Av Kariane Westrheim, professor ved UiB. På trykk i Klassekampen 21. mars.2018
Tyrkias krigshandlinger i Afrin kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor tier Norge?
Tyrkias gigantiske krigsmaskin klarte 18. mars å omringe byen Afrin i det kurdiske Nord-Syria. Tusenvis av mennesker er drept i kampene og langt flere er drevet på flukt. Tyrkias sultan har kvittet seg med sin favoritt-fiende, de kurdiske terroristene, som ifølge ham forsvant «med halen mellom beina». Han henviser til SDF (Syrian Democratic Forces) som blant andre består av den kurdiske militsen YPG og YPJ (kvinnenes hær), den væpnede grenen av det kurdiske partiet PYD. Erdogan betrakter YPG og YPJ som avleggere av PKK, som Tyrkia har kjempet mot siden 1984.
Et par uker inn i kampene om Afrin skjer det alvorlige brudd på menneskerettighetene og på folkeretten, på tross av at internasjonale allianser og traktater forplikter sine medlemsland til å respektere folkeretten. På en pressekonferanse i den tyrkiske byen Kilis sa visestatsminister Recep Akda at operasjon Olive Branch var ment å beskytte Tyrkias grenser mot terrororganisasjoner som PYD, YPG og Daesh i Afrin, og at retten til selvforsvar er garantert av folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner. Men Tyrkia har i lang tid vist mangel på respekt for syriske grenser, blant annet ved å tillate medlemmer av terrororganisasjonen Daesh ( IS) å entre Syria via Tyrkia.
Et eksempel er kampen om Kobani i Nord-Syria, der IS fikk hjelp av Tyrkia til å legge byen i grus. Ifølge Democratic Federation of North Syria kjemper medlemmer av IS og Al Nusra Front sammen med den tyrkiske hæren også i Afrin. Erdogan sier han vil bekjempe terrorisme, befri sivile og repatriere flyktninger fra Tyrkia til Afrin. Men dem Erdogan kaller terrorister (YPG, YPJ og SDF) spilte den viktigste rollen, sammen med USA, når det gjaldt å bekjempe IS i Midtøsten. Nå er IS blitt Tyrkias allierte i kampen mot kurderne. Hvordan kan en stat hevde å bekjempe terrorisme, mens den bruker terrorister i angrepene mot kurderne?
Tyrkia har vært medlem av Nato i mer enn 60 år. Natos manglende vilje til hindre Erdogan i å angripe Afrin på syrisk territorium forblir et mysterium. Inntil Tyrkias angrep var Afrin det tryggeste området i Syria, men i møte med vilkårlige angrep med avanserte våpen er det befolkningen som har lidd mest.
Hæren har rammet sivile, infrastruktur – inkludert demninger og fabrikker, i tillegg til arkeologiske kulturarvsteder – og gjenstander. Slik elimineres kulturarven til folk og etnisiteter som historisk har bebodd området.
Hærens angrep i de kurdiske områdene i Nord-Syria kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten, som grove brudd på krigens lover, og det med utpreget aggresjon. Hvorvidt Tyrkias krigsforbrytelser og drap på sivile under Erdogan kan karakteriseres som folkemord – med tanke på at angrepene er rettet mot en etnisk gruppe, kurderne – er fortsatt et åpent spørsmål.
Angrepene i Afrin er forhåndsbestilt av president Erdogan – han har selv kunngjort dette vidt og bredt – og menneskene han angriper er etniske kurdere. Erdogans krigshandlinger- og fiendtlighet mot kurderne er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det ligger i FNs mandat og oppgave å beskytte mot trusler og handlinger som setter internasjonal fred og sikkerhet i fare. Man skulle derfor tro at FN derfor ville handle umiddelbart for å stoppe Erdogans trusler og iverksettingen av dem.
Tyrkia er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), heller ikke Syria, men det skulle ikke være noe i veien for at FN kan be straffedomstolen ICC om umiddelbart å vurdere Tyrkias overgrep mot kurderne i Afrin og andre steder. De fleste kriger de siste årene har vært interne (borgerkriger), ikke kriger mellom stater. Hver krig fører til lidelse for de berørte. Tyrkias krigføring i Nord-Syria kan åpne for nye mellomstatlige kriger. FN og Nato kan, dersom de har politisk og humanitært mot, stoppe en slik utvikling før den eskalerer.
Angrepet på Afrin representerer er ny fase i den tyrkiske statens krig mot det kurdiske folket. Kurdernes tidligere motstand og seier i kampen for Kobane fikk Erdogan til å avbryte fredsprosessen med PKK. Fra 2015 og til nå har det internasjonale samfunnet vært vitne til krigsforbrytelser og grove overgrep på menneskerettighetene i de kurdiske områdene i Tyrkia, der tusenvis er drept og hundretusener fordrevet.
Erdogan gjennomfører en statsorganisert utrenskning under påskudd av å bekjempe PKK. For Erdogan er alle kurdere potensielle terrorister. Det er mange eksempler på dette; angrepene og ødeleggelsene av de kurdiske byene Cizre, Nüsaybin og Diyarbakir-Sur – den gamle bydelen Sur står for øvrig på Unescos verdensarvliste. Nå er denne verdensarven jevnet med jorden, uten et ord fra Unesco. Massedrap, ødeleggelser, fornedrelse og fordrivelse av sivilbefolkningen fulgte i hærens kjølvann.
Hvem er ansvarlige for at Tyrkia fritt får gjennomføre krigsforbrytelser og ugjerninger mot uskyldige sivile?
Først og fremst Erdogan selv, dernest USA, FN, EU og Russland. Hva så med Norge? Bortsett fra en og annen stemme har det vært politisk stillhet mens krigen har pågått. Slik sett bærer også Norge et ansvar.
FNs sikkerhetsråd har bedt om umiddelbar våpenhvile, hæren må umiddelbart trekke seg ut fordi Tyrkias tilstedeværelse i Afrin er et brudd på folkeretten. Men viktigst av alt er det at kurderne i Syria og deres organisasjoner inkluderes i den FN-ledede fredsprosessen for en politisk løsning.