Stortingets jesidi-debatt

(15. feb. 2024)

Innlegget er hentet fra nettsiden til Jan Bojer Vindheim som tidligere har skrevet om saken her.

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordskonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Stortinget svikter jesidiene

Av Jan Bojer Vindheim (mdg) – og styremedlem i Solkurd

Flertallet i utenrikskomiteen ville ikke være med på at IS har utsatt  jesidiene i Irak for folkemord, og ville heller ikke innhente mere kunnskap om det som har skjedd, da et representantforslag fra MdG  ble  behandlet  den 30 januar i år.

Begrepet folkemord har kommet høyt på dagsorden gjennom Den internasjonale straffedomstolen, ICJ, sin behandling av Israels krigføring i Gaza. Det springende punktet er intensjon. Overgrepene må utføres «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Straffedomstolen gjengir en rekke uttalelser fra israelsk hold som tyder på at Israel har en slik hensikt i Gaza. Tidligere har den samme domstolen slått fast at det har foregått folkemord i Rwanda og Bosnia. Folkemord er altså i høyeste grad et reelt fenomen.

Domstolen behandler bare forbrytelser begått av stater, og har derfor ikke drøftet overgrepene til IS mot jesidier eller andre. Men mange andre organer har slått fast at  angrepene mot jesidiene nettopp hadde til hensikt å ødelegge denne etno-religiøse minoriteten.

FNs granskningskommisjon UNITAD rapporterte i 2016 at IS i sine angrep på jesidiene hadde brutt samtlige punkter i Folkemordskonvensjonen. Jihadistene massakrerte tusenvis av mannlige jesidier og tok mer enn 6000 kvinner til fange. De ble solgt som sexslaver. Flere tusen er fortsatt savnet. IS ødela også systematisk jesidiske helligdommer og minnesmerker. Den åpenbare hensikten var å utslette jesidiene. I blant annet Sverige, Nederland og Tyskland er derfor tidligere IS-krigere blitt dømt for medvirkning til folkemord på jesidiene.

FNs utsending til Irak, UNAMI, konkluderer slik: 

“[…] ISIL also expressed its intention in relation to either annihilate the Yezidi, either by killing them or forcibly converting them. In many cases, the intent to destroy the Yezidi as a group ca be inferred not only from the acts themselves and their circumstances, but also from statements and positions openly taken by ISIL.” 

Utenrikskomiteens flertall ønsker ikke å ta stilling til kjernen i saka. De skriver «Komiteen merker seg statsrådens presisering om at spørsmålet om hvorvidt det foreligger et folkemord bør overlates til domstoler, ikke til politiske myndigheter». Komiteen ønsker altså verken å slå fast at folkemord har funnet sted, eller å skaffe seg kunnskap om hva som har skjedd, og fortsatt skjer. 

Denne beslutningsvegringen kommer i et merkelig lys av at mange andre parlamenter har erkjent at jesidiene er rammet av folkemord. Det gjelder EU-parlamentet, og land som  Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.   

Stortinget har imidlertid en sjanse til å rette opp dette, når saka behandles i plenum den 15 februar.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. feb.

Se her for å lese en oppdatering om denne sakens drøftelse på Stortinget den 15. feb.

Folkemordet på Jesidiene

Av: Andam Aziz (Co-leder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter) og Cathrine Linn Kristiansen (Leder i Kvinnefronten)

Artikkelen ble først publisert på Klassekampen og senere sendt til Solkurd.

Som Kurdisk demokratisk samfunnssenter fordømmer vi folkemordet på jesidiene 3. August 2014. Vi minnes alle ofrene og lover å kjempe hver eneste dag for å skape en bedre hverdag for jesidiene, understreker Andam Aziz.

KIDNAPPET: 7000 jesidi-kvinner ble tatt til fange av IS etter massakren i 2014. Fremdeles er 2800 kvinner savnet. Disse kvinnene ble frigjort fra den Islamske Staten i 2019. (Kilde: Klassekampen)

I dag for nøyaktig 9 år siden ble verden vitne til folkemord. I løpet av to uker ble Sinjar-regionen i Irak invadert av den såkalte islamske staten (IS). IS-militanter gjennomførte en strategibasert kampanje for etnisk å rense yazidier fra eksistens. De drepte IS 12.000 uskyldige. 7000 unge kvinner ble tatt som fanger. De ble giftet bort til høystbydende, seksuelt slavebundet og tvunget til å konvertere. Siden frigjøringen av Sinjar november 2015, har den fascistiske staten Tyrkia vært den største trusselen mot jesidiene og sikkerheten i området. Drone og flyangrep på den lokale befolkningen i Sinjar med jevne mellomrom er en fortsettelse av folkemordet. Tyrkia fortsetter det IS startet.  Gjennom disse angrepene har den tyrkiske staten begått brudd på Genève-konvensjonen om internasjonal humanitær rett og krigsforbrytelser i henhold til Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen, selv om sistnevnte ikke er signert av Tyrkia ennå. Grunnen til disse angrepene fra Tyrkia er fordi Jesidi-samfunnet har bevart sin eksistens ved å opprette eget folkestyre og forsvar. De vil ikke akseptere noe som er pålagt dem utenfra. Som samfunn kjemper de for selv- besluttsomhet og avviser enhver politikk som er bestemt uten deres deltakelse. Tyrkia mener Jesidienes selvstyre er en trussel mot Tyrkia. Selv om Sinjar er 150 km utenfor Tyrkias grenser.

Det som skjedde med jesidiene, var folkemord ifølge FN, EU, USA, Armenia, Irak Australia, og Canada. Høyresiden til venstresiden i de ulike landene er enstemmige om at angrepet på jesidiene i Sinjar var folkemord. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge i løpet av de 9 årene ikke har anerkjent angrepet på jesidiene som et folkemord? Anerkjennelse av folkemord bør være et første skritt mot strukturell hjelp i rettslig rettferdighet, helbredelse og en fremtid der folkemord ikke kan skje igjen. situasjonen i dag er fortsatt uavklart for jesidiene. Ingen er straffet for overgrepene, og de nærmere 300.000 internt fordrevne har store problemer med å returnere. Derfor ber vi den norske regjeringen og vNorges utenriksminister Anniken Huitfeldt om å ta et internasjonalt initiativ for å straffeforfølge overgriperne. Norge må iverksette plan og tiltak for å trygge jesidiene i Sinjar både sikkerhetsmessig og humanitært? Vi ber også alle enkeltindivider og organisasjoner jobbe for rehabilitering av jesidiene og gjenoppbygningen av Sinjar. Anerkjennelse av selvstyret Sinjar er en god start for å sikre fremtiden til alle jesidier.

Bryr vi oss om medvirkning til massedrap?

Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.

Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd

IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 . 

Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig. 

Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.  

Bildet er hentet fra ANF

Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.  

Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.  

KDP-løfte: «til siste blodsdråpe» 

Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.  

Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.  

Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep. 

Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.  

Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.  

Besøk hos overlevende 

Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord. 

Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.  

President Barzani lova etterforsking og straff 

Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i  

Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler: 

To av punktene:  

1 293 ble massakrert den første natta. 

6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere 

Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området  

«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»  

Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.  

Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.  

Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».  

Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN. 

Forfatterne er også medlemmer i Rødt