I går, torsdag den 23. aug. angrep tyrkiske styrker et kjøretøy i byen Said Sadiq i Sulaimani-provinsen i Sør-Kurdistan med droner og drepte to journalister og skadet en annen.
I fortsettelsen på sine angrep på forfattere, journalister og den sivile befolkningen i Sør-Kurdistan, rettet denne gangen en tyrkisk drone sitt mål mot tre journalister som kjørte i en bil tilhørende Chatr Media. Journalistene Gulistan Tara, 40 år, og Hero Bahadin, 27, ble drept og Rebin Bakri, 30, ble alvorlig skadet.
Dette har ført til store reaksjoner fra folk flest i Kurdistan, spesielt ulike politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som kurdiske forfattere og uavhengige parter der de har fordømt angrepet og oppfordret kurdiske selvstyremyndigheter i Bashur og den irakiske regjeringen, samt det internasjonale samfunnet og menneskerettighetsorganisasjonene om å gjøre alt for å legge press på Tyrkia for å forhindre flere slike angrep og krenkelser mot journalister og sivile i KRI og andre deler av Kurdistan.
Blant annet har Sulaimani-avdelingen av Kurdistan Journalistforbund og Metro senteret, gitt ut en felles uttalelse om å beskytte journalister og fordømte angrepet på disse tre journalistene.
Solkurd fordømmer på det sterkeste ethvert angrep på journalister og den sivile befolkningen i Kurdistan begått av den tyrkiske staten som har pågått daglig over en lengre periode, og vært intensivert den siste tiden.
Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.
Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet
De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi.
Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.
KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.
I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.
Men partiet mistet troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.
Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.
Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.
Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.
Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og skar tidliger i år igjennom ved å fastsette valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.
Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.
Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.
Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor.
Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder.
De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.
En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.
Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.
Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil har denne sommeren vært herjet både av vannmangel og av oversvømmelser. Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.
Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.
Solidaritet med Kurdistan 