Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.

I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.

Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.

En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.

Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.

Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.

Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.

Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.

Iranske kurdere i Irak

Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.

Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).

USAs omdømme blant kurdere

USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.

En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.

Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.

Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.

Regionale konsekvenser

Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.

Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.

Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.

Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.

Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.

For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.

Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.

---

Kilde:
https://www.theamargi.com/posts/kurdish-dilemma-in-iraq-stuck-between-washington-and-tehran

Forfatter: Desirée Custers
Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.