En ny studie publisert i Turkish Studies, skrevet av Gokhan Bacik og Serkan Seker kaster lys over hvordan Tyrkias regjerende parti, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), bruker arkeologi som et strategisk verktøy for å forme nasjonal identitet. Studien argumenterer for at AKP, som har islamistiske røtter, benytter arkeologi som et middel for å fremme en bestemt forståelse av tyrkisk historie som støtter partiets ideologiske mål og politiske agenda.

Selektiv historieforvaltning

Ifølge forskningen har AKP i økende grad prioritert utgravninger og bevaring av islamske monumenter og osmanske strukturer. Dette inkluderer restaurering av moskeer, palasser og andre viktige bygninger som symboliserer Tyrkias islamske arv. Denne selektive historieforvaltningen skjer ofte på bekostning av pre-islamske og ikke-islamske arkeologiske steder, som blir nedprioritert i offentlige utstillinger og nasjonale lærebøker.

Studien peker på at AKPs politikk går hånd i hånd med partiets bredere mål om å redefinere Tyrkias nasjonale identitet. Ved å vektlegge islamsk og osmansk arv, forsøker AKP å bygge en mer islam-sentrert identitet, i motsetning til den sekulære nasjonalismen som har dominert siden republikken ble grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923.

Kontroll over kulturelle narrativer

AKPs strategi innebærer også å fremme visse historiske narrativer gjennom utdanningssystemet. I tyrkiske lærebøker blir det ofte lagt større vekt på den osmanske perioden som en glorifisert fortid, mens arkeologiske funn fra før-islamsk tid blir marginalisert. Dette påvirker måten borgerne forstår og relaterer seg til sin egen historie.

Videre har AKP benyttet seg av statsfinansierte museer og kulturinstitusjoner for å fremme sitt ønskede narrativ. Ved å utelukke eller tone ned betydningen av andre historiske epoker, skapes et forenklet bilde av Tyrkias fortid som i stor grad samsvarer med AKPs ideologiske retning.

Politiske motiver bak arkeologiske prosjekter

Studien påpeker at det også finnes økonomiske og politiske insentiver bak AKPs arkeologiske politikk. Investeringer i islamske kulturminner og osmanske monumenter fungerer som et middel til å styrke partiets støtte blant konservative velgergrupper, samt tiltrekke seg turisme som fokuserer på islamsk arv.

Samtidig blir uønskede narrativer aktivt marginalisert. For eksempel er kurdiske kulturminner eller kristne historiske steder sjelden prioritert i statlige bevaringsprosjekter. Dette kan sees som en villet handling for å sikre at Tyrkias offisielle historie stemmer overens med AKPs visjon om en homogen, islamsk-orientert nasjon.

Konsekvenser for arkeologi som vitenskap

Denne selektive tilnærmingen til arkeologi har også konsekvenser for selve fagfeltet. Forskere som prøver å undersøke andre deler av landets arkeologiske arv kan møte motstand, både politisk og økonomisk. På denne måten kan statlig kontroll over arkeologiske narrativer også ha en innvirkning på akademisk frihet og kunnskapsproduksjon.

For å lese hele studien, besøk Turkish Studies’ nettside, eller last ned studien i PDF nedenfor: