Kategoriarkiv: Iran

En seier for kvinner

Postet den av

Etter mange tilbakeslag var fredsprisen en viktig vitamininnsprøyting for våre medsøstre i Iran

Av: Asta B. Håland (Kvinnegruppa Ottar)

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 20. okt.

Illustrasjon: Knut Løvås, Knutlvas@gmail.com

Fredag 6. oktober var kontrastenes dag for oss som er opptatt av kvinnekamp og kvinneorganisering.

Klokka ni la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2024. Som vanlig var det ingenting stort å glede seg over for den norske kvinnebevegelsen. Mens andre sosiale bevegelser får finansiering til å lønne flere hele stillinger og jobbe aktivt med påvirkningsarbeid, har norske kvinneorganisasjoner knapt råd til husleie og en deltidsstilling. Forventningene var derfor ikke høye i forkant, men de ble iallfall innfridd: I 2024 har potten som deles av 38 ulike prosjekter og organisasjoner økt med skarve fire millioner. Kvinnekamp og likestillingsarbeid er fortsatt en salderingspost.

Men allerede klokka elleve reiste den norske nobelkomiteen kjerringa og klinka til med en fredspris som hedrer kvinnekampen i Iran, og som anerkjenner kontroll og undertrykking av kvinner som menneskerettighetsbrudd. Fredsprisen, som i år går til Narges Mohammadi for hennes «kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og for menneskerettigheter og frihet», er en betimelig påminnelse om at kvinners rettigheter ikke kan krenkes uten kamp. At kvinnenes situasjon i Iran og Kurdistan igjen får verdens søkelys, er viktig. Ikke bare for de som deltar i demonstrasjonene eller sitter i fengsel der, men for kvinner over hele verden. Kanskje kjenner de det litt også, kvinnene i Afghanistan, som verden ser ut til å ha glemt? For overgrep og undertrykking av kvinner har så altfor lett for både å bli glemt og bagatellisert i alle land.

Iranske kvinner har flere problemer enn prestestyret, moralpoliti og revolusjonsgarden. Blant historier om syreangrep på jenter på skolene, tusener i fengsel og utbredt tortur, finner jeg også opplysninger om at 60 prosent av studentene på universitetene i Iran er kvinner, og at få av dem har godt betalte jobber etterpå. Iranske kvinneorganisasjoner har i flere tiår slåss for å få lover mot kjønnsbasert vold, spesielt tvangsekteskap og barneekteskap.

Kvinner i Iran utsettes for mishandling, voldtekt, drap og prostitusjon, i tillegg er æresdrap utbredt i hele landet. «Femicide» er den internasjonale kvinnebevegelsens betegnelse på kjønnsbasert drap på kvinner, et globalt problem som påvirker livene til én av tre kvinner. Ifølge FN er femicide forankret i kjønnsulikhet, maktmisbruk og skadelige normer.

Jin, jiyan, azadî – Kvinne, liv, frihet – har blitt ropt i demonstrasjoner over hele verden. Et kurdisk slagord som spredte seg etter at iranskkurdiske Jina Mahsa Amini i fjor høst ble drept av det iranske moralpolitiet for å ikke bruke hijaben på forskriftsmessig måte. Demonstrantene holdt ut lenge. Opposisjonen vokste og var i stor grad ledet av unge kvinner, i hovedsak elever og studenter. Men demonstrasjonene har minsket i intensitet og styrke de siste månedene.

Imens skrur myndighetene opp flere «smarte» kameraer, som skal identifisere kvinner som går på gata uten hijab. Iran er et av landene i verden som henretter flest. Det skal lite til for å dømmes til lange fengselsstraffer, som fredsprisvinneren Narges Mohammadi, som har vært fengslet 13 ganger for å snakke om kvinners rettigheter. Det blir rapportert om tortur, drap, voldtekter og seksuell vold i iranske fengsler. Og optimismen som preget fjoråret og deler av våren, er på vikende front både i Iran, Kurdistan og i diasporaen.

Motkreftene er sterke, imperialistiske, fundamentalistiske og koordinerte. Kurderne i Irak, Syria og Tyrkia tar Erdoğans regjering seg av: Tyrkiske fly bomber i de kurdiske områdene i alle disse landene, uten å gjøre større inntrykk på mediene i vestlige land. Men tyrkiske fly trenger ikke å bombe de iranske kurderne. Myndighetene i Iran har slått knallhardt tilbake og revolusjonsgarden har arrestert titusener av mennesker.

For kvinnene som står i denne kampen i Iran og andre land i området, er fredsprisen til Narges Mohammadi en viktig oppmuntring, et tegn på at verdenssamfunnet bryr seg om kvinners liv og frihet. I Norge drepes også kvinner av sine partnere og andre mannlige familiemedlemmer, vi kan voldtas nærmest straffritt, og norske menn misbruker fattige og utsatte kvinner gjennom porno og prostitusjon. Men i desember gleder vi oss til å hedre fredsprisvinneren i fakkeltoget og til å vise solidaritet med våre kjempende medsøstre. Fordi kvinnekampen er global og kvinnesolidariteten internasjonal.

Kort om «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen i Rojhelat og Iran

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

«Jin, Jiyan, Azadi» eller «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen skapte et rom for kvinner i Iran å komme seg ut av dominansen, begrensningene og grensene som den eksisterende ordenen hadde bestemt for dem. Selv uten en anstendig organisering og til tross for all undertrykkelse og ren vold fra styremakten, ga de mot til hele samfunnet og er fortsatt til stede på ulike måter. Kvinner visste at kvinners tilstedeværelse og subjektivitet er av sentral betydning for revolusjonen.

En av metodene for kvinneprotester var å fjerne hijaben, som ga et sterkt slag mot den ideologiske ordenen til regjeringen. Å fjerne hijaben er ikke bare en handling for å få rett til påkledning, men også en protest og en utfordring mot alle de røde linjene og lovene som er trukket på kvinners kropp, vilje og tanker fra regimet og ikke minst samfunnets side.

Bilde er hentet fra: https://www.kerdolegal.com.au/jin-jiyan-azadi/

I de siste årenes bevegelser eksisterte det også kvinneprotester mot reglene for klær og spesielt innføringen av den obligatoriske hijaben, men i «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen gikk disse kampene inn i et stadie der systemet ikke kunne og ikke er i stand til å kontrollere. Ved å ty til vold og arrestasjoner har regimet mistet evnen til å gjenopprette hijab-lovene. Derfor har denne bevegelsen skapt mange sosiale, kulturelle, kunstneriske, mentale og idealistiske prestasjoner, som vil fortsette å være viktige ettersom årene går.

Med dannelsen av denne bevegelsen rundt protesten mot obligatorisk hijab og vold mot kvinner, fortsatte vi å se større krav og mål, som inkluderer anerkjennelse av rettighetene til ulike etnisiteter i Iran, som har blitt undertrykt og diskriminert av den iranske regjeringen i årevis. Derfor er det ikke mulig å vurdere denne kvinnebevegelsen i en begrenset ramme.

Til tross for noen synspunkter om at denne bevegelsen har eller kommer til å avta/stoppe, kan man, med tanke på fremdriften i folkelige kamper, si at denne bevegelsen har et potensial som ikke vil avta helt, men vil gå inn i en annen fase av protester. Så lenge det kvinnefiendtlige patriarkalske styresettet basert på fiendskap med folk og ødeleggelse av samfunn og natur er eksisterende, vil samfunnet alltid reise seg opp igjen på forskjellige måter for å protestere mot denne ordenen, og dens fremvekst vil bli tent igjen med en annen gnist.

En av de viktige prestasjonene til denne bevegelsen var utvilsomt å etablere en transnasjonal allianse blant kvinner. Denne bevegelsen etterlot også en sterk innvirkning på kvinnekampen i Midtøsten. Med tanke på den sosiologiske karakteren til denne geografien og den sterke innflytelsen fra religion, stat og sexisme som dominerer kulturen i Midtøsten, spilte kvinner en aktiv rolle i politisk og sosial utvikling og ulike protester.

På en annen side er kjønnsmønstrene og stereotypiene som påvirkes av tradisjonalisme og sharia og religiøse lover dypt i disse regionene, ble mange av disse kjønnsmønstrene og normene brutt under denne prosessen. Et tydelig eksempel på det var fjerningen av hijab av kvinner og jenter i Iran, som er en radikal innvending mot den etablerte kropps-politikken. Kampene til kurdiske, persiske, baluchiske, arabiske kvinner og kvinner fra flere andre etnisiteter i Iran, som har utvidet seg de siste årene har presentert et annet bilde av Midtøstens kvinner. Et bilde av at kvinner ikke bare er i en underordnet og undertrykt posisjon, men også har evne og styrke til en sammenhengende kamp og motstand som klarer å skape omfattende og konstruktive endringer i regionen.

Til tross for den systematiske innsatsen fra de diktatoriske systemene i regionen for å marginalisere kvinner og opprettholde deres posisjon som annenrangs borgere, har ikke kvinner forlatt kamparenaen. I geografien til Midtøsten er det en sterk tradisjon og kultur for kvinnekamp, og det er rike erfaringer i hvert av landene. Med en kort titt på kvinnebevegelsens historie vil vi se at kvinner alltid er til stede. I folkelige opprør mot kolonialisme, okkupasjon og nasjonale frigjøringsbevegelser har de vært innflytelsesrike.

Spesielt er det den kurdiske kvinnefrihetsbevegelsen med mer enn førti års erfaring som har verdifulle ressurser og prestasjoner som er viktige for andre kvinner. En bevegelse som sammen med kampen mot maktsystemet og det patriarkalske kulturen, også har organisert omfattende teoretiske og sosiale aktiviteter i retning av kvinners frihet. Afghanske kvinner som er under Talibans doble kontroll og undertrykkelse, spesielt den siste tiden, har blitt inspirert og oppmuntret av kvinnebevegelsen i Iran og Rojhelat. Til tross for de vanskelige levekårene benytter de enhver anledning til å protestere. De viser sine innvendinger mot Talibans lover, noe som blir gjort legitime og rettferdiggjort under islams navn er ofte et produkt av sosiale og politiske faktorer.

På en annen side er vi dessverre vitne til en systematisk spredning av kvinnedrap i æres navn i forskjellige byer i Iran og Rojhelat. Dette er mens det ble klart for alle i løpet av det siste året at stemmen til denne bevegelsen er det sanne kallet om frihet som har forårsaket mest frykt hos det iranske regimet. Et system som gir denne retten til overgriperne basert på patriarkalsk mentalitet, enten på gaten, universitetet, arbeidsplassen eller hjemme, av far, bror, ektemann, hijabpoliti osv., i æres, tradisjonens, religionens eller lovens navn å overfalle eller drepe kvinner. Det økende antallet drap under ulike titler viser hvor mye regimet ønsker kvinners ikke-eksistens.

Når «kvinne, liv, frihet» når sitt høydepunkt med kvinner i spissen, øker også presset fra det undertrykkende regimet og myndighetenes voldelige press på samfunnet. På den ene siden prøver kvinner å gjøre hver arena til en arena for kamp, på den andre siden har vi nylig vært vitne til seriedrap på kvinner i Sardasht, Harsin, Mashhad og andre byer. Og dette er nettopp grunnlaget for det patriarkalske og kvinnefiendtlige regimet. Det betyr at regimet er redd for kvinners aktive tilstedeværelse og ikke ønsker endringer i sin kvinnefiendtlige struktur. Den populistiske mentaliteten i Iran er basert på kvinnehat, og kvinner i ulike perioder, spesielt det siste året, forble ikke bare tause mot denne politikken, men deres frihetssøkende rop ble høyere enn noen gang. Man kan med andre ord si at regimet hevner seg på kvinner.

Regimets kvinnefiendtlige angrep er en forbrytelse. En forbrytelse mot hele samfunnet. Å drepe hver kvinne er slutten på et fritt liv. I løpet av det siste året har mange kvinner ofret livet for å forsvare sin identitet. De ga livet sitt for at livet skulle fortsette.

Massakren i den kurdiske byen av den islamske republikkens styrker avslørt i ny rapport

Postet den av
Rapporten finnes på flere språk. Bilde: KHRN

Forsettlig drap på ubevæpnede sivile utgjør forbrytelser mot menneskeheten

5. september 2023 – En ny rapport som nettopp ble utgitt av Kurdistan Human Rights Network (KHRN) og Center for Human Rights in Iran (CHRI) avslører sjokkerende statsvold fra den islamske republikkens sikkerhetsstyrker mot ubevæpnede sivile i den overveiende kurdiske byen Javanrud, som skjedde under protestene som rystet Iran høsten 2022.

Den 100 sider lange rapporten, «Massacre in Javanrud: State Atrocities Against Protesters in Iran’s Kurdish Regions», er basert på hundrevis av bilder, videoer og detaljerte intervjuer utført med 38 personer, som alle var i Javanrud på tidspunktet for grusomhetene. og inkluderer øyenvitner, demonstranter, familiemedlemmer, andre nær de skadde, arresterte og drepte, og leger og sykepleiere som prøvde å behandle de sårede.

Viktige funn inkluderer:

  • Sikkerhetsstyrker tok med vilje i sving og skjøt ubevæpnede demonstranter ved å bruke maskingevær av militær kvalitet på nært hold, drepte åtte sivile, inkludert ett barn, og skadet minst 80 individer, inkludert barn.
  • De sårede ble slått i gatene av sikkerhetsstyrker og de som prøvde å hjelpe de sårede ble skutt. De skadde kunne ikke søke hjelp ved byens sykehus uten å risikere arrestasjon da sikkerhetsstyrker var stasjonert ved medisinske sentre for å identifisere og arrestere demonstranter.
  • Minst 89 personer, inkludert 26 barn, ble vilkårlig arrestert og varetektsfengslet. Mange ble slått og torturert mens de satt i varetekt, inkludert barn. Familier til de skadde, drepte, internerte og misbrukte ble presset av staten til å tie.

«Gruskapene begått av styrker fra den islamske republikken i byen Javanrud, utført med full kunnskap og ledelse av statstjenestemenn og som involverte forsettlig og systematisk drap, lemlesting og mishandling av ubevæpnede sivile i stor skala, utgjør forbrytelser mot menneskeheten,» sa Hadi Ghaemi, administrerende direktør i CHRI.

Rapporten identifiserer også noen av gjerningsmennene som er ansvarlige for statens grusomheter på Javanrud. Ikke én statstjenestemann har blitt holdt ansvarlig for dødsfallene og skadene til innbyggerne på Javanrud.

Protestene på Javanrud var en del av de landsomfattende anti-regjeringsprotestene i Iran som fulgte etter drapet i statens varetekt på 22 år gamle Jina Mahsa Amini, bare dager etter arrestasjonen hennes i september 2022 for en angivelig upassende hijab. I løpet av disse protestene, som varte i flere måneder, ble over 500 mennesker drept av statlige sikkerhetsstyrker og over 22 000 mennesker ble arrestert.

Rebin Rahmani, et styremedlem i KHRN, uttrykte bekymring for den økende bølgen av arrestasjoner av kurdiske aktivister som nå finner sted på tampen av årsdagen for opprøret, og bemerket at «Den islamske republikken føler at det ikke er noen konsekvenser for deres forbrytelser i marginaliserte regioner. slik som Kurdistan og Baluchistan, så det intensiverer sin voldelige og ulovlige undertrykkelse i disse områdene.»

«Når ettårsdagen for «Women Life Freedom»-protestene nærmer seg, er potensialet for fornyet protest i Iran – og en voldelig statlig reaksjon som tar sikte på å knuse den – stort,» sa Ghaemi.

«Det internasjonale samfunnet må være ekstraordinært årvåkent og advare iranske myndigheter om intense politiske og økonomiske konsekvenser ved første tegn på statlig vold,» la Ghaemi til.

I påvente av årsdagen for protestene har den islamske republikken økt sine undertrykkende aktiviteter den siste måneden, ved å arrestere familiemedlemmer til drepte demonstranter, sperre inne aktivister, sikte mot samfunnsledere som har protestert mot statens vold, og intensivert forfølgelsen av minoritetsgrupper.

Rapporten gir anbefalinger til det internasjonale samfunnet, inkludert:

  • FNs menneskerettighetsråds internasjonale uavhengige faktaoppdrag for Den islamske republikken Iran bør undersøke hendelsene i Javanrud fra oktober 2022 – januar 2023, rapportere om grusomhetene begått av staten, og ta vare på bevisene med tanke på påfølgende samarbeid i eventuelle rettslige prosesser.
  • Menneskerettighetsorganisasjoner, forskere, advokater og journalister bør gjøre sitt ytterste for å innhente ytterligere vitnesbyrd, øyenvitneberetninger og medisinske journaler knyttet til statens handlinger i Javanrud, og sende inn slike bevis til UNHRCs faktaoppdrag.
  • Tjenestemenn i Den islamske republikk som er funnet ansvarlige – enten det er ved å utstede ordrene eller utføre handlingene – bør straffeforfølges gjennom internasjonale domstoler eller nasjonale rettssystemer under prinsippet om universell jurisdiksjon.
  • Regjeringer bør tilkalle iranske ambassadører for å direkte fordømme disse hendelsene og advare om konsekvensene vil forsterkes dersom slike overgrep fortsetter; påtvinge politiske og økonomiske konsekvenser for tjenestemenn knyttet til disse overgrepene; og danne multilaterale koalisjoner for å pålegge den islamske republikken ytterligere diplomatiske kostnader.

«Masseprotester kan bryte ut igjen når som helst gitt nivået av misnøye blant samfunnet i Iran, spesielt når ettårsdagen for starten av protestene nærmer seg,» sa Ghaemi. «Bare ved å kreve ansvarlighet og pålegge myndighetene i Iran kostnader for deres grusomheter kan det internasjonale samfunnet håpe å forhindre at slike massakrer gjentas.»

Les denne rapporten på engelsk, persisk og kurdisk.

Denne presentasjonen av rapporten er utarbeidet av KHRN og oversatt av Solkurd.

Ekstremværet HANS hindra SolKurd-møte om Tyrkias krig mot sivile i Den kurdiske regionen i Irak

Postet den av

Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman  fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.  

Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av.  Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå  til Stockholm.  

Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak. 

Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth

Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».

CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022

 Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak

Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA,  arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der  det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.

I slutten av juli publiserte CPT en detaljert årsrapport om sivile skader etter Tyrkias bombeangrep i 2022. Denne er utarbeidet i samarbeid med End Cross Border Bombing Coalition  (ECBBC).https://cptik.org/reports-1/2023/7/28/report-civilian-casualties-of-turkish-bombardments-in-northern-iraq-in-2022

Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene

I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der  og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer. 

De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022.  15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren  Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.

Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.

Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.

Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile  i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene  og militære utpostene i Den kurdiske regionen.

CPTs metode: Dokumentere sannheta

11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.

Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.

Dette distriktet grenser mot Iran.

Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen.  Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:

De tre som Tyrkia drepte, var arabere  fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå  bodde de i den kurdiske byen Duhok.  Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter  Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet. 

Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene.  Nå gjengav  begge mediene  fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT.  Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231

2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:

«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»

De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.

Første halvdel av august 2023

16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.

Denne rapporten kan du lese her: https://cptik.org/updates-1/2023/8/24/cross-border-bombings-august

Sanne beretninger om krigen mot sivile

Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.

Mange rapportene utgis også på engelsk. Disse finner du her: https://cptik.org/updates-1

CPT-rapportene er gode verktøy i opplysnings- og solidaritetsarbeidet.

Andre CPT-raporter:

Kartet på side 13 i denne  CPT-rapporten viser den militære situasjonen i juni 2021.

Klikk for å få tilgang til 09a85-civilian-impacts-claw-lightning-eng.pdf

Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside

Hvem er ansvarlig for retur av Irans moralpoliti?

Postet den av

Av Bente Knagenhjelm, Landstyremedlem i Solkurd (oversatt artikkel fra Amwaj Media)

Historien: Etter hvert som moralpolitiet omplasseres i Iran, oppstår det usikkerhet rundt den eksakte formen for utplassering. Det er også forvirring rundt hvilket statlig organ som står bak flyttingen, ettersom ingen enheter ser ut til å være opptatt av å åpent ta ansvar.

Sedelighetspolitiet «forsvant» etter landsomfattende protester høsten 2022,  utløst av døden til en ung kvinne i varetekt. Tidspunktet for returen av hijab-håndhevelsesenheten synes å øke innsatsen i kampen om hvorvidt den islamske kleskoden skal være obligatorisk.

Bilde er hentet fra Khabar Online

Dekningen: Irans politistyrke kunngjorde 16. juli at gatepatruljer og varebiler var gjeninnsatt for å håndheve den islamske kleskoden for kvinner.

Polititalsperson Saeed Montazerolmahdi sa at avgjørelsen ble tatt som svar på et «populært krav»; samt oppfordringer fra president Ebrahim Raisi og sjefsjef Gholamhossein Mohseni-Ejei.

Tasnim News Agency, knyttet til Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC), krediterte også presidenten og rettssjefen for å gi ordre om å gjenopplive moralpolitiet.

Tasnim slettet imidlertid senere deler av en rapport som refererte til at Mohseni-Ejei og Raisi hadde hatt en rolle i tiltaket. Nyhetsbyrået skal ha tatt grepet etter å ha blitt kontaktet av «noen personer i regjeringen»,  som angivelig ba om endringen i rapporteringen.

Mens rettsvesenet har vært taust, har regjeringen nektet ansvaret for å bringe tilbake «Guidance Patrol», som håndhever den obligatoriske hijaben. Noen fingre har imidlertid tilsynelatende blitt rettet mot innenriksdepartementet.

Regjeringens talsmann Ali Bahadori Jahromi uttalte 17. juli at Raisi gjentatte ganger hadde bedt rettsvesenet og rettshåndhevelsen om å arbeide for å bekjempe «upassende» sosial oppførsel.

Likevel, i et tilsynelatende forsøk på å distansere presidentskapet fra hijab-angrepet, sa Bahadori Jahromi at det «er ansvaret til rettsvesenet og lovens offiserer å utarbeide metoder for å håndheve loven.»

Visepresident for kvinner og familiesaker Ensiyeh Khazali distanserte også Raisi fra gjeninnsettingen av «veiledningspatruljen». Viktigere, la hun la videre til, «er at det er innenriksdepartementet som er den riktige enheten for henvendelser om saken».

I mellomtiden har et fremtredende kringkastingsprogram og en publikasjon

sitert en ikke navngitt «overordnet polititjenestemann», som retter blikket mot Raisi-administrasjonen – og antyder at skylden blir avledet mot politiet.  Dette med den hensikt at regjeringen kan «unngå enhver mulig form for kritikk i fremtiden.»

Polititjenestemannen sa at planen ble «implementert etter direkte ordre fra presidenten, som leder av det øverste nasjonale sikkerhetsrådet» – videre med en påstand om at planen er sentrert rundt innenriksminister Vahidi.

Tjenestemannen distanserte politiet fra avgjørelsen, og sa at rettshåndhevelse «bare utfører ordre fra regjeringen og innenriksdepartementet».

Parlamentsmedlem Ahmad Alirezabeigi kritiserer moralpolitiets tilbakekomst, og har også antydet at innenriksminister Ahmad Vahidi kan stå bak ordren. Verdt å merke seg er at Vahidi er en veteran IRGC-kommandør.

Alirezabeigi sa at en kommende riksrettssesjon i parlamentet kan ha fått Vahidi til å beordre omplassering av moralpolitiet. Etter hans syn kan sistnevnte utformes for å avskrekke parlamentsmedlemmer fra å stille Vahidi for riksrett, ved å få ham til å «virke opptatt med spørsmålet om hijab [håndheving]».

Andre lovgivere har også distansert parlamentet fra gjenopptakelsen av hijab-påbud i gatene.

Den konservative parlamentarikeren og seniormedlemmet av parlamentets sosialkommisjon, Vali Esmaeili, distanserte 16. juli den lovgivende forsamlingen fra utviklingen.

Esmaeili hevdet at «ingen avtale eller koordinering har blitt gjort» med lovgiverne. På den annen side understreket han at «det er uansett ikke behov for noen koordinering», noe som innebærer at andre statlige organer er ansvarlige enheter.

Esmaeili sa i et intervju samme dag at regjeringen «tar grep i denne saken på grunnlag av loven». Det er verdt å merke seg at han også uttalte at et lovforslag om hijab-håndhevelse som ble lagt fram for parlamentet, ville ha «mer effekt» enn moralpolitipatruljene.

Konteksten/analysen: Uklarhet om moralpolitiet – inkludert hvilken enhet det svarer til – har eksistert lenge. Ulike former for slike enheter har eksistert siden den islamske revolusjonen i 1979 for å adressere sosiale normer som anses som viktige av samfunnet.  Dette er også inkludert kvinners hijab og kjønnsinteraksjoner.

«Veiledningspatruljen» fungerer for tiden som den primære enheten som er ansvarlig for å håndheve den islamske kleskoden. Styrken ble aktivert i 2006 etter et forslag godkjent året før av Kulturrevolusjonens øverste råd. Rådet er ansvarlig for å forme samfunnsadferd, og ledes av presidenten med medlemmer utnevnt av øverste leder ayatollah Ali Khamenei.

I 2013 ble det kunngjort at innenriksdepartementet hadde overtatt kontrollen over moralpolitiet.

Etter dødsfallet i september 2022 i moralpolitiets varetekt av Mahsa Jina Amini, en ung kvinne som besøkte Teheran, brøt det ut måneder med landsomfattende protester. I kjølvannet av urolighetene forsvant «Veiledningspatruljen», og stadig flere kvinner har valgt å forlate hijaben offentlig. I denne sammenhengen har staten vendt seg til nye metoder for å straffe unnlatelse av å bære det islamske skautet.

En kvinne som var tiltalt for feil islamsk kleskode, ble dømt til å vaske lik i et begravelsesbyrå i en måned. Dommen ble særlig kritisert av konservative medier.

Den kjente skuespillerinnen Afsaneh Bayegan ble dømt til fengsel og obligatoriske psykiatriske besøk. Skuespillerinnen Azadeh Samadi ble bare dager tidligere gitt en lignende dom.


Når det gjelder den nåværende gjenopptakelsen av moralpolitiet, har IRGC-tilknyttede Tasnim sitert overordnete polititjenestemenn; disse antyder en endring i  enheten’s utseende.

«’Veiledningspatrulje’-varebiler vil absolutt ikke returnere til gatene, og ingen kjøretøy med ‘Veiledningspatrulje’-skilt vil bli sett i gatene,» hevdet rapporten.

Rapporten etterfulgte den utbredte sirkuleringen av en video på sosiale medier; den viste en kvinne som ropte om hjelp da hun ble anholdt, for så å bli overført til en politibil.

Tidspunktet for moralpolitiets tilbakekomst er også viktig.

På den ene siden observerer Iran sørgeritualer i forkant av årsdagen for drapet på den sjiamuslimske imamen Hussein ibn Ali i 680 e.Kr., et barnebarn av profeten Muhammed.

I mellomtiden er årsdagen for Aminis død i moralpolitiets varetekt mindre enn to måneder unna.

Mot dette bakteppet kan elementer av staten satse på at et tilbakeslag fra kritikere av den obligatoriske hijaben, vil føre til at konservative samfunnslag tar parti med etablissementet.

Fremtiden: Mens stadig flere kvinner trosser hijab-reglene, er det politiske etablissementet ivrige etter å få ting tilbake til slik de var før fjorårets uro.

«Hardlinere» er spesielt misfornøyde med mange kvinners avvisning av den obligatoriske islamske kleskoden og ønsker å gjenvinne det som oppfattes som tapt terreng.

Etter å ha slått ned måneder med protester med makt; noe som etterlot hundrevis av demonstranter døde og tusenvis bak lås og slå, kan elementer av staten argumentere for at det har gått nok tid siden uroen til å gjenopprette total autoritet.

Presidenten’s og høyesterettsjustitiarius’ manglende evne til direkte å ta opp ansvaret for moralpolitiets tilbakekomst, tyder imidlertid på at sentrale maktsentra ønsker å måle reaksjoner før de begår politisk støtte til et slikt tiltak. Dette gjelder spesielt med tanke på påstander om at innenriksministeren kan presse på for utspillet, for å unngå riksrett.

Sist, men absolutt ikke minst, og utover de riksrettsrelaterte påstandene: Hvis Vahidi blir bekreftet å være drivkraften bak returen av «Veiledningspatruljen», vil han sannsynligvis ikke handle på egen hånd. Han er en veteran i IRGC, og er en del av et mektig nettverk som strekker seg over flere maktsentre – og det større spørsmålet kan være om rivaliserende nettverk på dette tidspunkt er klare og villige til å kjempe om saken.

Kilde: https://amwaj.media/media-monitor/deep-dive-who-is-responsible-for-the-return-of-iran-s-morality-police

Revolusjonen i Iran – kvinnene i spissen!

Postet den av

Svein Olsen

Helga 2. til 4. desember avholdt Kurdistans Nasjonal-Kongress (KNK) sin 21. kongress i Baarlo i Nederland. Vi, Erling Folkvord og Svein Olsen (landsstyremedlemmer i Solkurd), deltok som gjester. Drøyt førti av medlemsorganisa-sjonene var tilstede. KNK ble oppretta i 1999 og har bl.a. som formål å prøve å finne løsninger på interne problemer blant kurdere, og eliminere motsetningene blant partier og politiske grupper i Kurdistan og deres støttespillere.

På bildet: Medlederne  Zeyneb Murad (på talerstolen) og   Ahmet Karamus  åpnet  den 21. kongressseen i paraply-organisasjonen KNK (Kurdistans nasjonalkongress).  Foto: ANFNews.

Nedenfor finner dere et utdrag/sammendrag av et intervju vi gjorde under kongressen med en representant for den kurdiske kvinnebevegelsen Kchar, i Rojhelat (Øst-Kurdistan):

Du representerer Kchar. Hva er Kchar?

«Kvinnekampen i den kurdiske delen av Iran, og resten av landet, er ikke ny. Men Iran er i dag blitt et stort fengsel for alle landets kvinner, uavhengig av etnisitet (kurder, balucher, araber, perser …). Kvinneundertrykkinga handler både om kjønn, nasjonale og demokratiske rettigheter og økonomi. Det nye nå er at kurdiske kvinner har laga sine egne organisasjoner, uavhengig av politiske partier. Kchar blei stifta i 2014, og er åpen for alle kvinner, ikke bare kurdere. Kvinnekampen har førsteprioritet for oss. Tilpassa forholda i Kurdistan/Iran. Vi snakker egentlig om den kurdiske  «Kvinnefronten».                                                                               
«Vi har også tatt initiativ til en ny organisasjon for kvinner fra organisasjoner inne i Afghanistan, og i andre deler av Iran og Kurdistan. Det er ikke nok å frigjøre de kurdiske kvinnene. Alle minoritetskvinner i Iran og kvinner i nabolanda må bli en del av dette».

Hvorfor skjer det som skjer akkurat nå:
«Kvinner og kvinnebevegelsen i Rojhelat har henta inspirasjon fra kvinners erfaringer i de andre delene av Kurdistan, spesielt i Bakur (Tyrkia) og Rojava (Syria), spesielt praksisen med egen autonom kvinneorganisering. For oss har også fokus på miljø og økologi vært viktig. Dette grasrotarbeidet har nå pågått i 15 -20 år, både i byene og på landsbygda. Opprøret er derfor ikke en spontan reaksjon på drapet på Mahsa Amini, men dette var ‘dråpen’ som fikk glasset til å renne over».  «Akkurat nå er det tre faktorer som er drivkrafta bak opprøret:

  • For det første kvinnenes og ungdommens opprør mot patriarkatet og deres stat. Dette er samtidig en stor miljøbevegelse. Kvinneundertrykkinga er blitt den viktigste metoden for undertrykking og kontroll. 
  • For det andre er det en stor streikebevegelse i arbeiderklassen i heile Iran. Mellom mars 2021 og mars 2022 rapporterer iransk fagbevegelse at det har vært over 4000 streiker og aksjoner over heile Iran. 
  • Den tredje faktoren er de andre minoritetenes organisering og kamp for sine nasjonale demokratiske rettigheter. Balucher, arabere, azerer, turkmener …                

Dette er alliansen som nå utgjør den revolusjonære bevegelsen som forsøker å kaste Khamenei og regimet i Iran».

 Hadde dette vært mulig uten de siste 10-20 åras kvinneorganisering?
«Aldri! Dette hadde ikke skjedd uten kvinnene og kvinners sjølorganisering».

Det er sterke motkrefter. Kan dette lykkes?
«Vi tror på dette, og på vårt alternativ; en demokratisk konføderalisme, gjerne innafor Irans grenser, med kvinner i ledelsen. Vi tror på oss sjøl og tror vi vil lykkes».   

Zhina-bevegelsen og dens betydning for Europa

Postet den av

En kort rapport om den siste situasjonen til protestbevegelsen i Iran (Zhina-bevegelsen), og hva dens skjebne har å si for Europas fremtid.

 Jila Hassanpour

Nå har det gått nesten tre måneder siden Zhina (Mehsa) Amini ble drept av det iranske moralpolitiet, et drap som utløste den største gatebevegelsen etter revolusjonen i 1979 i Iran. Denne store bevegelsen, som startet i Kurdistan (Kurdistan i denne konteksten referer til alle de kurdisk-befolkede delene i Iran, ikke bare den provinsen som heter Kurdistan.) og raskt spredte seg til alle deler av Iran, fortsetter sin gang med kvinner og ungdommer i spissen. I følge statistikken samlet inn av menneskerettighets-organisasjoner, har til nå mer enn 490 iranske borgere blitt drept av iranske mot-opprørsstyrker, antallet skadde og sårede når tusenvis, og rundt 20 tusen mennesker er arresterte. Ifølge Kurdistan Human Rights Network har minst 116 kurdiske borgere blitt drept så langt, hvorav 12 er barn under 18 år.

Mengden vold som regjeringen har vist på disse tre månedene er ubeskrivelig. De dreper ikke bare demonstranter i gatene, men har også drept mange mennesker under tortur i fengsler og interneringssentre. De har utstedt flere dødsdøm og begynt å henrette noen demonstranter. To personer er henrettet så langt. Disse henrettelsene ble utført uten de vanlige rettslige prosedyrene, selv som en formalitet, og de skjedde på kortest mulig tid. Kun 23 dager etter arrestasjonen ble Majidreza Rahnavard hengt i Mashhad offentlig den 12.12.22 (mens familiemedlemmer av IRGC var tilstede og så på).

På denne måten ønsker regimet å skremme samfunnet med jernhåndspolitikken og slukke lyset fra opprøret. Spørsmålet er om de kommer til å lykkes med dette? Svaret på dette spørsmålet er noe komplisert. Utvilsomt, i det lange løp vil en slik politikk ikke fungere i det hele tatt, og folket vil ikke angre på sin streben om å styrte regjeringen, men på kort sikt kan den føre samfunnet ned i en midlertidig knusende stillhet og gi grunnlag for mer og mer undertrykkelse og massedrap fra regimets side. 

Hver bevegelse vil oppleve oppturer og nedturer og ulike faser. Ingen sosial bevegelse vil alltid bevege seg i samme retning. Den nåværende bevegelsen i Iran er ikke unntatt fra denne regelen. Selv om bevegelsen fortsatt har opprettholdt sitt gate- og sosiale karaktertrekk til en viss grad, men sammenlignet med den andre måneden av protestene, har omfanget og størrelsen av demonstrasjonene avtatt til en viss grad. Det er mange grunner til dette, og forklaringen på alle disse årsakene krever mer arbeid og plass, noe som ikke egner seg til å ta opp i denne artikkelen. Men vi kan kort nevne noen få faktorer.

En av hovedfaktorene er ubalansen i sosial mobilisering i forskjellige regioner i Iran. Kurdistan, som utgangspunktetsstedet for opprøret, viste sin sosiale mobiliseringsevne på et svært høytstående nivå og viste bemerkelsesverdig motstand. Årsaken til dette går tilbake til den lange historien med frihetskamp, ​​eksistensen av en frigjørings diskurs over lang tid, et sterkt sivilsamfunn og ikke minst eksistensen av erfarne kurdiske partier, noe som resten av Irans regioner enten ikke har hatt noe tilgang til eller hatt veldig lite å dra nytte av.

Disse privilegiene med sosial samhørighet har gjort Kurdistan, med stor forskjell fra andre regioner i Iran, til bevegelsens tyngdepunkt, men samtidig har intensiteten og dybden av undertrykkelsen i Kurdistan vært like bredere der enn i andre deler av Iran. Manglende evne hos befolkningen i andre deler av Iran til å danne et lignende miljø som det i Kurdistan, forårsaket på den ene siden en relativ motløshet og skuffelse hos den kurdiske befolkningen, og på den andre siden forårsaket konsentrasjonen av regimets styrker, som tilhørte andre landsdeler, i Kurdistan. Nå, i en stor del av de kurdiske områdene, er det etablert et slags uerklært kvasi-militært regime, på en slik måte at mange sjekkpunkter er opprettet ved inngangen til byene og biler står i kø i timevis. Styrkene gjennomsøker mobiltelefoner og inspiserer folks biler. Hvis de ser noe mistenkelig, arresterer de personene umiddelbart.

En annen faktor for bevegelsens inntreden i det midlertidige landingsstadiet er måten det internasjonale samfunnet forholder seg til Irans nåværende situasjon på. Til tross for at de vestlige landene støtter folket i Iran noe mer enn tidligere, har de ikke tatt noen effektive grep så langt. De setter fortsatt atomspørsmålet som sin første prioritet og søker å gjenopplive JCPOA, mens de godt vet at JCPOA ikke kan garantere den islamske republikkens ikke-produksjon av atombomber. Godkjenningen av noen symbolske og fullstendig ineffektive sanksjoner mot det iranske regjeringens politikk har ikke hjulpet det minste til å legge press på regimet. Tjenestemenn har blitt sanksjonert som ikke bare har ingen investeringer i Vesten, men som heller aldri har tenkt å reise til Europa og Amerika. Folket i Iran er ekstremt misfornøyd med den internasjonale støtten til protestene deres, og dette har også gjort regimet modigere til å undertrykke folket hardere.

En annen faktor er mangelen på alternativer og reell motstand. I denne forbindelse er Kurdistan den eneste delen som har både en opposisjon med sosial ryggrad og en alternativ sosiopolitisk diskurs. Det er åpenbart at Kurdistans diskurs nå sprer seg til hele Iran og til og med hele regionen. Mangelen eller svakheten i organisering er en av de viktigste hindringene for Zhina-bevegelsen.
Men til tross for alle disse problemene, tror alle tenkere og sosiologer at Iran aldri vil vende tilbake til slik den var før opprøret og «Kvinner, liv, frihet»-bevegelsen. Selv om regimet lykkes i å undertrykke bevegelsen på nåværende stadium, vil det uten tvil ikke ta lang tid før opprørets ild blusser opp igjen, og i et av disse opprørene vil den islamske republikken falle og bli styrtet.


Fremtiden og utenlandsk støtte til Zhina-bevegelsen

Selv om det er ekstremt vanskelig å forutsi fremtiden, kan noen momenter være relativt forutsigbare.
Mest sannsynlig, etter at bevegelsen går inn i oppgangen igjen, vil det islamske regimet vende seg til en borgerkrig, noe de allerede har prøvd i Syria og fått noe nytte av. Det er svært sannsynlig at regimet vil angripe Kurdistan først og tvinge de kurdiske partiene, som så langt har unngått å gå inn i den væpnede fasen, til å gripe til våpen og forsvare seg. Regimet tenker at starten på borgerkrigen, også fra Kurdistan, vil ha to vesentlige og viktige fordeler for dem:

  1. I tilfelle en krig, vil regimet ikke nøle med å undertrykke og drepe åpent og bredt, da kan de rettferdiggjøre enhver forbrytelse under tittelen «krigstilstand».
  2. Ved å bruke den kjente foreldede taktikken «risiko for Irans oppløsning og behovet for å bevare landets territorielle suverenitet», få med seg en del av den pan-iranske opposisjonen.

Lederne av det islamske regimet ser på en mulig krig som en «velsignelse». Irak-krigen var også en velsignelse for dem, fordi den åpnet muligheten for dem å eliminere alle motstandere, på en slik måte at de til og med avsatte den daværende presidenten Bani Sadr.

Selv om sannsynligheten for at regimet vil være i stand til å nå disse målene er lav, vil det utvilsomt påføre folket i Kurdistan og Iran fryktelige kostnader. Derfor er det vesentlig at det internasjonale samfunnet sender nå et utslagsgivende og tydelig budskap til regjeringsmakten i Iran om at hvis undertrykkelsen fortsetter, vil det iranske folket motta deres omfattende og allsidige støtte, til og med militær støtte. Å stenge eller begrense Irans diplomatiske og religiøse sentre i Europa og Amerika kan formidle et så klart budskap til regimet. De må innse at verden er fullt forberedt på en verden uten den islamske republikken i Iran.

En annen måte å hjelpe folket i Iran på er å ikke støtte konservative og udemokratiske retninger utenfor Iran. «Folkets Mujahedin eller Mujahedin-e-Khalq (MEK)» og «Royalistene eller Monarki-tilhengere» er blant de gruppene som ikke bør støttes og fremmes av verden på grunn av deres gammeldagse og antidemokratiske natur. Dessverre blir det noen ganger gjort slike urimelige handlinger, spesielt i støtte til Pahlavi-familien, som var en korrupt familie med en historie full av undertrykkelse og brutalitet mot egen befolkningen da de var i makten før dette nåværende regimet..

En viktig sak med løsningspotensiale

Organisasjoner og aktivister som støtter innbyggerne i Kurdistan og Iran bør rette oppmerksomheten til vestlige regjeringer på det viktige spørsmålet om global oppvarming og klimaendringer.
Hvis den nåværende katastrofale trenden i Midtøsten fortsetter, i løpet av de neste 10 til 20 årene, vil en bølge på titalls millioner innvandrere strømme mot Europa, fordi en stor del av Midtøsten ikke lenger vil være beboelige. I tillegg til naturlige eller globale faktorer, er ineffektiviteten til regionale myndigheter, den viktigste faktoren i den utrolige ødeleggelsen av miljøet i Midtøsten.
Naturligvis er løsningen å skape en effektiv og funksjonell regjering, noe som ikke vil være mulig annet enn å løse regionale problemer og kriser og legge vekt på dannelsen av demokratiske og desentraliserte regjeringer.
Enhver form for støtte til Zhina-bevegelsen vil være den største tjenesten for å forhindre ytterligere ødeleggelse av miljøet og for å gjenopprette de ødelagte ressursene i Midtøsten. Zhina-bevegelsen er den største sjansen for europeiske land, de bør bruke all sin innsats for at denne bevegelsen vinner frem. Dette fordi diskursen «kvinner, livet, frihet» er den eneste diskursen som har potensialet til å finne en løsning på denne dødelige megakrisen, en krise som, hvis den ikke løses i de samme territoriene, vil sette Europa på veien til kollaps i de neste to tiårene.

Vi krever handling av den norske regjeringen!

Postet den av

Appell holdt etter fakkeltoget i Oslo 4. desember

 

 Samad Rah

Kjære alle sammen,
takk for at dere er her i dag til å vise solidaritet med Iran og Kurdistan. 

Takk for at dere valgte å stå her idag for å vise støtte og slutte dere til kampen for:
Kvinne, frihet, demokrati og likestilling Iran.

Kjære alle sammen mitt navn er Samad og representere denne fargerike gruppa som står bak dette fakkeltoget. (Gruppa består av engasjerte norsk iranere/kurdere/azerier) Vårt mål med denne gruppa er å være en stemme for våre brødre og søstre i Iran, iransk Kurdistan og Baluchistan som i 3 måneder med livet som innsats har tatt til gatene mot det blodtørstige Ayatollah regimet.  For deres kamp, er vår kamp. 

Det iranske regimet som har styrt i Iran de siste 43 årene har bedrevet med splitt og hersk blant de mange folkeslagene som utgjør det geografiske Iran. Om det var demonstrasjon i kurdiske områder mot regimet valgt persisk dominerte provinser å være passiv og omvendt. 

Kjære alle sammen: 
Manglende samhold og frykt for kurdisk, Baloch, arabisk, azeri løsrivelse har vært en gavepakke til det islamske regimet. Dette bildet har endret seg nå etter Jina Aminis dødsfall. 

For første gang i iransk historie var vi vitne til et sterkere bånd og samhold mellom alle de etniske gruppene som utgjør Iran og kvinner og menn mot en brutal regime. Dette har gitt håp til millioner av mennesker om regimeskifte og med håp for en demokratisk, ytringsfrihet, likestilling og en rettferdighet Iran. 

Kjære alle sammen: 

Helt siden opprøret mot det islamske regimet har over 470 mennesker mistet livet og over 30 tusen mennesker fengslet. Mange av de drepte og arresterte er barn og ungdom. Det har kommet rapporter fra ulike hold om at de arresterte blir utsatt for krenkelse og voldtekt av vaktbikkjene til regimet. Flere av de arresterte er blitt voldtatt. Det har også kommet rapporter om militarisering av Kurdistan de kurdiske byene. Dette tyder på at det iranske regimet planlegger et blodbad spesielt i Kurdistan og Baluchistan før denne revolusjonen blir virkelighet. Vi med opphav derifra må sende et tydeligere signal til det illegitime regimet før det er seint derfor: 

Vi som norske borgere krever handling av den norske regjeringen. 

  • Det er på tide at Norge går i bresjen internasjonalt og holder det illegitime regimet ansvarlig for dens handlinger og for brudd på menneskerettigheter. Som voldtekt og dødsstraff. 
  • Vi krever at Norge viser sin solidaritet og slutter seg til kampen for kvinne, liv, frihet i Iran. 
  • Vi krever at Norge presser det islamske regimet om umiddelbar løslatelse av alle demonstranter.
  • Vi krever at Norge legger press på det iranske regimet til å løslate de tusenvis av politiske fanger. 
  • Vi krever at Norske myndigheter ber det islamske regimet om å stanse bombing av flyktningeleirene i Irakisk Kurdistan og demilitarisering av iransk Kurdistan og Baluchistan. 
  • At Norge som et av verdens beste demokratier bidrar med deres kunnskap om demokrati bygging blant iranske, kurdiske, baluchiske, azeriske og arabiske organisasjoner. 

 
Sammen er vi sterke og sammen kan vi utgjøre en forskjell.
Sammen kan vi velte det islamske regimet.
 
Sammen for frihet
 

Fortsatt støtte til demonstrantene i Rojhelat og resten av Iran!

Postet den av

Helt siden kurdiske Jina Amini ble drept av det brutale iranske moralpolitiet i midten av september har modige demonstranter, feminister og frihetforkjempere i hele Iran protestert og forlangt rettferdighet. Under slagordet Jin Jiyan Azadi – Kvinner liv og frihet har de til tross for diktatorregimets brutalitet gått ut på gatene for å forlange frihet og en slutt på kvinneundertrykking.

Den siste tiden har man hørt mindre fra protestene, noe man kan se i sammenheng med at tilgang til Internett og kommunikasjon med omverdenen har blitt kuttet. Samtidig som informasjon fra landet strupes har det iranske regimet også forsøkt å straffe kurdiske opposisjonelle grupper.

Over de siste dagene har de gjennomført forkastelige men dessverre ikke overraskende angrep mot partikontorene til flere opposisjonspartier fra Rojhelat. Målene for angrepene har vært kontorer plassert innenfor den selvstyrte kurdiske regionen i Irak, og mange, både sivile og aktivister har mistet livet i angrepene. Regimet håper åpenbart å knuse motstanden og straffe befolkningen i den delen av Kurdistan som ligger innenfor Irans grenser, og nøler ikke med å angripe utenfor grensene for å få det til.

I denne situasjonen er det viktig at det internasjonale samfunnet, inkludert vi i Norge, ikke blir distrahert, men fortsetter å vise solidaritet og støtte med demonstrantene mot regimet i Iran. Vi vil derfor på det sterkeste oppfordre til å delte på markeringer som arrangeres rundt omkring i Norge, og til å bidra til å spre informasjon, både om demonstrasjonene og om det iranske diktaturregimets brutale angrep.

På vegne av arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Medledere,
Stina Bergsten og Truls Strand Offerdal

Store protester etter Jina (Mahsa) Aminis død

Postet den av

Presteregimet i Iran drepte en 22 år gammel kvinne fordi hun ikke hadde dekket til alt håret.

Tekst av Jila Hassanpour

Presidentskapet til Ebrahim Raisi har vært preget av en rekke henrettelser og brutal undertrykkelse av kvinner. Den 5. juli beordret Raisi gjenimplementering av en plan med tittelen «Strategies for disseminating the Culture of Chastity», vedtatt i 2005 av Kulturrevolusjonens øverste råd for å håndheve obligatorisk tilsløring. Inngrepet mot kvinner fikk derfor et enestående omfang i begynnelsen av juli, og påvirket alle områder av livene til frihetselskende iranske kvinner.

Manerpatruljenes behandling av frihetselskende kvinner har vært så hard og umenneskelig at selv regimets tjenestemenn har blitt tvunget til å si fra. Inngrepet mot kvinner har gått så langt som å trekke ut tvungne tilståelser fra motstandere av tvungen hijab og kringkaste dem på statlig fjernsyn. Dette beviser at skjebnen til mullahenes regime er knyttet til frihetene til kvinner som utgjør en eksistensiell trussel mot det geistlige regimet.

Den 22 år gamle kurdiske kvinnen Zhina Amini (Mahsa) ble voldelig arrestert tirsdag 13. september og døde ettermiddagen fredag 16. september klokken 15.40. Hun falt i koma etter å ha blitt slått av moralpolitet i Teheran. 

Zhina Amini og broren Kiarash (Ashkan) ble stoppet og angrepet av moralpolitiet da de gikk inn på metrostasjonen Haqqani i Teheran.

Etter å ha slått Zhina, tok de henne til det beryktede Vozara, interneringssenteret iTeheran sentrum. Zhinas bror, Kiarash, forsøkte å stoppe arrestasjonen av søsteren, Betjentene behandlet også ham veldig hardt men han klarte å komme seg løs fra betjentene. De fortalte ham at de ville ta søsteren hans til interneringssenteret og løslate henne etter en time med «utdanningskurs».

Kiarach har fortalt i ettertid:

«Da jeg kom til bygningen, hadde rundt 60 til 70 personer tatt med klær til sine internerte døtre og ventet der. Da noen få unge kvinner ble løslatt, hørte vi plutselig høy gråt. Vi banket på og klatret på døren til bygningen og, men de åpnet ikke. Det kom offiserer ut med tåregass og batonger og angrep oss. Fem minutter senere forlot en ambulanse bygningen…».

Bare to timer etter arrestasjonen erklærte legene ved Kassra sykehus Zhina Aminis hjernedød ved å kunngjøre at hun hadde fått hjerteinfarkt og hjerneslag samtidig.

Etterretningstjenestene truet familien til Zhina og forbød dem å la seg intervjue av utenlandske medier, ellers ville de få problemer.

Zhina var fra den kurdiske byen Saqqez, i nord-vest Iran og var på besøk i Teheran sammen med sin familie da hun ble arrestert på grunn av det moralpolitiet i Iran kaller for «ufullstendig-hijab».

……………..

Lørdag 17. september begynte innbyggerne i Saqqez, hjembyen til Mahsa Amini , å protestere tidlig om morgenen og fortsatte til langt på natt.

Statlige sikkerhetsstyrker blokkerte alle innganger og utganger til byen. Styrker som kjørte motorsykler angrep innbyggerne i Saqqez. De var også utstyrt med opprørsutstyr.

De åpnet ild mot befolkningen og brukte tåregass mot dem. Flere demonstranter ble arrestert, og minst ti ble såret.

Den massive tilstedeværelsen av modige kvinner i disse demonstrasjonene var bemerkelsesverdig.

Lørdag kveld gikk innbyggerne i Sanandaj ut i gatene og sang og ropte slagord: «Saqqez er ikke alene, Sanandaj er en støttespiller», «Sanandaj er Saqqez sin støttespiller», «Død over Khamenei», «Død over diktatoren», «Jeg vil drepe den ene. som drepte søsteren min». Sikkerhetsstyrker svarte med tåregass og kuler.

Det religiøse regimet blokkerte internett i Saqqez og Sanandaj og forstyrret det i noen områder for å forhindre at protestene skulle spre seg til andre steder i landet. Folk lot seg ikke skremme og hindret ikke at det ble store demonstrasjoner i en titalls andre byer i Iran, spesielt i kurdiske byer i løpet av kort tid.

Under demonstrasjonene i Sanandaj og Saqqez, og senere i andre byer, tok kvinner av seg skjerfene – et trekk som anses som ulovlig i Iran.

Etter oppfordring fra kurdiske politiske partier, ble det holdt en generalstreik i Irans kurdiske byer mandag 19.september, noe som ble fulgt av gateprotester om kvelden og har fortsatt siden.

Kurdistan Human Rights Network (KHRN) sa mandag 19. September at «minst 2 sivile ble drept, mer enn 50 ble såret og mer enn 100 ble arrestert av sikkerhetsstyrker i forskjellige byer i Kurdistan på den tredje dagen av protestene mot drapet på Mahsa Amini.»

Fire dager har gått siden Zhinas begravelse og protester fortsetter i forskjellige byer i Iran. Mens Teheran, Rasht og Mashhad i går kveld sluttet seg til byene i Kurdistan, ble det i dag, tirsdag 29. september, organisert protestsamlinger på universiteter. Samlinger ble holdt ved Teheran University ofScience and Technology, Yazd, Tabriz Medical Sciences, Khwarazmi University of Karaj og Beheshti University ofTeheran.

Det har vært demonstrasjoner har kommet i Teheran, Mashhad, Ilam, Hamadan, Kerman, Tabriz, Kermanshah, Qom, Rasht, Arak, Kish, Bandar Abbas, Mako og flere andre byer, skriver Radio Zamaneh.

Den brutale mishandelen og hjernedøden til Zhina Amini (Mahsa) er nok en manifestasjon av vold og brutalitet mot frie kvinner i Iran.