Advokatene til den fengslede kurdiske lederen Abdullah Öcalan, İbrahim Bilmez og Cengiz Yürekli, besøkte denne uken Oslo etter invitasjon fra partiet Rødt. De deltok i et møte i Stortinget sammen med Rødts stortingsrepresentanter Bjørnar Moxnes, Hege Bae Nyholt og Seher Aydar, samt representanter fra Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), NCDK og organisasjoner fra Rojava, Bashur og Rojhelat.
Møtet fokuserte på den strenge isolasjonen Öcalan har vært under i İmralı-fengselet siden han ble utlevert til Tyrkia i 1999, og på behovet for en ny fredsprosess i Tyrkia. Bilmez påpekte at İmralı-systemet ble etablert med internasjonal støtte, og at isolasjonen ikke bare rammer Öcalan, men hele Kurdistan.
Bilmez refererte også til nylige politiske utviklinger i Tyrkia, inkludert MHP-leder Devlet Bahçelis håndtrykk med DEM-partiets representanter, Öcalans nevø Ömer Öcalans besøk til İmralı, og Bahçelis uttalelse om at Öcalan burde få tale i parlamentet. Etter disse hendelsene møtte en delegasjon Öcalan, som uttalte at han kunne bidra til å flytte prosessen fra vold til juridiske og politiske rammer.
Yürekli diskuterte hvordan Öcalans «Appell for fred og et demokratisk samfunn» har blitt mottatt i de fire delene av Kurdistan og i Midtøsten. Han ga konkrete eksempler på reaksjoner fra både regjeringen og opposisjonen i Tyrkia, og understreket at det internasjonale samfunnet bør følge denne prosessen nøye.
Rødts stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes uttrykte støtte til Öcalans fredsinitiativ og spurte hva slags støtte advokatene forventer fra Norge. Bilmez svarte at det kurdiske spørsmålet har fått en internasjonal dimensjon og berører alle demokratiske og sosialistiske kretser, spesielt med tanke på sosiale, økologiske, kvinne- og ungdomsspørsmål. Han takket for den eksisterende støtten og oppfordret til ytterligere bidrag.
Møtet ble avsluttet med spørsmål fra deltakerne og takketaler. Advokatene planlegger å delta i flere arrangementer under sitt opphold i Oslo.
For mer informasjon, se den opprinnelige artikkelen på ANF English her.
Det har gått vel seks uker siden Abdullah “Apo” Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) kom med sitt “Call for Peace and Democratic Society” og PKK innførte ensidig våpenhvile. Utspillet har åpenbart ikke endret president Recep Tayyip Erdoğan. Den selvsikre “sultanen” krever full kapitulasjon og underkastelse og har gått løs på sin fremste utfordrer ved presidentvalget. Men Erdoğan blir stadig mer politisk isolert, og Tyrkias økonomi raser, nå ytterligere rammet av tollkrigen til USAs president Donald Trump. Medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (DEM), Tuncer Bakirham, la fram sine vurderinger av situasjonen på årets internasjonale konferanse om Tyrkia og kurderne, EU og Midtøsten, sammen med en rekke andre Tyrkia-kjennere i Brussel i slutten av mars.
– Et Tyrkia som løser det kurdiske spørsmålet, vil være et Tyrkia som løser problemer på andre fronter, hevder Tuncer Bakirhan, den kurdiske mannlige medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi, DEM), det siste i rekka av tolv forbudte kurdiske partier som nå er aktivt med i protestene mot fengslinga av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu som fant sted 19. mars.
Han peker at det er mye å lære av fredsprosessen fra 2013 der Recep Tayyip Erdoğan slo retrett i 2015 etter å ha blitt president, men tapt sitt grunnlovsendrende flertall på grunn av valgframgangen til Folkenes demokratiske parti (kuridsk: Partiya Demokratîk a Gelan, tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi, HPD) i juni 2015, forløperen til DEM. Det er også mye å lære av kuppforsøket 15. juli 2016 som Erdoğan anklaget sin gamle allierte, predikanten Fethullah Gülen og hans bevegelse for å stå bak.
Det utløste et politisk kupp fra Erdoğan som ikke bare rammet kurdere og alavitter, men sveipet over det politiske spekteret og knuste nær alt håp for en videre fredsprosess. Det førte til at HDPs medledere Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ Şenoğlu ble fengslet i november 2016. De sitter fortsatt inne.
Det mørklegger cella til Imamoğlu med tanke på anklagepunktene som nå er rettet mot ham. De borger for en langdryg og trenerende saksgang. Den skal ikke bare skal frata ham embetet som borgermester i megapolisen med seksten millioner innbyggere, men også gjøre det umulig for ham å stille som presidentkandidat for det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi). Dette er en form for langvarig fengsling uten lov og dom som Erdoğan-regimet har perfeksjonert.
Med Vesten i ryggen
Dette har “sultan” Erdoğans Türkiye fått anledning til å drive med
* fordi USA er opptatt å bevare alliansen og hindre at Ankara engasjerer seg mer overfor Russland, Kina og Iran og overfor Brics+ og Shanghai Cooperation Organisation (SCO),
* fordi EU betaler milliarder av euro for at Tyrkia skal holde igjen flyktningstrømmen til Europa
* og fordi Nato ville utvide militæralliansen med Sverige og fordi Tyrkia ligger på Natos sørflanke, strategisk plassert mot Kaukasus og Sentralasia i nord og nordøst, Midtøsten i sør og Balkan og Middelhavet i vest og sør.
Den geopolitiske spenninga som har skutt fart i den siste delen av Erdoğans maktperiode, som startet som statsminister i 2002, har passet godt inn i Erdogans nyosmanske “strategisk dybde”, den utenrikspolitiske orienteringa som hans utenriksminister Ahmet Davutoğlu utmeislet i sin bok “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (“Strategisk dybde. Türkiyes internasjonale posisjon”). Det er en bok som ikke engang er oversatt til engelsk, tysk eller fransk.
– Helt forståelig! bekjenner Hüseyin Çiçek, statsviter ved Universität Wien, når vi treffes under årets internasjonale konferanse om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet i Brussel, i regi av EU-Turkey Civic Commission.
Bakirhan snakker lenge og utførlig om DEMs møter og samtaler med Abdullah “Apo” Öcalan på fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkêren Kurdistan, PKK) har sittet i 26 år.
Han snakker om Öcalan, som andre kurdiske ledere innen den såkalte “PKK-familien”, ut fra den latinske læresetninga “sine qua non” eller “conditio(nes) sina qua non” som kan leses som “uten disse vilkårene, vil ikke dette skje”.
Vilkåret blir gjerne personifisert: Öcalan. Hans nærvær blir omtalt som et uunnværlig, essensielt eller avgjørende vilkår for å få i gang nye fredsforhandlinger nå som PKK-geriljaen Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) har gått til ensidig våpenhvile.
– Öcalan sier at han har lært mye av det politiske kuppet det siste tiåret. Dette var et kupp mot rettsvesenet, dette var et kupp mot kvinner, mot kulturen, mot alle sektorer, mener Öcalan. Vi har lært mye. Demokrati er den eneste veien framover mot en løsning, og vi befinner oss i en region med internasjonale og globale proporsjoner, ikke bare for Vesten. Det kaster lys over andre minoriteter i verden, mener Bakirhan.
Sår nye spirer
Han minner om at folk fikk tilbake troen i 2013. Internt fordrevne kurdere vendte tilbake til sine landbygder og tok opp igjen jordbruket.
Det fikk tilliten til å spire. Folk så at ved å løse det kurdiske spørsmålet, kunne mange andre problemer løses: økonomiske, politiske, rettslige, intern fred.
Noe tilsvarende var på vei med lokalvalget 31. mars ifjor og den strabasiøse valgkampen i flere runder i Istanbul, som Bakirhan beskriver som “en av verdens største metropoler”. Den ga Imamoğlu den plattformen som borgermester som har vært et viktig skritt mot presidentembetet.
Det vet Erdoğan (71) altfor godt. Han har gått samme vei gjennom Istanbuls bydeler som Imamoğlu (54); Erdoğan i Beyoğlu, Imamoğlu i Beylikdüzü, begge i den europeiske delen av Istanbul.
Varselklokkene har larmet; de bysantinske lampene har flakket i presidentpalasset Dolmabahçe (Dolmabahçe Sarayi) i Istanbul og presidentkomplekset (Cumhurbaşkanliği Külliyesi) ved Atatürk-skogen i Ankara.
Slaget mot Imamoğlu og hans nærmeste krets er ikke begrenset til CHP. Arrestasjonene kommer i kjølvannet en en ny offensiv fra Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingsparti (Adalet ve Kalkinma Partisi, AKP), og ikke minst rettsvesenet, som retter seg like mye mot DEM.
Lokale ledere har blitt arrestert; valgte ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte forstandere som politisk sett heller bør betegnes som statsautoriserte overformyndere.
– De kurdiske institusjonene blir “assimilerte”, og disse folkene vet absolutt ingen ting om den kurdiske regionen, fastslår Bakirhan. Det kan kalles “generalisert sensur”. Folk blir arrestert på gatene i Ankara og Istanbul og andre byer over hele Tyrkia for saker som blir postet på sosiale medier. Antallet anholdte demonstranter har nå passert to tusen. Minst tre hundre vil bli stilt for retten.
Grunnlaget revner
Intensiteten og hyppigheten i demonstrasjonene har avtatt. DEM har vist at de står sammen med CHP selv om CHP-ledelsen har villet ha regien og trår altfor varsomt etter manges oppfatning. Klassekampen siterer svensk-tyrkiske Umut Özkirimli, seniorforsker ved forskningssenteret Institut Barcelona d’Estudis Internacionals (IBEI), lørdag. Han skriver på Project Syndicate, som ifølge egen vaskesedddel er “en internasjonal ikke-statlig medieorganisasjon som publiserer og syndikerer kommentarer og analyser om en rekke globale emner” fra East Hampton i New York, at “alt CHP har tilbudt så langt, er slitne populistiske og nasjonalistiske floskler”.
Han er statsviter som jobber med nasjonalisme, sosiale bevegelser og identitetspolitikk. Han ga i 2023 ut boka “Cancelled: The Left Way Back from Woke”.
Det er konflikter i statsapparatet “mellom dem som vil finne en løsning og dem som vil holde stand”, mener den tyrkiske journalisten Ali Duran Topuz som er utdannet jurist ved Istanbul Üniversitesi og medlem av byens advokatforening i 1991.
– Folk har mistet tillit til styresmaktene. De tror ikke lenger på Erdoğan og regjeringa. Erdoğan droppet ut av prosessen for ti år sia bare for å vinne valget i juni og deretter i november 2015 for å kunne danne koalisjonen mellom AKP og Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP).
Nå er det CHP-politikere som blir sendt i fengsel. Historia gjentar seg, sier Topuz som har jobbet for avisene Akşam som skriver seg tilbake til 1918, da det nettopp var brytningstid mellom det tapende osmanske riket og Mustafa Kemal Atatürks republikanere, og til den sosialliberale Radikal som kom på gata i 1996 og som gikk inn i mars 2016. Han er nå sjefredaktør i den uavhengige, regjeringskritiske nettsida Arti Gerçek som ble opprettet i Köln i Tyskland i 2017 av tyrkiske journalister.
Bakirhan mener at Tyrkia står overfor to diamentrale valg: Enten å fortsette med overfladiske korrigeringer og kjappe rettelser, eller å gå inn i dypt forankrede endringer av samfunnet, slik han framholder for avisa Yeni Yaşam (Nytt liv, 4. april).
Et nytt trekk er at hele spekteret av politiske partier, fra den islamistiske trepartiallianse som i midten av januar dannet Ny vei (Yeni Yol), til DEM og tradisjonelle marxistisk-leninistiske venstrepartier som det fortsatt fins en hele skog av. Erdoğan og AKP taper sitt velgergrunnlag blant tradisjonelle islamistiske velgere.
AKP har bare med seg Det store enhetspartiet (Büyük Birlik Partisi, BBP) i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki). BBP som blir ledet av Mustafa Destici, står oppført med politiske merkelapper som “tyrkisk islamistisk ultranasjonalisme”, “Islam-kemalisme” og “sosial og nasjonal konservatisme”. Folkealliansen består ellers av MHP som har fascistiske røtter. https://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/rise-and-fall-akps-islamist-appeal-turkiye
Når Erdoğans og AKPs velgergrunnlag svekkes, forsøker Erdoğan igjen å fortsatt i styrke sitt undertekkende statsapparat og voldsapparatet.
– Vi trenger ikke lenger en midlertidig bandasje, vi trenger en grunnleggende kur, skriver Bakirhan i Yeni Yaşam og viser til Öcalans appell fra 27. februar som Bakirham omtaler som “Århundrets oppfordring”.
Oppfordringa ble videreformidlet av millioner av kurdere under årets nyttårsfeiring Newroz i Kurdistans fire himmelretninger: Bakurê Kurdistanê (Tyrkia), Başûrê Kurdistanê (Irak), Rojava Kurdistanê (Syria) og Rojhelat Kurdistan (Iran).
– I stedet for å plystre oss forbi kirkegården for å undertrykke frykten vår, trenger vi visdom til å se dens kilde og finne løsninger. Problemer kan ikke løses ved å ignorere dem – de krever modig handling. Tida for å sparke boksen nedover veien er over. Øyeblikket er kommet for dristige, autentiske beslutninger, skriver Bakirhan.
Det er en poetisk oppfølging av det Andreas Schieder, parlamentarikere fra Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ), under EUTCC-konferansen kalte Ôcalans “Nelson Mandela-trekk” med referanse til 27. februar. Økonomen har fartstid som sekretær i forbundskansleriet, finansdepartementet og leder av utenrikskomiteen i Nationalrat i Bundesversammlung (parlamentet) i Wien.
Politisert rettsvesen
Mazloum Dinç istemmer: – 27. februar var en historisk oppfordring. Å nekte det tyrkiske og kurdiske folket politiske rettigheter, fikk folk til å ty til våpen. I 2013 forsøkte vi å få til en demokratisk løsning, men de væpnete kampene ble aldri avsluttet. Historia gjentar seg. Ting som ble sagt, blir nå sagt på nytt av Öcalan og ved å betone de samme sakene, sier en av Öcalans advokater i firmaet Asrin sia 2011.
Han er leder for Advokatforeninga for frihet (Özgürlük için Hukukçular Derneği, ÖHD) som står i front for kampen for menneskerettigheter i Tyrkia.
Det gjelder i høyeste grad Öcalan. Han har sittet nesten elleve av sine 26 år på Imrali i isolasjon. Han har utsatt for det Dinç kaller “hvit tortur”, uten tilgang til papir og blyant, og har “likevel videreutviklet sine teorier og aldri gitt opp sine drømmer,” forteller advokaten i Brussel. Og vi ser at modellen i Rojava fungerer, legger han til.
Han er ikke nådig mot EU med hensyn til hvordan de har forholdt seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som Europarådet vedtok i Roma 4. november 1950.
– Den har aldri Tyrkia etterlevd, og EMK har aldri vært implementert, fastslår Dinç og slår begge veier.
Han minner om at Öcalan vendte seg mot EU da USA og Nato-landet Tyrkia presset Syria med regelrette trusler om invasjon da Öcalan ble tvunget til å forlate Syria i 1998 på jakt etter et fristed i Europa. Ingen åpnet dørene.
– Fengslinga og isolasjonen av Öcalan har ingen basis i loven. Det ble innført en ny rettspraksis som gjaldt for Öcalan: skjerpete livstidsdommer. Dette er et klart brudd på artikkel 3 i EMK. Intet har skjedd siden dødsstraffene ble omgjort til skjerpete livstidsdommer for ti år siden, understreker menneskerettsadvokaten.
Det er et yrke og en virksomhet som heller ikke har sterkt rettsvern i Tyrkia. Nå står kampen om EMK-artikkelen om “retten til håp” som åpner for prøveløslatelse eller benådning. Det gjelder ikke for Tyrkia, avviser justisminister Yilmaz Tunç.
– Fengslinga av Öcalan blir brukt som politisk kort av regjeringa. Den har ikke tatt noen skritt med hensyn til “retten til å håpe” selv om det heter i artikkel 19 i forfatninga at EMK står over tyrkisk lov, sier Dinç. – Politiseringa av rettsvesenet har kostet liv. Folk har blitt ødelagt for livet av regjeringa. Å få frigitt Öcalan er et skritt i arbeidet mot fred. Nå retter regjeringa seg mot CHP. Det viser at “retten til håp” berører alle tyrkere.
Forslaget til DEN som baserer seg på erklæringa fra Öcalan fra 27. februar, understreker behovet for å utforme en ny demokratisk grunnlov som skal ta vare på og beskytte mangfoldet og rettsbaserte verdier som skal ligge til grunn for fredelig sameksistens mellom de ulike samfunnene og minoritetene, utfordrer Bakirhan.
Utfordringa fra DEM går til nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) som har hele april på å drøfte DEMs “Tillits- og demokratipakke” som er lagt fram.
Nasjonalforsamlinga må dessuten få regjeringa til å stanse praksisen med å gripe inn i lokale og regionale valg og bytte ut valgte representanter som nå også rammer CHP og på høyeste nivå: Istanbul. Det fyrer opp under den politiske polariseringa. Det er tydelig at Bakirhan ikke får helt taket på Devlet Bahçeli, lederen for MHP som sitter i koalisjon med Erdoğans AKP.
I sin Id al-Fitr-tale oppfordret han til å ta tak i Öcalans appell fra 27. februar: – Det er i våre hender å snu forventninga til glede, ikke skuffelse. Våpnene må overleveres, og det må raskt kalles sammen til en kongress for å vedta oppløsninga av PKK med alle deres komponenter.
Han unnlot derimot å be PKK om å holde kongressen i den historiske byen Malazgirt hvor organisasjonen oppløser seg – uten at regjeringa har tatt i utspillet fra Öcalan og PKKs innføring av ensidig våpenhvile på ubestemt tid.
Malazgirt (armensk: Manazkert, kurdisk: Milâzgird, engelsk historisk: Manzikert) ligger i provinsen Muş, i et østre Tyrkia, ved elva Murat, om lag femti kilometer nord for innsjøen Van. Byen er kjent for slaget i Manzikert i august 1071 der det katastrofale nederlaget til keiser Romanos 4. i Det bysantinske rike førte til at seldsjukkenes sultan Alp Arslan og tyrkerne kunne etablere seg i hjertet av Anatolia. I 1915 rammet tyrkernes folkemord på armenerne i byen. https://no.wikipedia.org/wiki/Malazgirt
– Jeg hadde ikke forventet forslaget fra Bahçeli, innrømmer DEM-lederen i Brussel. Han synes at det er bra at Bahçeli har lagt bort forslaget om Manizgirt, og det råder fortsatt uvisshet hva Bahçeli legger i slagordet “Et alle er like Tyrkia” som han lanserer i Istanbul-avisa Türkgün .
– Ordene er hyggelige, men dessverre fins det ingen realisme i hva han sier.
– Prosessen i 2013-15 var unilateral, sier Bakirhan. Han kunne godt brukt ordet ensidig.
– Dette er en prosess for 85 millioner tyrkere, akkurat som arrestasjonen av Imamoğlu berører seksten millioner i Istanbul. Devlet Bahçeli styrer ikke hva som skjer i Tyrkia. Vi vet aldri gyldigheten i det han uttaler seg om, hans forslag, hans oppfordringer. MHP tar ikke beslutningene, det er det Erdoğan som gjør.
– Men stadig flere tyrkere tror nå på Öcalan for første gang. DEM støtter prosessen og jobber innenfor rammene av nasjonalforsamlinga. Vi tar vårt ansvar, men gir ingen direktiver med hensyn til våpenhvile og “retten til håp”. Vi er i begynnelsen av en prosess. Vi har håp, og vi har reist fra Thrakia til øst med vår politikk. Vi kommuniserer.
– Det er nødvendig at vi står sammen med CHP og andre mot arrestasjonene. Dette er del av fredsprosessen. Vi snakker ut fra erfaringene vi har med alle forbudene mot våre partier. Vi står opp når rettighetene til andre partier blir krenket. Det er det sameksistensen mellom tyrkere og kurdere og andre minoriteter må bygge på.
Bakirhan understreker at det kurdiske spørsmålet ikke er en isolert bekymring, men en integrert del av Tyrkias demokratiske framtid som vil tjene hele befolkninga.
Til tross for en ensidig erklært våpenhvile fra Kurdistans arbeiderparti (PKK) 1. mars 2025, fortsetter Tyrkia sine militæroperasjoner i irakisk Kurdistan med høy intensitet. Dette skjer etter en historisk fredsutstrekning fra den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan og en fredsprosess lansert av MHP-leder Devlet Bahçeli med støtte fra Erdoğan.
Ifølge en nylig publisert rapport fra CPT har de tyrkiske væpnede styrkene (TAF) gjennomført minst 118 militære angrep i regionen i løpet av mars. Operasjonene inkluderer 86 luftangrep, 21 artilleriangrep og 10 helikopterangrep, samt bruk av eksplosiver – til tross for at PKK har opprettholdt våpenhvilen og uttrykt vilje til å gå videre med fredsprosessen under visse forutsetninger.
– Dette viser at den ensidige våpenhvilen i realiteten har blitt møtt med økt militær aktivitet fra tyrkisk side, uttaler en lokal kilde i Amedi-distriktet, hvor flere angrep har rammet både natur og historiske steder.
Blant de mest rammede områdene i mars er Erbil og Duhok, med henholdsvis 55 og 51 bombardementer. I Sulaymaniyah ble det registrert 12 angrep, mens Mosul foreløpig har unngått militær aktivitet. Samtidig har helikopterangrep økt ti ganger sammenlignet med forrige måned.
Rapporten viser også at eksplosiver har blitt brukt til å ødelegge naturlige grotter – strukturer som ikke var i PKKs besittelse, men som TAF hevder kan bli brukt av geriljastyrker. På ett slikt sted, Shekhy-grotten i Balava, ble et kulturhistorisk minnesmerke fra den kurdiske revolusjonen rammet.
Til tross for rykter om tilbaketrekning fra enkelte militærbaser, er det ikke registrert noen reell nedtrapping. Siden begynnelsen av året har det vært minst 404 militære angrep i irakisk Kurdistan, med to sivile drepte og fire skadde som følge.
Den pågående militære aktiviteten skaper stor bekymring blant lokalbefolkningen – spesielt under vårens innhøsting, hvor mange er avhengige av jordbruket for livsgrunnlaget sitt.
Menneskerettighetsorganisasjoner og fredsaktivister har nå gått ut og oppfordret Tyrkia til å innstille operasjonene og gjenoppta fredsforhandlingene.
Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a legger fram sin regjering. (Bildet: Medya News)
Ny regjering i feil retning
Lørdag la Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a fram sin regjering som skal sitte i fem år. Det hjelper lite at Shara’a (som ikke blir omtalt som “fungerende”), rakk tidsfristen som han selv hadde satt. Han rakk nemlig ikke fram til de forventningene som er stilt til overgangen til et nytt regime som skal erstatte det nesten 54-årige Assad-dynastiet. Ingen av de store minoritetene har regjeringsmedlemmer som representerer dem. Langt verre er det at den provisoriske regjeringa skal styre på et grunnlag i fem år som er diktert av den islamistiske fronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham) og som allerede er avvist av de ledende minoritetene.
Feil sammensetning
Allerede sammensetninga av overgangsregjeringa mer enn antyder hvem som sitter med kommandolenkene: Regjeringa har ingen statsminister; det vervet ligger i hendende på president Ahmed Hussein ash-Shara’a, bedre kjent under sitt krigsnavn Abu Muhammad al-Jolani.
Jolani er tidligere leder for den al-Qa'ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten) og deretter jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sharm (HTS) som marsjerte nærmest uhindret inn i Damaskus 8. desember og drev president Bashar al-Assad på flukt. Jolani hadde da en dusør fra CIA på ti millioner dollar på sitt hode.
– Vi er vitne til fødselen av en ny fase i vår nasjonale prosess, og dannelsen av en ny regjering i dag er en erklæring om vår felles vilje til å bygge en ny stat,” sa al-Shara’a i sin tale i forbindelse med regjeringsinnsettelsen i Dimashq lørdag. Den gjengse vurderinga er at Shara’a “prøver å vise syrerne og verden at den nye regjeringa “gjenspeiler Syrias mangfold,” melder al-Jazeera. Det gjør den ikke.
“Folk har kritisert presidenten for at han tidligere har utnevnt nære venner i alle ministerposter,” konstaterer nyhetskanalen med base i Doha (opprettet 1. november 1996 av emiren av Qatar, Hamad bin Khalifa ath-Thani, 1. november 1995, knapt halvannet år etter at den ambiøse sjeiken hadde overtatt det gassrike emiratet i Golfen).
I det regionale politiske spillet er Qatar nær alliert med Tyrkia som har sterke politiske bånd til og innflytelse over Shara’a og hans HTS. Begge støtter Det muslimske brorskapet i sine ulike forgreininger i Midtøsten, i opposisjon til Egypt og Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og Bahrain.
Kritikken har ikke stilnet, den har heller trengt dypere etter hvert som Shara’a har formet makta og lagt opp den videre gangen.
Han har vært under press, fra tyrkiske og arabiske allierte og fra vestlige land for å få politisk alburom og ikke minst få opphevet sanksjoner og få tilgang til utenlandsk bistand og eventuelt investeringer når det blir lagt til rette for det. Fra begge hold har det kommet krav om at det nye styret skal uttrykke mangfold av Syrias etniske grupper og religiøse samfunn.
Kravet har blitt forsterket etter de pogromliknende massakrene på alavitter, Assad-slektas sjiamuslimske folkegruppe, i provinsene Latakia og Tartus ved Middelhavet i mars. Her er mistanken rettet mot Amsha- og Hamzat-divisjonene i Syrias nasjonale hær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA), Tyrkias leiesoldater av syriske jihadister som blir brukt til å erobre grenseområder i Nord-Syria i kamp mot Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk/arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia, SDF).
Deler av SNA blir nå tatt inn i de nye regimestyrkene som står under kommando av HTS.
Shara’a og HTS
Shara’a har utnevnt 22 ministre, hvor alavitten Yarub Badr har fått posten som transportminister, og druseren Amgad Badr er landbruksminister. Syrisk-kanadiske Hind Abound Kabawat (51), en veteran i opposisjonen mot Assad-regimet, er kristen og regjeringas eneste kvinne. Hun har BA i økonomi fra universitetet i Damaskus og juss fra det private arabiske universitetet i Beirut (Jamʻah Bayrut al-Arabiyah, BAU) og skal lede sosial- og arbeidsdepartementet. Kabawat var nestleder for Genève-kontoret til Den syriske forhandlingskommisjonen (SNC), som ble ledet av ambassadør Abdullatif Dabbagh, tidligere syrisk ambassadør i Emiratene. SNC var tidligere kjent som High Negotiations Committee (HNC) der hun deltok i de åtte forhandlingsrundene i Genève i 2017. Svensk-italienske Staffan de Mistura var da FNs spesialutsending til Syria (mai 2014 til oktober 2018), stillinga som Geir O. Pedersen innehar i dag.
Et raskt overblikk viser at disse tre havner i ingressene eller høyt opp i artiklene som de internasjonale mediene har sendt ut om den nye regjeringa. Det kan avdekke et behov, håp eller ønske om å framheve mangfoldet. Det samme gjelder utdanningsminister Mohammad Turko som er kurder.
De tyngste porteføljene ligger derimot trygt i hendene på Shara’as indre krets fra HTS som satte opp Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah, SSG) i “frisonen” i Idlib-provinsen. Den ble aldri avvæpnet. Den nærliggende årsaken til at Astana-avtalen aldri ble fulgt opp, var at Russland var mer ute etter å smi sine geopolitiske forbindelser med Tyrkia enn å sette større ressurser inn for å redde Assad-regimet – og fordi Russland og USA hadde trukket opp sine “interesselinjer” og etablert en “rød varseltelefon” med hensyn til sine flytokter over Syria. https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Generalmajor Murhaf Abu Qasra (f. 1984 i Halfaya i Hama) som kledde seg i dekknavnene Abu Hassan al-Hamawi og Abu Hassan 600 da han var kommandant for Shaheen-brigaden, droneenheten i HTS, fortsetter som forsvarsminister. https://en.wikipedia.org/wiki/Murhaf_Abu_Qasra
Anas Hasan Khattab (f. 1987 i Jayrud i Rif Dimashq), nestkommanderende i HTS under nom de guerre Abu Ahmad Hudoud, tar over som innenriksminister etter Ali Abdulrahman Keda (f. 1973 i Harbounoush i Idlib) som var statsminister i SSG. Khattab fikk sitt nom de guerre Abu Ahmad Hudoud (grense) som medlem av al-Qa’ida da terrororganisasjonen ble ledet av Abu Musab al-Zarqawi i Irak (oktober 2004 – juni 2006) under betegnelsen Iraks islamske stat (ISI). https://en.wikipedia.org/wiki/Anas_Khattab
Raed as-Saleh, lederen for De hvite hjelmer (Ḫawdh al-Bayḍā) eller Syrias sivilforsvar (Difaʿal-Madani as-Suri, SCD), er satt til å lede et nyopprettet departement for nødsituasjoner og katastrofer. De hvite hjelmer ble ansiktet utad for Nusrafronten og andre salafiske jihadistorganisasjoner og dermed en viktig del av propagandafronten under den regionaliserte borgerkrigen fra 2011.
SCD ble opprettet i 2014 av den tidligere britiske offiseren James Le Mesurier, med militær bakgrunn fra oppløsningskrigene i Jugoslavia og “sikkerhetsrådgiver”. Le Mesurier (som døde etter et fall fra en bygning i Istanbul i november 2019) og Raed as-Saleh hadde tette forbindelser til den britiske etterretninga MI-6, som hadde en betydelig større rolle i Syria enn CIA som nok en gang lå i skarp profesjonsstrid med Pentagon. Det siste framgår av biografiene til utenriksministrene Hillary Clinton og John Kerry med innblikk i president Barack Obamas administrasjon.
Hvordan selge Syria?
Shara’a og hans indre krets har staket ut den økonomiske kursen. Den ble lagt fram for Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos (20.-24. januar).
– Vi vil søke å rehabilitere industrien, beskytte nasjonale produkter og skape et oppmuntrende miljø for investeringer i alle sektorer. Vi vil også strebe etter å reformere den monetære situasjonen, styrke den syriske valutaen og forhindre manipulasjon, sa Shara’a under innsettelsen.
Mohammed Yosr Bernieh blir sittende som finansminister, mens Mohammad Nidal ash-Sha’ar som satt i regjeringa under Assad (2011-12), helt i begynnelsen av opprøret, er hentet inn som økonomiminister.
Han legger optimistisk i vei med at “vi har en historisk mulighet til å gjenoppbygge økonomien på et mer solid og bærekraftig grunnlag.”
– Vår gjenoppbyggingsstrategi fokuserer på å styrke produksjonssentra, støtte små og mellomstore prosjekter, åpne opp økonomien, oppmuntre til kreativitet og innovasjon, styrke ungdom og kvinner, støtte ofrene og familiene til martyrene, tiltrekke lokale og internasjonale investeringer, utvikle infrastruktur, rehabilitere viktige fasiliteter og skape arbeidslivsmuligheter for å forbedre livskvaliteten, sa økonomiministeren i sin svenneprøvetale, ifølge Middle East Eye.
Den sveitsisk-syriske akademikeren Joseph Daher, forfatter av “Syria after the Uprising: The Political Economy of State Resilience”, sa til MEE i begynnelsen av mars at mens offentlig sektor var gjennomsyret av korrupsjon, vil privatisering og innstramminger, som å avskaffe brødsubsidier, presse enda flere ut i fattigdom.
– Disse innstrammingstiltakene er ledsaget av en vilje til å liberalisere og privatisere økonomien og statlig virksomhet. Den [nye syriske] regjeringa støtter fullstendig det nyliberale paradigmet, fastslår han overfor MEE.
Ironisk nok ser det dermed ut til at Shara’a legger ut på samme kurs som president Bashar al-Assad gjorde da han tok over for sin far, Hafez al-Assad (1930-2000), i oktober 2000. Bashar fortsatte “Damaskus-våren” (Rabi Dimashq) med å gjennomføre reformkravene til Det internasjonale pengefondet (IMF) som Ba’ath-partiet hadde innledet i juni 2000. Han stanset oppmykninga og stengte de politiske muntadayat (salongene eller foraene) allerede høsten 2001, men fortsatt privatiseringsreformene som gjorde både Assad- og Makhlouf-familiene svært rike. Hafez al-Assad var gift med Anisa Makhlouf (1930-2016), Bashars mor.
Dette var en privatisering av Ba’ath-partiet som har en klar parallell til hva som skjedde med det irakiske – og rivaliserende – Ba’ath-partiet under Saddam Hussein. https://en.wikipedia.org/wiki/Damascus_Spring
Krever inkludering
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og den drusiske ledelsen i Suwayda, sør for Damaskus, øst for de Israel-annekterte Golanhøydene og provinsen som grense til Jordan i sør, var advart og derfor raske, sammen med flere andre etniske og religiøse partier og organisasjoner, til å avskrive den nye syriske regjeringa. Ordtaket om at en svale gjør ingen sommer, sveiper over Syria. De krever i stedet en demokratisk, desentralisert og representantiv regjering, ifølge kurdiske Medya News. https://www.rudaw.net/english/middleeast/syria/300320254
Sammensettinga av regjeringa fortoner seg for minoriteten og den reelle opposisjonen som ikke var alliert med Assad-regimet, mer som en avkryssingsliste. Kurderen Mohammad Turko (f. 1979 i Afrin) har juss-utdannelse fra universitet i Damaskus og doktorgrad fra universitet i Leipzig og har skrevet om rettigheter for barn, statsborgerskap og utdanning og har undervist ved flere universiteter i Syria, blant annet ved universitetet i Damaskus (Jami’a Dimashq) som ble opprettet i 1923 som Syrias universitet (Jam’a as-Suriyya), internettuniversitetet Syrian Virtual University (Jami’at al-Iftiraḍīyat as-Suriyah) fra 2002, Ash-Sham Private University (ASUP) og det private Arab International University (Jāmi’at al-Arabiyat ad-Dawliyah, AIU).
En lang CV kan imidlertid dekke over at Turko ikke representerer noen kurdiske politiske krefter i Syria, akkurat som landbruksminister Amdag Badr ikke har noen forankring i drusisk politikk. Dette kunne hatt underordnet betydning om ikke de politiske motsetningene om hvordan et framtidig Syria skal se ut hadde vært så skarpe.
Verken Turko eller Badr representerer det kurdiske samfunnet, fastslår DAANES og de som står bak DAANES, Syria demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC), Demokratisk enhetsparti, (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), Syrias kurdiske framtidsparti (Şepêla Pêşeroj a Kurdî li Sûriyê, FSP). FSP ble opprettet i 2005 av Mashaal Tammo som ble myrdet i 2011.
Den samme mangelen på represenatasjon gjelder for de drusiske organisasjonene i Suwayda, som er langt dårligere og mindre politisk organisert enn kurderne i Rojava og Damaskus.
Turko representerer ikke det kurdiske samfunnet, slår Medya Haber fast – og det innebærer et klart brudd på intensjonsavtalen som Shara’a inngikk med SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi 10. mars om et nasjonalt rammeverk, bare tre dager før Shara’a la fram et grunnlovsutkast som er diamentralt kontrært til utgangspunktet i intensjonsavtalen.
SDC framhever at regjeringa ikke inkluderer kvinner og andre samfunnssegmenter i tilstrekkelige grad. Det gjør det ute av stand til å møte Syrias utfordringer. PYD avviser regjeringa fullstendig for ikke å representere landets etniske og politiske mangfold. FSP protesterer mot mangelen på brei politisk inkludering. Hundrevis protesterte i Suwayda der det har vært demonstrasjoner med krav om et desentralisert system som reflekterte lokale krav og prinsippene bak Syrias revolusjon.
Baş nîne, ikke bra
DAANES er klare i sin fordømmelse: Vi kommer ikke til å følge vedtakene til den nye regjeringa. “Ingen regjering som ignorerer Syrias forskjellige stemmer kan styre effektivt,” fastslår DAANES i sin erklæring.
– Vi stoler kort og godt ikke på Shara’a. Dette går igjen i samtalen som Arnljot Ask (tidligere internasjonal leder i AKP, Rød Valgallianse og Rødt og fortsatt medlem av Rødts internasjonale utvalg) og jeg hadde med representanter for DAANES i Brussel under den internasjonale konferansen til EU Turkey Civic Commission (EUTCC) i EU-parlamentet i forrige uke.
Uttalelsene er samstemt og overlappende i den grad at det er hensiktsmessig å skrive dem ut som sitater uder fellesbetegnelsen DAANES.
– I den rådende situasjonen er det ikke overhengende fare for en regulær bakkeinvasjon i det DAANES-kontrollerte området i Rojava Kurdistanê, verken fra Tyrkia på grunn av de politiske forholdene i landet, eller fra Jolani ut fra intensjonsavtalen han har inngått med SDC, mener “DAANES”.
– Men vi kan ikke utelukke det i framtida, verken fra Ankara eller Jolani.
Det er neppe tilfeldig at president Shara’a ikke blir omtalt med tittel og med sitt nom de guerre Jolani, avledet av Golanhøydene der slekta har røtter. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmed_al-Sharaa
– Det at Jolani har gode forbindelser med Ankara og samtidig står under tyrkisk press, gjør det umulig å stole på ham og hans administrasjon som mottar store bidrag. Han har ennå ikke ytret ett eneste ord mot Tyrkia i løpet av disse snart fire månedene, verken i det første eller andre møtet med Tyrkia. Det gjør det klart for oss at han ikke vil yte motstand mot Tyrkia i Syria. De første som kom til Damaskus etter regimeskiftet var utenriksminister Hakan Fidan og Ibrahim Kalin, sjefen for den nasjonale etterretninga i Tyrkia [MIT, Millî Istihbarat Teşkilati].
– HTS vil opprette en samlet hær, men Jolani kontrollerer ikke alle fraksjoner, slik massakrene på alavitter viser. Ikke alle vil underlegge seg HTS’ paraply, men vil stå under Ankaras kommando. Men HTS og SNA nærmer seg hverandre. De står ikke lenger imot hverandre som de gjorde i Idlib.
Verken DAANES, SDC eller PYD var invitert til konstitusjonskonferansen i Damaskus der det ble nedsatt arbeidsgrupper som skal gå videre i arbeidet med å utforme Syria nye forfatning etter den fra 2012 som Bashar al-Assad etterlot seg. Konferansen adopterte grunnlovsutkastet 13. mars.
– Det ble sagt mange gode ting på konferansen, teoretisk. Men uten praktiske tiltak på bakken. Forberedelseskomiteen besto av bare sju personer, alle med tette politiske og ideologiske forbindelser til Jolani. Det er no good, mener “DAANES”. Baş nîne, ikke bra, lays jayidan.
– Alle beslutningene er tatt av HTS. Den nye grunnloven signaliserer hvordan HTS tenker om Syrias framtid. Presidenten skal være muslim. Islam skal være primærkilden for lovgivninga, sharia. Det peker mot en mørk framtid. Vi, drusere, alavitter, kristne og andre avviser en slik grunnlov. Om den nye grunnloven ikke beskytter kvinners rettigheter, vil det bli møtt med motstand
På dette tidspunktet, på kontoret i Rue des Deux Églises i Brussel, hadde DAANES liten tro på at noen fra “det gamle” Syria ville bli inkludert i den nye regjeringa.
De fikk rett. Forankringa til SSG i Idlib er påtakelig.
Vi etterlyser gamle Faroukh ash-Shara’a, utenriksminister under far og sønn Assad (1. mars 1984 – 21. februar 2006) og deretter visepresident (21. februar 2006 – 19. juli 2014) før han forsvant i en sky av spekulasjoner om at han var blitt drept, satt i husarrest eller hadde hoppet av Assad-regimet. Shara’a som ledet Syrias delegasjon under Madrid-konferansen om Palestina og Midtøsten i kjølvannet av USAs første golfkrig (1991), er bror av Jolanis far og ble invitert inn i prosessen av HTS-sjefen da den første overgangsregjeringa ble utnevnt.
Alle rundt bordet rister på hodet. Bare én av dem har hørt noe om den sentrale politikeren i Assad-regimet som i desember fylte 86 år, og bare én gang.
USA-propaganda
Et vedvarende spørsmål som har forfulgt PYD og deres militser Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), SDF og DAANES er fordelinga av ressursene i Nord- og Øst-Syria og påstandene om at de er leiesoldater for USAs “okkupasjon” av en tredel av Syria og plyndring av landets oljereserver (som er høyst sparsommelige i global sammenheng).
Uansett hva de kurdiske representantene har gjentatt siden 2014 med hensyn til supermakta USA og stormakta Russland, har dette blitt hengende ved, inkludert tankespinn om at IS er USAs redskap.
– Et av de åtte punktene i intensjonsavtalen som [SDFs øverstkommanderende Mazloum] Abdi inngikk med Jolani, handlet om fordelinga av Syrias ressurser. Avtalen indikerer at det skal være en likeverdig fordeling og bruk av ressursene for hele landets befolkning. Etter at intensjonsavtalen ble inngått, leverer DAANES olje til raffineriet i Homs, og det forhandles nå om energi og vann. Dette er ressurser som vi også trenger sårt.
Før intensjonsavtalen gikk handelen mellom Assad-regimet i Damaskus og DAANES gjennom private mellomledd, opplyste Ilhan Ahmed, ansvarlig for internasjonale spørsmål og diplomati i DAANES, til en daværende henværende journalist i Klassekampen under fjorårets EUTCC-konferanse.
Hun fortalte da om den prekære vannstanden i Eufrat gjennom stadig lengre perioder av året da det var mulig å vasse over elva, både i Nord-Syria og lenger ned i elveløpet i Irak. Situasjonen er fortsatt urovekkende, opplyser “rundbordet”.
“DAANES” avviser nok en gang enhver sammenkobling mellom olje og USA.
– Helt ærlig, USA er i Rojava ut fra sine egne interesser, ikke for å opprette eller respektere menneskerettigheter eller våre rettigheter. Men de har aldri rørt olja som vi trenger selv for å gjenoppbygge og drive områdene vi har kontroll over. Vi har prøvd å inngå avtaler med oljeselskap som kan hjelpe oss med utvinninga og raffineringa, men ingen har villet inngå kontrakter av frykt for å bli rammet av USAs sanksjonslover. De er også amerikanske selskap underlagt.
– Det USA har gjort er å hindre at olja har gått til andre, til de som går imot USA.
Svaret er helt i samsvar med hva Financial Times har skrevet på bakgrunn av avisas egne undersøkelser. Syrias oljeressurser og muligheten for Qatar eller andre golfstater til å legge rørledninger gjennom Syria til Middelhavet, står langt nede på lista over årsaker og beveggrunner for den regionaliserte borgerkrigen og geopolitiske posisjoneringer i Syria, slik potensielle gassrørledninger fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og Pakistan til India spilte en høyst underordnet rolle i USAs krig mot Afghanistan.
Krigen var en “nødvendig” reaksjon fra enhver sittende president som følge av terrorangrepet på USA 9/11 2001, det første militære angrepet på USAs territorium siden krigen med Storbritannia i 1812 etter som det okkuperte Mokuʻāina o Hawaiʻi med marinebasen Pearl Harbor ble The Aloha State Hawai’i først i august 1959.
Hvordan er det med fordelinga av den utenlandske bistanden som langsomt begynner å piple inn fordi sanksjonene blir lempet på, skritt for små skritt? Er fordeling gjenstand for intensjonsavtalen mellom Damaskus og Rojava, slik at nødhjelp og bistand når ut over hele Syria?
– Internasjonal bistand og humanitære hjelp til Syria blir fordelt via regjeringa i Syria i henhold til humanitærretten og ofte ved hjelp av ikke-statslige organisasjoner. Vi tror at det er viktig at Europa og andre utformer vilkårene for å få hjelpen ut til alle regionene og ikke bare overleverer penger direkte til Damaskus. De må legge press på Damaskus; det er svært viktig at dette skjer, for ellers tror vi at Jolani ikke vil gi slipp på det. Problemet er at den autonome administrasjonen ikke er anerkjent som en legal enhet, påpeker “DAANES”.
Stormaktene og Syria
Stormaktene har ikke sluppet taket i Syria, verken i landet eller i Syria i den strategiske regionen Midtøsten eller Vest-Asia. Russland viser ingen tegn til å forlate Syria, men søker etter å beholde marinebaser i Tartous og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen. Shara’a har bedt Moskva om å arrestere Bashar al-Assad og utlever ham til Dimashq. Dette er noe Moskva ikke gjør, men stiller som vilkår at de det gjelder holder lav profil i eksil (slik som Ukrainas president Viktor Fjodorovitsj Janukovskij som 24. januar 2019 ble dømt for landsforræderi in absentia av tre dommere i distriktsdomstolen i Obolonskyj i Kyiv. Han ble fratatt sitt ukrainske dtatsborgerskap av president Volodymyr Zelenskyj i 2023).
USAs politikk er uklar og fortsetter å forvirre DAANES nå som president Donald Trump har inntatt Det hvite hus. Trump har ikke tonet flagg, verken før eller etter at utenriksminister Marco Rubio møtte sin tyrkiske kollega, Hakan Fidan, i Washington 25. mars, det vil si etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan pusset sine myndigheter på Istanbuls borgermester Ekrem İmamoğlu.
Syria havnet fullstendig i bakgrunnen under besøket, utover generelle diplomatiske fraser om større samarbeid om Syria og “Türkiyes støtte til fred i Ukraina og Sør-Kaukasus,” tross uenigheter om “demokrati, Syria og sanksjoner”, ifølge Medya Haber.
Rubio “satte pris på Türkiyes lederskap i den globale koalisjonen for å beseire ISIS” (IS), hvilket fortoner seg helt skrudd for DAANES og SDF, og oppfordret Fidan til å arbeide med Washington for “et stabilt, enhetlig, fredelig Syria” for at landet ikke blir base for internasjonal terrorisme eller en kanal for “destabiliserende iransk virksomhet”.
– Demokratiseringa av Syria kan kunne bli starten på en demokratisering av Midtøsten, sier Ilham Ehmed som fortsatt er medeleder for utenrikspolitikken til DAANES. Uttalelsen er stappfull av kondisjonalis som kommer fra latin conditio som betyr «vilkår, tilstand» og uttrykker noe som vil kunne skje om visse vilkår blir oppfylt. Et sentralt vilkår er nettopp den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, mener Ehmed.
– DAANES kan tjene som modell for resten av Syria og andre land i Midtøsten. Derfor trenger vi at prosessen mellom Damaskus og Rojava blir nøye overvåket, sier hun med adresse til Europa, USA og andre aktører i Vest-Asia.
– Det kurdiske spørsmålet må bli løftet fram fordi det er grunnleggende i flere land og for Midtøsten som region. Derfor er [PKK-lederen] Abdullah Öcalan er viktig aktør for hele Midtøsten, ikke bare i Tyrkia. Det er helt nødvendig at han får spille en aktiv rolle, framholder hun.
– Innbyggerne i Syria må føle at de kan si: “Dette er min stat; dette er mitt land.” Om ikke, vil det ikke føre til fred i Syria, og nabostatene vil nok en gang omforme Syria ut fra sine egne interesser. Vi må ikke ende opp med et Syria som sier at “dette er flertallet; dette er mindretallet”.
I det nye Syria må alle delta i prosessen. Vi kan ikke gjenta feilene som ble gjort, men det som hittil har skjedd av praktiske skritt, skiller det seg ikke vesentlig fra Ba’ath-regimet. Dessuten passer ikke radikal islamisme for det syriske folket.
– Midtøsten har og står overfor store problemer i det 21. århundret. Midtøsten vil ikke blir kastet rundt på eller bli omskapt, men kommer til å gå gjennom store vansker og interessekonflikter som er nedfelt i selve systemet. Vi trenger en ny strategi; vi trenger en ny mentalitet i forholdet mellom nære naboer og folkegrupper og mellom nasjonalstater, sier Ilham Ehmed.
Pakhshan Azizi, Warisheh Moradi og Sharifeh Mohammadi. (Medya News)
Amnesty International sendte ut farevarsel for de tre kurdiske kvinneaktivistene i forbindelse med 8. mars. På den årlige EUTCC-konferansen i EU-parlamentet gjentok Shirin Ebadi farevarselet. Hun kommer med en sterk appell om internasjonalt engasjement for å få Warisheh Moradi, Pakhshan Azizi og Sharifeh Mohammadi løslatt. Varselet får ekstra tyngde med tanke på at spenninga mellom Iran og USA og Israel øker med tidsfristen for en avtale som president Donald Trump har satt for Teheran.
Fortsatt i bevegelse
Situasjonen for de tre kurdiske aktivistene Pakhshan Azizi og Warisheh Moradi er livstruende, advarte Amnesty International på kvinnedagen med en henstilling til det internasjonale samfunnet om å ta bye og kraftigere initiativ for å få dem løslatt.
Teheran trappet igjen opp angrepene på “Kvinne, liv, frihet”-bevegelsen som har blitt internasjonalt kjent under sitt kurdiske slagord “Jin, Jiyan, Azadî” (farsi/persisk: “Zan, Zendegi, Azadi“), før kvinnedagen 8. mars.
Den oppsto 16. september 2022, umiddelbart etter at den 22-årige kurdiske kvinnen Jina (Mahsa) Amini ble innbrakt av Gašt-e Eršâd (Velledningspartuljen) eller moralpolitiet og døde i fengsel. Hun ble fengslet fordi hijaben hennes angivelig ikke satt stramt nok. Dette er et påskudd som det er helt opp til moralpolitiet som ble opprettet så seint som i 2005, å bestemme.
Det har dessuten blitt gjennomført flere henrettelser mot dømte kriminelle de siste månedene. De skal åpenbart tjene til å advare folk om å ty til gatene når den geopolitiske spenninga med i Vest-Asia eller Midtøsten som midtpunkt øker og trykket mot myndighetene forsterker motsetningene mellom fraksjonene i Teheran.
Hjelpearbeideren Aziz er dømt til døden for å ha hjulpet kvinner og barn som er drevet på flukt av Daesh (Den islamske staten) i Syria.
Warishe Moradi (Ciwana Sine) er medlem av Øst-Kurdistans frie kvinnesamfunn (Koma Jinên Azad ên Rojhilatê Kurdistanê, KJAR) som i 2014 avløste Øst-Kurdistans kvinneunion (Yekîtiya Jinên Rojhilatê Kurdistanê, YJRK) som ble opprettet i 2004, på grunn av ideologiske og filosofiske motsetninger.
Kimen til KJAR organiserte selvforsvarsstyrkene til YJRK i 2010 under navnet Øst-Kurdistans kvinnestyrker (Hêzên Jinên Rojhilatê Kurdistanê, HJRK) som del av Øst-Kurdistans styrker (Hezên Rojhilatê Kurdistanê, HRK). HJRK ble utvidet og fornyet som Kvinnenes forsvarsstyrker, (Hêzên Parastina Jin, HPJ).
Moradi ble arrestert i en veikontroll på hjemstedet Sanadaj (Sine) 1. august 2023 og brakt til Fløy 209 i det beryktede Evin-fengslet etter å ha blitt utsatt for tortur under interneringa i fengslet i Sanadaj, ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) som ble registrert i Frankrike i 2014. Moradi er dømt for å være medlem av Kurdistans parti for fritt liv (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK). Det gir vanligvis dødsstraff.
PJAKs medleder Abdul Rahman Haji Ahmadi døde 18. mars, 84 år gammel, i eksil i Köln i Tyskland. Han ble aldri utlevert selv om PJAK står på terrorlista til USA og EU fordi partiet er en del av PKK-familien (Kurdistans arbeiderparti).
Åttende-mars-appeller
I et åpent brev, og svært personlig brev, skriver Moradi og Azziz at de er blitt utsatt for fysisk og psykisk tortur, drapstrusler og kjønnsbasert vold under fengslinga. Det samme har Sharifeh Mohammadi som også risikerer å bli henrettet.
I forbindelse med 8. mars kom det flere brev fra kjente kvinner som sitter i iranske fengsler, som Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi. De har en sentral sak som de framhever: den avgjørende rollen kvinner spiller i sosiale kamper i Iran. De oppfordrer til protester mot dødsdommene som er ilagt kvinnelige fanger.
Moradi henvender seg til “alle kjempende og banebrytende kvinner over hele verden”. “Overalt hvor jeg ser, lukter jeg duften av kvinners seire, og jeg er glad for å se at kjeden av kvinnekamp vokser seg sterkere for hver dag i det 21. århundre. Det har blitt sagt mange ganger: Det 21. århundre er århundret for kvinners frihet. Og når kvinner blir frigjort, vil samfunnet bli frigjort,” skriver hun, gjengitt av Medya News.
Hun noterer seg at kriger og kriser har forverret seg, særlig i Midtøsten som hun betegner som en del av “den tredje verden”. “Mens stater fyrer opp under krigenes ild, kjempet samfunnet for fred og demokrati,” mener hun og kobler den folkelige motstanden mot krig til dødsstraffene som hun, Azizi og Mohammadi har hengende over seg.
Hun skriver videre at kvinner har “gjort fengslene om til skoler for tanker og ideer og fort for motstand og kamp”. Om den fortsatte kampen skriver hun: “Hvordan skulle vi ikke forsvare oss i møte med angrep? Hvordan skulle vi forbli tause mot undertrykkelse og urettferdighet? Er det mulig å se smerten i øynene til barn, kvinner, ungdom og andre undertrykte grupper og gi opp kampen? Selvfølgelig ikke! Historien har lært oss at de som sliter, innser ingen vanskeligheter. Dørene til kampen er alltid åpne for alle som tror på frihet og er villige til å ile til. Vi er barn av en historie full av motstand og kamp. Øynene våre ser langt selv på de mørkeste stedene, og jeg tror at horisonten vår fortsatt er lys.”
Moradi gir sin fulle støtte til “Jin, Jiyan, Azadî” og andre kamper som 8. mars innebærer. “Kampen er ikke begrenset til tid og rom. Vi må aldri stoppe opp før vi oppnår frihet og feirer denne dagen i frihet for å holde liv i minnet til alle som har elsket og elsker frihet før og nå.”
To Nobels fredspriser
Den iranske juristen Shirin Ebadi kom til 19. Internasjonale konferansen om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i regi av EU-Turkey Civic Commission (EUTCC) i Brussel i forrige uke, med den samme oppfordringen om et internasjonalt framstøt for å hindre henrettelsen av de tre kurdiske aktivistene og få dem løslatt – sammen med Narges Mohammadi som for tida er ute av Evin for medisinsk behandling.
Hun er på mange måter historisk bundet til Narges Mohammadi gjennom Nobels fredspris som hun fikk i 2003 for hennes “banebrytende innsats for demokrati og kvinners, barns og flyktningers rettigheter” som den første muslimske kvinnen og iraneren til å motta prisen.
Mohammadi fikk sin pris i 2023 for å være talskvinne for den omfattende sivile ulydigheten mot påbudet om å bruke hijab og chador og mot moralpolitiets hardhendte håndheving av det såkalte kyskhetsprogrammet. Hun er visepresident for Senteret for forsvaret av menneskerettigheter (DHRC) som ble opprettet i 2002 med Ebadi som leder.
– Midtøsten befinner seg i en kritisk situasjon, med blodsutgytelser og massakrer, sier Ebadi som har levd i eksil i London siden 2009. Hun minner om at det er blitt drept vel to hundre mennesker per dag i Midtøsten de siste åra.
– Vesten vender det blind øyet til autokratiske krefter, sier hun med adresse til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan.
– Så står det opp en mann som snakker om fred etter å ha sittet år i isolasjon i fengsel på øya Imrali i Marmarahavet. Han har likevel tatt det første skrittet ved å oppfordre til fred og ber om støtte for å legge våpnene til side og jobber videre på fredelig vis, sier hun om lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), Adullah “Apo” Öcalan.
– Løslat ham! La ham snakke! Hvorfor skal en slik person bli holdt i fengsel og isolasjon. Tillat det kurdiske folket å ha sin demokratisk valgte forsamling.
“Kjønnsapartheid”
Ebadi har naturligvis ikke sluppet taket i hva som rører seg i hjemlandet Iran fra sin eksiltilværelse. Og hun knytter situasjonen til kurderne og de kvinnelige kurdiske aktivistene.
– Det iranske regimet angriper også kurderner, ikke bare i Iran, men også over grensa i Irak. Er det kriminelt å være kurder? Hvorfor er det ikke lov å gi sine kurdiske barn kurdiske navn, men må velge iranske eller persiske eller islamske navn? Det samme gjelder for baluchere, påpeker hun.
Den nye kvinnebølgen springer ut fra den kurdiske bevegelsen, men fikk raskt nasjonal karakter i 2022, noe som blir understreket av dødsdommene. Det har igjen skapt bevegelse blant kvinner i andre nasjonale minoriteter, blant Ahwazi-arabere, aserbajdsjanere, balutsjere, lurere, understreket Haji Ahmadi overfor undertegnede i huset til Kurdistans nasjonalkongress (kumanji-kurdisk: Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK), i Brussel. KNK er paraplyorganisasjonen til partiet, organisasjoner og grupper som regner seg som “PKK-familien” og sokner til ideologien til Öcalan om demokratisk konføderalisme.
– Demokrati handler ikke om flertallet i valg, men betyr reell respekt for rettighetene til minoriteter og respekt for de som taper valg, understreker Ebadi som fyller 78 år i juni, men som fortsatt har et tettpakket program og noen ord til mange.
Hennes etterfølger i Iran, Narges Mohammadi, mener at iranske kvinner er “underlagt kjønnsapartheid i alle former” og at regimet “bruker alle verktøyene de har til rådighet for å dominere kvinner”. Mot denne undertrykkinga yter kvinner «ikke bare motstand, men står i frontlinja for motstanden» og «leder kampen mot den islamske republikken», sier Mohammadi i sin 8. mars-video.
“Vi søker demokrati. Vi søker frihet og likhet,” sier hun og konkluderer som Ebadi, at reelt demokrati ikke kan oppnås uten kvinners rettigheter og understreker at “alle kvinner har et ansvar” overfor Warisheh Moradi, Pakhshan Azizi og Sharifeh Mohammadi, melder Medya Haber.
Frykt for etnisk vold
Vårjevndøgn kom knappe to uker etter 8. mars. Da feirer iranere og kurdere nyttår, Newroz (vanligvis 21. mars), som i år falt inn under fastemåneden ramadan. Tydelig av frykt for protester med tanke på den spente situasjonen med USA og Israel, gikk sikkerhetsstyrkene til verks forut for Newroz (Ny dag) mot kurdiske aktivister. Flere aktivister ble drept, og sikkerhetsstyrkene spredte rundt seg med advarsler mot en politisk nyttårsfeiring.
Sikkerhetsstyrkene og etterretninga gikk etter kurdiske aktivister fra flere kvinneorganisasjoner i Sanandaj (Sine) og Marivan i Rohjhilat (Øst-Kurdistan) som Sanandajs kvinnerettsaktivister, Kurdistans kvinneallianse og Daykan Ashti (Mødre for fred).
Forfølgelsene av kvinneraktivister i provinsen Vest-Aserbajdsjan er del av en større frykt for at det kan bryte ut etnisk-motiverte uroligheter som følge av regimets interne politikk. Etter feiringa av Newroz i Urmia, hovedstaden i Vest-Aserbajdsjan, og andre byer i provinsen som huser kurdere og tyrkiske aseriere (aserbajdsjanere), oppsto det store pan-tyrkiske demonstrasjoner, angivelig støttet av sikkerhetsstyrkene og Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami), som rettet seg mot den kurdiske befolkninga med anklager om at de kurdiske innbyggerne er «innvandrere» i Urmia som ligger opp mot grensa til Aserbajdsjan, Irak og Tyrkia. Demonstrantene oppførte seg truene og oppfordret til etniske, voldelige handlinger og statlige inngrep mot kurderne.
Den etniske spenninga flammer opp i den overveiende kurdiske provinsen. Den blir drevet fram ikke bare fra Teheran, men også fra Ankara og Baku der Tyrkia og Aserbajdsjan har inngått et tett samarbeid med å fremme pan-tyrkisk ideologi i kjølvannet av Aserbajdsjans knusende seier mot Armenia i kampen om fjellenklaven Nagorno-Karabagh – med avgjørende hjelp av tyrkiske droner.
Nå gjelder det å stanse kurdisk innflytelse, både i Vest-Aserbajdsjan og i regionen.
Under protestene i Urmia 22. mars, fire dager etter den offisielle Newroz-feiringa, inntok anslagsvis 100.000 pan-tyrkiske demonstranter gatene, ifølge Medya News. Marsjen ble ledet av Nader Ghazipour,
tidligere representant for den islamske rådgivende forsamlingen i Teheran (2008-20) og tidligere sjef for Revolusjonsgarden (Pasdaran) som har framstått svært hatefull mot kurderne i Vest-Aserbajdsjan-provinsen.
Politiet rykket etter hvert inn, men ble selv fordømt for å ha tillatt rasistiske og fascistiske slagord. I sin uttalelse fastslo PJAK at bare ved å avvise ekstremistisk nasjonalisme, omfavne prinsippene om sameksistens, styrke den demokratiske kulturen og fremme gjensidig aksept, kan det oppstå en rettferdig og demokratisk løsning for framtiden til alle folkeslag. “Befolkninga i denne regionen fortjener fred, frihet og sameksistens – la oss jobbe sammen for å realisere dette felles idealet,» appellerer det forbudte partiet.
Den trotskistiske organisasjonen Komala (Komełey Şorrişgêrrî Zehmetkêşan-î Kurdistanî Êran), som blir knyttet til Internasjonale Sosialister, fordømmer demonstrasjonene og knytter dem til regimet og ber alle, kurdere og tyrkere, å utvise forsiktighet og årvåkenhet mot scenarier designet for å destabilisere provinsen. Reaksjonene må rettes mot den islamske republikken Iran, mener Komela.
Iransk Kurdistans demokratiske parti (kurdisk: Hizbi Dêmukrati Kurdıstani Êran, farsi: Ḥezb-e Demokrāt-e Kordestān-e Īrān, KDPI) fordømmer den pan-tyrkiske tilpasninga til sikkerhetsapparatet og maner til etnisk sameksistens mot Teheran-regimet. KDPI er en splittelse fra det Moskva-orienterte kommunistpartiet Tudeh i august 1945.
Foreningen for forsvaret av aserbajdsjanske politiske fanger i Iran (ADAP), Kurdistan Human Rights Society (KHRN), Kurdistan Human Rights Network og Kurdpa Human Rights Organization gikk i en felles uttalelse ut med en oppfordring om årvåkenhet og motstand mot Teherans “brennende taktikk” i Urmia.
Den iranske staten fortsetter sin undertrykkelse av kurdiske aktivister, med en bølge av arrestasjoner og vold mot sivile i de kurdiske områdene. I løpet av de siste dagene har iranske myndigheter arrestert minst ti kurdiske aktivister, inkludert to barn, holdt kvinnelige aktivister i isolasjon uten tilgang til juridisk bistand, og drept en ung kolbar (grensearbeider) i Baneh.
Baran Saedi og Leyla Pashaei som ble arresterte 9. mars i Sanandaj (Sne)- Bilde KHRN
Flere kurdiske kvinnerettighets-aktivister har blitt arrestert og holdes uten kontakt med omverdenen eller juridisk bistand. Ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) er det fortsatt uklart hvor kvinnene holdes, og myndighetene har ikke gitt noen informasjon om anklagene mot dem. Slike arrestasjoner føyer seg inn i et mønster der iranske myndigheter målrettet går etter kvinnerettighetsaktivister, spesielt de som kjemper for kurdiske kvinners rettigheter.
Bilde av de arresterte etter Newroz-feiringer i Rojhelat – bilde: KHRN
I en koordinert aksjon har iranske sikkerhetsstyrker arrestert minst ti kurdiske aktivister og sivile i ulike byer, inkludert Marivan og Sanandaj, på grunn av deres deltakelse i Newroz-feirings arrangementer. Blant de arresterte er to mindreårige, noe som har ført til sterke reaksjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner. Arrestasjonene ble gjennomført uten arrestordre, og familiene har ikke fått informasjon om hvor de fengslede blir holdt.
Den 20. mars ble Sina Rostampour, en ung kolbar fra Baneh, skutt og drept av iranske grensevakter. Kolbarer frakter varer mellom Iran og nabolandene for å overleve, men møter ofte dødelig vold fra iranske sikkerhetsstyrker. Drapet føyer seg inn i en rekke brutale angrep mot kolbarer i regionen.
Unge Sina som etterlot seg et lite barn – bilde: KHRN
Disse hendelsene understreker den økende undertrykkelsen av kurdiske aktivister og sivile i Iran. Både vilkårlige arrestasjoner, isolasjon av fengslede aktivister og vold mot kolbarer er en del av myndighetenes forsøk på å kneble kurdisk motstand og menneskerettighetsarbeid. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger oppfordret Iran til å stanse disse menneskerettighetsbruddene, men situasjonen forverres stadig.
For mer informasjon, klikk på våre kilder til bildene brukt i dette innlegget, eller oppdater deg på det som skjer i Rojhelat via bl.a. KHRN eller hengaw.
Newroz i Rojhelat – Cheshmier nær Mariwan (tidligere år) – Bilde: ukjent opphav
Til tross for at den offisielle Newroz-dagen ikke er før 21. mars, har kurdere allerede startet feiringen av det kurdiske nyttåret, som er år 2725 etter kurdisk kalender, med stor entusiasme og symbolikk i alle deler av Kurdistan, som strekker seg over Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Årets feiring preges av kulturelle markeringer og sterke politiske budskap om frihet, motstand og demokratisk samfunnsbygging.
Newroz er en av de viktigste kulturelle og historiske markeringene for kurdere. Det har dype røtter som et symbol på motstand, frihet og kulturell identitet, og har spilt en stor rolle i både litteratur, kultur og politikk gjennom årene.
Rojhelat
I Rojhelat, den kurdiske regionen i Iran, har Newroz-feiringene allerede tatt av, til tross for myndighetenes forsøk på å begrense markeringene. I Rojhelat starter Newroz-feiringene flere uker før 21. mars. Spesielt etter «kvinne_liv_frihet»s protestene i 2022, har folk feiret Newroz enda tydeligere som en markering av både kulturell identitet og politisk motstand. Til tross for myndighetenes forsøk på å hindre feiringene med arrestasjoner og restriksjoner, samles folk i store folkemengder iført kurdiske klær, tenner bål og holder seremonier. Budskapet om frihet og kulturell overlevelse står sterkt, og Newroz-feiringen i Rojhelat fortsetter til den 13. dagen av vårmåneden.
Kurdiske områder som Sne, Mahabad, Kermanshah, Saqqez, Meriwan, Hewraman, og andre byer samt flere steder i provinsene Ilam og Lorestan, har vært vitne til store folkesamlinger der tradisjonelle klær, båltenning, sang og dans spiller en sentral rolle.
Newroz-forberedelser i Sne (Sanandaj) i Rojhelat – Bilde: ukjent opphav
Sikkerhetstiltakene fra iranske myndigheter har vært strenge, og flere rapporter forteller om arrestasjoner og trakassering av de som har deltatt i feiringene så langt. Likevel viser folk en bemerkelsesverdig motstandskraft ved å trosse restriksjonene for å hedre sin kultur og identitet. Bilder og videoer av denne motstanden og feiringene har gått viralt i sosiale medier den siste tiden.
Bashur
Newroz i Akre (tidligere år) – Bilde: Kurdistan 24
I den autonome Kurdistan-regionen i Irak (KRG) erklærte myndighetene for noen år siden en fem dager lang offentlig ferie fra 21. til 25. mars for å markere Newroz. Forberedelsene er godt i gang, og det forventes store folkemengder i byer som Erbil, Sulaymaniyah, Duhok og spesielt Akre. Piknik i naturen, båltenning, musikk og folkedans er blant de sentrale elementene i feiringen.
Bakur
Newroz i Amed i Bakur (tidligere år) – Bilde: ukjent opphav
I de kurdiske områdene i Tyrkia blir Newroz tradisjonelt markert med store demonstrasjoner og samlinger. Årets feiring sees på som en plattform for å uttrykke støtte til demokratiske rettigheter og kulturell frihet, spesielt på bakgrunn av årets fredsforhandlinger der Abdulla Öcalan spiller en nøkkelrolle. Ledende kurdiske aktører oppfordrer til massemobilisering for å vise at den kurdiske identiteten er sterkere enn noen gang.
I de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria markeres Newroz på samme vis som andre deler av Kurdistan med kulturelle aktiviteter som båltenning, dans og konserter. Her er feiringen også et symbol på kampen for autonomi og anerkjennelse i et ustabilt og krigsherjet område.
I anledning av Newroz 2025 tente Den demokratiske autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (DAANES) Newroz-flammen i Aleppo, Manbij, Raqqa og Deir ez-Zor. Dette markerer begynnelsen på feiringene i Rojava med et budskap om frihet, motstand og enhet blant kurdere og andre etniske minoriteter i området. Seremoniene ble preget av kulturelle opptredener, taler og tradisjonell musikk, som en påminnelse om befolkningens kamp for autonomi og fred. Les mer om dette her.
Et rop om frihet og demokrati
Årets Newroz skal være en markering for frihet og et demokratisk samfunn. Dette har KCK (Kurdistan Communities Union) også erklært i en uttalelse der de oppfordrer til massemobilisering som en fredelig protest mot undertrykkelse og en markering av kurdernes kollektive styrke og enhet. Les mer om denne uttalelsen her.
Den årlige feiringen i Qendil (Kandil-fjellområdet) – Bilde: Rojnews
Kvinnene fra fjellområdene i Qendil har også uttalt at årets Newroz skal være en dobbel høytid og oppfordrer alle til å delta i feiringen. I denne artikkelen fra Rojnews formidles deres budskap hvor de oppfordrer alle kurdere fra ulike deler av Kurdistan om å delta aktivt i Newroz-feiringen i år, som skal være enda større enn noen gang på grunn av fredsbudskapet fra Öcalan.
Selv om den offisielle feiringen er noen dager unna, har Newroz 2025 allerede bevist å være en mektig påminnelse om kurdernes uopphørlige kamp for frihet, identitet og selvbestemmelse.
Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Salih Muslim, medlem av Presidentrådet i Demokratisk Union Parti (PYD) i Rojava uttaler til ANF at Öcalans uttalelse 27.februar har åpnet døren for en en politisk løsning på det såkalte «kurdiske spørsmålet». «Fra nå av -sier han – at ansvaret påhviler den tyrkiske staten. Ӧcalan må stå fritt til direkte kontakt med PKK for å være med å bestemme kursen på prosessen videre. En oppløsningskongress for PKK avhenger av at Tyrkia også viser fram sin vilje til å være med på fredsprosessen».
Bilde: ANF 28.febr 2025
Muslim sier at leder Apo klart forklarer hvorfor de startet sin væpnede kamp og understreket «at den væpnede kampen startet i en situasjon med sjølforsvar (sjøl ble Apo fordrevet til Syria for å berge livet etter at PKK ble stiftet). Hvis staten tar demokratiske steg, politisk, kulturelt og for å sikre folks frihet, vil det kurdiske spørsmålet kunne løses politisk. Da vil det ikke bli påkrevd å drive væpnet kamp lengre. Det kurdiske spørsmålet bir nå diskutert internasjonalt og har blitt en global sak. Derfor har det kurdiske folket nådd fram til et nivå hvor politiske og diplomatiske midler tar over.
Han sier videre at det nå er den tyrkiske staten som nå fiendtlige griper inn mot det kurdiske folket i all de 4 delene av Kurdistan. «Hvis en politisk løsning ikke kan bli nådd i Syria i dag, og også Irak og Iran er kaotisk og i krise, er det den tyrkiske staten som er ansvarlig. Hvis det kommer til et skifte i Tyrkia, vil det få direkte følger i andre deler av Kurdistan. (Han peker her på at utspillene både fra KDP og PUK m.fl), som åpner for at det kurdiske spørsmålet kan løses gjennom politiske og organisatoriske tiltak og kamp.
Muslim avslutter med å peke på at det er uakseptabelt at det tyrkiske staten ber om avvæpning mens den sjøl kontinuerlig angriper områdene i Rojava og resten av DAANES. Geriljaen og det kurdiske folket vil ikke akseptere en overgivelse. Geriljaen er i en forsvarssituasjon, ikke i en offensiv angrepssituasjon slik som Tyrkia er. Det er den tyrkiske staten som må erklære en våpenhvile, også med tiltak som å løslate politiske fanger, som så vil få PKK til å ta ytterligere skritt mot fred også.
Muslims utsagn samsvarer her med det Europarepresentent for DAANES , Abdulkarim Omer uttalte overfor Rødt og Solkurd 7.februar etter Permanent Peoples Tribunale Rojava versus Turkey i Brussels.
Han sa at DAANES også var innstilt på videre forhandlinger med de nye makthaverne fra HTS i Damaskus, selv om de ennå ikke ble enige om prosessen for en ny konstitusjon og etablering av et nytt Syria med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger på det første møtet de hadde.
Men, som det sees fra et felles oppslag fra 35 syriske partier på vår nettside 28.februar, var verken DAANES eller PYD invitert til felleskonferansen for syriske organisasjoner som nettopp var sendt ut. Noe som igjen understreker at fredsutspillet fra Öcalan, som de fleste ser ut til å se positivt på, er starten på en prosess som krever at alle parter må bidra med sitt for å kunne gjennomføres.
I en uttalelse på ANF 1.mars 2025 meldte PKKs såkalte Eksekutiv Kommite (vanligvis i dag oppfattet som Kurdistan Communitees Union) at »Oppfordringen om Fred og Demokratisk Samfunn» fra Öcalan 27.februar var et Manifest som belyste veien for alle frihets og demokratiske krefter for vår tid».
-At en ny historisk fase var begynt i Kurdistan og Midt Østen, som vil ha stor innflytelse på utviklingen for frie liv og demokratisk styresett verden over.
-De erklærer også en våpenhvile på egne vegne fra denne dagen for sine væpnede enheter. Men understreker at det er opp til alle parter som vil være med på prosessen å bestemme sine tiltak for å bidra med sitt til å realisere prosessen. Inkludert Tyrkias spesielle ansvar, slik PYDs Salih Muslem understreket sterkt.
-De sier at Ӧcalan personlig vil delta på kongressen som skal sette i verk denne prosessen (som må sees i sammenheng med pågående kampanjen for å oppheve isolasjonen av Öcalan).
Videre at oppfordringen er starten på en prosess, ikke slutten/fullbyrdelsen!
Det oppfordres også om å bruke både 8.mars og Newroz til å markedsføre og videreutvikle denne frihets og demokratikampen! Senere meldinger varsler at appellen fra Öcalan vil bli framført offentlig på Newroz feiringen i Amed.
Solidaritet med Kurdistan 