Sikkerhetsbehovene i tilknytning til offentlig orden er ikke uforenlige med folkerettens regler, som styrer hvordan offentlige og militære operasjoner skal gjennomføres. Imidlertid kan ikke slike lover påberopes for å rettferdiggjøre sikkerhetsrelaterte handlinger dersom menneskerettighetene og en stats suverenitet brytes, særlig av nabolandene. Respekten for folkerettens lover under væpnede konflikter krever at alle berørte stater skal iverksette disse lovene på en slik måte at de bidrar til at urettmessige fiendtligheter opphører.

Men etter to uker med kamper, er de pågående hendelsene i Afrin i Nord-Syria flagrante brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett etter den tyrkiske statens og dets assosierte militante gruppers angrep. Afrin var det tryggeste området i Syria. I møte med disse vilkårlige og urettferdige angrepene er det nødvendig å ta i bruk reglene til kjent internasjonalt humanitært lovverk og beskytte ofrene i væpnede konflikter. Den tyrkiske statens fiendtligheter har overskredet det oppgitte målet med operasjonen ved å angripe sivile og infrastrukturen, inkludert moskeer, samt ødeleggelse av arkeologiske steder og bruk av våpen som er forbudt internasjonalt.

Hva er det juridiske grunnlaget for den tyrkiske statens påstander, når det erklærer at det bygger angrepet på Afrin på folkerettens regler?

Prinsippet om ikke-innblanding i andre staters interne forhold

Internasjonale allianser og traktater forplikter medlemslandene til å gjennomføre folkerettens regler. I denne forbindelse har Tyrkia vært medlem av NATO i mer enn 60 år. Tyrkias invasjon av syriske grenser og territorier og dets manglende respekt for den syriske statens suverenitet er spørsmål som krever at de berørte stater griper inn for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet og stoppe Tyrkias fiendtligheter i Syria siden begynnelsen av den syriske revolusjonen og til nylig i Afrin ifølge til følgende prinsipp:

1-Prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender:

Alle traktater i internasjonale organisasjoner forbyr alle former for innblanding i indre forhold i andre stater. Dette prinsippet er knyttet til staters grunnleggende rettigheter:

– suverenitet.

– Likestilling mellom stater, særlig når det gjelder suverenitet og staters evne til å velge sine politiske, økonomiske og sosialkulturelle systemer.

– Staters rett til å bestemme over sine naturressurser.

Enhver inngripen vil redusere en stats suverenitet og myndighet over dets territorium.

2. Vedtak fra FNs generalforsamling: Resolution 2131/desember 1965

«Erklæring om avvisning av intervensjon i staters indre forhold og beskyttelse av deres uavhengighet og suverenitet»

«Ingen stat har rett til å gripe inn, direkte eller indirekte, uansett grunn, i en annen stats interne eller eksterne forhold. Følgelig blir væpnet intervensjon og alle andre former for inngripen eller forsøk på trusler mot statens integritet eller mot dens politiske, økonomiske og kulturelle elementer, fordømt.» «Ingen stat må bruke eller oppmuntre til bruk av økonomiske, politiske eller andre former for tiltak i den hensikt å oppnå at en annen stat tvinges til underkastelse av sine suverene rettigheter eller for å sikre seg fordeler av noe slag mot denne staten.»

Som sagt, er den grunnleggende regelen om respekt for statenes suverenitet og rettigheter, å respektere de nevnte prinsippene og reglene. Dette viser at den tyrkiske okkupasjonen har gått utover disse prinsippene og grepet inn i en annen stats indre forhold med en uberettiget begrunnelse.

Den tyrkiske statens begrunnelser for å invadere Afrin

-Under en konferanse holdt i den tyrkiske byen Kilis, sa assisterende premierminister Recep Akda, at «Tyrkia lanserte Olivengrensoperasjonen innenfor rammene til rettighetene som er garantert av folkeretten for å beskytte vårt land og våre naboer mot terrororganisasjoner som for eksempel PYD, YPG og IS i Afrin.»

Også den tyrkiske stabssjefen annonserte at lanseringen av Olivengrensoperasjonen er for å etablere sikkerhet og stabilitet langs Tyrkias grense. Erklæringen understreket at operasjonen foregår innenfor rammen av Tyrkias rett til å bekjempe terrorisme og retten til selvforsvar, som er garantert av folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og artikkel 51 i FNs charter. Men den tyrkiske statens krenkelser av de syriske grensene har skjedd helt siden begynnelsen på den syriske revolusjonen ved at den støttet terrororganisasjonen IS og tillot dens medlemmer å komme inn i Syria via Tyrkia, samt at den angrep uskyldige sivile som prøvde å søke tilflukt i Afrin.

Den tyrkiske statens påstand om tilstedeværelse av IS-medlemmer i Afrin er helt enkelt usann. Afrin har alltid blitt beskyttet av Folkets forsvarsenheter (YPG), Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), Asayesh (Politiet) og De syriske demokratiske styrkene (SDF), som i samarbeid har spilt en sentral rolle i kampen mot IS og andre terroristgrupper. Det er derfor ulovlig å beskrive disse styrkene som terrorister for å rettferdiggjøre den tyrkiske statens invasjon av Afrin.

– FN-paktens artikkel 51 sier: «Ingenting i den nåværende pakten skal svekke den iboende retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar hvis et væpnet angrep gjennomføres mot et medlem av De forente nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de nødvendige tiltak for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. »

Denne bestemmelsen rettferdiggjør ikke på noen måte den tyrkiske invasjonen av Afrin, som følgelig truer livene til uskyldige sivile. Tyrkia ble ikke angrepet av de lokale styrkene i Afrin, men tvert imot ble Afrin og dens landsbyer bombet av den tyrkiske hæren før den såkalte Olivengrensoperasjonen ble påbegynt.

Den tyrkiske okkupasjonen angriper sivile i Afrin

– Internasjonal humanitær lov er opptatt av beskyttelse av de som deltar i strid. Den pålegger krigførende stater et sett med forpliktelser. De første, andre og tredje Genève-konvensjonene begrenser de krigførende partenes adferd under gjennomføringen av militære operasjoner. Den fjerde Genève-konvensjonen og dens tilleggsprotokoller beskytter også sivile og deres eiendommer, samt offentlig eiendom som skoler, universiteter, sykehus, tilbedelsessteder, broer, gårder, fabrikker og annet.

Disse prinsippene er basert på:

– Sondringen mellom militære og ikke-militære (sivile) mål. Artikkel 48 i protokoll I i 1977 fastsetter: «For å sikre respekt for og beskyttelse av sivilbefolkningen og sivile gjenstander skal konfliktens parter til enhver tid skille mellom sivilbefolkningen og stridende og mellom sivile gjenstander og militære mål og i tråd med dette skal de kun styre sine operasjoner mot militære mål. »

Internasjonal humanitær lov har gitt generell og særegen beskyttelse av sivile gjenstander.  Dette framgår tydelig i den fjerde Genève-konvensjonen fra 1949 og protokollene I og II i Genèvekonvensjonene fra 1977 og Haag-konvensjonen fra 1954, knyttet til Beskyttelsen av kulturminner i tilfelle av væpnet konflikt.

Når det gjelder generell beskyttelse, fastsetter artikkel 25 i Haagforskriften om Lov og sedvane i forbindelse med krig på land, 1907, at:

«Angrep eller bombardement, uansett med hvilket middel, av byer, landsbyer, boliger eller bygninger som ikke blir forsvart, er forbudt.»

Når det gjelder særegen beskyttelse, angir artikkel 25 i Haagregler fra 1923 for Regler for luftkrig:

«I forbindelse med bombardement med fly skal alle nødvendige skritt tas av kommandanten for å spare så vidt mulig bygninger som er dedikert til offentlig tilbedelse, kunst, vitenskap eller veldedige formål, historiske monumenter … forutsatt at slike bygninger, objekter eller steder ikke på det tidspunktet brukes til militære formål.»

– Gjenstander og materialer som er uunnværlige for den sivile befolkningens overlevelse.

– Kulturelle gjenstander og steder for tilbedelse.

– Beskyttelse av bygninger og installasjoner som inneholder farlige materialer.

– Beskyttelse av det naturlige miljøet.

Med alt som vi har redegjort for ovenfor har vi vist internasjonale pakter og traktater som forbyr angrep på sivile og gjenstander eller materialer som er uunnværlige for deres overlevelse og som forbyr angrep på kulturelle og religiøse steder. Men i Afrin, foran verdens øyne, er alt tillatt for den tyrkiske hæren, som har angrepet uskyldige sivile, herunder flyktninger og internt fordrevne, som har blitt ofre for politikken til en stat som støtter terrorisme. Som vi tidligere har nevnt var Afrin det sikreste stedet i regionen.

Menneskehetsbruddene til den tyrkiske hæren og dens tilhørende grupper var ikke bare angrep på uskyldige sivile og deres eiendommer, men krenket også menneskers historiske og kulturelle gjenstander ved å angripe kulturelle og historiske steder. Målet var å eliminere den kulturelle arven til Afrin og dens folk. Haagkonvensjonen om Beskyttelse av kulturelle objekter i tilfelle av væpnet konflikt fra 1954 og bestemmelsene i protokollene I og II fra 1977 angir klart:

«Uten at det berører bestemmelsene i Haagkonvensjonen for Beskyttelse av kultureiendom i tilfelle av væpnet konflikt av 14. mai 1954, og andre relevante internasjonale instrumenter, er det forbudt:

(a) Å begå fiendtlige handlinger rettet mot de historiske monumentene, kunstverk eller steder for tilbedelse som utgjør folkenes kulturelle eller åndelige arv.

(b) Å bruke slike gjenstander som støtte for en militær innsats.

(c) Å gjøre slike gjenstander gjenstand for represalier.

Resolusjon nr. 2347 vedtatt av FNs sikkerhetsråd på sitt møte nummer7907 den 24. mars 2017 beklaget den ulovlige ødeleggelsen av kulturarven, religiøse steder og gjenstander og smugling av kulturelle eiendeler av terroristgrupper under væpnet konflikt, og bekrefter at slike angrep kan utgjøre en krigsforbrytelse og må bringes til retten.

Med henvisning til alt ovenfor: bombingen av arkeologiske steder og moskeer i Afrin er en del av det systematiske og direkte angrepet utført av den tyrkiske hæren, som kan betraktes som terrorhandlinger i henhold til folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner. Den tyrkiske hæren ødela store deler av Ain Dara-tempelet, som er tusenvis av år (12.000 år ifølge noen eksperter) gammel. I tillegg angrep den tyrkiske hæren Salah Al Din-moskeen og kirkegården i Jindiris.

 

Den tyrkiske okkupanthæren hevder at dens operasjon er basert på folkerettens regler og bestemmelser, med påskudd om at den bekjemper terrorisme, mens den bruker terrorister i forbindelse med slagene i Afrin:

Det er godt dokumentert at Tyrkia er blant de fremste landene til å støtte terrorisme, særlig i forbindelse med kampene som fant sted i byen Kobani i Nord-Syria og senere nå i Afrin. Det finnes mange dokumenter som viser at mange som var medlemmer av ulike terroristorganisasjoner, som IS og Al Nusrafronten, nå kjemper i Afrin. Hvordan kan en stat hevde å bekjempe terrorisme, mens den bruker terrorister i sine egne angrep for å underminere det kurdiske folkets og syrernes vilje?

Du kan lese hele dokumentet her: 180205AFRINDOKUMENTNORSK