De mange krigene i Midtøsten har pågått i tiår; de avløser hverandre, og vanlige folk betaler prisen: ødelagte lokalsamfunn, ufattelige lidelser, millioner på flukt. Autoritære og gjennomkorrupte ledere avløser hverandre, fører krig mot egen befolkning og invaderer naboland. For å holde på makta inngås allianser med enda større banditter, og de lokale drittsekkene blir brikker i det globale maktspillet og rivaliseringa mellom stormaktene: USA, Russland (og Kina). 
Det siste året har rivaliseringa skjerpa seg også i Europa, og Russlands brutale invasjon i Ukraina har overtatt førsteplassen i media – og i våre hoder. Noen meiner nå at «Den 3. verdenskrigen» har starta! Om det er dens rette navn, har den vel pågått i Midtøsten siden USAs innmarsj i Irak i 2003? Og for palestinernes del er vel 1., 2. og dagens 3.(?) bare tre sider av samme krig.

Jordskjelv, okkupasjon og frigjøringskamp
Spillet i Midtøsten fortsetter like intenst, for kurdere og palestinere, sunni og shia, iranere og arabere – og like forjævlig for befolkningene. Men nå litt under vår radar.     
Motsetningene er mange, og noen er viktigere enn andre. For de som nå i hundre år har sloss mot denne menneskeskapte brutale virkeligheta, og de har vært og er mange (!), er kunnskap og analyse av disse motsetningene avgjørende for å kunne overleve. Det er ikke enkelt! Ofrene er store. De ansvarlige, «våre» ledere, er ikke interessert: Nasjonale-, demokratiske- og menneske-rettigheter for vanlige folk, tjener sjelden egne makt-ambisjoner. Men – de kan utnyttes! Og dobbeltmoralen er påtakelig, om en ser etter.

Jordskjelvet som har ramma noen millioner av ei hardt utsatt og prøvet befolkning kommer nå på toppen. Og korrupte lederes mangel på ansvar for befolkningas sikkerhet, helse, velferd og beredskap blir enda tydeligere. Ti-tusener dør under sammenraste boligkompleks; elendige bygningskonstruksjoner pga korrupsjon og/eller krigshandlinger, og mangelfull beredskap. De samme ledernes behov for kontroll over områder og befolkning trumfer nå  befolkningas behov for nødvendig medisinsk og humanitær hjelp til å overleve.

Den kurdiske frigjøringsbevegelsen (KCK) i de jordskjelvramma områdene har erklært ensidig våpenhvile, har stoppa alle krigshandlinger og oppfordra Erdogan og Assad og andre aktører om å gjøre det samme. De ber om at alle tilgjengelige ressurser settes inn i redningsarbeidet. Den tyrkiske hæren, både i Tyrkia og i den okkuperte (såkalte opprørskontrollerte) sonen i Idlib/Hatay/Afrin, fortsetter imidlertid kamphandlingene, og Assad forlanger å få overta halvparten av de humanitære sendingene som har nådd grensepostene i Aleppo, organisert av Heyva Sor (Kurdisk Røde Halvmåne) og administrasjonen i AANES. Samtidig har USA, som styrer sanksjonene av Assad ikke hatt vett til å oppheve disse. Befolkninga i disse områdene er derfor avhengig av regimet og dets allierte, Russland, Iran, Hizbollah i Libanon og Qatar.
Når dette skrives, ei uke etter jordskjelvet, er svært få rapporter kommet fra disse områdene.

Horisonten er faktisk blitt enda mørkere. Om ikke presset nedenfra, befolkninga og «verdenssamfunnet», nå tvinger frem ei avslutning på krigen og forhandlinger om et Syria uten krigshandlinger, der også representanter fra AANES blir deltakere. Sammen med andre, av Assad-regimet, marginaliserte folkegrupper – religiøse, kulturelle og etniske. De er for mange til å nevnes her. Men det er de samme som for hundre år sida starta opprøret mot britisk og fransk kolonistyre, rota til dagens helvete. 

Nye alliansepartnere
I desember -22 møttes Tyrkias og Syrias forsvars- og sikkerhets-ministre i Moskva. På agendaen sto neppe innføringa av demokrati og nasjonale rettigheter for kurdere eller andre. Snarere fortsatt russisk og tyrkisk kontroll og innflytelse i Midtøsten. Utgangspunktet er nok at den økonomiske og militære virkeligheta har forandra seg, og ikke nødvendigvis i favør av herrene Erdogan, Assad og Putin.
Erdogan har de siste to åra, først og fremst av økonomiske årsaker, vært nødt til å reorientere politikken mot den arabiske halvøya, særlig Saudi-Arabia og Emiratene. Partnerskapet med Qatar og Det Muslimske Brorskapet er nedtona, og nye kanaler er åpna til den enorme kapitalbasen som nå kontrolleres fra de to største gulfstatene, som ikke er nære venner av Brorskapet. De samme gulfstatene finansierer nå Sisis regime i Egypt, og kanskje kan de bli nyttige partnere for fortsatt Erdogansk styre i Tyrkia, for ikke å si reddende engler. Denne enorme (i global målestokk) oppsamla sekken med petro-dollar er nå kanskje den viktigste drivkrafta i utviklinga i heile Midtøsten, ved siden av stormakts-rivaliseringa. 

Her er et par lenker som kan utdype litt mer:
Where Would Rapprochement Between Turkey and Syria Leave the Syrian Opposition? – DAWN 
Why was northwest Syria abandoned? | Turkey-Syria Earthquake | Al Jazeera

Her ligger også forklaringa på tøværet i forholdet mellom Erdogan og Israel/Netanyahu, som nå er bedre enn på vel et ti-år. Det samme gjelder for det som mange kaller «normaliseringa» mellom Israel og gulf-statene. Det kan nevnes at så seint som i 2019 sørga olje fra KRG/Barzani (Bashur) for opp mot 3/4 av Israels oljeforbruk. Alliansen mellom Barzani og Erdogan skulle være velkjent for denne tekstens lesere. Og petrodollar fra Gulfen har, i tillegg til Barzanis egen pengesekk, vært den viktiste kilden til det siste ti-årets byggeboom i Bashur.  
Erdogans fokus i Syria har skifta fra regimeskifte ved hjelp av Brorskapet, Nusra (Al-Qaiida), IS (Daesh) og andre terroristgrupper, til å knuse AANES/SDF og YPG/YPJ. Det har så langt ikke lyktes, SDFs folkelige allianse har vært for sterk, sammen med dyktig taktisk alliansebygging med stormaktene. Nå prøver Erdogan seg på en allianse (på egne premisser sjølsagt) med Assad. Da må han ofre Det Muslimske Brorskapet (trøbbel!), «opprørerne» i Idlib og Hatay/Afrin (problem!) og alliansen med Qatar (ikke det vanskeligste, pengene rår). Putin har forstrekt seg i Ukraina, og USA er på vei til Kina? 

Hva må/kan gjøres?

• Kan en humanitær våpenhvile åpne for forhandlinger om et nytt (føderalt?) Syria?
• Og for et fredelig og demokratisk Tyrkia?
• Kan et valg avholdes i de jordskjelvramma områdene i Tyrkia?
• Har Erdogan noe å tjene på det ….?

Referanser:
Adam Hanieh. “Money, Markets and Monarchies” 2018
Elif Genc. “The Kurdish Movement´s Relationship with the Palestinian …….”,
Middle East Report 295 (summer 2020).