Stortingsrepresentant for Rødt, Hege Bae Nyholt, var observatør i byen Mardin under lokalvalget i Tyrkia i mars 2024. Nå har regjeringa i Tyrkia avsatt fire ordførere og erstatta dem med statsformyndere som er lojale til sentralmakta.
Hege Bae Nyholt, Rødt
Nyholt har i dag sendt følgende spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide:
«I mars 2024 ble det gjennomført lokalvalg i Tyrkia. Spørsmålsstiller deltok som internasjonal observatør i de kurdiske områdene, Mardin provinsen, invitert av DEM-partiet. Valget ble vunnet av de kurdiske partiene i området. Tyrkiske styresmakter har nå avsatt ordførerne i bydelen Esenyurt i Istanbul, Mardin, Batman og Halfeti, og har nå innsatt sine egne representanter. Styresmaktene har anklaget dem for å ha bånd til PKK, noe partiene DEM og CHP har fordømt som et angrep på demokratiet. Dette er ikke første gangen tyrkiske styresmakter avsetter og/eller fengsler demokratisk valgte representanter fra kurdiske partier. Akter den norske regjeringen å protestere mot undergraving av demokratiet i de kurdiske områdene ved at lovlig valgte ordførere avsettes og erstattes av statsformyndere?»
Utenriksministeren er forplikta til å svare innen fjorten dager.
De grønne områdene markerer kravet fra Det osmanske riket etter 1. verdenskrig. Kilde: Klassekampen.
Intensiverer angrepene i Irak og Syria
Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.
Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.
Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.
Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.
– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”. – Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.
Vanskelig solidaritet
– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.
– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar. Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.
– Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen. – Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.
På gamle jaktmarker
– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).
Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.
“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.
Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.
I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.
Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.
Henter fram Misak-i-Millî
Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.
Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.
Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.
På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.
– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.
Lammet Bagdad alarmert
Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”. Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.
Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia. Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.
Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen. Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).
På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.
Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.
Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.
Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.
Demokratisk autonom administrasjon
I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.
Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.
Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.
– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.
– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.
FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser
De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).
Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten. Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.
Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.
Motsetningspagetti
Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak. – De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.
Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.
Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous. PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.
USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.
12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.
Daanes i storpolitisk kabal
“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.
For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed: – Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland. Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset. – De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten. Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.
Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.
“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.
I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.
Felles mål: Tyrkia ut
– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.
Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.
Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.
– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”. Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.
Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.
Organisasjonen Frihet for Öcalan organiserte en internasjonal kampanje i første halvdel av oktober i år.
De innleder sin oppsummering slik:
Kjære venner og allierte, Kampanjen Freedom for Abdullah Öcalan: En politisk løsning for den kurdiske saken, vil først av alt takke alle dere som deltok i vår Free Öcalan: Global Days tidligere denne måneden fra 1. til 10. oktober.
Etter å ha gjennomgått resultatene, kan vi trygt si at det var en stor suksess! I løpet av disse ti dagene ble det holdt over 250 arrangementer i 50 land rundt om i verden, der titusenvis av mennesker deltok.
I europeiske hovedsteder var det seminarer om demokratisk konføderalisme i blant annet Italia og Sveits. Det var fagforeningsarrangementer i Spania, Catalonia, Baskerland, Storbritannia og Skottland. Det ble reist spørsmål i parlamentene i Tyskland og Spania. Kvinnedemonstrasjoner gikk i gatene i over 20 land. Demonstrasjoner ble også holdt foran EU-parlamentet i Brussel, og pressekonferanser i ulike nasjonale parlamenter og internasjonale institusjoner. Protester ble organisert på Londons Trafalgar Square og samlinger holdt i «demokratiets fødested» Athen.
Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.
Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris
Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.
Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.
Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).
Svaret er Nato!
Historia er langt fra over. – Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).
– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel. – Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål. – Tyrkia er medlem av Nato.
Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.
– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak. – Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.
Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.
Kurdistans himmelretninger
– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).
Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.
De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu
Historias slagskygge
– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år. – Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun. Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938. – Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.
Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten. – Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer. Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran. Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania). Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.
– Rettigheter for kurderne er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.
Rekken av forbudte partier
DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).
HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.
Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).
Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme. Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”
Valgkart i nye farger
Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.
Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet. https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections
Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.
– Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun. Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.
Serhildan
Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.
Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.
Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok. https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan
CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk. CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.
– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.
Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti. – Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.
Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok. – Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun. – Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.
Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti. – Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.
Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall. – Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.
EUs og Natos døve ører
– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet. Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.
Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka. “Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.
I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.
Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.
Den 28. juli publiserte Solkurd et innlegg om kravet fra 69 Nobelprisvinnere om handling på Tyrkias fengsling av Abdullah Öcalan og en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
En av Solkurds landstyremedlemmer, Jan Bojer Vindheim publiserte innlegget på sin Facebook profil, men det ble fjernet av dette mediet umiddelbart.
Vindheim som er en velkjent norsk lyriker, forfatter, forlagsmann og politiker for Miljøpartiet De Grønne, skriver følgende kommentar i reaksjonen på denne sensureringen:
«Facebook lar seg styre av Tyrkia og sensurerer omtale av kurderlederen Abdulla Öcalan. At 69 nobelprisvinnere ønsker Öcalan løslatt etter 25 år i tyrkisk fangenskap ble åpenbart for sterkt for det sosiale mediet. Ei lenke til oppropet ble fjernet mindre enn ett minutt etter at jeg la den ut. En av de berømte algoritmene er åpenbart opplært til å fjerne positiv omtale av PKK eller Öcalan.
Det er et beklagelig faktum at vår elektroniske kommunikasjon kontrolleres av et fåtall firmaer med base i USA, og tilhørende moralsk og politisk gangsyn».
Solidaritet med Kurdistan kommer til å fortsette sitt arbeid for ytringsfriheten og kurdernes rettigheter uansett hvordan de store mediene og enkelte politiske krefter velger å forholde seg til deres sak og frigjøringskamp.
«When Seedlings Grow» er den engelske tittelen til denne spillefilmen fra 2024. Filmen beskriver en uvanlig hverdag for en fattig familie i utkanten av Kobane by i dag. Engelske undertekster. 83 minutter.
Den 1. juli 2024 sendte Kurdistans nasjonale kongress ut nedenstående pressemelding.
Pressemeldning – Den tyrkiske okkupasjonen trapper opp den langvarige krigen med regionale og globale implikasjoner
Den nylige opptrappingen av Tyrkias militære tilstedeværelse i irakisk Kurdistan under påskudd av å kjempe mot PKK-geriljaen er et åpenbart brudd på irakisk suverenitet og en trussel mot regional stabilitet. Tyrkias utplassering av stridsvogner, soldater og sjekkpunkter dypt inne i irakisk kurdisk territorium er et åpenbart forsøk på å okkupere irakisk Kurdistan. Dette vil føre til en opptrapping av den langvarige krigen med regionale og globale implikasjoner.
De aggressive handlingene til det tyrkiske militæret, inkludert å sette opp sjekkpunkter, avhøre trafikanter og tømme landsbyer, demonstrerer en de facto okkupasjon av regionen som undergraver suvereniteten til Irak og det kurdiske folket. Den rapporterte utplasseringen av hundrevis av stridsvogner og pansrede kjøretøy – sammen med etableringen av militærbaser – vekker alvorlige bekymringer om Tyrkias intensjoner i regionen.
Det finnes ingen offisiell statistikk over tyrkisk militærpersonell i irakisk Kurdistan, men lokale kilder rapporterer at over 110 militærbaser er etablert opptil 35 km inne i irakisk territorium. Ifølge Community Peacemaker Teams (CPT), en USA-basert menneskerettighetsorganisasjon, har Tyrkia utført over 800 angrep på Kurdistan-regionen og Nineveh-provinsen så langt i 2024, noe som resulterte i åtte sivile dødsfall.
Duhok-provinsen i irakisk-Kurdistan har sett en jevn økning i tyrkiske militære utplasseringer de siste to månedene. En fersk rapport fra Channel 8 har avslørt at den tyrkiske hæren har utplassert 300 stridsvogner og pansrede kjøretøy i irakisk Kurdistan de siste 10 dagene. I følge rapporten har rundt 1000 tyrkiske militære og deres pansrede kjøretøyer vært stasjonert i Duhok-provinsen siden 25. juni. Den tyrkiske staten har som mål å kontrollere Gara-fjellene, noe som kan resultere i et betydelig tap på 70-75 prosent av Kurdistans Regionale Regjerings territorium i Duhok.
Den assyriske kristne landsbyen Miske i Duhoks Metina-region ble nesten fullstendig ødelagt av det tyrkiske militæret, og til og med kirken ble rammet av artilleriangrep.
Tyrkiske styrker bygger også 6 nye militærbaser i Zakho-regionen for å sikre den for det irakisk-tyrkiske utviklings-veiprosjektet, med KRG som planlegger å koble sitt eget vei-megaprosjekt til dette, mens det tyrkiske militæret viser til sikkerhetshensyn for å rettferdiggjøre deres økte tilstedeværelse.
Mens nylige rapporter hovedsakelig har fokusert på Duhoks Metina-region, er det indikasjoner på at angrep også strekker seg inn i Sulaymaniyah-regionen. En delegasjon på høyt nivå fra Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon (MIT), ledet av Mutlu Tuka, besøkte Bagdad 27. juni. Intensjonen med dette møtet med tjenestemenn fra Den patriotiske union i Kurdistan (PUK) antas å være en del av Tyrkias strategi for å presse PUK til å slutte seg til alliansen mellom Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Tyrkia mot den PKK-ledede kurdiske frihetsbevegelsen. Samarbeidet mellom Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Tyrkia kompliserer situasjonen ytterligere.
PUK-fraksjonen i det irakiske parlamentet har fordømt de pågående angrepene mot Kurdistan-regionen og irakisk suverenitet, og viser til faren for den nasjonale tryggheten og innbyggernes sikkerhet. Disse handlingene beskrives som klare brudd på folkeretten med sikte på å forstyrre freden og krenke irakisk suverenitet.
Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî) i Irak og De Kurdiske fellesskapene union (KCK) har begge slått alarm om Tyrkias militære tilstedeværelse i irakisk Kurdistan. Frihetsbevegelsen ba om årvåkenhet og enhet mot den tyrkiske okkupasjonen, og kritiserte utplasseringen av stridsvogner og tropper i Duhok-provinsen som et brudd på folkeretten og irakisk suverenitet. På samme måte uttrykte KCK bekymring over mangelen på respons fra Bagdad og Erbil på den tyrkiske okkupasjonen, og advarte om at den utgjør en alvorlig trussel mot samfunnene i regionen og kan føre til permanent annektering.
Kurdistans nasjonalkongress har gjentatte ganger oppfordret det internasjonale samfunnet til å holde Tyrkia ansvarlig for sin krig mot kurderne og dets brudd på folkeretten og suvereniteten til Kurdistan-regionen og Irak. Stillheten til internasjonale medier og institusjoner i møte med Tyrkias militære inngrep og menneskerettighetsbrudd er dypt urovekkende.
Ustabil region og masseforflytning
I 2011 spredte den arabiske våren seg til Irak og Syria og omformet regionen. Tyrkia grep muligheten til å styrke sin innflytelse, med sikte på å gjenopprette grensene til Misak-ı Milli og gjenopplive ny-ottomanismen. Dette innebar blant annet å danne allianser med jihadistgrupper, noe som førte til voldelige angrep og massakrer mot kurdere. I 2014 støttet Tyrkia IS sin mislykkede invasjon av Kobane (Rojava-Kurdistan) som ble møtt med sterk motstand. Ved hjelp av diplomatiske manøvrer okkuperte imidlertid Tyrkia kurdiske byer i Syria, Afrin i 2018, fulgt av Serekaniye og Gire Spi i 2019.
MHP-leder Devlet Bahçeli (Erdogans koalisjonspartner), kjent for sin ultranasjonalistiske ideologi, har presset på for annekteringen av Kirkuk og Mosul, som han offentlig agiterer for skal bli tyrkiske provinser. Tyrkia øker spenningen mellom befolkningen i regionen og bevæpner turkmenske fraksjoner. Misak-ı Milli-strategien truer ikke bare kurderne, men risikerer også bredere konsekvenser, inkludert okkupasjonen av Irak og Syria, regional ustabilitet og masseforflytting. De pågående handlingene i Kurdistan har globale implikasjoner på grunn av regionens historiske og geopolitiske betydning.
Vi fordømmer Tyrkias intensiverte okkupasjon av irakisk Kurdistan og ber om umiddelbar handling mot den. Det er et presserende behov for å få slutt på tyrkisk militarisme ved å oppfordreTyrkia til å slippe fri Abdullah Öcalan og gå i forhandlinger med ham. En dialogprosess lik den mellom PKK og Erdoğan-regjeringen i 2013-2015 kan bringe stabilitet til Tyrkia – og hele regionen – ved å løse det kurdiske spørsmålet. Det er nødvendig med hastetiltak fra den irakiske regjeringen, USA, EU, FN og Europarådet for å forhindre ytterligere vold.
For mer informasjon kontakt oss: press(at)knk-kurdistan.com
Av Arnljot Ask, Landstyremedlem og medlem av Arbeidsutvalget i Solkurd
Etter valgnederlagene i lokalvalgene i Tyrkia 31.mars hevnet Erdogan seg mot kurdiske TV- og radiokanaler og journalister som var kritiske til hans gjennomføring av valgene. Samtidig som han intensiverte sine angrep mot den kurdiske regionen i Nord Irak i strid med internasjonal rett, og hadde møter med irakiske styresmakter i Bagdad og møter med den tyske presidenten Steinmeier i Tyrkia, begge for å skaffe dekning for sin invasjonspolitikk.
Samtidig ble studioene til den kurdiske TV-mediene Medya Haber og Sterk i Belgia gjennomsøkt og hindra i sin daglige drift den 23.april, mens 9 journalister ble arrestert i Tyrkia, i Istanbul, Ankara og Urfa.
Belgia hadde heller ikke tatt noen tiltak mot de terroristiske angrepene fra fascister som angrep kurdere som feiret Newroz flere uker tidligere.
Seks av de ni arresterte journalistene ble løslatt etter forhør, mens 3 av de arresterte i Istanbul ble anklaget for det vanlige, å være medlem av en terroristorganisasjon, og holdes fortsatt i fengsel. Advokatene har ennå ikke tillatt innsyn i bevismaterialet med begrunnelse i konfidensielle årsaker.
Under forhørene ble journalistene utspurt om sine reportasjer fra valgene, og deres mobiler og kommunikasjon på sosiale medier ble sjekket opp. De løslatte journalistene ble tatt imot av representanter for Dicle-Firat Journalists’ Association (DFG), Mesopotamian Women Journalists’ Association (MGK), HDK (Peoples’ Democratic Congress) talsperson Esengül Demir og politikere fra DEM Party.
Bildet viser de løslatte sammen med velkomstdelegasjonen
Dette angrepet på pressefriheten og demokratiske rettigheter er møtt med protester fra mange hold, både i Tyrkia, Belgia, Frankrike og andre land i Europa. Det Europeiske Venstrepartiet, som har hovedkontor i Brussel, har krevd en grundig forklaring fra belgiske myndigheter for hvorfor de har tillatt disse overgrepene og forsikring mot at slike overgrep mot medias frihet ikke skal finne sted i framtiden. Kurdiske organisasjoner som DEM og KNK krever det samme og ber om bred støtte fra både det sivile og politisk offisielle i Europa.
Denne rapporten er skrevet for å gjenspeile valgsvindel i kurdisk-befolkede provinser for det internasjonale samfunnet og relaterte institusjoner. Rapporten er laget av observasjoner og erfaringer fra 125 internasjonale og uavhengige valgobservatører.
Solidaritet med Kurdistan 