Oversatt fra engelsk: Jila Hassanpour (forkortet)

Martin van Bruinessen: Emeritus professor i islamske studier, Utrecht University, Nederland.

Sammendrag
Dette intervjuet med Martin van Bruinessen dekker hans personlige og akademiske engasjement med Alevier i Tyrkia og Nederland over en periode på mer enn femti år. Han startet med å utforske den religiøse dimensjonen til alevisme på 1970-tallet, en tid da Alevis var mer opptatt av venstreorientert politikk. Intervjuet skisserer framveksten av aleviske studier fra 1980-tallet og videre, og kobler dette til den religiøse oppblomstringen og nytolkningen av ulike etno-religiøse Alevi-identiteter, spesielt i urbaniserte og diasporiske samfunn. Han analyserer også forholdet mellom kurdiske og aleviske bevegelser samt forholdet mellom alevisme og islam.

Introduksjon

Spørsmål: Når og hvorfor ble du interessert i alevisme?

«Tilgi meg hvis dette blir et langt svar. Så lenge jeg har vært interessert i Tyrkia og kurdere, omtrent femti år, har alevisme vært en undertone, selv mens jeg fokuserte på andre temaer. Jeg begynte å reise i Tyrkia i mine sommerferier som student på slutten av 1960-tallet. Militærkuppet i 1971 og rettssakene mot venstreorienterte studenter og kurdiske aktivister gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble med i en solidaritetsgruppe som introduserte meg for de første tyrkiske politiske flyktningene i Nederland».

Han fortsetter med å forklare hvordan han først fikk en romantisk oppfatning av alevi-samfunn som åpne, tolerante og demokratiske, og hvordan han senere lærte at mange Alevier hadde en sterk tilknytning til venstreorientert politikk.

Van Bruinessen forklarer videre:
«En av mine første venner, som ikke selv var Alevi, hadde skjult seg fra politiet i en Alevi-landsby i Malatya. Hun fortalte meg at blant venstreorienterte studenter var alevier trolig overrepresentert. Denne voksende interessen for tyrkisk og Midtøstens politikk ledet meg til å ta en doktorgrad i antropologi om kurdere. Jeg utførte to år med feltarbeid i Iran, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1974 og 1976. Mitt hovedfokus var på stammer og nasjonalismens fremvekst, primært blant sunnimuslimske kurdere, men jeg kunne ikke unngå å høre om aleviene».

Han nevner også hvordan mistillit mellom alevi- og sunni-stammer spilte en rolle i historiske hendelser som Sheikh Said-opprøret og hendelsene i Dersim i 1937–38. Van Bruinessen beskriver også sitt møte med landsbykultur og folklore i Ankara på 1970-tallet, inkludert årlige festivaler som Hacı Bektaş-festivalen, som på den tiden var en progressiv motkultur. Han reflekterer over hvordan pogromene mot alevier i Malatya og Kahramanmaraş i 1978 forsterket oppfatningen av alevisme som venstreorientert og assosiert med autentisk anatolsk kultur.

Alevisme som religiøst system
«På 1970-tallet var det få alevi-venner som viste interesse for alevisme som et system av tro og ritualer», sier han. Han beskriver hvordan landsbyer i Erzincan ikke hadde praktisert den tradisjonelle ayin-i cem-seremonien på mange år. Han nevner også tysk antropolog Peter Bumke, som hadde liknende erfaringer, og kalte alevisme for «en religion som ikke praktiseres» på den tiden.

Van Bruinessen ble først nysgjerrig på alevismens religiøse dimensjon da han tilbrakte tid blant Guran Ahl-i Haqq i Sør-Kurdistan på midten av 1970-tallet. Han beskriver deres velutviklede teologi og kosmologi, og hvordan dette inspirerte ham til å utforske liknende myter og legender blant alevier: «Unge alevi-aktivister hadde liten interesse for slike ting, men jeg fant mye interessant i eldre litteratur, inkludert folklorister, antropologer og misjonærer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet».

Politiske endringer og diasporaens rolle

Van Bruinessen forteller at militærkuppet i 1980 og den påfølgende statlige undertrykkelsen, kombinert med forsøk på å påtvinge en konservativ versjon av sunnimuslimsk islam, førte til en uventet konsekvens: mange tidligere venstreorienterte ble interessert i alevisme som en kulturell og religiøs formasjon.

«Dette var spesielt merkbart i diasporaen – i Tyskland og Sverige – hvor de første alevi-organisasjonene ble etablert. På midten av 1990-tallet spilte mange mennesker, som jeg først ble kjent med som venstreorienterte politiske aktivister, roller i alevi-organisasjoner. De organiserte ayin-i cem-seremonier i stedet for politiske demonstrasjoner og diskuterte hvordan alevi-identitet kunne defineres».

Han nevner også en periode med hektisk publisering på 1990-tallet, da hundrevis av bøker om alevier og alevisme ble publisert i Tyrkia. En av de mest innflytelsesrike bøkene var Alevism: The Hidden Culture of Anatolia av Nejat Birdoğan, utgitt i 1990. Birdoğan, en konvertert alevi, hevdet at alevisme var Anatolias sanne religion, forskjellig fra islam.

Studiet av alevisme: Fremvekst og utfordringer

På spørsmål om betydningen av alevisme i tyrkiske og kurdiske studier, bemerker van Bruinessen at feltet har hatt en betydelig vekst siden 1980-tallet.

«Irène Mélikoff, en ledende ekspert på alevisme, bidro til å gjøre studiet av levisme til en viktig del av akademiske tyrkiske studier», forklarer han. Samtidig kritiserer han tidligere forskeres tendens til å overse de kurdiske og iranske elementene i alevisme.

Han fremhever arbeidet til akademikere som Krisztina Kehl-Bodrogi og Mustafa Düzgün, som publiserte viktige studier om kurdisk alevi-historie og kultur, spesielt om regionen Dersim. Likevel påpeker han at kurdisk- og Zaza-talende Alevier har fått relativt lite akademisk oppmerksomhet sammenlignet med a alevier.

Etnisitet og religion: Forbindelser og splittelser

På spørsmål om forholdet mellom etnisitet og religion blant alevier, sier van Bruinessen:
«I 1970-årene kunne man tenke på alevier som én enkelt etno-religiøs gruppe, men da den aleviske bevegelsen ble organisert på 1990-tallet, ble interne forskjeller umiddelbart synlige».

Han forklarer hvordan ulike organisasjoner som Cem Vakfı, Hacı Bektaş og Pir Sultan Abdal kulturelle foreninger representerte forskjellige retninger, noen med sterkere tilknytning til tyrkisk nasjonalisme og andre med mer pluralistiske syn.

Han understreker at mange alevier, både kurdisktalende og Zaza-talende, har vært påvirket av årtier med tyrkisk nasjonalistisk indoktrinering, noe som har skapt spenninger mellom ulike alevi-grupper.

Forholdet mellom sunnimuslimsk islam og alevisme

Van Bruinessen forklarer hvordan sunnimuslimsk islam, spesielt innenfor den hanefitiske rettsskolen, historisk sett har vært religionen til den osmanske staten og senere den sekulære tyrkiske republikken. Dette har hatt en betydelig innvirkning på alevi-samfunnene.

«Der staten styrket sin kontroll, bygde den moskeer og sponset islamsk utdanning. Hele stammer og distrikter som tidligere fulgte alevi-lignende tradisjoner, ble sunni. Dette er spesielt tydelig blant kurderne, der mange samfunn tidligere var alevi, men senere ble islamisert av staten».

Han beskriver også hvordan sunnifisering har fortsatt, delvis som følge av statlige politikk og delvis på grunn av stigmaet forbundet med å være alevi. Familier har forsøkt å assimilere seg som sunnier for å unngå diskriminering.

Van Bruinessen reflekterer over fremtiden til alevi-identitet:
«Vil alevi-samfunn gradvis bli assimilert til mainstream sunnimuslimsk islam, eller vil de forbli en distinkt religiøs gruppe? Dette avhenger av hvordan forhandlingene mellom alevi-sivilsamfunnet og staten utvikler seg, men mangelen på enhet blant levier gjør dette vanskelig».

Forholdet mellom levi-bevegelsen og kurdiske bevegelser

Van Bruinessen beskriver hvordan alevier har reagert ulikt på den kurdiske bevegelsen, inkludert PKK (Kurdistans Arbeiderparti).

«Tyrkiske alevier, eller de som valgte tyrkisk identitet, så ofte på kurdisk nasjonalisme som en trussel mot den republikanske samfunnsordenen som beskyttet dem», mener Van Bruinessen. Samtidig har mange unge alevier blitt påvirket av den kurdiske bevegelsen, spesielt på 1970-tallet, da den kurdiske kampen ble sett som en protest mot staten og dens politikk. Van Bruinessen forklarer at blant de tidlige lederne i den kurdiske bevegelsen var det mange alevier, spesielt i grupper som Özgürlük Yolu og PKK.

Han nevner også hvordan noen intellektuelle har forsøkt å fremheve de zoroastriske røttene til kurdisk alevisme, noe som har styrket en distinkt identitet blant kurdisk-talende alevier. Likevel påpeker han at dyp mistillit mellom alevier og sunni-kurderne fortsatt er til stede og har komplisert samarbeidet mellom gruppene.

Refleksjoner over forskning og endringer i identitet

Van Bruinessen avslutter med å reflektere over sin karriere og de skiftende debattene om identitet:
«Både kurdisk og alevi-identitet har vært stigmatisert i Tyrkia, og jeg har alltid vært tiltrukket av kampen for anerkjennelse og like rettigheter blant undertrykte grupper. Min feltforskning i Kurdistan har formet meg som person, og vennskap med kurdere og alevier har vært viktige for meg gjennom hele livet».

Han nevner også hvordan historieskriving og gjenoppdagelse av religiøse tradisjoner har utfordret det offisielle modernistiske narrativet i Tyrkia.

Last ned og les hele intervjuet på engelsk nedenfor:

Hvis du ønsker å lese mer om temaet, kan du laste ned den 28 sider lange forskningen «Minoriteter og diasporaer i Tyrkia – Offentlige bilder og problemer i utdanning» her: file:///C:/Users/jila.hassanpour/Downloads/Bruinessen_The_Alevis_religious_ethnic_or_political_minority.pdf

Solkurd har forfatterens samtykke om publisering.