Av Peter M Johansen.

Tyrkia har fått nær samme aksept i Nato og EU for sin «sikkerhetstrussel» som Israel har overfor palestinerne.

– Den tyrkiske staten legger press på oss og på regjeringene i landene i Europa hele tida, ikke bare Sverige og Finland. De har gjort det overfor Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland for å kriminalisere individer og politiske partier og organisasjoner. 

– Og de angriper andre stater militært, konstaterer Derviş Çimen, Europa-representanten til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP), over et fat med belgiske vafler.

Han tar imot Klassekampen på HDP-kontoret i Rue d’Arlon, bare et steroidestint steinkast fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg. HDP forbereder seg på en politisk og rettslig helvetesuke, men fikk et lite pusterom da forfatningsdomstolen i Ankara utsatte HPDs forsvar mot et truende forbud mot partiets eksistens, fra 14. mars til 11. april.

Det blir tatt som et godt tegn for at president Recep Tayyip Erdogan ikke uten videre får det som han vil selv om han har avsatt dommere og innsatt nye.

«Sikkerhetstrussel»

Vi begynner å trekke åpenbare paralleller når det gjelder sikkerhetsperspektivet. Argumentene Tyrkia forskanser seg bak, er slående like som de Israel har brukt siden staten ble opprettet på palestinsk jord i 1947. Og de har slående samme gjennomslagskraft i Nato og EU og ovenfor USA.

Det utvikler seg til et parti politisk bridge rundt bordet. For hvert kort Çimen trekker fram der Ankara bruker «sikkerhet», legger vi et tilsvarende palestinsk kort på bordet der Israel forsvarer sine forbryterske handlinger overfor internadsjonal kritikk fra der den måtte komme.

HDP-lederne Figen Yüksekdağ og Selahattin Demitraşsom har sittet fengslet siden 2016, andre fengslede HDP-parlamentarikere og avsatte ordførere. HDPs fem-seks millioner velgere.

– Vi er alle en «sikkerhetstrussel», fastslår Çimen.

– Det er ikke Tyrkia som har noen sikkerhetstrussel, det er det vi og kurdere i Syria og Nord-Irak som har, sier han om viser til en kronikk han har skrevet for den svenske avisa Dagens ETC. 

– Det anti-kurdiske, anti-demokratiske Tyrkia er Tyrkias reelle sikkerhetsproblem. Det vil vi se enda tydeligere de neste tre månedene.

Det er som hentet ut av Israels dreiebok.

Terrrorlister

Det er umulig å ikke se likhetene mellom det terrorstemplede Kurdistans arbeiderparti (PKK) og de palestinske organisasjonene som står på USAs og EUs terrorlister – og fra tidligere tider PLO med Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Demokratifronten for Palestinas frigjøring (DFLP).

Det fins dessuten en parallell til «terroristiske» African National Congress (ANC) og Pan African Congress (PAC) i Sør-Afrika fram til 1994. Det er det mange som i dag hyller Nelson Mandela og har ham som politisk forbilde, ønsker å glemme.

Çimen viser til Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og hans forsvar av «min gode venn» Erdogan med begrunnelsen at Ankara har legitime «sikkerhetstrusler» å forsvare seg mot i kampen mot terrorisme. Vi finner den røde tråden til brevet som utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til USAs utenriksminister «Dear Condi» Rice i 2005 om Israels legitime rett til sikkerhet «innenfor forsvarbare grenser».

Tyrkias «sikkerhet» og Israels «sikkerhet» er politisk trumf i USAs og Europas utenrikspolitiske posisjoneringer. 

Både Tyrkia og Israel flytter sine grenser for innflytelse og kontroll. Israel gjør det fysisk, først ved å annektere og innlemmet Øst-Jerusalem og Golanhøydene; nå ved gradvise å utvide C-områdene på Vestbredden ved å bygge ut bosettingene og utposter.

Tyrkia har gjennomført tre invasjoner i Nord-Syria siden august 2016 og anlegger stadig flere baser og militære utposter i det kurdiske Nord-Irak.

Ingen av landene synes å være særlig uroet over «legitime, forsvarbare grenser» når de legger dem inn på andres territorium.

Alternativ sikkerhet

– EU skriver i alle sine rapporter om Tyrkia om «PKK-terrorisme». Det bidrar til å legitimere de overgrepene som Tyrkia begår, mener HDPs Europa-representant. Ankara slår HDP i hartkorn med PKK, Fetullahçi Terör Örgütü (FETÖ) som Erdogan kaller sine gamle allierte i Gülen-bevegelsen, med IS og med kurdermilitsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) som slåss mot IS.

Kobani-prosessen mot HDP-lederne, truslene mot å forby partiet, Tyrkias 15.000-20.000 politiske fanger, Ankaras angrep i Syria og Nord-Irak.

– Alt henger sammen, sier Çimen.

– Alternativet er å gi opp alle undertrykkende tiltak og innstille de militære angrepene, å stryke PKK av terrorlistene og løslate [PKK-lederen] Abdullah Öcalan for at han skal kunne delta i prosessen med å demokratisere Tyrkia.

– Alle rapporter og alle referanser til Tyrkias «sikkerhetsproblemer» henger sammen med de politiske alternativene til den politikken Ankara fører.

Det utgjør samtidig alternativene til den politikken USA, Nato og EU nå fører. 

Berxwedan jiyane

– Vi kan ikke gi etter fordi motstanden er del av vår identitet, sier Çimen.

Det har samme gjenklang som i møtet med den folkelige motstandsbevegelsen i Palestina, popular resistance. De har høstet samme erfaringer.Det smerteligste er å knele eller å måtte knele.

– «Motstand betyr liv», sier vi i de kurdiske områdene. Berxwedan jiyane. Det er vårt viktigste våpen mot det tyrkiske regimet.

Slagordet spredte seg fra Kobanê da YPG/YPJ sloss mot IS med ryggen bokstavelig mot grensegjerdene som tyrkerne hadde stengt for ikke å slippe sivile ut og forsterkninger inn. Samtidig gikk tyrkiske ambulanser i skytteltrafikk med sårede IS-soldater til sjukehuset i Şanliurfa, godt synlig for pressekorpset på den tyrkiske siden av grensa.

Krigen koster

Kurdiske politikere og aktivister som Klassekampen møter i Brussel, legger stor vekt på at Ankaras politikk rammer andre tyrkere, syrere, irakere. Økonomien har ført til at Erdogan ikke lenger står i samme kurs som han og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) foran tidligere valg. 

Han har ikke statskassemidler til å sette i gang populære prosjekter. Nå står striden om ressursene til gjenoppbygginga etter jordskjelvet, til hvem og hvor.

– Krig er dyrt. Det er det beste svaret, mener Çimen.

– Alle penger og ressurser som var avsatt til jordskjelv og naturkatastrofer, er brukt på krigsmaskineriet uavbrutt siden 2016. 

..