Av Peter M Johansen (https://www.peterm.no/tyrkia-trapper-opp-ved-kobane)

Trump roser president Erdoğan

Tyrkia oppmarsjerer styrker ved den kurdisk-syriske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab). Øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF), general Mazloum Abdi, foreslår overfor USA og “den internasjonale koalisjonen” at det blir opprettet en demilitarisert sone for å sikre stabilitet i Syria og hindre en ny tyrkisk invasjon. Han bekrefter at våpenhvileavtalen som USAs sentralkommando (Centcom) meklet fram, i realiteten aldri har trådt i kraft.

Situasjonen er dramatisk i nordområdene. Militære kilder i USA bekrefter at Tyrkia har samlet tropper i grensestrøkene ved Kobanê. Det dreier seg om kommandosoldater og tungt artilleri som skal bistå Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Ankaras leiehær av syriske jihadister. 

Det minner om opptakten til Tyrkias tredje invasjon i Syria, Operasjon Fredskilden (Barış Pinari Harekâti) i oktober 2019.“Vi er fokusert på det og presser på for tilbakeholdenhet,” opplyser en amerikansk kilde til kurdiske Medya News.

Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia) som er forsvarsstyrken til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i Rojava (Vest-Kurdistan), betegner styrkeoppbygginga langs grensa som “betydelig” og advarer for hva som vil skje dersom Tyrkia  og SNA går til angrep. 

Kobanê er satt i full beredskap. Befolkninga forbereder seg på å forsvare byen slik de gjorde mot Daesh (Den islamske staten) fra 13. september 2014. Det bor i dag rundt 200.000 i Kobanê. De fleste er kurdere.

Demilitarisert grensesone

SDF sendte derfor tirsdag ut sin advarsel om at Tyrkia og dets leiehær av syriske jihadister vil forsøke å ta over Kobanê, byen der kurdermilitsene Folkets/kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) stanset de militære framgangen til IS og den islamske statens kalifat med USA og den internasjonale koalisjonens flystøtte i slutten av 2014.

– En massiv tilstedeværelse av tyrkiske militære og tyrkisk-støttede leiesoldater er stasjonert rundt Kobanê, Qara Qozaq-broa og Tishrin-demninga, og truer med invasjon, advarer kommunikeet fra sentralkommandoen i SDF. 

Ifølge SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, er SDF fortløpende i kontakt med “USA og den globale koalisjonen” i håp om å få på plass en våpenhvile. 

Han har samtidig rykket ut med et forslag om å opprette en demilitarisert sikkerhetssoner  og inviterer de amerikanske styrkene og soldater fra andre land til å opprette en fredsbevarende styrke til å patruljere sonen.

Det skal drepe Ankaras påskudd om å ville trygge sine grenser mot “PKK-terroristene” – og de føyer gjerne til IS for å gjøre sitt standpunkt mer salgbart i USA og Nato-hovedkvarteret i Brussel. 

Abdi appellerer til at de nye makthaverne i Damaskus, og ikke minst regionen, ser dette som nødvendig for å oppnå at det ikke bryter ut ny krigstilstand i Syria. 

Det er også ment for å fremme stabilitet i regionen, som det unektelig er vanskelig å få øye på i den rådende situasjonen – med Israels pågående folkemorderiske krig og utsulting av befolkninga i Gaza, lammelse av Hizbollah som i realiteten har vært Libanons stabiliserende kraft, og opptrapping mot Iran.

“For å bekrefte vår standhaftige forpliktelse til å oppnå en omfattende våpenhvile i hele Syria, kunngjør vi at vi er klare til å foreslå etableringa av en demilitarisert sone i Kobani, med utplassering av sikkerhetsstyrker med USAs tilstedeværelse og tilsyn,» skriver Abdi på X.

Han viser til alle internasjonale appeller om en ny framtid for Syria med ro og orden og gjenoppbygging og regional fred. Hva som skjer i Nord-Syria har derimot fått liten internasjonal oppmerksomhet, konstaterer kurdere over hele Europa og solidaritetskomiteene og deler av den politiske opposisjonen i Tyrkia. 

Det blir også ropt varsko om de humanitære forholdene for befolkninga i Rojava som følge av Tyrkias felttog for å få kontroll over mer syrisk territorium.

Abdis utspill om en demilitarisert sone er en invitt til å sette Nord-Syria på kartet. Det utfordrer samtidig Ahmed ash-Shara’a, alias Abu Muhammed al-Jolani, lederen for Hayat Tahrir ash-Sham (HTS), og hans påstand om at har byttet ut tankene om et kalifat med et nasjonalt perspektiv for et mangfoldig Syria. 

Det er budskapet han nå selger i den internasjonale basaren i Damaskus. 

Våpenhvilen som aldri var

Den siste utviklinga i nordområdene kommer etter at nye forsøk på å få til en våpenhvile kollapset mandag. Årsaken skal ha vært Tyrkias krav om en demilitarisert sone, én kilometer brei, ved Qara Quzaq-broa på veien mellom Manbij (Minbîc) og Kobanê.

Tyrkias krav om den demilitære sonen satte stopp for videre forhandlinger. Derimot er SDF åpen for Ankaras krav om at grava til bey (høvding) Suleyman Shah (Süleyman Şah, 1166-1227) som hersket over Kayi-stammen fra 1214 til 1227, blir flyttet til i nærheten av Qara Quzaq-broa. 

(se bloggen: Syrias politiske puttekasse)

SDF er vant med at varslede våpenhviler ikke blir overholdt eller ikke en gang trer i kraft. Slik har situasjonen vært siden Manbijs militærråd (MCC) inngikk våpenhvilen med general Michael E. Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom). Den førte til at SDF trakk seg ut av Manbij og etablerte en ny forsvarslinje ved Qara Qozaq-broa og Tishrin-dammen.

SDF mener Tyrkia bruker samme taktikk som de brukte da YPG/YPJ kjempet med ryggen mot stengte grenseporter og sto i fare for å bli utslettet. Tyrkia sørget for at de ikke hadde noen tilgang til forsyninger.

Ingen fra Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljahæren til Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), eller kurdiske og tyrkiske frivillige kunne slutte seg til kampene.

Derimot holdt den tyrkiske militæretterretninga MIT grensa åpen for IS til og fra den tyrkiske byen Sanliurfa, antikkens Edessa.

SDF ber igjen om folkelig mobilisering i forsvaret av Kobanê som ruster seg til “et kollektivt selvforsvar”, slik SDF betegner det under slagordet “Biji berxwedana! Leve motstanden!”

SDF appellerer til FN, USA og vestlige land, de arabiske landene, Iran og alle andre som har tatt til orde for “regional stabilitet” etter Assad-regimets fall og som maner til at Damaskus må få tid til å bygge Syria opp igjen. 

FNs generalsekretær António Gutérres og spesialutsending Geir O. Pedersen har i samme ærend fordømt Israels massive bombing av militære mål fra Assad-tida og framrykking på nordsida av Golanhøydene i retning hovedstaden Dimashq.

Ankara har, som Israel, er helt annet syn på situasjonen i Syria ut fra president Recep Tayyip Erdoğans nyosmanske geopolitiske mål og på all motstand som står i veien for det. Målene  ble utformet av daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu i hans bok “Stragetisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon” (“Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu”, 2001) 

– Hele verden feiret vår seier mot ISIS. I dag ser den tyrkiske statens angrep på de samme områdene som hevn for nederlaget til IS(IS), heter det i SDF-uttalelsen.

Geopolitikk tillater ikke Ankara i dag å flytte internasjonalt anerkjente grenser, men de kan endre forholdene på bakken ved å endre de demografiske forholdene ved hjelp av sine syriske leiehær SNA og flytte inn syriske flyktninger.

– Solidaritetsånden med Kobani vil forsvare vår verden fra ISIS og dets allierte,” konkluderte uttalelsen.

Tre nøtter for Trump

SDF forsøker å dra veksler på Kobanês symbolverdi fra kampen mot IS, uten synlig hell. Den politiske situasjonen er endret: Assad-regimet i Damaskus er styrtet, og IS som nå har aktivert sovende celler, er ikke i stand til å gjenreise kalifatet. De har  denne gangen ikke en gang en profilert leder som Abu Bakr al-Baghdadi, nom de guerre for Ibrahim Awad Ibrahim Ali al-Badr. Han ble drept i 2019.

Dessuten er Russland betydelig svekket i Syria, i den grad Kreml klarte å stagge Ankara og begrense målene for Tyrkias invasjon i oktober 2019.

Det gjør situasjonen til et spørsmål mellom USA som står midt i et administrasjonsskifte, og Nato-landet Tyrkia, som er langt viktigere for USA enn jihadist-fronten til HTS som nå sitter i Damaskus. 

Fra Washington har det kommet høyst motstridende signaler. Mens Biden-administrasjonen og Sentralkommandoen forsøker å forhandle med Ankara, har påtroppende president Donald Trump kommet med tre særskilte kommentarer om Syria etter Assads fall og maktovertakelsen i Damaskus.

I den ene minner han om at jihadistene som nå har inntatt Damaskus, er slike som sender fly mot våre bygninger, med tanke på 9/11 2001. I den andre sier han at USA har ingen interesse av hva som skjer i Syria. 

Dette kan til nød skrives på en romslig Trump-konto av ikke altfor treffsikre uttalelser i kategorien “tanker fra roteloftet”.

Den tredje er atskillig mer alarmerende. Her lovpriser Tyrkias historiske og strategiske rolle i Syria og president Erdoğans lederskap, melder kurdiske Medya News. 

– De har ønsket det i tusenvis av år, og nå fikk de det, sa Trump under et pressetreff i Palm Beach i Florida mandag om Tyrkias kontroll over syrisk territorium i Nord- og Nordvest-Syria. “De menneskene som gikk inn, er kontrollert av Tyrkia, og det er ok.»

Det kan umiddelbart stå i kontrast til hvordan Trump har uttalt seg om jihadistene som inntok Damaskus, men det er ikke til å underslå at Trump mener at SNA står under tyrkisk kommando.

Han har unektelig rett når han betoner at Tyrkia spiller en sentral rolle i å omforme Syrias politiske landskap. – Tyrkia gjorde en uvennlig maktovertakelse uten at mange liv gikk tapt, sa Trump og berømmet “sultan” Erdoğans strategiske tilnærming.

– Erdoğan er en jeg kom godt overens med, minnes han den tyrkiske presidenten. – Han har bygget en veldig sterk, mektig hær.

På slutten av sin første presidentperiode ville Trump trekke ut USAs lille kontingent på vel ni hundre soldater fra Rojava, men snudde på vei ut og valgte å høre på råd fra sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og generalene i Pentagon. De advarte om at IS kunne bli  vekket til live.

I Florida tonet han ikke flagg. Flere framtredende republikanere, som krigshauken Lindsay Graham, senator fra sørstaten South Carolina, advarer ham med de samme begrunnelsene om faren for at IS gjenoppstår om forholdene i Syria blir kaotiske.

Det er åpenbart at Trump mener at dette kan han overlate til Tyrkia: “Jeg tror Tyrkia kommer til å holde nøkkelen til Syria.”

Kappløp mot tida

Det er et faresignal som politikerne i AANES og den militære ledelsen i SDF umiddelbart ser. Den viktigste funksjonen med den lille amerikanske bakkestyrken, er at den har holdt en fullskala tyrkisk invasjon på avstand. 

USAs flyvåpen har bombet IS, ikke den syriske regjeringshæren, og USA har hatt en varslingsavtale med Russland om aktivitet i lufta.

Ilham Ahmed, internasjonal leder for AANES, advarer Trump mot  Tyrkias ansamling av tropper langs grensa ved Kobanê og ber ham gripe inn overfor Erdoğan, skriver Wall Street Journal tirsadg. Avisa har sett Ilham Ahmeds brev til Trump.

Hun frykter for at Tyrkia vil “ta de facto kontrollen” over byen før Trump tiltrer, men frir uhemmet til Trumps evne til å la seg smigre i brevet:

– Vi tror at du har makta til å forhindre denne katastrofen. President Erdoğan har lyttet til deg før, og vi stoler på at han vil følge oppfordringa di igjen, skrev Ahmed. Hun refererer til Trumps tidligere forsikringer om at USA ikke ville forlate sine kurdiske allierte.

Samtidig klynger Biden-administrasjonen seg til at det verken er i Tyrkias eller SDFs interesse å øke konflikten i Syria, ifølge Matthew Miller, talsmann for utenriksdepartementet. – Vi fortsetter å engasjere oss med SDF (og) med Tyrkia om en vei videre,” sa Miller og hevdet at våpenhvilen som aldri har vært reell, var forlenget ut denne uka.

– Vi ønsker ikke å se noen part utnytte den nåværende ustabile situasjonen for å fremme sine egne snevre interesser på bekostning av breiere syriske nasjonale interesser, sa han.

Supermakt i revers

Det vitner om at Biden-administrasjonen ikke er i stand til å se realitetene som de selv rapporterer om på bakken. Det  avslører at USA heller ikke nå får klossene ned i puttekassa. De insisterer på å presse firkanten ned i trekanthullet.

USA befinner seg dermed igjen i en politisk situasjon som ikke er ulik den samme famlende og motsetningsfylte tilnærminga som til “den arabiske våren” og utbruddet i Syria i 2011.

Den hemmelige CIA-operasjonen “Timber Sycamore” blir brukt av Assad-regimets støttespillere til å “bevise” at krigen i Syria var USAs verk fra første stund. Det var (forløpig) siste ledd i USAs stor “masterplan” som ble kalt “den arabiske våren” – helt uten å ta hensyn til interne forhold og krefter som annet enn brikker i USAs globale spill. 

“Den arabiske våren” blir gjerne datert til 17. desember 2010 da den uteksaminerte studenten Muhammed Bouazizi satte fyr på seg mens han solgte grønnsaker på torget i Ben Arous i Tunisia. Det gjorde han i fortvilelse og protest med leveforholdene og manglende framtidsutsikter og i raseri over politiets trakassering. 

Da hadde USA kjørt seg fast i Irak etter invasjonen i mars 2003 og sto i økende problemer med okkupasjonen av Afghanistan ti år etter invasjonen i oktober 2001. Samtidig var USA og flere Nato-land militært engasjert i Libya.

Den ikke fullt så hemmelige CIA-operasjonen viser derimot at USA var bakpå fra første stund i Syria. Pentagon hentet ikke fram sine gamle invasjonsplaner i ulike versjoner.

Så seint som i 2003 sa Pentagon nei til forsvarsminister Donald Rumsfelds forslag om å feie over Syria i samme sleng som invasjonen i Irak. Det sto jo på veikartet til Greater Middle East Initiative som Carnegie Endowment for International Peace publiserte i mars 2004, slagplanen til gruppa av neocons som hadde kommandohøydene i administrasjoneb til president George W. Bush.

Det var ingen hemmelighet at president Barack Obama åpnet for at CIA kunne bevæpne opprørere i Syria som fikk militær trening av USA i nabolandene Jordan og Kuwait, finansiert av Saudi-Arabia og andre arabiske land.

Det ble også tidlig klart at Pentagon og CIA igjen havnet i en profesjonskonflikt fordi forsvarsdepartementet advarte mot at våpnene havnet i hendene på salafistiske jihadister som var tilsluttet al-Qa’ida eller ble finansiert direkte fra enkelte arabiske land.

Det var den samme profesjonskampen som oppsto i Irak der Pentagon og CIA hadde hver sin mann for lederposten etter at Saddam Hussein ble styrtet, Ahmed al-Chalabi og Ayad Allaw. 

USA sto i samme dilemma i 1986 med våpenleveranser til mujahedin i Afghanistan med hensyn til mobile, varmesøkende, bakke-til-luft Stinger-raketter til bruk mot sovjetiske Mi-24 Hind-helikoptre fra 1986. Uroen gjaldt utsiktene for at rakettene bokstavelig talt kunne havne på avveie. 

I 1989 ga den pakistanske militæretteretninga ISI (Inter-Services Intelligence) ordre til den afghanske eksilregjeringa Islamic Unity of Afghanistan Mujahideen i den pakistanske grensebyen Peshawar, kalt “The Peshawar Seven” (men ikke de sjiamuslimske “The Tehran Eight”), om å innta Jalalabad for å etablere et fotfeste i Afghanistan. 

Under slaget om Jalalabad som startet 7. mars, var det ikke en Stinger-rakett å oppdrive. Da det ble stjerneklart etter noen dager, kunne Kabul-regimets sovjetiske jagerfly bombe døgnet rundt. For mitt vedkommende, sto det om noen centimetre.

Den avgjørende forskjellen var likevel at USA ikke invaderte Syria og selv tok grep om kampen, slik som i Afghanistan og Irak eller ved å bruke Nato – og et svært bombevillig Norge – i Libya. USA ble dermed overlatt til å bruke jihadistgrupper som de ikke hadde kontroll med, som Jaish al-Fatah (Erobringshæren), fronten som var bygd opp rundt al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten).

Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi pekte i november 2015 på at verken Tyrkia eller Saudi-Arabia var pålitelige allierte for USA. Dette har siden da blitt enda tydeligere.

Det var med på å utløse motsetninger i Obama-administrasjonen inne på Det ovale rom i Det hvite hus (jfr. Hillary Clintons “Hard Choices”, 2014, og John Kerrys “Every Day is Extra”, 2018).

“Krigen er ikke avsluttet”

– Krigen i Syria er ennå ikke avsluttet, fortalte FNs spesialutsending Geir O. Pedersen til FNs sikkerhetsråd på tirsdag. Han viste til kampene i Nord-Syria og advarte om at en eskalering kan bli “katastrofalt”.

– Det har vært betydelige fiendtligheter de siste to ukene, før en våpenhvile ble meklet fram, sa Pedersen som raskt kan bli innhentet av situasjonen rundt Kobanê.

Det er synd å si at FNs sikkerhetsråd fulgte opp trusselbildet, men vedtok i stedet et nytt sett av luftige formuleringer om “en inkluderende og syrisk ledet og syrisk eid politisk prosess” for å gjøre syrerne “i stand til å fredelig, uavhengig og demokratisk bestemme sin egen framtid,” melder Al-Jazeera.

Torsdag kom de første protestene i Damaskus med krav om at Syria forblir en sekulær stat med rettigheter for kvinner og nasjonale minoriteter og religionsfrihet.

Pedersen ba Sikkerhetsrådet om å påse at Israel «stopper alle bosettingsaktiviteter på de syrisk-okkuperte Golanhøydene, som er ulovlig». De ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967 og annektert i 1981. 

– Israels angrep på Syrias suverenitet og territorielle integritet må stoppe, sa FN-utsendingen.

Han viste dessuten til at Israel hadde gjennomført “mer enn 350 flyangrep”, et lavt anslag, inkludert senkinga av den syriske marinen i Tartus. Havnebyen  er Russlands  eneste flåtebase i utlandet, bortsett fra Sevastopol på den annekterte Krim-halvøya som tilhørte Russland til 1954.

Tidligere samme dag holdt Israels statsminister Binyamin Netanyahu en ny provoserende tale i den nylig okkuperte “sikkerhetssonen” som inkluderer Hermon-fjellet, eller Jabal ash-Shaykh (Sjeikfjellet), som rager snøkledd 2814 meter i været.

Rob Geist Pinfold, professor i freds- og sikkerhetsstudier ved Durham University, sier til Al-Jazeera, at “det internasjonale samfunnets respons har så langt vært mangelfull.”

Trump anerkjente Israels annektering av Golan 21. mars 2019. President JoeBiden har ikke gjort noe for å reversere beslutningen som bryter med folkeretten.

NRK viser stadig til Sheba’a-gården som “okkupert syrisk territorium”. Det er en tilsnikelse som særlig den pro-israelske Terje Rød-Larsen fremmet iherdig da han var FNs visegeneralsekretær for Midtøsten fra 1999 til 2004. Syria og Libanon er enige om at Sheba’a-gårdene tilhører Libanon.

Pedersen har heller ikke fått bredt gjennomslag i Vesten for å heve sanksjonene mot Syria etter Assads fall. Det “vil være nøkkelen til å sikre at Syria får den økonomiske støtten det trenger til en inkluderende politisk overgang.”

Av Peter M Johansen

Skyter ned Rojavas modell for Syria

Tyrkia fortsetter sine droneangrep mot kurdiske mål nordøst i Syria.  Syrias nasjonalhær (SNA), Ankaras leiehær av syriske jihadister, plyndrer Manbij, byen som Syrias demokratiske styrker (SDF) oppga som følge av våpenhvileavtalen med USA. 

SDF er forsvarsstyrkene til Den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (AANES), som organiserer Rojava (Vest-Kurdistan).

Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) truer med å angripe Rojava fra Deir az-Zur.

President Recep Tayyip Erdoğan har helt siden den siste invasjonen, Operasjon Fredskilden (Barış Pınarı Harekâtı) i oktober 2019 uttrykt misnøye med at Russland og USA, fra hver sin kant, begrenset omfanget av okkupasjonen. 

Han har aldri lagt skjul på at han ønsker å få kontroll med hele området nord for hovedveien M4, fra Aleppo og østover til Hasakah (Hesekê) og grensebyen Qamishli (Qamişlo).

Mens Organisasjonen for Levantes frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) marsjerte inn i Aleppo fra Idlib-provinsen, gikk SNA (Jaysh al-Waṭani as-Suri) inn fra Afrin mot Manbij (Minbîc), vel tretti kilometer vest for Eufrat.

Manbij har vært frontlinja sør for Al-Bab som Tyrkia inntok under Tyrkias første invasjon, Operasjon Eufrats skjold (Firat Kalkani Harekâti) fra august 2016 til mars 2017.

Manbij har stort sett en arabisk befolkning, med kurdiske, turkmenske, sirkassiske og tsjetsjenske minoriteter. Mange av innbyggerne praktiserer Naqshbandi-sufisme og blir derfor ansett som takfiri (frafalne) eller kafiri (vantro) av de salafistiske jihadistene.

Droner og tungt artilleri

Tyrkia har beskutt Manbij og landsbyene rundt med droner og tungt artilleri fra de okkuperte områdene. SDF (Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia) skal ha skutt ned to droner. Den ene, en tyrkisk Aksungur, i nærheten av Tirbespiyê; den andre en tyrkisk Anka.

Tyrkias droneangrep mot AANES-områdene krever stadig flere sivile livet, inkludert barn, kvinner og eldre, melder de kurdiske Medya News og Firat News (AFN). Minst 37 sivile var drept i slike droneangrep fra mandag til torsdag, opplyser Rojavas informasjonssenter (RIC) som sorterer under AANES.

Det blodigste angrepet fant sted i Ain Issa der tretten mennesker ble drept; seks av dem barn.

Selvforsvarsstyrken SDF har lite å stille opp med mot Tyrkias luftherredømme og den tunge artilleriilden som kommer fra grensetraktene som Tyrkia har okkupert gjennom tre tidligere invasjoner, i 2016, i 2018 og i 2019.

I elleve dager holdt SDF stand under harde kamper om byen, inntil Manbijs militærråd (MCC) gikk med på en våpenhvile. 

Avtalen kom i stand på initiativ fra general Michael Erik Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom).

SDF forsøker nå intensivt å forsvare den nye forsvarslinja ved Tishrin-dammen og Qara Qusaq-brua, to strategiske punkt på veien fra Manbij til Kobanê (Ain al-Arab) som nå blir angrepet med tyrkiske Akinci-droner.

Tyrkia har siden mandag angrepet Kobanễ, grensebyen som var tenkt som stasjon på den planlagte tyske jernbanelinja mellom Berlin og Bagdad under 1. verdenskrig, og landsbygda rundt. Ankara har gjennomført minst 160 flyangrep.

Raqqa som var hovedsete i kalifatet til Den islamske staten (IS) fra 2014 til 2017, har blitt angrepet med droner. Tusenvis av nye flyktninger har kommet til Raqqa og Tabqa som ligger i sørenden av den kunstige Assad-sjøen.

«Vår prioritet er å beskytte folk og regionen vår,», sier SDFs talsmann  Farhad Shami til den kurdiske kanalen Ronahi. 

Han minner om ofrene som de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes  forsvarsenheter (YPG/YPJ) og deretter SDF har gjort under krigen mot Daesh (Den islamske staten IS/ISIS).

Det skjer samtidig med at Human Rights Watch rapporterer om titusener av sivile som nå står overfor mangel på husly, vann, mat og helsetjenester. Nye flyktninger strømmer til mottakersentrene i Tabqa, Raqqa, Hasakah og Qamishli.

Erfaringene viser at verden ikke er i stand til å takle flere kriser av slike dimensjoner på en gang. Det har Sudan allerede fått merke.

Overgrep

Mediaoppmerksomheten har de siste dagene vært rettet mot den tilsynelatende blodløse maktovertakelsen i Damaskus, med reportasjer fra Assad-regimets redselshelvete som lenge har vært en godt kjent hemmelighet, selv sett fra utsida av fengselsmurene. 

Overgrepene som følger med SNA, går derimot under mediaradaren. 

Det samme gjelder det presset befolkninga i de kurdiske og flernasjonale bydelene Ashrafieh (Eşrefiye) og Sheikh Maqsoud (Şêx Meqsûd) i Aleppo har blitt utsatt for av HTS. Mange flyktet østover så lenge korridoren mellom Aleppo og Tel Rifaat var åpen.

Shami, talsmannen for SDF som består av kurdere, arabere, assyrere og andre folkegrupper, fordømmer den sekteriske volden som folk har blitt utsatt for av SNA i Shahba (Şehba), Aleppo og Manbij. 

Tusenvis av innbyggere i Manbij har møtt SNA og medlemmer av IS fra sovende celler som har våknet til live eller som fra før befinner seg i SNAs rekker, med protester.

Demonstrantene fordømmer SNAs krigsforbrytelser mens SNA-jihadistene plyndrer byen og brenner blant annet avlingen av hvete og bygg i landsbyene Olshi og Boghaz fredag, ifølge Firat.

Videoer av protestene er blitt lagt ut på sosiale medier. Rapporter fra Monitoring and Information Centre (MIC) med verifiserte videoer og fotoer av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten siden SNA tok seg inn i området rundt Manbij 27. november. Arresterte blir utsatt for tortur.

SNA rykket inn i byen etter at SDF hadde inngått våpenhvileavtalen med general Kurilla, fortsatt under flystøtte fra Tyrkia. Avtalen ble inngått for at innbyggerne ikke skulle havne i kryssild, ifølge MCC – og fordi USAs utenriksminister Antony Blinken var på vei til Ankara, hvor han fredag hadde samtaler med president Erdoğan og utenriksminister Hakan Fidan.

USA og Tyrkia 

Israel og Tyrkia overhører fullstendig henstillingene om å innstille sine angrep i Syria, fra FN, gjennom generalsekretær António Gutérres og spesialutsendingen for Syria, Geir O. Pedersen, og langt mer lavmælt fra USA, gjennom Blinken og nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan.

Ingen ting tyder på at Blinken konfronterte Fidan med annet enn de samme rundebordsfrasene som sitter løst om Syrias framtid. De første samtalene fant sted i havnebyen Akaba i Jordan lørdag.

Blinken snakket med Fidan om en interimregjering fram til valg kan holdes som er “inkluderende og ikke-sekterisk, en som beskytter rettighetene til minoriteter og kvinner, en som bevarer statens institusjoner og leverer tjenester til folket,» rapporterer France 24.

Blinken var samtidig opptatt av at lagrene av kjemiske våpen etter Assad-regimet blir funnet og ødelagt. Det er langt på vei carte blanche til Israel om å fortsette å bombe Syrias militære kapasitet til grus. 

Det ligger også i Ankaras interesser med tanke på framtidig politisk og militær innflytelse i naboland til Syria.

Blinken understreket i stedet at USA ikke ønsker et Syria som utgjør en trussel mot nabolandene, ikke omvendt. USA unnlot å rydde plass for kurderne ved forhandlingsbordet i Genève, og Russland var like uvillig til å gjøre det samme under forhandlingene i Astana, hovedstaden i Kasakhstan.

Dette er noe Erdoğan helt og holdent kan slutte opp om – på sine premisser. Tyrkia vil bevare Syrias territoriale integritet og “strukturelle enhet”, framholdt Erdoğan. Han vet at det ikke er akseptabelt for det internasjonale samfunnet å flytte på grenser. 

Han ber om internasjonalt samarbeid for å gjenreise Syrias institusjoner og sikre stabilitet – blant annet slik at de mange syriske flyktningene som befinner seg i Tyrkia, kan vende tilbake.

Han understreket samtidig at det er viktig med “Tyrkias proaktive tiltak for å sikre nasjonal sikkerhet,” som i klartekst betyr å nedkjempe de kurdiske “terroristene” og utradere den politiske modellen som den autonome administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan) representerer.

I Ankara var Blinken mest opptatt av IS. “Våre land jobbet veldig hardt og ga mye over mange år for å sikre elimineringa av det territoriale kalifatet.” Det er “grunnlag for å sikre at denne trusselen ikke reiser seg igjen. Og det er viktig at vi fortsetter med denne innsatsen,» sa Blinken til Fidan.

Dette er så langt fra de faktiske forholdene som en kan komme og som utenriksdepartementet Foggy Bottom, inkludert Blinken, er fullstendig klar over, gitt de uoverensstemmelsene Washington og Ankara har hatt under krigen i Syria.

Ankara slår AANES og det kurdiske partiet kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) som er alliert med Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) slår i hartkort med IS og al-Qa’ida i sin internasjonale propaganda.

USA og EU har terrorstemplet PKK. Det er også HTS som Blinken lørdag møtte i direkte samtaler i Jordan. Storbritannia har tatt initiativ for å fjerne terrorstemplet fra HTS.

Det er en kampanje på gang i Europa som krever at det samme skjer med PKK og at Abdullah Öcalan”, PKK-lederen som har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden februar 1999, blir løslatt for å få i gang en ny forhandlingsprosess i Tyrkia.

Vekker IS til live

USAs egne rapporter viser til og militære aksjoner etter at jihadistgruppene inntok Damaskus blir begrunnet med at sovende IS-celler er aktive igjen. SDFs militære leder, general Mazloum Abdi, sier til Sky News at det skjer på grunn av jihadistenes frammarsj og Tyrkias terrorbombing i Nord-Syria. 

Det åpner for at Daesh (IS) kan gå til angrep på SDF eller rett og slett sivile i AANES-området fordi SDF må konsentrere kreftene om å stanse SNA fra å destabilisere regionen, stikk imot Erdoğans forsikringer.

Det kan oppstå et farlig vakuum som gir IS mulighet til å omgruppere, advarer Abdi.

Han ber USA og det internasjonale samfunnet om å holde Tyrkia ansvarlig for å støtte jihadistene som angriper sivile og undergraver den regionale stabiliteten, melder Medya News. Han er fullt klar over at det er Rojava-modellen som er målet.

“Dette handler ikke bare om SDF. Det er et bevisst forsøk på å demontere alt vi har bygget, sa han til Sky.

AANES framholder at dette er en modell for et nytt føderalt Syria, men får neppe gjennomslag for det når ingen av stormaktene eller de regionale aktørene er interessert i at den blir eksempel til etterfølgelse.

“Global sikkerhet avhenger av stabiliteten i denne regionen,” understreket han og advarer om at Erdoğans nyosmanske ambisjoner kan trekke stormaktene inn i en ny konflikt.

«Vi trenger sterkere forpliktelser fra våre allierte. Taushet i møte med aggresjon er medvirkning,» utfordrer han, med klar adresse til USA og dermed også Nato.

Det er en utfordring som Natos nye generalsekretær Mark Rutte fra Nederland synes like lite innstilt på å ta som hans forgjenger Jens Stoltenberg som gjennom hele sin periode leflet med “sultanen av Türkiye Cumhuriyeti”, republikken.

Motsetninga gjenspeiler seg i uttalelsen fra John Kirby, president Joe Bidens sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus: “USA kan ikke tillate handlinger som kompromitterer våre partnere i kampen mot ISIS.” Han understreket samtidig at SDF var en “kritisk alliert”.

Intet har lekket ut fra Ankara om at Blinken, handelsreisende i diplomatiske fiaskoer, konfronterte Erdoğan eller Fidan med offensiven for å utvide “buffersonen” i Nord-Syria.

“Det skal ikke være noen tvil om at vi vil holde enhver organisasjon ansvarlig for å støtte ISIS.” Uttalelsen fra general Kurilla ble hengende igjen i tomme lufta i Ankara da Blinken dro videre til Irak.

Tyrkia er på sin side uroet av meldinger om at Israel har vært i kontakt med SDF med hensyn til å slå ut militære flyplasser, anlegg og våpenlagre som Assad-hæren etterlot seg i Nord-Syria. Det har utløst anklager i Ankara om at Washington er ute etter å styrke SDFs posisjon.

“Forholdet mellom USA, Tyrkia og SDF framhever kompleksiteten i Syria etter Assad,” konkluderer Firat.

Samtaler i Akaba

Flere vil ha ord med i laget med hensyn til Syrias framtid. Lørdag møttes USAs utenriksminister Blinken, FN spesialutsending til Syria, Geir O. Pedersen og EUs nybakte utenrikssjef, Kaja Kallas, Estlands tidligere statsminister, og Tyrkias utenriksminister Fidan i Akaba innerst i Rødehavet.

Verken Russland eller Iran var til stede. Satellitbilder viser at russerne har begynt å pakke ned flybasen Kheimim i Latakia-provinsen ved Middelhavet. Moskva skal være i kontakt med HTS om å få beholde flybasen og marinebasen i Tartus.

På sidelinja, etter møtet, kom åtte land fra Den arabiske liga sammen om en felles uttalelse for “å støtte en fredelig overgangsprosess” i Syria etter president Bashar al-Assads fall og maktovertakelsen i Damaskus, melder Al-Jazeera.

Foruten vertskapet fra Jordan deltok utenriksministrene fra Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene, Qatar, Bahrain og Egypt. De har støttet ulike, ofte rivaliserende jihadistgrupper som har ligget i krig med hverandre, 

Til stede var også Irak og Libanon som har vært involvert i krigen på Assads side gjennom Hizbollah og sjiamuslimske militsgrupper som har blitt ledet av Quds-styrken, utenlandsavdelinga i den iranske revolusjonsgarden Pasdaran.

De gjentar den nå kjente liturgien med at “alle politiske og sosiale krefter” må være representert. De advarte mot “enhver etnisk, sekterisk eller religiøs diskriminering” og ba om “rettferdighet og likhet for alle borgere”.  De legger til grunn FN-resolusjon 2254 fra Genève-forhandlingene i 2015.

En rask gjennomgang av landene viser at ingen av dem oppfyller kravene på hjemmebane – eller har bidratt til dem gjennom sin virksomhet i Syria. Det de fleste av dem har til felles, er å svekke Iran ytterligere og vingestekke den såkalte “Motstandsaksen”.

Det berører samtidig forholdet mellom sunni- og sjiamuslimer i regionen. Over 100.000 syrere, alt overveiende alawittiske sjiamuslimer har de siste dagene tatt seg over grensa til Libanon. Herfra går det en strøm av tidligere flyktninger den andre veien. 

Det går dessuten en strøm tilbake til Syria over grensa fra Tyrkia.

Inkludering er derfor helt fundamentalt og avgjørende for ikke å gjenta gamle feil, understreker Labib al-Nahhas, direktør for Syrian Association for Citizens’ Dignity, som vokter om de syriske flyktningenes rettigheter.

“Nøkkelen til suksess i en så kritisk fase, er inkludering, og ikke gi landet tilbake til et enkelt parti eller en enkelt person. Det var opphavet til problemet vi hadde; det var opphavet til hvordan vi havnet her etter 50 år med diktatur», sa Nahhas til Al-Jazeera.

De arabiske liga-landene fordømte “Israels inngrep i buffersonen med Syria”, Israels flyangrep i Syria, og krevde “tilbaketrekking av israelske styrker” fra syrisk territorium, uten å særskilt nevne den delen av Golanhøydene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og som ble annektert i 1981.

Artikkelen ble først utgitt her

Av: Johan Petter Andresen

Advokatfirmaet Asrin har representert Abdullah Öcalan siden 1999. Siste gang de fikk møte sin klient var i 2019. Det fant sted etter en sultestreik blant politiske fanger som varte i mange måneder. Ifølge loven skal en innsatt kunne møte sin advokat jevnlig, det finnes ingen begrensning i antallet møter per uke. Nå har det gått over fire år!

Öcalan har vært på enecelle på en fengselsøy siden 1999. Hvorfor er det så viktig for den store kurdiske minoriteten at han må få kommunisere med omverdenen? Er det ikke mange andre ledere som kan tale kurdernes og demokratiets sak? Sett fra Norge kan det virke som om han blir behandla som en halvgud.

Men Öcalan er ikke hvem som helst. Heller ikke etter at han ble bura inne etter et internasjonalt komplott, som var et samarbeid mellom europeiske stater, USA og Israels Mossad. Han ble tatt til fange i Kenya på vei til Mandela i Sør Afrika. Allerede de første årene i fengsel lagde han forslag til fredelige veier for å løse «det kurdiske spørsmålet». Han videreutvikla også PKKs politikk og ideologi i en retning som ga motstandskampen enda større styrke.

Framgangen for den demokratiske kurdiske bevegelsen i Tyrkia, Irak og Syria var bakgrunnen for forhandlingene mellom 2013 og 2015 mellom PKK og den tyrkiske staten. Fra sin celle, var Öcalan avgjørende i disse forhandlingene. Forhandlingene var også kommet veldig langt da daværende statsminister (nå president) Erdogan snudde 180 grader og gjenopptok den antidemokratiske forfølgelsen av venstreopposisjonen i Tyrkia, krigen mot PKK og angrep på det nyetablerte demokratiske området i Nord- og Øst- Syria.

I dag har Tyrkia mer enn 300 000 fanger og har mange flere fanger enn noen annen stat i Europa unntatt Russland. Fengslingsraten økte med 89 % mellom 2011 og 2021, og fortsetter å øke.

Öcalan er den politiske lederen som nyter bredest respekt blant alle kurdere, dvs også blant kurdere i Irak, Iran og Syria. De tror at han er den som best vil kunne finne en løsning i forhandlinger med den tyrkiske staten. Denne enestående posisjonen gjør at forhandlinger der Öcalan er sentral vil ha mye større muligheter for å lykkes, og dermed gjøre slutt på 40 år med militære kamper som Tyrkia, med Natos nest største hær, ikke har greid å avgjøre til sin fordel. Mange trodde at når Öcalan ble tatt til fange ville PKK gå i oppløsning, men bevegelsen er atskillig sterkere nå enn i 1999.

I Tyrkia og over hele verden gjennomfører ulike partier, menneskerettighetsorganisasjoner og fagforeninger kampanjer under parolen «Stopp isolasjonen! Frigi Öcalan». Mange millioner har skrevet under i forbindelse med underskriftskampanjer nasjonalt og internasjonalt.

Også Den europeiske menneskerettighetsdomstolen krever at dommen mot Öcalan omgjøres slik at han kan slippe ut når han har sonet i 25 år. Komiteen for å hindre tortur (CPT) tilknytta Europarådet, har krevd at Öcalan skal få treffe sine advokater i mange omganger, i mange år, uten å nå fram. Men Ministerrådet har ikke brukt de mulighetene det har til å legge atskillig mer press på Tyrkia. Derfor reises det også krav om blant annet offentliggjøring av rapportene til CPT som har blitt holdt hemmelige etter press fra Tyrkia.

For første gang på fire år har de tyrkiske myndighetene tillatt besøk til Öcalan, ikke av hans advokat, men av hans nevø, Ømer Öcalan. Nå reiser stadig flere sine stemmer i Tyrkia og internasjonalt om at isolasjonen må opphøre for å påbegynne en fredelig løsning. Som advokatene i Asrin sier – Öcalan er nøkkelen til fred.

Dette skjer samtidig som det kommer motstridende signaler fra regjeringen. På den ene sida tales det luftig om ønsker om en løsning. På den andre sida øker undertrykkelsen av opposisjonen i Tyrkia, og okkupasjonen av Syria fra Tyrkias side utvides. De kurdiske områdene i Nord-Syria angripes nå i en større militæroffensiv.

Opposisjonen rygger ikke, den intensiverer arbeidet for demokrati og fred.

Her i Norge er vi tjent med at demokratiet vinner fram. Fagforeninger, kvinneorganisasjoner, partier og menneskerettsorganisasjoner kan vedta resolusjoner med krav om frigivelse av Öcalan og de kan invitere advokatene fra Azrin til Norge for å fortelle om kampen. Vi kan kreve at norske myndigheter taler med tydelig stemme om at Nato-landet, og Europaråds-medlemmet Tyrkia må slutte å okkupere i naboland, undertrykke minoriteter i eget land og undergrave demokratiet. En start er å kreve at politiske fanger i Tyrkia får oppfylt grunnleggende menneskerettigheter.

Tirsdag 3.desember besøkte en internasjonal delegasjon, bestående av femten representanter fra ulike land i Europa, Justisdepartementet i Ankara. Blant representantene som besto av politikere, journalister og fagforenings-tillitsvalgte var Solidaritet med Kurdistan, ved landsstyrerepresentant Johan Petter Andresen og Anne Kulseng Berg fra Kvinnefronten. I samarbeid med det progressive partiet DEM, leverte de en søknad om å besøke Abdullah Öcalan.

På bildet ser vi overleveringen av søknaden.

Deretter ble det holdt en vel besøkt pressekonferanse utafor departementet. En erklæring fra delegasjonen ble lest opp på engelsk og tyrkisk.

Film fra pressekonferansen

Pressekonferansen fikk bred dekning i media. Kravet om å frigi Abdullah Öcalan og få i gang forhandlinger for en fredelig løsning når det gjelder kurdernes rettigheter etter førti år med krig, får stadig større oppslutning.

Nedenfor er erklæringen på engelsk.

STATEMENT BY THE INTERNATIONAL DELEGATION

03.12.2024

We are here to support the Dem party and show solidarity with the Kurdish people. We believe that especially at this time it is essential to engage with the Turkish government to explore potential strategies for constructive dialogue, and it is vital to highlight the importance of Mr. Abdullah Öcalan’s voice in this process.

After the invasion of Tal Rifaat and the attack on Kurdish districts in Aleppo, the Kurdish population risks annihilation.

As a matter of fact, since 26 November, the  Aleppo region has been at the centre of an unprecedented military escalation that is jeopardising the lives of thousands of civilians, especially those belonging to the Kurdish population.

The situation is extremely tense and increasingly vulnerable civilians are facing an unprecedented siege and humanitarian crisis.

The Rojava Revolution was a unique experience of self-determination, human rights and resistance against oppression.

Originating in the Kurdish lands of northern Syria, the revolution has built a system that promotes gender equality, direct democracy and peaceful coexistence between different ethnic groups and religions. In a context of conflict and instability, Rojava has been a beacon of hope, showing the world that it is possible to build an inclusive and just society, even under the most difficult conditions.

The resilience of Kurdish forces has had a decisive impact in the fight against Islamic State terrorism, contributing to the stabilisation of the region. Nonetheless, ten years after the historic Kobane resistance that put an end to ISIS expansion, this model of society is currently being threatened, with the annihilation not only of the Kurdish people, but also of the values of freedom and democracy that Rojava embodies.

Therefore, we would like to make a strong appeal: swift and decisive action is needed to stop the violence and avoid a new humanitarian catastrophe. The future of Syria, and especially of the communities living there, is uncertain, but hope lies in international solidarity and a concrete political and humanitarian response that can guarantee the security and dignity of all the peoples of the region and open the door to a political solution to the Syrian civil war.

We want to reiterate today that the situation of the Kurdish people has implications both for Turkey and the international community.

We believe Mr. Abdullah Öcalan’s contribution is crucial in facilitating dialogue and promoting understanding between the Turkish government and Kurdish communities. Mr. Öcalan’s efforts, particularly in 2013-2015, were significant, as he advocated a peaceful resolution through a carefully crafted roadmap. This approach received a positive response from those who were willing to  actively engage in this peace process.

The deprivation of Mr. Öcalan’s inalienable human rights on the island prison of Imrali, where he has been held in isolation for 25 years, ignores international and national jurisdiction.

On 18 March 2014, the European Court of Human Rights (ECHR) ruled that the sentence of life imprisonment without the possibility of parole imposed on Mr. Öcalan constitutes a violation of Article 3 of the European Convention on Human Rights (ECHR).

This article of the Convention states that no one shall be subjected to torture, inhuman or degrading treatment or punishment. The court also ruled that his sentence of life imprisonment without the possibility of parole violated his fundamental right to hope, effectively amounting to a prolonged death sentence.

In its judgment of 19 September 2014, the Council of Europe’s Committee of Ministers also called on Turkey to comply with the ECHR rulings. Despite all these criticisms and rulings, the illegal isolation of Mr. Abdullah Öcalan has continued since 2021.

We are here to remind the Turkish government about this important ruling of international law and to appeal to their sense of justice and compliance to the basic principles of democracy and human rights. Therefore we strongly demand the immediate release of Mr. Öcalan and the start of concrete peace talks and we will be determined to continue our effort in this direction until a just peace agreement for Kurdish people is reached and Mr. Öcalan is finally free.

Er Israels militære framgang opptakten til en krig mellom Israel, med støtte fra Vesten, mot Iran, med støtte fra Russland? Hva da med de andre landa i Midtøsten? Regjeringspartiene AKP og MHP  i Natolandet Tyrkia aner stor fare og vil nå prøve å ta sine forholdsregler. Tapene til «motstandsaksen» mot Israel og Vesten: Hizbollah, Hamas, Syria, Yemen, Iran og delvis også Irak ser ut til å gi Israel og Vesten blod på tann. Det vestlig støtta jihadist-opprøret som begynte 27. november i Aleppo provinsen ser ut til å være nøye planlagt og får massiv vestlig militær støtte fra Tyrkia, Ukraina, Israel m fl. Igjen blir det opp til Russland i samarbeid med Iran å redde diktatoren Assads regime fra nederlag. Utfallet av dette slaget er ikke gitt.

Tyrkia er tungt inne i Syria og har prøvd på forskjellig vis å øke sin innflytelse. Men holdes tilbake av Russland, USA, Iran og flere arabiske land som Emiratene og Saudi Arabia. Offisielt boikotter Tyrkia Israel og gir til synelatende full støtte til Hamas og palestinerne. Tyrkia kan bli pressa til å stå sammen med de arabiske landa og Iran mot et krigende Israel. Den tyrkiske eliten står i en meget krevende situasjon med kryssende forbindelser og interesser. Nye grenser er i ferd med å oppstå i Europa og Midtøsten. Da haster det kanskje for dem å prøve å finne en løsning på det evige «kurderproblemet».

Men hvordan sa\kal det kunne skje?. Sidne 2015 har regjeringspartiene satsa på å isolere, forfølge og nedkejmpe den kurdiske frigjøringskampen i Tyrkia, Irak og Syria. Men de har ikke lykkes.

Tvert i mot. Regjeringspartiene AKP og MHP er på defensiven. PKK fortsetter den militære forsvarskampen både i fjellene i Bashur (Sør-Kurdistan,  i Nordre Irak) i Bakur (Nord Kurdistan, i sørøstre Tyrkia) og i Rojava (Vest Kurdistan i Noord Syria) forsvarer de pro-kurdiske Syrias demokratiske styrker,  seg mot daglige angrep fra Tyrkia og styrker seg militært.

Ved siste landsomfattende lokalvalg 31. mars 2024 ble det sosial-demokratiske opposisjonspartiet CHP det største partiet i landet. Og det venstre-sosialdemokratiske «pro-kurdiske» partiet DEM gjorde det også bra, særlig i de kurdiske områdene i sørøst.

Regjeringspartiene, AKP og MHP ser ut til å være usikre på hvordan de skal takle situasjonen. På den ene sida fortsetter de å undergrave demokratiet ved å avsette flere lovlig valgte ordførere i de kurdiske områdene, de fortsetter å fengsle journalister og menneskerettighetsforkjempere og fyller fengslene med politiske fanger. De fortsetter med militære angrep mot både Nord og Øst Syria og Bashur.

Men de skjønner jo at pilene peker feil vei og derfor har de nå kanskje åpna for forhandlinger med opposisjonen om «det kurdiske spørsmålet» samtidig som de fortsetter undertrykkinga. Og opposisjonen vil utnytte situasjonen.

Her er en liten oversikt over det som har skjedd de siste ukene:

Den 1. oktober krysset en av venstresidens argeste fiender og kjent forfølger av kurdere, den høyre ekstreme lederen for MHP, Devvlet Bahceli, parlamentsgulvet og tok den ene medlederen i det mest venstrevidde partiet i parlamentet, DEM i hånda. Kommentaren fra Bahceli var at dette er «som et symbol  på nasjonal enhet og broderskap.»

Dette vakte voldsom oppsikt. Og når AKPs leder, President Recep Tayip Erdogan viste støtte til handlingen, skjønte alle at nå er det noe i gjære.
https://www.hurriyetdailynews.com/handshake-with-dem-party-shows-national-unity-bahceli-201341

Den 6. oktober avsetter AKP/MHP tre lovlig valgte ordførere tilhørende DEM og innsetter statsformyndere som er lojale til sentralmakta og innfører en form for lokal diktatur. DEM og demokratiforkjempere protesterer ved massemobilisering, men også CHP, som er partiet med størst oppslutning i Tyrkia, går hardt ut mot avsettelsene.
https://www.greenleft.org.au/content/turkish-state-removes-three-democratically-elected-kurdish-mayors

Den 22. oktober foreslår MHPs Bahceli å la Abdullah Öcalan tale for  det tyrkiske parlamentet. Öcalan har vært fengsla siden 1999 på en spesialbygd fengselsøy utafor Istanbul. Han blir betrakta som den åndelige lederen av PKK og den demokratiske kurdiske kampen. Så la Bahceli til i samme tale – » …la ham proklamere at terrorismen har blitt totalt utsletta og at organisasjonen har blitt oppløst.» Men det vet han jo ikke vil skje før det foreligger en politisk løsning på «det kurdiske spørsmålet».
https://manage.rudaw.net/english/middleeast/turkey/22102024

Den 23. oktober angriper en geriljaenhet fra PKK en flyfabrikk tilnkytta det tyrkiske forsvaret i nærheten av Ankara. Tyrkia bruker da anledningen til å trappe opp bombinga av Nord og Øst Syria og Bashur og arresterer enda mer folk. PKK ledelsen uttaler at man ikke kan stole på utspillet til MHP/AKP så lenge som de krever at PKK skal legge ned sine våpen før det er reelle forhandlinger. De ser på det hele som et spill for å splitte den demokratiske kampen. De krever konkrete fredskritt, ikke bare ord, og oppfordrer til å ikke la seg lure av dobbeltspill.

https://anfenglish.com/features/karasu-bahceli-s-handshake-with-the-dem-party-is-a-new-game-75821

Den 24. oktober får DEM parlamentarikeren Omer Öcalan, som er nevøen til Abdullah Öcalan, anledning til å besøke sin onkel som ingen hadde fått lov å se de siste fire åra. Dette er opplagt en gest fra AKP/MHP. Öcalans «offisielle» kommentar til allmennheten var: «Isolasjonen fortsetter, hvis forholdene ligger til rette, har jeg den teoretiske og praktiske makten til å flytte denne prosessen fra konflikt og vold til lovens og politikkens grunn.»

https://manage.rudaw.net/english/middleeast/turkey/241020241

Den 26. november uttaler Bahceli: «MHP står bak hvert ord. Vi står bak alt vi sa i vårt gruppemøte. Vi forventer at det opprettes direkte kontakt mellom İmralı og DEM-gruppen. Vi vil ikke gi opp våre synspunkter som vil være fordelaktige for Tyrkia.» Imrali er navnet på fengselsøya der Abdullah Öcalan sitter fanget.
https://artigercek.com/politika/bahceli-grup-toplantisinda-konusuyor-1-324360h

Og samme dag søker medlederne for DEM partiet formelt til justisministeriet om å få besøke Öcalan.

https://anfenglishmobile.com/news/dem-party-co-chairs-apply-to-visit-Ocalan-in-Imrali-76511

Den 27. november På 46 årsdagen for danninga av PKK offentliggjorde sa PKK i en uttalelse bl a: «Som bevegelse har vi ikke stengt veien for disse diskusjonene, men vi har også oppmuntret dem til å utdypes i en positiv retning. Det ble imidlertid raskt klart at det Bahçeli-Erdoğan-duoen forsøker å utvikle er et nytt triks og spill.» og videre –
«Vi er nærmere enn noensinne den fysiske friheten til Leder Apo og løsningen av det kurdiske spørsmålet på grunnlag av frihet. Det er imidlertid også klart at dette ikke vil bli realisert uten kamp eller med utilstrekkelig kamp. For dette er det nødvendig å utvikle massekampen som sikter mot den fysiske friheten til Leder Apo på mobiliseringsnivå.»

Apo er kallenavnet til Abdullah Öcalan.

https://anfenglishmobile.com/news/pkk-we-are-closer-than-ever-to-the-freedom-of-leader-Ocalan-and-a-solution-to-the-kurdish-question-76532

27. november begynner den militære lynoffensiven fra Idlib i Syria med massive støtte fra Vesten med Tyrkia spiss. Jihadistenes støttespillere er også Israel og Ukraina.

https://www.kyivpost.com/post/43117

(På NRK hevdet deres korrespondent i Libanon at det gikk meldinger om at walkie talkiene til de syriske kommandantene eksploderte, noe vi kjenner igjen fra hvordan Israel tok livet av kommandantene til Hizbollah i Libanon for noen dager siden). Israel bomber også Syria jevnlig, i likhet med Tyrkia.)

29. november holder DEM og CHP ledelsene et møte I Ankara der lederen for CHP uttaler at han er sikker på at det går an å finne en politisk løsning via parlamentet til den 40 år lange konflikten og der han indirekte kritiserer deler av historia til sitt eget parti.  Han kritiserer også innsttelsen av statsforvaltere som ikke bare rammer DEM med nå også CHP.

https://anfenglish.com/news/dem-party-chp-meeting-marked-by-messages-for-a-solution-76562

30. november utpeker regjeringa nok en statsformynder som skal erstatte den lovliga valgt ordføreren i Bahçesaray, som ligger i Van provinsen. Nå har antallet kommuner som har blitt påført statsformyndere økt til åtte.

https://www.duvarenglish.com/turkish-govt-appoints-trustee-to-replace-another-pro-kurdish-party-mayor-news-65327#google_vignette

30. november har jihadistene og andre vestlig støtta grupper kontroll over Aleppo og kriger sørover mot Hama.

30.november begynner en militær operasjon under tyrkisk ledelse som de kaller «Operation Dawn of Freedom» fra tyrkisk kontrollert område i nord Syria mot byen Tal Rifaat og områder nord for Alleppo. Der kjemper de med overlegen militær styrke mot de Syriske demokratiske styrker som trekker seg tilbake.

https://www.aa.com.tr/en/middle-east/syrian-national-army-continues-to-advance-against-pkk-ypg-terror-group-in-operation-dawn-of-freedom/3410212

Kort oppsummert: AKP/MHP fortsetter undergraving av demokratiet, kampen mot PKK, bombing og okkupasjon av Syria og Irak, men er de likevel pressa av indre og ytre forhold til å åpne for en politisk løsning på «det kurdiske spørsmålet»? Eller er det et påtvunget spill for galleriet?

Solidaritetsarbeidet internasjonalt og i Norge har aldri vært viktigere.

Tenk deg om Norge skulle være bekymra for antallet norsk-ætta i Karlskoga, i redsel for at skumle krefter bestående av etniske svensker og innvandra grupper skulle påvirke politikken  og militære forhold i broderlandet. Enig, svært vanskelig å tenke seg noe slikt.

Men sånn er det ikke i Midtøsten. Der har lokale og regionale herskere flytta på hele befolkningsgrupper, gjerne med vold kombinert med massakre, i tusener av år. I nyere tid har vi f eks «arabiseringen» av Kirkuk under Saddam Hussein helt fram til midten av 1990-tallet. I Syria ble mange arabere flytta til kurdiske områder under faren til nåværende president Bashar Assad på 1970-tallet. Tyrkia har brent ned over 4000 kurdiske landsbyer og tvunget innbyggerne til å flytte vest i flere omganger siden stiftelsen av Tyrkia i 1923. Det var etter å ha massakrert de fleste armenere som bodde i Tyrkia i 1915. Noen få armenere overlevde og ble deportert andre steder enn der de tradisjonelt hadde bodd. Og i eldre tid var det ikke uvanlig å flytte på stammer og etniske grupper, som for eksempel tvangsflytting av en større kurdisk stamme i vestre Persia til nord-østre Persias Khorasan provins tidlig 1600-tallet.

Tilbake til Kirkuk, som altså er en by og en provins med samme navn i Irak. Byen ligger over 34 mil langs hovedveien fra den tyrkiske grensa. Kirkuk provinsen er full av olje. Dette oppdaga Storbritannia tidlig på 1900-tallet. I forbindelse med fredsforhandlingene mellom det nystifta Tyrkia og de seirende vestmaktene etter første verdenskrig, gjorde Tyrkia krav på Kirkuk og andre oljerike områder. Men de vant ikke fram og området ble en del av en annen stat som ble etablert av vestmaktene: kolonien Irak.

I 1957 var det 178 000 kurdere, 48 000 turkmenere og 43 000 arabere i Kirkuk.

Vi spoler fram til Saddam Hussein som ville styrke den arabiske sentralmyndigheten i Iraks kontroll over Kirkuk som tradisjonelt var dominert av kurdiske bønder og håndverkere.  I 1974 ble Kirkuk provinsen utvida slik at det ble flere arabere. Men på 1990-tallet begynte arabiseringen for alvor. 11 000 kurdiske familier ble deportert fra Kirkuk. Men da USA invaderte Irak i 2003 begynte en forflytting av 100 000 kurdere tilbake til Kirkuk.

Da Irak fikk sin nye grunnlov i 2005 og ble en føderal stat der Kurdistans Regionale Regjering fikk kontroll over mesteparten av de kurdisk-dominerte områdene, var det ikke enighet om skjebnen til Kirkuk, og spørsmålet ble bestemt løst gjennom videre forhandlinger. Og disse forhandlingene som har vart i nesten 20 år, har ikke ført til noe som helst. Og i mellomtiden har den arabisk-dominerte sentralstaten kontroll over området. Siste forhandling var så seint som oktober 2024. Og da ble en avstamning i det irakiske parlamentet hindra av de arabiske medlemmene.

I 1997 var de tre største folkegruppene arabere (72 %), kurdere (21 %) og turkmenere (7 %). Jøder dro til Israel i forbindelse med dets etablering, eller ble forfulgt, og kristne ble desimert gjennom vedvarende forfølgelse. På tross av denne etniske sammensettinga ble det kurdisk-dominerte partiet PUK størst med 38 % av stemmene. Altså må man regne med at en del arabere stemte på den kurdiske stammeledelsen som tradisjonelt hersket lokalt i området, og som danna PUK, Talabani-stammen.

Så spoler vi fram til november 2024. Da har sentralregjeringa i Bagdad gjennomført en ny folketelling som viser at befolkningen har økt til 1,9 millioner. Men folketellinga unngikk å ta med etnisk tilhørighet. Så den etniske fordelinga kan vi ikke vite med sikkerhet.

Og det er her det tyrkiske Utenriksdepartementets talsmann, Oncu Keçeli, kommer inn (den 23. november 2024). Han mener at det har skjedd en masseforflytning av kurdere og at dette truer turkmenerne i området og at disse vil bli forfulgt og pressa ut av Kirkuk. De viktigste turkmenske organisasjonene i Irak blir sett på som først og fremst lojale til Tyrkia, ikke Irak eller de kurdiske myndighetene.

De siste åra har Tyrkia invadert og okkupert deler av kurdisk Irak og Syria. Flere høytstående politikere i Tyrkia, inklusive president Erdogan, snakker åpent om å realisere de grensene som Tyrkia krevde, men ikke fikk i 1923. Tiden vil vise om de lykkes, eller om motkreftene er for sterke. Den viktigste hindringen for Tyrkias ambisjoner om «lebensraum» er flertallet av de kurdiske væpna partiene og organisasjonene i Syria, Tyrkia, Iran og Irak.

Seinest den 25.11.24 uttalte lederen for det tyrkiske høyreekstreme regjeringspartiet MHP at Kirkuk er tyrkisk og fordømte pågående folketellingsaktiviteter i området som undergraver dets historiske identitet som en del av Iraks turkmenske samfunn.

PS: Turkmenere tilhører den tyrkisk-etniske gruppa som finnes i store deler av Sentral Asia (https://en.wikipedia.org/wiki/Turkmens)

Øvrige kilder:

https://manage.rudaw.net/english/middleeast/iraq/30102024

https://www.shafaq.com/en/Iraq/Kirkuk-Governor-announces-success-of-population-census-figures-near-1-9-million

https://en.wikipedia.org/wiki/Kirkuk_Governorate

https://shafaq.com/en/Iraq/Turkiye-warns-against-tampering-with-Kirkuk-s-demographics-during-census

Turkey’s far-right leader Bahçeli: İmralı talks crucial amid rising regional conflicts

Stortingsrepresentant for Rødt, Hege Bae Nyholt, var observatør i byen Mardin under lokalvalget i Tyrkia i mars 2024. Nå har regjeringa i Tyrkia avsatt fire ordførere og erstatta dem med statsformyndere som er lojale til sentralmakta.

Nyholt har i dag sendt følgende spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide:

«I mars 2024 ble det gjennomført lokalvalg i Tyrkia. Spørsmålsstiller deltok som internasjonal observatør i de kurdiske områdene, Mardin provinsen, invitert av DEM-partiet. Valget ble vunnet av de kurdiske partiene i området. Tyrkiske styresmakter har nå avsatt ordførerne i bydelen Esenyurt  i Istanbul, Mardin, Batman og Halfeti, og har nå innsatt sine egne representanter. Styresmaktene har anklaget dem for å ha bånd til PKK, noe partiene DEM og CHP har fordømt som et angrep på demokratiet. Dette er ikke første gangen tyrkiske styresmakter avsetter og/eller fengsler demokratisk valgte representanter fra kurdiske partier. Akter den norske regjeringen å protestere mot undergraving av demokratiet i de kurdiske områdene ved at lovlig valgte ordførere avsettes og erstattes av statsformyndere?»

Utenriksministeren er forplikta til å svare innen fjorten dager.