Av Erling Folkvord. Først offentliggjort i Medya News 25. februar 2023.

Noen ganger er det klokt å se litt bakover før man igjen ser framover. Jeg mener palestinere og kurdere i dag er i en slik situasjon. For de har jo erfaringer med å samarbeide og hjelpe hverandre.

Militærkuppet i Tyrkia   12. september 1980 skulle knuse all venstreopposisjon. General og kupp-president Kenan Evren ga ordre om at enhver revolusjonær organisasjon skulle utraderes. Han rettet sin rasisme aller mest mot kurderne. Wikipedia skriver at Evren  «denied the existence of a Kurdish ethnicity and claimed the word Kurd arose from the sound the snow made if one walked in it, and restricted the use of the Kurdish language.^[17] The term «Mountain Turk» was officially replaced with the new euphemism «Eastern Turk» in 1980.

Evren var kynisk, effektiv og nådeløs. Mange radikale og/eller revolusjonære grupper ble knust. Evren hadde mange liv på samvittigheten da han selv døde i 2015. Og jeg forstår ikke hvorfor Erdogan i 2012 laget til en «rettssak» mot Evren, 32 år etter kuppet. Ville Erdogan framstille seg som motstander av kuppmetoder? Evren døde for øvrig uten å ha fått en rettskraftig dom.

PKK (Kurdistans Arbeiderparti), som da var en ung bevegelse, var det sterkeste partiet som overlevde. Kuppmaker Evren klarte ikke å knuse PKK,  selv  om mange av deres aktivister og sympatisører ble drept eller lemlestet. Fengselet i Amed – et av verdens verste torturssentre – var jo ferdigbygd akkurat til kuppet.  Det ble et Martial Law Military Prison.

PKKs indre kvaliteter er en av årsakene til at selv president Evren og torturistene hans – i Amed og andre steder – ikke klarte å knekke bevegelsen. Trolig var dette hovedårsaken.

Men en annen årsak får i dag altfor liten oppmerksomhet: Den revolusjonære palestinske bevegelsen strakk ut ei hand og hjalp sine kjempende kurdiske kamerater som flykta fra general Evrens terror og likviderings-team.

Ahmeds fortelling fra  Akademiet i Bekaa

En gerilja-soldatet jeg møtte i Qandil i desember 1998, fortalte meg om dette. Han og andre kamerater bemannet da en luftvernstilling på en strategisk viktig fjelltopp i Qandil. Ei ombygd mitraljøse var det viktigste våpenet de hadde. Han fortalte at de en gang hadde skutt ned et tyrkisk fly.  

Jeg var da på besøk hos PKK-gerilaen sammen med Veronica, en svært dyktig pressefotograf. Hun var samtidig solidaritetsaktivist.

Soldaten jeg nevnte – vi kan kalle han Ahmed – ga meg ny kunnskap. Han tilhørte det første kullet fra PKK-akademiet i Bekaa-dalen i Libanon. En av de palestinske frigjøringsorganisasjonene hadde gitt PKK tillatelse til  drive undervisning der. Ungdommer som skulle bli geriljasoldater, fikk både ideologisk opplæring og militær trening. Ahmed var i det første kullet som starta utdanninga i januar 1982.

Etter seks måneder ved Akademiet skulle Ahmed og kameratene hans tilbake til Bakur – den  tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan. De skulle delta i kampen mot general Evrens kupp-regime.

For Ahmed og kullkameratene hans gikk det ikke akkurat slik. Sionist-regimet i Israel invaderte Sør-Libanon i juni 1982. Ahmed fortalte at han og de andre i kullet hans diskuterte hva de nå skulle gjøre: Skal vi følge våre egne planer og reise heim til kampen i Bakur, eller skal vi dra til fronten mot den israelske invasjonsstyrken og kjempe sammen med våre palestinske kamerater?

De bestemte seg for å slutte seg til palestinernes kamp. Mange fra det første kullet på  Akademiet kom aldri heim til kampen mot kupp-president Evren. Ahmed fortalte meg at mange nyutdannede geriljasoldater ble martyrer i palestinernes forsvarskamp ved Beaufort-festningen. De kjempet og døde i kampen mot den invasjonshæren som Israels president Yitzhak Rachamim Navon og statsminister Menachem Begin hadde sendt inn i Libanon. Israel skulle knuse PLO og andre palestinske styrker.

Ahmed sa også at mange i Bekaa hadde vært skeptiske til disse ukjente som i januar 1982 kom til Bekaa for å drive skolering og trening.  Hvor kom de fra? Hvem var de? Kunne de være britiske agenter?

– Etter vi deltok i kampen mot Israel, var det ikke noen som tvilte på oss, sa han.

Situasjonen i dag

Dette skjedde for 41 år siden. I dag er situasjonen annerledes og til dels vanskeligere. Palestinerne har fått sin Mahmoud Abbas. Abbas undertegnet i 1993 Oslo-avtalen som har gjort så stor skade for palestinernes frigjøringskamp. Abbas som nå er  87 år, ble i 2005 valgt til president for en fireårsperiode. Siden har det ikke vært presidentvalg.  

Mange palestinere hater Abbas-regimet. Selvstyremyndighetenes sikkerhetsstyrker forfølger og  arresterer palestinere som vil organisere forsvarskamp mot den israelske okkupasjonsmakta. – Abbas gjør jobben for Israel, sa flere av palestinerne jeg i fjor møtte i Israel og på Vestbredden.

Svært mye er forskjellig mellom palestinsk og kurdisk frigjøringskamp. Ja det er så store forskjeller at en utlending som meg skal være forsiktig med å sammenlikne og kommentere. Jeg lever jo i Norge, et av de små imperialistlandene Europa. Et imperialistland som i de siste 35 årene har deltatt i angrepskriger i Europa, Afrika og Asia. Samtidig har vi hatt fred i vårt eget land.

Men jeg vet i alle fall at folkene i Midtøsten siden første verdenskrig har levd med utallige kriger som skyldes imperialistmakters blodige splitt og hersk-politikk. Sionistbevegelsen har, med støtte fra de samme imperialistene, skapt apartheidstaten Israel som fordrev palestinerne i 1948 og siden har okkupert mer og mer av landet deres.

Men jeg spør meg selv: Er det ikke en viss likhet mellom  Mesud Barzani i Bashur og Mahmoud Abbas i Palestina? De samarbeider jo med hver sin okkupasjonsmakt – Israel og  Tyrkia. Kanskje er Barzani verst? Han sender jo sine egne peshmerges for å støtte de tyrkiske invasjonsstyrkene som fører krig mot PKK-geriljaen. Dvs at Barzani deltar i Tyrkias krig mot de som forsvarer Kurdistan.

1982 og 2023

PKK var uerfarne da Ahmed deltok på Akademiets første kurs i januar 1982. Til sammenlikning var noen av de palestinske organisasjonene sterke. Men både de og PKK støttet og hjalp hverandre. Ingen bør glemme de kurdiske martyrene fra 1982. De ble martyrer i palestinernes kamp mot apartheid-staten Israel.

En forsker i Europa som har studert PKKs utvikling,  sier om denne perioden:    

 «Between 1980 and 1982, almost 300 PKK militants were trained in different Palestinian guerrilla camps in Lebanon and were subsequently involved in the armed resistance against the Israeli invasion of June 1982.

However, more importantly the PKK seized this opportunity not only for military training but also for organisational recovery which almost no other Turkish or Kurdish movement managed.

(…)

«Consequently, on the basis of its relationship to the Palestinian movement, the PKK reorganised itself as a party at some distance from its ‘geography of war’ and trained its militants for its planned people’s warfare in the Kurdistan region of Turkey. Despite the military coup which crushed almost all Turkish and Kurdish radical groups in Turkey, the PKK alone managed to persevere and indeed strengthen itself. In this success, the relationship to the Palestinian movement played a crucial role, allowing the Kurdish movement to attempt to realise its own ‘Palestinian Dream’.»

Hvordan kommer relasjonene mellom palestinske og kurdiske frihetskjempere til å utvikle seg i de neste 10 årene?