Torsdag 27. juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.
Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.
Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.
Av Bente Knagenhjelm, Landstyremedlem i Solkurd (oversatt artikkel fra Amwaj Media)
Historien: Etter hvert som moralpolitiet omplasseres i Iran, oppstår det usikkerhet rundt den eksakte formen for utplassering. Det er også forvirring rundt hvilket statlig organ som står bak flyttingen, ettersom ingen enheter ser ut til å være opptatt av å åpent ta ansvar.
Sedelighetspolitiet «forsvant» etter landsomfattende protester høsten 2022, utløst av døden til en ung kvinne i varetekt. Tidspunktet for returen av hijab-håndhevelsesenheten synes å øke innsatsen i kampen om hvorvidt den islamske kleskoden skal være obligatorisk.
Dekningen: Irans politistyrke kunngjorde 16. juli at gatepatruljer og varebiler var gjeninnsatt for å håndheve den islamske kleskoden for kvinner.
Polititalsperson Saeed Montazerolmahdi sa at avgjørelsen ble tatt som svar på et «populært krav»; samt oppfordringer fra president Ebrahim Raisi og sjefsjef Gholamhossein Mohseni-Ejei.
Tasnim News Agency, knyttet til Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC), krediterte også presidenten og rettssjefen for å gi ordre om å gjenopplive moralpolitiet.
Tasnim slettet imidlertid senere deler av en rapport som refererte til at Mohseni-Ejei og Raisi hadde hatt en rolle i tiltaket. Nyhetsbyrået skal ha tatt grepet etter å ha blitt kontaktet av «noen personer i regjeringen», som angivelig ba om endringen i rapporteringen.
Mens rettsvesenet har vært taust, har regjeringen nektet ansvaret for å bringe tilbake «Guidance Patrol», som håndhever den obligatoriske hijaben. Noen fingre har imidlertid tilsynelatende blitt rettet mot innenriksdepartementet.
Regjeringens talsmann Ali Bahadori Jahromi uttalte 17. juli at Raisi gjentatte ganger hadde bedt rettsvesenet og rettshåndhevelsen om å arbeide for å bekjempe «upassende» sosial oppførsel.
Likevel, i et tilsynelatende forsøk på å distansere presidentskapet fra hijab-angrepet, sa Bahadori Jahromi at det «er ansvaret til rettsvesenet og lovens offiserer å utarbeide metoder for å håndheve loven.»
Visepresident for kvinner og familiesaker Ensiyeh Khazali distanserte også Raisi fra gjeninnsettingen av «veiledningspatruljen». Viktigere, la hun la videre til, «er at det er innenriksdepartementet som er den riktige enheten for henvendelser om saken».
I mellomtiden har et fremtredende kringkastingsprogram og en publikasjon
sitert en ikke navngitt «overordnet polititjenestemann», som retter blikket mot Raisi-administrasjonen – og antyder at skylden blir avledet mot politiet. Dette med den hensikt at regjeringen kan «unngå enhver mulig form for kritikk i fremtiden.»
Polititjenestemannen sa at planen ble «implementert etter direkte ordre fra presidenten, som leder av det øverste nasjonale sikkerhetsrådet» – videre med en påstand om at planen er sentrert rundt innenriksminister Vahidi.
Tjenestemannen distanserte politiet fra avgjørelsen, og sa at rettshåndhevelse «bare utfører ordre fra regjeringen og innenriksdepartementet».
Parlamentsmedlem Ahmad Alirezabeigi kritiserer moralpolitiets tilbakekomst, og har også antydet at innenriksminister Ahmad Vahidi kan stå bak ordren. Verdt å merke seg er at Vahidi er en veteran IRGC-kommandør.
Alirezabeigi sa at en kommende riksrettssesjon i parlamentet kan ha fått Vahidi til å beordre omplassering av moralpolitiet. Etter hans syn kan sistnevnte utformes for å avskrekke parlamentsmedlemmer fra å stille Vahidi for riksrett, ved å få ham til å «virke opptatt med spørsmålet om hijab [håndheving]».
Andre lovgivere har også distansert parlamentet fra gjenopptakelsen av hijab-påbud i gatene.
Den konservative parlamentarikeren og seniormedlemmet av parlamentets sosialkommisjon, Vali Esmaeili, distanserte 16. juli den lovgivende forsamlingen fra utviklingen.
Esmaeili hevdet at «ingen avtale eller koordinering har blitt gjort» med lovgiverne. På den annen side understreket han at «det er uansett ikke behov for noen koordinering», noe som innebærer at andre statlige organer er ansvarlige enheter.
Esmaeili sa i et intervju samme dag at regjeringen «tar grep i denne saken på grunnlag av loven». Det er verdt å merke seg at han også uttalte at et lovforslag om hijab-håndhevelse som ble lagt fram for parlamentet, ville ha «mer effekt» enn moralpolitipatruljene.
Konteksten/analysen: Uklarhet om moralpolitiet – inkludert hvilken enhet det svarer til – har eksistert lenge. Ulike former for slike enheter har eksistert siden den islamske revolusjonen i 1979 for å adressere sosiale normer som anses som viktige av samfunnet. Dette er også inkludert kvinners hijab og kjønnsinteraksjoner.
«Veiledningspatruljen» fungerer for tiden som den primære enheten som er ansvarlig for å håndheve den islamske kleskoden. Styrken ble aktivert i 2006 etter et forslag godkjent året før av Kulturrevolusjonens øverste råd. Rådet er ansvarlig for å forme samfunnsadferd, og ledes av presidenten med medlemmer utnevnt av øverste leder ayatollah Ali Khamenei.
I 2013 ble det kunngjort at innenriksdepartementet hadde overtatt kontrollen over moralpolitiet.
Etter dødsfallet i september 2022 i moralpolitiets varetekt av Mahsa Jina Amini, en ung kvinne som besøkte Teheran, brøt det ut måneder med landsomfattende protester. I kjølvannet av urolighetene forsvant «Veiledningspatruljen», og stadig flere kvinner har valgt å forlate hijaben offentlig. I denne sammenhengen har staten vendt seg til nye metoder for å straffe unnlatelse av å bære det islamske skautet.
En kvinne som var tiltalt for feil islamsk kleskode, ble dømt til å vaske lik i et begravelsesbyrå i en måned. Dommen ble særlig kritisert av konservative medier.
Den kjente skuespillerinnen Afsaneh Bayegan ble dømt til fengsel og obligatoriske psykiatriske besøk. Skuespillerinnen Azadeh Samadi ble bare dager tidligere gitt en lignende dom.
Når det gjelder den nåværende gjenopptakelsen av moralpolitiet, har IRGC-tilknyttede Tasnim sitert overordnete polititjenestemenn; disse antyder en endring i enheten’s utseende.
«’Veiledningspatrulje’-varebiler vil absolutt ikke returnere til gatene, og ingen kjøretøy med ‘Veiledningspatrulje’-skilt vil bli sett i gatene,» hevdet rapporten.
Rapporten etterfulgte den utbredte sirkuleringen av en video på sosiale medier; den viste en kvinne som ropte om hjelp da hun ble anholdt, for så å bli overført til en politibil.
Tidspunktet for moralpolitiets tilbakekomst er også viktig.
På den ene siden observerer Iran sørgeritualer i forkant av årsdagen for drapet på den sjiamuslimske imamen Hussein ibn Ali i 680 e.Kr., et barnebarn av profeten Muhammed.
I mellomtiden er årsdagen for Aminis død i moralpolitiets varetekt mindre enn to måneder unna.
Mot dette bakteppet kan elementer av staten satse på at et tilbakeslag fra kritikere av den obligatoriske hijaben, vil føre til at konservative samfunnslag tar parti med etablissementet.
Fremtiden: Mens stadig flere kvinner trosser hijab-reglene, er det politiske etablissementet ivrige etter å få ting tilbake til slik de var før fjorårets uro.
«Hardlinere» er spesielt misfornøyde med mange kvinners avvisning av den obligatoriske islamske kleskoden og ønsker å gjenvinne det som oppfattes som tapt terreng.
Etter å ha slått ned måneder med protester med makt; noe som etterlot hundrevis av demonstranter døde og tusenvis bak lås og slå, kan elementer av staten argumentere for at det har gått nok tid siden uroen til å gjenopprette total autoritet.
Presidenten’s og høyesterettsjustitiarius’ manglende evne til direkte å ta opp ansvaret for moralpolitiets tilbakekomst, tyder imidlertid på at sentrale maktsentra ønsker å måle reaksjoner før de begår politisk støtte til et slikt tiltak. Dette gjelder spesielt med tanke på påstander om at innenriksministeren kan presse på for utspillet, for å unngå riksrett.
Sist, men absolutt ikke minst, og utover de riksrettsrelaterte påstandene: Hvis Vahidi blir bekreftet å være drivkraften bak returen av «Veiledningspatruljen», vil han sannsynligvis ikke handle på egen hånd. Han er en veteran i IRGC, og er en del av et mektig nettverk som strekker seg over flere maktsentre – og det større spørsmålet kan være om rivaliserende nettverk på dette tidspunkt er klare og villige til å kjempe om saken.
Mandag 17.07.23 – kl. 18.00-18.50 hadde Oslo-laget et nytt styremøte der Beth Hartmann og Sara Berzi ble valgt som co-ledere.
På møtet ble det blant annet diskutert ulike temaer knyttet til fremtidige aktiviteter, blant annet arrangering av et seminar i samarbeid med Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter om Hilde Henriksen Vaages bok «Spillet om Syria» i September.
Det ønskes også arrangering av en fredelig debatt mellom en representant for Jineologi og en kvinneaktivist i Norge/vesten med rom for spørsmål fra publikum/deltakere. Det ble også diskutert arrangering av strukturert studiesirkel på 3-4 møter der medlemmer diskuterer hva det innebærer å drive med solidaritetsarbeid for en folkegruppe som ikke har egen nasjonalstat og med så mye indre konflikter. Begge disse ideene diskuteres nærmere etter sommeren.
Det ble i tillegg diskusjoner rundt andre potensielle aktiviteter som blant annet å rette rekrutteringsarbeidet mot studenter og unge aktivister. Aktuelle temaer i denne forbindelsen er kvinnefrigjøring og det nasjonale spørsmålet.
ANALYSE: Det er i juli 2023 hundre år siden landegrensene i Midtøsten ble fastsatt, og grunnlaget for mange av dagens konflikter i regionen dermed skapt.
Av: Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
En avtale inngått i den sveitsiske byen Lausanne avgjorde hvordan de store områdene som var erobret fra det osmanske imperiet skulle fordeles. Det ble opprettet mange nye stater, men kurderne fikk ingen, de ble minoriteter i sine hjemland.
Grenser som ble trukket etter Lausanne-traktaten. Kart: Wikimedia / Public Domain
Vedtakene i Lausanne-avtalen fulgte etter flere tidligere forsøk på oppdeling av Midtøsten. Det osmanske imperiet hadde lenge vært vikende. De nordafrikanske besittelsene, inkludert Egypt, var kommet under europeisk kontroll, og på Balkan hadde først grekere, og deretter såvel serbere som rumenere og bulgarere, revet seg løs. Det som gjensto å drøfte var Lilleasia, og tre store områder med hovedsakelig arabisk befolkning: Syria, Palestina og Mesopotamia.
De seirende stormaktene England og Frankrike hadde allerede i 1915 blitt enige om å dele disse arabiske områdene mellom seg. Den britiske forhandleren Mark Sykes og den franske Francois Picot tegnet en strek på kartet fra Akre i dagens Israel til Kirkuk i dagens Irak. Dette var grensa de mente skulle skille Frankrikes besittelser fra de britiske. Også Russland ble tilgodesett på det kartet Sykes og Picot tegnet opp, derfor kunne bolsjevikene finne en kopi i tsarens arkiver og offentliggjøre både kartet og teksten etter revolusjonen i oktober 1917.
Offentliggjøringa av den hemmelige avtalen vakte forståelig nok oppmerksomhet i de berørte landene. Både England og Frankrike hadde brukt løfter om framtidig selvstendighet for å overtale arabiske ledere til å delta i krigen mot osmanerne. Sykes-Picot avtalen viste at planen til de europeiske stormaktene var noe helt annet.
Pinlig nok for de europeiske stormaktene hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendt ut en erklæring der det blant annet het at folkegrupper som ble frigjort fra osmansk styre hadde rett til selvstyre. Dessuten hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour sendt ut en erkæring der han lovet jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Denne Balfour-erklæringen legitimerte en bølge av jødisk innvandring som førte fram til opprettelsen av staten Israel. Dette har, som kjent, lagt grunnlaget for blodige og kompliserte konflikter.
Også uten at Sykes-Picot-avtalen var gjort kjent, ville fakta på bakken ha gjort nye forhandlinger nødvendig. De store armeene som hadde marsjert gjennom regionen etterlot seg store ødeleggelser og store lidelser. Mange sivile var drept eller skadet av krigshandlingene og av hungersnød som fulgte.
Nå ville befolkningen i de områdene osmanerne hadde tapt selv kreve sin rett.
Den tyrkiske delegasjonen under konferansen som førte frem til Lausanneavtalen. Foto: Wikimedia / Ukjent fotograf / Public domain
Stammelederen Ibn Saud hadde tatt kontroll over det meste av den arabiske halvøya. Britene hadde nok lovet ham en egen stat, men det hadde de også lovet hans rivaler, først og fremst den mektige hasjemitt-stammen. Hasjemittene, som fører sin stamtavle tilbake til profeten Muhammed, behersket de hellige stedene Mekka og Medina i Hejaz-regionen. Deres overhode var Hussein ibn Ali som sammen med sine to sønner Feisal og Abdullah, hadde ledet det arabiske opprøret mot osmanerne, og nå forventet å bli herskere i et uavhengig Arabia.
I Syria satte befolkningen i gang med å etablere sitt eget styresett. Det ble i 1919 opprettet en syrisk nasjonalkongress som utropte Feisal ibn Hussein til konge over et område som ikke bare omfattet dagens Syria men også Palestina og det nordlige Mesopotamia. Dette godtok ikke Frankrike, som jo var blitt lovet Syria i Sykes-Picot-avtalen. Franske styrker nedkjempet de små syriske styrkene og jagde Feisal på flukt.
Også i det sørlige Mesopotamia kom det til opprør i 1920. Her var det britene som hersket, og i et forsøk på å oppnå lokal legitimitet og blidgjøre hasjemittene satte de i 1921 inn Feisal, som var fordrevet fra Syria, som konge i landet ved hjelp av en manipulert folkeavstemning.
Mens disse urolighetene fortsatt foregikk, ble det gjennomført lange og kompliserte drøftinger mellom stormaktene i bydelen Sèvres utenfor Paris. Denne avtalen ville overlate store deler Lilleasia til Hellas, Italia og Storbritannia. Den holdt dessuten døra åpen for å etablere såvel en kurdisk som en armensk stat i øst.
Men avtalen i Sèvres var ikke levedyktig. En delegasjon godtok den riktignok på vegne av sultan Mehmet, men sultanens regime var allerede en fiksjon, grundig parkert av de såkalte ungtyrkerne. Dessuten var tyrkiske styrker under ledelse av Mustafa Kemal i ferd med å oppnå kontroll over hele Lilleasia, i opposisjon til sultanen. De skulle snart ta det tyrkiske statsborgerskapet fra medlemmene av den delegasjonen som på sultanens vegne hadde godtatt traktaten i Sèvres.
På denne bakgrunnen ble det altså forhandlet fram enda en avtale, som ble signert 28. juli 1923 i den sveitsiske byen Lausanne. Det nye Tyrkia, som nå var representert av Mustafa Kemals utsendinger, fikk helt andre grenser enn vestmaktene hadde sett for seg, og dermed ble også de kurdiske og armenske drømmene om egne stater knust.
Mustafa Kemal hadde ikke minst overvunnet en gresk hær i Anatolia, og etter en fredsavtale i 1922 ble hele den gresk-språklige befolkningen, halvannen million mennesker deportert fra Tyrkia. Til gjengjeld tok det nye Tyrkia imot en halv million etnisk tyrkere fra Hellas.
Stormaktene ville ikke gi slipp på sine erobringer, men var fanget av sin egen retorikk, og kunne ikke utrope de erobrede områdene til kolonier. Innen rammen av det nyopprettede Folkeforbundet ble derfor Frankrike utropt til «mandatmakt» i Syria og Libanon, mens England fikk mandat over Mesopotamia og Palestina. Av ulike grunner ble de palestinske områdene øst for Jordanfloden skilt ut som egen stat, Transjordan, seinere bare Jordan, med hasjemittprinsen Abdullah som konge. Premisset var at mandatmaktene skulle forberede landen til selvstyre. Det fant først sted etter en ny verdenskrig.
I Mesopotamia hadde britene okkupert storbyen Mosul, som ifølge Sykes-Picot skulle tilfalle Frankrike. Også Tyrkia gjorde krav på dette området, som britene hadde erobret flere dager etter at den formelle fredsavtalen med osmanerne var inngått. Striden dreidde seg ikke først og fremst om selve byen. Mosul var hovedstad i en osmansk administrativ enhet, en vilayat, med kurdisk flertall og store oljeressurser.
Først i 1926 ble det enighet om å legge Mosul vilayat inn i den nye staten Irak.
Som plaster på såret for kurderne, etter at de ikke fikk noen egen stat, ble det lagt inn betingelser om kurdiske kulturelle rettigheter i Mosulprovinsen, betingelser som mange år seinere skulle realiseres da den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak ble etablert i deler av den tidligere vilayaten.
I Tyrkia hadde mange kurdere bidratt til folkemordet på armenerne, og utgjorde nå det overveldende flertallet i de sørlige og østlige provinsene av Mustafa Kemals nye stat. Men Kemal ville bygge et hjemland for tyrkere, basert på tyrkisk etnisitet, og påbegynte derfor en tyrkifisering av den kurdiske befolkningen. Dette har lagt grunnlaget for en lang rekke opprør fra kurdisk side. Det siste i rekka, PKKs væpnede kamp, pågår fortsatt og utløser hyppig tyrkiske angrep mot mål i nabolandene Syria og Irak.
Lausanne-avtalen blir ofte karakterisert som sluttpunktet for første verdenskrig. Den markerte nok sluttpunktet for de store militære kampanjene som hadde lagt Midtøsten i grus, men la slett ikke grunnlag for varig fred i området. Ved å erstatte det multinasjonale osmanske imperiet med et nettverk av etniske nasjonalstater har Lausanne-avtalen videreført og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen. Det gjelder naturligvis de mye omtalte konfliktene rundt staten Israel, men også de uløste problemene for kurdere og andre minoriteter.
Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan og i regionen.
Solidaritet med Kurdistan 