Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.

Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.

Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.

Et spørsmål til kritikerne

I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.

Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.

Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.

Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.

En erfaring som overses

I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.

Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.

Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.

For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.

En visjon for Irans fremtid

Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.

Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.

Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.

Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.

Regionale hensyn

Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.

I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.

Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.

Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.

Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.

Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.

Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning

I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.

Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.

Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.

Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:

Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.

Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.

Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.

For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.

Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.

Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.

Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.

Kritikk av «demonisering» av Kurdistan

Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.

Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.

Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.

Et spørsmål som går utover militær strategi

Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.

I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.