Leserinnlegg av Mustafa Sarikaya. Har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

Jeg kom til Norge for å delta på et todagers seminar organisert av Kurdisk Kulturforening. Etter anmodning fra tyrkiske myndigheter om utlevering, ble jeg anholdt 28. januar 2016. Jeg satt fengslet i nesten 4 måneder.  19. mai 2016 ble jeg løslatt under kontrollerte forhold, og 6.-7. juli skal Tyrkias utleveringsbegjæring behandles i Moss tingrett.

En kurdisk politiker har aldri, etter anmodning fra Tyrkia via Interpol, sittet så lenge i fengsel i Europa, eller blitt utlevert. Behandlingen av denne saken får en til å lure på om dette nå er i endring eller om norske myndigheter har latt seg påvirke av tyrkiske myndigheter.

I 2009 ble jeg ettersøkt i Tyrkia fordi jeg har brukt min demokratiske rett til å drive politikk til å støtte kurdernes kamp for frihet og demokrati. Hundrevis av mine partikollegaer fra DTP (Det demokratiske folkepartiet), som er et lovlig politisk parti, ble arrestert og satt i fengsel. Jeg unnslapp arrestasjon, men ble etter arrestasjonsraidet i april 2009 ettersøkt for «KCK virksomhet» (Koma Civaken Kurdistan /Unionen av kurdiske samfunn). Arrestasjonene ble gjennomført for å hindre kurdere i å drive politikk og dermed eliminere de dynamiske kreftene som var for en fredelig og demokratisk løsning på kurdersaken.  Fetullah Gulen-bevegelsen hadde interesse av å øke konflikten med kurderne for å styrke egen maktposisjon, og stod bak arrestasjonene i 2009. Dette har Erdogan senere benyttet i sin kamp mot opposisjonelle og kurdere.

Denne antidemokratiske maktkampen har sitt grunnlag i fiendtlighet overfor kurdere, og har ført til at hundrevis av kurdisk-tyrkiske politikere og lærde er blitt arrestert og fengslet eller tvunget i eksil. Jeg er selv en av de hundrevis av politikerne som ble ettersøkt 14. april 2009 og måtte i 2010 forlate landet. Jeg satt fengslet i Tyrkia i perioden 1984-2004 og i løpet av disse 20 årene både opplevde jeg og var vitne til, tortur.

Jeg befant meg i en situasjon der jeg ikke kunne drive politikk i mitt land, og jeg risikerte tortur og død, dette tvang meg til å forlate landet. Den tyrkiske staten, via Interpol, satte i gang et internasjonalt søk etter meg. Jeg reiste til sør-Kypros og søkte politisk asyl som ble innvilget.

Jeg har, etter dette, deltatt på kurdiske kulturaktiviteter, seminarer og konferanser i forskjellige europeiske land.  Dette har vært mitt bidrag til mitt folks kamp for demokrati og nasjonal status. I de fleste europeiske land jeg har besøkt har jeg opplevd ulike problemer på grunn av Tyrkias etterlysning. Jeg har blitt tatt i forvaring i korte perioder. Bortsett fra i Italia, hvor jeg var arrestert i 13 dager, har disse forvaringene ikke vart i mer enn i et par timer.

Alle disse situasjonene med arrestasjoner og varetektsfengsling har endt med frifinnelse på grunn av min politiske asylstatus i EU-landet Kypros. Min asylstatus ble jo innvilget nettopp på bakgrunn av den internasjonale etterlysningen fra den tyrkiske stat, og jeg kan ikke returnere til Tyrkia.

28. januar 2016 ble jeg tatt i forvaring i Norge, og jeg møtte i retten dagen etter. Moss domstol endte på samme konklusjon som i de andre europeiske domstolene jeg har møtt. Påtalemaktens påstand om tre ukers forvaring ble avslått. Det ble først og fremst lagt vekt på at forholdene rundt min asylsak i Kypros skulle presiseres og for dette fikk påtalemakten frist på fem dager. Det ble bestemt at hvis det ikke var forhold rundt asylsaken min på Kypros som skulle tilsi at jeg skulle holdes i forvaring, så skulle jeg settes fri.  Dato for ny høring etter fristen på de fem dagene ble satt.

Så langt var alt normalt i domstolprosess, men i høringen fem dager senere hadde saken utviklet seg til noe helt annet.  Til tross for rettens avgjørelse, hadde ikke påtalemyndigheten gjort noe forsøk på å innhente informasjon om asylsaken i Kypros. Tyrkias utleveringsbegjæring ble vektlagt og det bedt om en ny tre-ukers frist. Denne situasjonen fortsatte i nesten fire måneder mens jeg ble holdt i varetekt.

Jeg var altså blitt tvunget til å forlate Tyrkia fordi mine rettigheter til å kjempe for frihet og demokrati var blitt tatt fra meg. Men i Norge, dette landet som med rette høster internasjonal anerkjennelse når det gjelder rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene, har jeg også nå blitt forhindret fra å drive politikk i nesten fem måneder. Jeg kan fortsatt verken reise fritt eller bruke retten til å fritt drive med politikk.  En person som blir fratatt retten til å drive med politikk er ikke et fritt menneske.

I rettshøringene er det ikke tatt hensyn til min status som politisk flyktning i et EU-land, nemlig Kypros, en begrunnelse basert på innholdet i Tyrkias utleveringsbegjæring ble heller ikke nevnt. I høringene har det bare blitt informert om at «man har etterspurt Tyrkia om dokumenter»,- «det tar tid med oversettelsen av disse» og dessuten at det på grunn av rømningsfaren fortsatt behov var for å holde meg i varetekt. I utleveringsbegjæringen Tyrkia har sendt finnes det ingenting som kan betraktes som en forbrytelse i henhold til norsk lov. Min demokratiske kamp og arbeid i det lovlige partiet DTP er betegnet somterrorrelatert aktivitet av tyrkiske myndigheter, og brukt som begrunnelse for at jeg skal ha begått en forbrytelse. At jeg ikke har gjort noe ulovlig har påtalemyndighetene nå bekreftet etter fire måneder.

Hendelsesforløpet får en til å lure på om det ikke ligger en politisk innblanding i denne saken.

Min mistanke om politisk innblanding ble styrket fire dager før høringen, som skulle finne sted 28. april 2016. Aktor ringte da min forsvarer og opplyste om at jeg ville bli satt fri under kontrollerte forhold.  I den forbindelse trengte jeg å oppgi navn og adresse til den personen jeg skulle bo hos. Henvendelsen kom altså fra aktor. Men to dager senere gikk aktor bort fra dette ved å si at «ingenting nytt har skjedd i saken».  Det bekymrer meg at aktor insisterer på å hale ut tiden.  Rettsaken der Tyrkias utleveringsbegjæring vil bli behandlet, avholdes 6. og 7. juli 2016 i Moss tingrett

Den tyrkiske stat under R. Tayyip Erdoğans styre bruker alle metoder for å eliminere sine motstandere, først og fremst det kurdiske folket. Han trekker landet inn i en katastrofal situasjon, og truer, undertrykker og eliminerer både det kurdiske folket, intellektuelle, menneskerettighetsaktivister, forfattere, kort sagt alle som er imot hans diktatur. Bare i løpet av det siste året er kurdiske byer bombet med fly, og tusenvis av sivile kurdere er blitt drept. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner sier at nærmere en million kurdere nå er internt fordrevne i Tyrkia. Dette er Tyrkias virkelighet i dag.

I en tid der R. Tayip Erdogans neo-ottomanske drømmer drar landet og regionen mot en katastrofetilstand, skal en norsk domstol behandle min utlevering til Tyrkia.

Som aktivt medlem av den kurdiske politiske bevegelsen er jeg en av dem som helt fra begynnelsen av så hva som i virkeligheten lå bak R.Tayip Erdogan og den tyrkiske statens politikk. Jeg prøver derfor å bidra til en effektiv og demokratisk opposisjon gjennom politisk arbeid..  Den tyrkiske stat betegner meg som en «terrorist», slik alle opposisjonelle systemkritikere blir betegnet.  Til tross for at det ikke kan vises til terrorhandlinger i mitt virke, er jeg altså blitt en internasjonalt ettersøkt person gjennom Interpol. Det er helt åpenbart at tyrkiske myndigheter vil hindre meg i å drive med politikk i utlandet også. Det er velkjent at Tyrkia gjennom Interpol prøver å slå sine politiske motstandere ut av spill. I de fem månedene jeg har vært i Norge har jeg sett at Tyrkia  dessverre lykkes med dette. Norske myndighetes behandling av denne saken stemmer ikke overens med inntrykket av en stat som står for solidatitet med de svake, rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Det er med rette grunn til bekymring.

Mustafa Sarakaya

Se også sak med Seher Aydar på NRK om saken: «- En udemokratisk prosess»

Tyrkiske styrker har utvidet sin brutalitet til enda flere områder i Kurdistan.

Kort tid etter at portforbudet ble erklært i byen Lice, og 39 nabolag i området, begynte en ny operasjon ledet av kampfly og helikoptre. Disse brukes til å omringe og brenne ned fjell, skog og store deler av landsbyer i Lice. De grønne områdene som er på over titusener av hektar er brent ned til aske sammen med vingårder og frukthager som tilhører landsbyboerne. Folk som prøvde å slukke brannen ble hindret av voldelige militære. Folk er nå tvunget til å flykte til andre steder – mer enn 500 000 mennesker har allerede blitt fordrevet fra sine nabolag i de siste årene og er i dag både hjemløse og arbeidsledige.

Regjeringen i Tyrkia prøver å dekke over sine krigsforbrytelser ved å sette opp militære soner som hindrer folk i å komme inn i området, for eksempel journalister, sivile organisasjoner og representanter fra de ulike politiske partiene.

Norge, FN og andre relevante institusjoner og organisasjoner bør legge press på den tyrkiske regjeringen slik at forbrytelsene mot menneskeheten stoppes. Hvis ingenting blir gjort vil det føre til enda mer humanitær tragedie og ødeleggelse av store naturområder i de kurdiske områdene.

HDP har laget denne filmen som viser bilder fra  og under ødeleggelsene i Cizre av den tyrkiske staten. Den har engelsk tekst. Sterke bilder.

Lifting the legislative immunities of HPD members is a coup against the will of peoples and the consolidation of one-man rule

On May 20^th, 2016, under extreme pressure of President Erdoğan, the Grand National Assembly of Turkey (GNAT) lifted the parliamentary immunity of 138 lawmakers through a provisional Constitutional amendment. This became possible with the joint efforts of an anti-Kurdish Turkish nationalist alliance formed among the ruling AKP, the Nationalist Movement Party (MHP), and the so-called “social democratic” Republican People Party (CHP). This motion specifically targets the Peoples’ Democratic Party (HDP), paving the way for the prosecution of its 53 of 59 MPs with groundless accusations.

The HDP represents Kurdish political opposition and other marginalized ethno-religious communities, women, labor and ecologist/environmentalist groups who came together around values of pluralist democracy, peace, justice and equality. Despite the antidemocratic 10% election threshold, murder of our members, mass arrest and imprisonment of thousands of our party executives, members and electorate, hundreds of physical attacks on our offices, and constant criminalization and scapegoating, the Erdoğan regime failed to prevent us from entering the parliament in the elections on June 7^th and November 1^st, 2015.

The lifting of parliamentary immunities should be understood as a political coup to exclude the Kurds and other marginalized peoples represented by the HDP from the parliament. This coup is also a firm step to replace Turkey’s already weak parliamentary democracy with a “Turkish-type presidential system” in which the legislative, executive and judiciary powers are monopolized by the President himself.

In 1994, parliamentary immunity of Democracy Party’s (DEP) Kurdish MPs was lifted and they were sent to prison under the pretext of “fighting terror.” Rather than resolving it, excluding the Kurds from the parliament did aggravate the Kurdish conflict in Turkey, costing the country tens of thousands of human lives in the following years. Twenty-two years later, the Erdoğan regime is repeating the same grave mistake. In a political climate in which anybody critical of the President Erdoğan is branded as a “traitor,” “terrorist” or “supporter of terrorism,” the closure of parliamentary representation to the Kurds would only increase authoritarianism, political unrest, violence, and polarization.

The HDP will continue its democratic struggle against authoritarian policies of the Erdoğan regime. Given the manipulation of law as a punitive mechanism against elected Kurdish mayors, journalists, pro-peace academics, or the citizens alleged to have “insulted the President,” we do not expect the courts to be fair to HDP deputies. After all, the decision of the GNAT has nothing to do with the law; it is a political decision that violates the Constitution and the law itself.

The lifting of immunities and possible exclusion of HDP deputies from the parliament is in essence a political choice between democracy and authoritarianism, between peace and war; forcefully imposed upon the peoples of Turkey by the Erdoğan regime. In this critical context, we invite all persons and institutions embracing universal democratic values to meticulously observe the political and legal process in Turkey and stand in solidarity with our struggle against this totalitarian attack on the HDP and the political future of the country.

Sincerely,

Eyyup Doru
HDP Representative in Europe

—

Fra Newroz- feiringa i Amed

Reportasje fra årets Newroz- tur. Av Arnljot Ask.

Det ville være å tøye det for langt å si at parlamentsmedlem for Folkets Demokratiske Parti (HDP) Feleknas Uca beskylder Norge for å delta i Tyrkias krig mot kurderne i sørøst Tyrkia, det kurdiske området av landet. Men hun sier at de har beviser på at NATO-våpen blir brukt mot kurderne i den pågående beleiringen av områder i Amed (Diyarbakir), pluss andre steder hvor krigen har krevd mange ofre, som i Cizre, Nusaybin og Silopi.

Vi treffer Uca og flere andre representanter for HDP og DBP (Demokratisk Regions Parti, som er det partiet som stiller til lokalvalgene) i forbindelse med at vi er fire fra Norge, som sammen med ca 80 fra andre europeiske land, er invitert til å delta på årets Newroz-markering i Amed 21.mars.

Vi veit at Norge er en viktig leverandør av militært utstyr til Tyrkia, slik Norge under den intensive krigføringen på 1990-tallet furnerte de tyrkiske stridsvognene med utstyr til våpentårnene samt ammunisjon. Da Norge opphevde den delvise våpenembargoen av Tyrkia i mars 1993, brukte utenriksminster Godal og handelsminister Knutsen bortforklaringer som at eksporten av tårn med utskytningsrør og sprengstoff til ladninger i panservåpen ikke dreide seg om «direkte tapsførerende materiell»(Se Innst. S.res 118, 1994-95). Det ville jo være forbudt i en borgerkrigsituasjon. Men våpentårnene var jo for å beskytte skytterne, som nå kunne sitte nede i panserkjøretøyet og skyte!

HDP-parlamentarikeren kan skjønne at USA har geopolitiske interesser av å stå på Tyrkias side i regionen. Men hvorfor EU og andre europeiske land spør hun? Kan det være fordi de ser gjennom fingrene med det som skjer på grunn av problemene de har med flyktingene antyder hun. Hun ber  europeiske land om å komme dit og undersøke hva som nå skjer. Utenriksminister Brende burde ta i mot utfordringen og sende en undersøkelsesgruppe ned dit for å se på hvordan norsk militært materiell blir brukt i krigføringen og hva slags krig Norge er innblanda i.

Krav om et demokratisk Tyrkia

President Erdogan får støtte også fra norske myndigheter for at Tyrkia har rett til å beskytte seg mot terror, og godtar også at den massiv bombingen av PKK-stillinger er legitim. Sjøl om Norge ikke har PKK på sin terrorliste og det ikke er belegg for at PKK har stått bak noen av terrorangrepa Tyrkia er blitt utsatt for siden fredsprosessen ble avbrutt i juli i fjor. De første terroraksjonene, foran valgene i juni og november 2015, i Diyarbakir og Ankara, var retta mot HDP. Gjennomført av IS, som det er flere indisier på har fått hjelp av den tyrkiske staten. Bomben i Suruc, rett før Tyrkia annonserte at fredsprosessen ble avbrutt, drepte unge kurdere som viste solidaritet med Kobani. Også utført av folk fra samme miljøet. Kurdiske militante har tatt ansvaret for bare de to terroraksjonene i Ankara nå i vinter, men de var ikke knytta til PKK. PKK-angrep på militære tyrkiske mål siden våpenhvilen ble avbrutt har tatt livet av flere hundre soldater og politi. Mens de tyrkiske angrepa mot det de har kalt PKK-mål har tatt livet av flere sivile enn geriljasoldater.

Erdogan bruker forsvarskampen, som kurdiske ungdommer har ført mot tyrkiske tanks og soldater som har valsa ned boligområder i flere byer, til å rettferdiggjøre sin egen statsterrorisme. Han hevder at barrikadene de har reist er ledd i en strategi med å løsrive områdene fra Tyrkia, og bruker oppfordringer fra kurdiske politikere om demokratisk autonomi som bevis for at kurderne vil splitte opp Tyrkia. Men som kurderne i Syria også understreker at autonomi-parolen ikke innebærer å splitte ut av Syria, er det heller ikke det som ligger bak parolen fra kurderne i Tyrkia. Heller ikke fra PKK-ledelsen. Som det to lederne i HDP i Amed, Gülsen Özer og Ömer Önen, sa til oss kvelden før Newroz-feiringen: –vi vil ha et demokratisk Tyrkia, med frihet og fred og retten for kurderne til å leve ut også den kurdiske kulturen. Siden den tyrkiske staten til fulle viser at de vil knuse denne visjonen nå, krever de retten til å jobbe fram dette lokalt i byer og områder de jo allerede har legitim parlamentarisk rett på et visst sjølstyre.

Det er Erdogan-styret som setter hardt mot hardt i den krigen som nå pågår i de kurdiske områdene. Det er deres soldater som rykker fram, og deres fly som bomber kurdere også i Irak og Syria. I et kommunike den 29.mars skrøt Erdogan av at de siden sist sommer hadde drept 5359 PKK-ere men sjøl mistet bare 355 soldater og politi. Jamført med andre opplysninger om tapstall i krigen, så er de fleste av de 5359 sivile kurdere som ikke har deltatt i noen kamphandlinger, og noen hundre militante kurdere, de fleste ungdommer, som har satt seg til motverge når tyrkiske tanks har rykket inn i boområder de har barrikadert seg i.

Besluttsomhet og sorg

Besøket i tyrkisk Kurdistan rundt årets Newroz-feiring var preget av et hardt prøvet folks besluttsomhet og kampvilje, men også av sorg over lidelsene de påføres.

Kurderne var oppsatt på å feire Newroz i Amed, trass i at stor deler av gamlebyen der var under unntakstilstand og kamphandlinger pågikk. 34 sivile drepte var identifisert til nå i byen, sa Feleknas Uca. Regjeringen hadde gitt tillatelse til feiringen ute på den store Newroz-arenaen i utkanten av byen, da de ellers var redd for at titusener ville strømme inn mot sperringene i byen. Ca en halv million møtte fram fra tidlig formiddag til langt ut på ettermiddagen og hørte på appeller, sang og danset tradisjonelle kurdiske ringdanser. Det foregikk fredelig med politi og militære på lang avstand, noe som var viktig for å vise at det fortsatt var mulig å samle folk til slike massemønstringer.

Ellers hadde myndighetene lagt ned forbud mot massemønstringer under Newroz andre steder. Men flere steder gjorde de det allikevel, til tross for angrep med vannkanoner og tåregass. Skarpe skudd førte også til flere døde noen steder. Fra Amed dro vi i en bilkortesje mot den hardt prøvede byen Cizre dagen etter, 22.mars. Rundt 300 var drept under unntakstilstanden der siden juletider og fram til uka før Newroz. Mange regelrett massakrert der de var innesperret i hus og kjellere. Kravet om internasjonal undersøkelseskommisjon dit er tungt.

Vi kom som ventet ikke fram, men ble stoppet av en veisperring med panservogner og soldater på et høydedrag noen mil før byen, sammen med flere hundre andre biler med folk som hadde tenkt seg til Cizre for å vise sin solidaritet. At drøyt hundre lastebiler med varer til Sør Kurdistan også ble stanset virka ikke overraskende på sjåførene. Det var en del av tilværelsen, og de visste at de ble sluppet videre når demonstrantene måtte snu etter noen timers markering på åskammen, med appeller fra lederne i HDP og flere andre kurdiske organisasjoner.

Bakteppet for årets Newroz var slik krigen og undertrykkelsen. Kurderne brukte dagen for å fremme kravet om gjenopptakelse av fredsprosessen, inkludert frihet for Őcalan som de ser på som den fremste talsmannen for denne. -Samtidig vil morgendagen også bli preget av vår sorg, som Öser uttrykte det. Det var umulig å glemme de massakrene som nettopp hadde funnet sted og som fortsatt pågikk, i Amed, i Cizre, Silopi, Sirnak, Nusaybin, Silvan osv.

Total krig

Besluttsomheten var blandet med vissheten om at store prøvelser fortsatt sto for døren. Vårt vertskap fortalte at Erdogans krig var total. Den ble også ført med politiske og økonomiske midler.

DBP sine representanter i et titalls bystyrer er arrestert og stilt for retten. Flere ordførere er avsatt og byrådsmedlemmer i Cizre og Silopi er også drept. For å hindre at andre byrådsmedlemmer skal ta over postene, forberedes en lov som skal overlate til de statlig utnevnte guvernørene å peke ut etterfølgerne. Kravet om sterkere lokalt demokrati møtes av diktaturstyre fra Ankara. Og det slutter heller ikke med dette. Prosessen med å frata HDP sine parlamentsmedlemmer sine poster er i full gang, slik at Erdogan kan sikre seg stort nok flertall i Nasjonalforsamlingen til formelt å innføre det eneveldige presidentstyret han nå bare utøver illegitimt, uten å ta risken på et nytt valg til høsten.

Den militære unntakstilstanden følges opp med å ekspropriere bydelene som blir avsperret eller lagt i grus. Silopi, en by mot grensen til Irak som tidligere ble rasert, skal bygges opp igjen av staten som har ekspropriert grunnen. De som bodde der skal ikke uten videre få komme tilbake. Det samme planlegges nå for store områder i Amed. Folk som bor der nå skal presses bort fra bydelene gjennom unntakstilstandene. De som ikke frivillig kommer ut får avstengt vann, elektrisitet osv.

Vi her i fredelige Norge har derfor ikke bare militær støtte til Erdogans krig mot kurderne å svare for. Når vi av frykt for å få flere krigsflyktninger inn over våre grenser også er med på å gi allmenn legitimitet til hans regime, er det også flere prinsipper vi sier oss stolte over vi gir på båten. Erdogan har vist at han står på og bruker alle midler for å holde på sin makt. Han vil før eller siden ramle ned fra pidestallen. Men skal vi være med å holde hans regime i live ved å motarbeide kurderne og andre demokratiske krefter i Tyrkia som jobber for et demokratisk Tyrkia?

Veisperring på veien mot Cizre

På trykk i Dag og Tid, 08.04.16

Erling Folkvord rapporterer frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og Syria.

– Om vi berre hadde fått hjelp her i Rojava, så hadde mange flyktningar ikkje reist frå Syria til Tyrkia og vidare til Europa.

Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg fekk denne meldinga i dei fem byane eg besøkte lengst nord i Syria. Problemstillingane frå flyktningordskiftet i TV-ruta heime blir rare når eg er her. Alt kjem så tett innpå. Men eg har det annleis enn dei eg møter. Reiseruta mi frå Syria til Noreg er trygg.

Dei fleste er kurdarar her i det fleirkulturelle området nær grensa mot Tyrkia. Rojava er det kurdiske namnet på landsdelen der folket i 2012 på fredeleg vis tok makta frå Assad-regimet. Dei militære åtaka etterpå har komi utanfrå. No har eg snakka med mange: politikarar, offentleg tilsette, frivillige som arbeider utan løn med opprydding i krigsruinane. Eg har møtt flyktningar som har komi heim igjen, og nokre få som vurderer om dei skal reise, sjølv om reisevegen mot Europa er farleg.

Krigen auka folketalet

Om lag 400.000 menneske budde i Kobanê, som er den midtre av dei tre kantonane i Rojava. Dette var før det store åtaket frå Daesh (på norsk: Islamsk stat) i september 2014. Fleire enn 70.000 internflyktningar kom i tillegg. Flyktningstraumen frå dei krigsherja delane av Syria hadde på kort tid auka folketalet med nær ein femtedel. Med det heimlege ordskiftet om flyktningar i friskt minne kom eg ikkje unna tankane om korleis eg sjølv og andre ville ha tatt imot ein slik flyktningstraum til Noreg.

Styringsrådet i Kontane kanton klarte å evakuere både fastbuande og internflyktningar over til Tyrkia før Daesh-krigarane tok kontroll. Byen og hundretals landsbyar var så godt som folketomme. Evakueringa berga mange liv.

I løpet av fjorten månader etter frigjeringa har om lag 200.000 menneske komi attende. Dei kjem, sjølv om dei fleste veit at dei vil finne ruinar der dei hadde hus og heim. Den tyrkiske staten lagar i tillegg nye problem. Grenseovergangen frå Tyrkia til Kobanê er open berre nokre timar måndagar og fredagar. Flyktningar på heimveg må stå i kø.

Vi høyrer til her

Utanfor eit hus i utkanten av den mest øydelagde bydelen møtte vi eit ektepar. Dei kom for to månader sidan. Å seie at dei kom heim, gir ikkje meining. Etter norsk standard er ikkje dette huset til å bu i. Bygningen fekk store skadar da krigen knuste nabohusa. Dei har ikkje vatn. Avløpssystemet er øydelagt. I denne bydelen har dei heller ikkje straum, sjølv om delar av elektrisitetsnettet er reparert. Halvparten av byen får no straum frå eit av kraftverka ved Eufrat. Turbinane nedanfor Tishrin-demningen leverer det dei vart bygde for.

Vi spør korfor dei kom hit – til ein heim som nesten ikkje finst. Spørsmåla våre hentar fram tunge minne frå det siste året. Dette er kortversjonen av sorgtunge svar:

– Etter evakueringa var vi i Tyrkia. Å vere kurdar og flyktning der var forferdeleg. Vi heldt ikkje ut lenger. Vi kunne berre ikkje leve på det viset. Det var ikkje eit liv. Derfor reiste vi heim. Vi høyrer til her.

Eg hadde ikkje fleire spørsmål. Dei to var aldri rike, men dei hadde hatt ein grei levemåte i ein moderne by. Etter å sett huset dei bur i, vil eg seie at dei no har mindre enn ingenting.

Hjelpa frå omverda

Anwar Muslim er den eine leiaren i styringsrådet i Kobanê kanton. Rådet og ein minimal administrasjon har mellombels kontor i ein bygning som berre vart litt øydelagd. Anwar Muslim er alltid lågmælt. No høyrest han sliten, men ikkje bitter ut. Orienteringa hans om innsatsen frå verdssamfunnet for Kobanê er ikkje lang:

– FN reagerte raskt. Dei kom hit med fagfolk nokre få dagar etter frigjeringa i januar 2015. Dei fotograferte for å kartleggje øydeleggingane. Så laga dei ein rapport med 162 punkt om det som må gjerast. Etter dette har ikkje FN gjort noko for å hjelpe oss.

– Men kva med Den internasjonale raudekrosskomiteen? Dei driv da eit omfattande humanitært hjelpearbeid i Syria?

Da eg stilte spørsmålet, tenkte eg på lastebilkolonnane med den raude krossen. Eg såg dei i fleire TV-kanalar rett før eg reiste hit.

– Dei har ikkje komi til Kobanê, svarar Muslim.

– Berre kurdiske Raude halvmåne – Hevya Sor – stiller opp her. Og Den internasjonale raudekrosskomiteen i Sveits godkjenner ikkje Hevya Sor.

– Står det ikkje betre til med Noreg heller?

– Norsk Folkehjelp sa dei skulle hjelpe oss med minerydding. Men så vart det ingen ting. Visstnok på grunn av problem i Sør-Kurdistan, svarar Muslim.

Sør-Kurdistan er den kurdiske delen av Irak. Mesûd Barzanî, som er president på overtid, ønskjer ikkje å hjelpe Rojava. Anwar Muslim presiserer at han ikkje veit sikkert kva som er grunnen til at mineryddarane frå Norsk Folkehjelp ikkje har komi hit.

Han nemner elles at Legar utan grenser og nokre andre frivillige organisasjonar hjelper. Kurdarar i og utanfor Kurdistan har gitt mykje. Slike private gåver er bra, men dei rekk ikkje langt.

Er det trygt i Rojava?

Rojava skil seg frå resten av Syria på fleire vis. Først og fremst fordi styresmaktene har god kontroll og er solid forankra i befolkninga. Dessutan arbeider Asayish – politiet – profesjonelt. Oppgåva er å sørge for at folk har det trygt. Endringa er stor frå då eg var her for tre år sidan. I fjor haust såg eg Asayish i arbeid rundt landsmøtet i PYD, det største partiet her. Eg fekk òg ei orientering om korleis dei sikra trygg gjennomføring av eit landsmøte som truleg stod høgt på Daesh si liste over terrormål.

Så er det ingen tvil om at vi som er gjester, har det tryggare enn dei fastbuande. Vi får særbehandling. Styresmaktene vil at utlendingar skal vere trygge. Det gjeld både dei mange gjestene og dei få hjelpearbeidarane. Samtidig er det tull å seie at nokon er heilt trygge i eit land som blir herja av moderne krig. Og vi har nyleg sett at det heller ikkje er trygt å besøke fredelege byar som Brussel og Paris. Om vi ser vekk frå president Assads nærområde i Damaskus, vil eg tru Rojava er den tryggaste delen av Syria.

Unødvendig utarming?

Styringsråda i dei tre kantonane ønskjer å stanse straumen av flyktningar. Arabarar, armenarar, turkmenarar og kurdarar ønskjer å byggje opp det som krigen øydela.

Hawzhin i gjenoppbyggingskomiteen i Kobanê seier det svært enkelt:

– Den stengde grensa er det største hinderet. Viss EU verkeleg ønskjer å stanse flyktningstraumen ut av Syria, skulle dei presse president Erdogan til å opne ein humanitær korridor frå Suruc og inn i Kobanê.

Møtet med Hawzin gir grunn til ettertanke. Enn om tjue eller tretti FN-trailerar fulle av byggjematerialar, medisinsk utstyr og humanitær hjelp køyrer fram til den tyrkiske grensesperringa utanfor Kobanê? Vil ikkje det leggje eit politisk press på Tyrkia?

Eit kjapt augnekast på kartet viser at Hawzhin kan ha eit stort poeng. Færre vil flykte frå Syria om dei finn ein trygg stad å vere utan å reise ut av landet. Kobanê og resten av Rojava var og kan igjen bli eit slikt trygt område. Humanitær hjelp til Rojava og eit internasjonalt krafttak for gjenoppbygging er eitt konkret og effektivt tiltak.

For kvar person som flyktar, blir det vanskelegare å gjenreise samfunnet. I Kobanê såg eg ingen moralske peikefingrar mot dei som reiser. Men alle kjenner samanhengane: Kvar lærar som flyktar, betyr dårlegare undervisning for elevane som blir igjen. Dette får fleire foreldre til å reise, fordi dei vil det beste for ungane sine. Kvar lege som reiser, betyr dårlegare helsestell. To av dei tre sjukehusa i Kobanê vart øydelagde i krigen mot Daesh. Ingeniørar, fagarbeidarar, sjukepleiarar og legar trengst for å få nye sjukehus i drift.

Dei som har minst å rutte med, flyktar sjeldan langt. Dei som har pengar, kan reise langt. Ofte har dei høg utdanning. Samfunnet blir utarma. Slik er det.

Ei gjenoppbygging i Kobanê og i andre delar av Rojava kan bli innleiinga til å byggje opp resten av Syria. Det vil gi håp. Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen kan gå i spissen – viss dei ikkje synest at unødvendig utarming av Rojava er greitt.

Erling Folkvord skriv frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og grenseområda mot Syria. På trykk i Dag og Tid, 01.04.16

SHADADI: – For kvinnene var frigjeringa frå Daesh som å kome frå mørkret og ut i lyset.

Orda kjem frå ei av dei arabiske kvinnene eg møter i Tal Abyad. Grensa mellom Syria og Tyrkia går tvers gjennom byen. Det store spørsmålet er om frigjeringa kan vare.

Liknande utsegn har eg møtt mange gonger denne veka på rundreise i den nordlege delen av det fleirkulturelle Syria. Her er det best å hugse på den gamle fjellvettsregelen om å lytte til erfarne fjellfolk. Da er det nokså trygt. Både reisemåte, kosthald og innkvartering varierer. Sjølv trivst eg best når eg får låne ei flatseng heime hos gjestfrie menneske. Det blir lange kveldar i godt lag.

Frigjering

– Vi likte ikkje Assad, og for oss var det ei frigjering då al-Nusrah tok kontrollen her for fleire år sidan. Men da Daesh kom i februar 2014, vart det verre enn i Assad-tida. Mykje verre. No er vi glade for at Daesh er ute av Shadadi.

Eit tjuetals menneske som sit rundt oss på fortauet, stadfestar med ord og kroppsspråk at dei er samde med den tilårskomne arabaren som seier dette. Dei pratar og eg lyttar, medan vi drikk te rett utanfor huset til han og familien. Shadadi ligg nær grensa mot den Daesh-kontrollerte delen av Irak.

Våren er vakker på det endelause slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Bøndene i landsbyane rundt Shadadi produserer korn og sauekjøt. Første påskedag tar ein av soldatane oss med ein tur på flatlandet utanfor byen. Det 300 meter breie jordet som ligg framfor meg, verkar fredeleg. 2016 kan bli eit godt år.

Døde soldatar

Men det grøne området eg ser på, er ikkje lenger eit jorde. Dette er ingenmannsland ved frontlinja mellom Daesh og SDF – Dei demokratiske styrkane i Syria. Vi er mindre enn to mil utanfor byen. Brått oppdagar eg tre små jordhaugar ute i det vårgrøne graset. Dei er ikkje så langt unna. Da ein av soldatane gir meg kikkerten sin, ser eg kva det er: tre døde Daesh-soldatar.

– Dei bryr seg ikkje eingong om å ta med seg sine døde, seier den erfarne soldaten.

SDF-soldatane skaut dei tre for seks dagar sidan. Dei var ein del av eit større Daesh-åtak.

– Daesh styrte Shaddadi i to år – fram til 26. februar, seier turkmenaren Talal Ali Slou.

Han er pressetalsmann for SDF og presis med tal, datoar og andre detaljar: SDF frigjorde byen etter harde kampar i ti dagar. SDF drap 275 Daesh-krigarar, tok 9 til fange og mista 20 av sine eigne.

Arabisk by

Shadadi er i hovudsak ein arabisk by. Nesten alle er muslimar. Lågmælte naboar i ein utkant av byen fortel om kvardagen med Daesh:

– Eg og ein ven rusla i byen. Daesh høyrde og mislikte ein kommentar han kom med. Dei fengsla meg og drap venen min.

Andre legg til:
– Heimane våre vart som opne fengsel. Kvinnene kunne ikkje gå ut utan burka.
– Daesh sa offentleg ifrå at dei la ut miner mellom husa våre, både i byen og i landsbyane. Men dei sa ikkje kor minene er.
– Mange av venene våre fekk hendene kutta av. Daesh meinte dei levde eit syndig liv.

Eg får ikkje gi att namn. – No kan vi bevege oss fritt, men vi er framleis litt redde, seier han som oftast tar ordet.

Og eg forstår han. Dei oppsvulma lika i graset ved frontlinja varslar ikkje fred. Langvarig krig med uvisst utfall er meir sannsynleg.

Frigjeringa av Shadadi er eit hardt tilbakeslag for Daesh. Her gjekk hovudvegen for oljetransporten frå Daesh-land i Syria og til Mosul i Irak. Tankbilane køyrde så gjennom den kurdiske regionen i Irak og over grensa til Tyrkia. Dette gav store inntekter for Daesh. Og ikkje så reint lite til den kurdiske presidenten Mesud Barzani. Dei i Tyrkia som tok imot tankbilane og selde olja vidare, fekk òg sitt. Etter 26. februar har ikkje ein einaste tankbil køyrt Shadadi-ruta til Mosul. Men siste ordet er ikkje sagt. Store Daeshstyrkar har biti seg fast ved frontlinja rett utanfor byen.

Planar om fred

Chro Boran og eg kom til Rojava rett etter avslutninga av eit uvanleg møte. Arabarar, kurdarar, armenarar, turkmenarar, tsjerkessarar og assyrarar møttest i den vesle byen Rimêlan. 155 personar laga planar for ei fredeleg framtid. Dei vil ikkje ha ein ny stat, men vedtok ein plan for å opprette Den demokratiske føderasjonen av Rojava og nordlege Syria. Samtidig delte dei seg i sju komitear. Sett utanfrå liknar dette på komitéinndelinga i Stortinget.

Forsamlinga valde eit interimsstyre på 33 personar. Kurdiske Hedya Yosef og arabaren Monsour el Sholom er likestilte leiarar. Ei kvinne og ein mann som er frå ulike etniske grupper, deler leiarvervet i komiteane. Makta blir dermed skeivt fordelt, til fordel for dei minste folkegruppene. Alle er ikkje glade for det.

Yosef og el Sholom feiar ikkje store og uløyste problem under teppet. Klantradisjonar står opp mot revolusjonære idear om ein ny type folkestyre. Hedya Yosef har møtt mange menn som ikkje vil gi frå seg retten til å ha fire koner. For kven skal ta seg av ungar, hus og matlaging viss mannen berre har éi kone og ho blir sjuk? Problemlista er lang. Dei to leiarane trur på tolmodig dialog, ikkje konflikt og valdsbruk.

Forsamlinga i Rimêlan gav interimsstyret og komiteane ein frist på seks månader. Da skal utkast til ei grunnlov for føderasjonen vere klar. Dei ønskjer at folka i andre delar av Syria skal starte liknande prosessar og lage sine eigne demokratiske føderasjonsordningar. Samtidig understrekar dei at dei alle er syrarar. Dei vil ikkje løyse opp staten Syria, korkje på kort eller lang sikt.

Om dei får til det dei vil, det er eit ope spørsmål. Vedtaka i Rimelân 17. mars 2016 kan for ettertida bli ståande som eit vendepunkt: starten på ei ny tid for dei mange folka i Syria. Ingen ting er avgjort. Eitt er dei likevel sikre på: President Assad i Damaskus, Daesh-kalifen i Raqqa og president Erdogan i Tyrkia er redde for at eit folkestyre av dette slaget får fotfeste og riv grunnen vekk under den makta dei to har i dag.

Vantru og syndige

Kalifen med det blodige rullebladet hatar kurdarane fordi dei er vantru og syndige, og fordi dei flytter makt frå kvinner til menn. President Erdogan hevdar på si side at kurdarane er terroristar som vil lage sin eigen stat. Han ser bort frå at den politiske praksisen til dei kurdiske organisasjonane i Tyrkia etter hundreårsskiftet ikkje gir grunnlag for påstanden hans.

Ein av arabarane på fortauet i Shadadi legg ikkje fingrane imellom når han med få ord samanliknar Daesh-kalifen og president Erdogan i Tyrkia:

– Dei er som statsleiaren på ein mynt. På den eine sida har han skjegg. På den andre sida er han glattbarbert.

Harde ord, om eg som er tilreisande utlending, skal bruke norsk målestokk. Men kommentarane eg ser og høyrer, tyder på dei fleste liker at han spissformulerer det mange av dei har kjent på kroppen.

– Vi fører kampen mot Daesh i samarbeid med våre internasjonale allierte, seier SDF-pressetalsmannen.

Han nemner ikkje at samarbeid av dette slaget sjeldan er gratis. Ein av politikarane seier dei ønskjer velkomne alle som vil slåst mot terror. Ho stadfestar at USA akkurat har opna den første flybasen i Rojava. Om nokre veker står den neste klar til å ta i mot amerikanske fly.

Dette kan bli eit nytt problem, viss ikkje USA for første gong byggjer flybasar i Midtausten for å skape folkestyre og fred.

Her er artikkelen som PDF. 

Leserinnlegg på trykk i Dagsavisen 24.02.2016 

Den tyrkiske utvisinga av journalist Silje Kampesæter har endra medieomtalen av Tyrkia. Redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten beskrev nylig hvordan Erdogan-regimets overgrep forsterkes, og påpekte at Tyrkia «med deprimerende systematikk» går feil veg.

Dette må sees i sammenheng med krigen i Syria og Tyrkias veldokumenterte støtte til IS (Islamsk Stat). Siden sommeren 2014 har også norske medier beskrevet de bestialske metodene IS bruker. For å skremme og for å rekruttere legger IS ut bilder på sosiale media av henrettelser og av lemlestede lik. Det er berettiget å snakke om IS-fascisme.

De siste ukene har president Erdogan i Tyrkia tatt i bruk lignende metoder. På kort tid har politi, soldater og spesialstyrker drept mer enn 100 personer i den kurdiske byen Cizre, nær grensa mot Irak og Syria. Fire sykehus hadde fram til mandag (15.2. ) tatt imot 115 døde. Likene var så forbrent at pårørende kun klarte å identifisere 10 av dem.

Også Erdogans fotsoldatar legger nå ut bilder på sosiale medier. Først var det forbrente lik som ikke var gjenkjennbare. 11. februar gikk de et steg videre. En død kvinne hadde tydelig merker etter tortur. Da drapet var fullført, ble kvinnen avkledd og plassert ute på gata. To bilder av henne ble lagt ut på sosiale medier.

President Erdogan, som lar sine underordnede bruke slike IS-metoder, er Norges nære NATO-allierte. Og dessverre hadde redaktør Stanghelle helt rett da han skrev: «Alt dette velger de europeiske demokratiene å lukke øynene for. »

Vi ber statsminister Erna Solberg åpne øynene. Hun må enten si hvorfor slike metoder er nødvendig eller kreve tiltak både i FN og i NATO for å stanse president Erdogans terror.

Seher Aydar og Erling Folkvord, Arbeidsutvalget Solidaritet med Kurdistan 

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 16. februar.

Kjære ambassadesekretær Emre Hotalak.

Takk for at du 3. februar svarte på mitt innlegg: Stopp krigen mot kurderne (Klassekampen 27. januar). Dialog er viktig. Det gjelder også i den forferdelige situasjonen befolkningen nå gjennomlever i kurdiske områder i Tyrkia. Troen på dialog for å finne politiske løsninger var grunnlaget for det kurdiske freds- og forhandlingsinitiativet i mars 2013, for ikke å nevne at samme dialog-tankegangen var premisset bak «Dolmabahce-overenskomsten» fra februar 2015 som president Erdogan allerede i mars 2015 underkjente og avviste.

I april 2015, besluttet Tyrkias ledelse å innføre fullstendig isolasjon for livstidsdømte Abdullah Öcalan, den politiske lederen som to år tidligere utløste fredsprosessen. Så tapte president Erdogan valget i juni 2015. Og bare noen uker etterpå startet Tyrkia en ny krig mot kurderne. Nå har den tyrkiske regjeringen i ti måneder nektet Öcalan enhver kontakt med familie, advokater , politikere eller andre han ønsker å møte. Alle som kjenner forholdene i Tyrkia, vet at Öcalan er en  nødvendig deltaker i en fredsprosess. Er det redelig å bruke Öcalan til fredssamtaler når det passer regjeringens valgkamp-klokke, og ignorere hans viktige rolle når krigen passer dem best?

Du skriver at du ble trist da du leste mitt innlegg. Vi er mange som er triste . Jeg har lest listen med navnene på 315 sivile som ble drept av tyrkiske styrker fra 12. juli 2015 til 5. Februar 2016: Navn, alder, dødsdato, drapsmetode og stedet der drapet skjedde. Vi som har venner og slektninger på denne listen, er triste.

Akkurat da jeg søndag kveld, 7.februar skulle gjøre ferdig dette svaret til deg, kom nyheten om en ny massakre i Cizre i en kjeller der mange var innesperret. Den statseide TV-kanalen TRT meldte at statens sikkerhetsstyrker hadde «nøytralisert 60 terrorister.». Fram til fredag 12. november hadde 84 forbrente lik blitt hentet ut fra tre kjellere og bragt til sykehus i nabobyene. De er så forbrent og maltraktert at de fleste bare kan identifiseres med DNA-prøver. Jeg kjente en av de døde. Tyrkiske staten dreper først folk vi er glad i og kaller det en vellykket operasjon. Den som hører telefonsamtalene som de hjelpetrengende i disse kjellerne hadde med utenforstående parlamentarikere og andre, blir ikke bare trist, men også sjokkert og moralsk indignert. Føler Hotalak moralsk indignasjon over de hjelpetrengendes endelige skjebne?

Vi bør snakke sammen. Krig må ta slutt. HDP (Folkenes demokratiske parti), som er det tredje største partiet i Parlamentet, har gjentatt og gjentatt at de ønsker å gjenoppta fredsprosessen som ble brutt i fjor. Alle kurdiske organisasjoner har samme ønske.

Jeg ber deg om et klart svar:

Mener du at den tyrkiske regjeringa nå bør si ja til en gjensidig våpenhvile slik at konflikten mellom den tyrkiske staten og den kurdiske befolkninga kan løses med fredelige forhandlinger?

Seher Aydar, leder Solidaritet med Kurdistan

Tyrkias statsminister Ahmet Davutoğlu beskyldte YPG for gårsdagens angrep i Ankara som etterlot 28 mennesker døde og 64 andre såret.

En av PKKs grunnleggere og ledere, Cemil Bayik, sier han ikke vet hvem som sto bak gårsdagens angrep.
– PKK ønsker ikke å gå i krig med Tyrkia, sier han.

I en uttalelse sier YPG General at de ikke har noen linker til angrepet, og bemerket at Davutoğlu har lagt frem denne anklagen for å legge til rette for en offensiv mot Rojava og Syria. YPG understreker at de ikke har hatt noen form for militær aktivitet mot den tyrkiske staten på tross av alle angrep og provokasjoner.

Vi publiserer den fulle teksten til uttalelsen.

Statement by YPG General Command;

«As is known to our people and the public opinion, Rojava revolution has entered its 4th year. As YPG forces, we are protecting our people in Rojava region from the very first day on. Under challenging conditions, we are protecting our people from barbaric gangs such as ISIS and Al-Nusra. Countless states and media outlets have repeatedly reported about the support Turkey has been providing to these terrorist groups. Apart from the terrorist groups attacking us, we as YPG have engaged in no military activity against the neighboring states or other forces. Despite all its provocations and attacks on Rojava border, we have acted with historic responsibility and never retailated Turkey. During the past 4 years, Rojava is the safest area of Turkey-Syria border, and there has been no military action conducted by our side during this period. This truth is best known to the Turkish military and AKP government. They are deliberately distorting the truths and holding us responsible for the explosion in Ankara.

We would like to reiterate our message to the peoples of Turkey and the world; We have no links to this incident. It is not specific to this case alone, as we have never been involved in an attack against Turkey. The Turkish state cannot possibly prove our engagement in any kind of attack on their side because we were never involved in such an action. Turkish Prime Minister Davutoğlu’s remarks «Ankara attack was conducted by YPG» is a lie and far away from the truths. With this statement, Davutoğlu wants to pave the way for an offensive on Syria and Rojava, and to cover up their relations with the ISIS which is known to the whole world by now.

As People’s Defense Units-YPG, we state once again that we have no links to the explosion in Ankara, and we call upon all neighboring states and forces to respect the Rojava revolution and will of peoples.»