feministiske akademiske aktivister». I uttalelsen omtales den protestfeministiske bevegelsen i Iran som en global bevegelse, der kampen «tar opp i seg hele den historiske utviklingen i maktforhold i såkalte islamske samfunn, men også sosiale forhold og global kapitalisme».

Den amerikanske filosofen Michael Hart forstår «Kvinne, liv, frihet» som en forlengelse av slagordet til den franske revolusjonen, «Frihet, likhet, brorskap». Slavoj Zizek, den slovenske filosofen, mener at Zhina-revolusjonen er enda mer progressiv og innflytelsesrik enn vestlige feministiske bevegelser. Den franske filosofen Alain Badiou snakker om en legitim bevegelse, som «må skape nye former for likhet for folket i Iran».

En gruppe kurdiske venstrefeministiske kvinner har kommet med en forespørsel: «Vi ber andre antikapitalistiske og antirasistiske venstrefeminister i Vesten om å slutte seg til oss og stå ved oss i denne kampen. Realiseringen av idealet om frihet og frigjøring er ikke mulig uten å ta tilbake retten til våre liv.

Og det er dette som ligger i slagordet kvinner, liv, frihet i Iran i disse dager. Etter dette slagordet, krever vår feministiske revolusjon transnasjonal og global solidaritet for å realisere den.»

Vestlige samfunn bør se Midtøsten på en ny måte. Et kulturrelativistisk syn som feilaktig anser hijab for å være «et legitimt trekk ved islamske samfunn» og hindrer kritikk av plagget under dekke av å bekjempe «islamofobi», bidrar til fortsettelsen av undertrykkelse i Midtøsten-regionen. Europa bør lytte til Midtøsten-aktivistene uten å misbruke kritikken deres i innvandringspolitikken.

Til syvende og sist er det fortsatt en lang vei å gå. Men endringene som er kommet etter «Zhina-revolusjonen», er ugjenkallelige. Samfunnet i Kurdistan og Iran vil aldri gå tilbake til det det var før dette opprøret. Støtte og solidaritet med denne bevegelsen er plikten til enhver frihetselskende person. Seieren til den kvinnesentrerte revolusjonen i Iran og Kurdistan vil helt sikkert gjøre verden til et bedre sted for menneskeheten.

Oversatt av Jila Hassanpour.

Artikkelen sto først i Klassekampen 8.3.2023