Erling Folkvords artikkel på trykk i Dag og Tid 23. september 2016.

– Hundretals sivile kunne ha overlevd portforbodet i Cizre, viss Tyrkia berre hadde vorti utsett for høveleg diplomatisk press. Parlamentsmedlem Faysal Sarıyıldız ordla seg slik da han sist  måndag møtte Menneskerettskommisjonen i FN.

Cizre er ein av dei vakre byane langsmed Tigris, ikkje så langt unna grensa til Syria. Sist vinter var Faysal Sarıyıldız frå Det demokratiske folkepartiet (HDP),  i Cizre alle dei 79 dagane med  portforbod. Han var augevitne til massakrane og retta appellar til europeiske parlamentarikarar. Alt var fånyttes. Portforbodet var ein del av president Erdogan sitt svar etter valnederlaget 7. juni 2015.

Sarıyıldız sin tale til Menneskerettskommisjonen  reiser fleire spørsmål: Kva slags krig fører Tyrkia mot kurdarane? Korfor står den norske regjeringa framleis bakom ein alliert som fører ein slik krig?

Krigane i Midtausten i dei siste 25 åra har mest handla  handla om råderetten over olje og gass. Den tyrkiske krigen mot kurdarane handlar om noko anna. Augevitnet Faysal Sarıyıldız  kan kanskje gi ein peikepinn om kva dette andre er:

• Politi og soldatar drap 257 menneske i løpet av dei 79 dagane med portforbod i Cizre. 24 av dei var born.
• Sarıyıldız minna om dei desperate appellane frå dei 143 som hadde søkt tilflukt i tre kjellarar i byen. Dei fekk ingen svar. Soldatane følgte ordre og brente dei levande.
• Han fortalde om tyrkiske soldatar som sende skotsalvar mot han og andre da dei 20. januar prøvde å hjelpe skadde sivile slik at dei kunne få legehjelp.
• Sarıyıldız er frå området og kjende sjølv dei fleste som vart brent til døde. Fleire vart aldri identifisert. Sikker identifikasjon var uråd fordi soldatane hadde partert dei brente kroppane.

Den langvarige  tyrkiske krigen er ikkje retta berre mot dei som lever. President Erdogan fører og krig mot dei døde. Eg trur han gjer det for å krenke dei som lever.

Respekten for martyrane er ein del av kurdisk kultur. Martyrane har ofra livet for kurdisk fridom. Du ser nesten alltid eit eller fleire martyrbilete på veggen når du besøker ein familie i Kurdistan. Martyrbileta viser vørdnad for dei som ga sitt eige liv i kampen for dei som lever vidare. I alle delane av Kurdistan finn du den same haldninga: Vørdnad for martyrane.

Gravskjendingi Kandil

Den tyrkiske regjeringa har eigne metodar for å krenke både martyrane og dei etterlatne. I lag med Jan Erik Vold og andre vener frå Norge besøkte eg for ein del år sia eit utdannings- og mediesenter i Kandil, lengst nord i Irak. Ein minnelund for falne geriljasoldatar gjorde inntrykk på meg. Små, men forseggjorte minnesmerke med namn og persondata for kvar martyr. I ein enkel minnehall  såg vi portrettfoto av alle. Unge kvinner som berre vart atten eller nitten år. Menn som møtte døden etter at dei hadde fylt femti. Vi besøkte berre ein av minnelundane. Tusentals geriljasoldatar har ofra livet.

Tyrkia gjennomførte eit vellykka åtak kort tid etter vi var heime i Norge. Erfarne pilotar. Presisjonsbombing. Berre bombekrater var igjen der det hadde stått vakre og personleg utforma minnesteinar.

Dette var ikkje eit eingongstilfelle. For tre år sia såg eg resultata av eit liknande åtak. Tyrkiske soldatar øydela ein annan minnelund. Denne gongen brukte dei ikkje fly. Soldatar og pansra køyrety var nok. Denne minnelunden i Bagok-fjella, hadde nettopp vorti oppkalla etter ein geriljasoldat som mista livet nokre veker før åtaket. Frå Bagok-fjella er det nokre få mil til grensa mot Syria.

Likskjending i Bagok

Soldatane brukte tunge køyrety. Dei velta gjerdet og knuste gravstøttane. Øydela alt som kunne fortelje at det hadde vori ein minnelund her. Helikoptra flaug lågt over området for å sikre at ingen skulle forstyrre dei som krenka gravfreden.

Soldatane hadde ordre om å gå hardt til verks. Ei overflatisk øydelegging av minnelunden var ikkje nok. Dei åpna grava til geriljasoldaten som nettopp hadde vorti gravlagd. Ein av dei tilsette i kommunen fortalde meg at offiseren som hadde kommandoen, hevda at dei hadde ordre om å ta den døde med til Ankara – for nærmare undersøkjing.

Krig mot kultur

Terrororganisasjonen Daesh øydela i fjor ein del av kulturminna i Palmyra. Søyleradene og området rundt dei står på FN si verdsarvliste. Ikkje rart at vandalismen fekk medieomtale. Ikkje rart at arkeologar og kulturhistorikarar var sjokkert. Krig mot dei som lever i dag, er ikke nok for Daesh. Kalifen i Raqqa fører og krig mot menneska sin felles kulturarv.

For tre veker sia vart grensebyen  Nuseybin i Tyrkia utsett for noko liknande. Byen, som ligg på det frodige slettelandet mellom Eufrat og Tigris,  heitte Nisibis for 2000 år sida. Jacob frå Nisibis grunnla  Nisibis-skolen i år 350. Undervisninga omfatta tre fagfelt: Teologi, filosofi og medisin. Ruinane etter Nisibis-skolen har ikkje vorti tatt like godt vare på som søylegangane i Palmyra. Men dei er der. Med litt restaureringsarbeid kunne dei ha vorti eit minnesmerke over eit intellektuelt nybrottsarbeid som få kjenner til.  

Tyrkiske styrkar øydela delar av Nuseybin  for åtte-ni månader sia, samtidig som massakrane gjekk føre seg i Cizre.  Nisibis-ruinane låg i Kanika, den bydelen som vart mest øydelagd.

2. september kom tyrkiske styrker enda ein gong til Kanika. No hadde dei med seg bulldosarar, tunge anleggmaskinar og lastebilar. ANF-News rapporterte at dei tyrkiske bulldosarane jevna Kanika med jorda. Lastebilar frakta restane av dei knuste husa og ruinane frå Nisibis-skolen ut av byen.

Båda Tyrkia og Daesh fører krig mot menneskeverd og kulturarv. Daesh tar opp eigne brotsverk på video og legg det ut på internett. Tyrkia ser seg best tent med å unngå medieomtale.

Forstår vi vår eiga  samtid?

Historia gjentar seg ikkje. Det er ikkje lett å fatte  kva eit diktatur eller terrorvelde i samtida kan utvikle seg til. Ragnar Vold som var utanriksmedarbeidar i Dagbladet på 1930-talet, var eit unnatak. Han forstod utviklingstrekk i  den tida han levde i. Han ga ut  boka Tyskland marsjerer i  1934, året etter at Adolf Hitler kom til makta.  Vold dokumenterte kva Hitler og hans menn sjølv sa om korleis dei skulle forandre Tyskland og Europa. Han let Hitler og nazismen presentere seg sjølv med eigne ord.

Ein utanriksmedarbeidar i Aftenposten svara med fnysande kritikk: «Han (Vold) vet hverken hvad Tyskland eller nazismen er for noget, og det fins som bekjent intet man er sintere på enn det man ikke forstår det kvekk av.»  No veit vi både at Vold hadde  rett og at svært få tok varslinga hans på alvor i 1934.

Situasjonen i dag er sjølvsagt annleis. Men kanskje finst det og noko som liknar?  I Stortinget er det i dag knapt nokon som snakkar om Tyrkia som eit diktatur. Våre folkevalde snakkar heller ikkje om massakrane i Cizre. Dei oppfører seg om dei aldri høyrde appellane frå augevitne og parlamentarikarkollega Faysal Sarıyıldız. Dei ter seg som om dei ikkje veit at tyrkiske styrkar i løpet av dei siste ni månadene har ivadert  to av nabolanda og ser ut il å bli verande der.  Dei stiller ikkje spørsmålet om kven det er som marsjerer i dag.

Du kan laste ned hele artikkelen som PDF- fil her:

Dag og tid- artikkel

Jan Bojer Vindheim, som sitter i landsstyret til Solidaritet med Kurdistan, har skrevet bok om Kurdistan. Fra bokomslaget:

Endelig kommer det ei bok på norsk som gjengir det kurdiske folks historie, og forklarer kurdernes situasjon idag.

Kurderne i Midtøsten figurerer stadig i nyhetsbildet. De kjemper for sine rettigheter i Syria og Irak, i Tyrkia og Iran. Men hvem er disse kurderne og hva vil de?

Denne boka skildrer det kurdiske folks historie fram til idag. Forfatteren beskriver situasjonen i de ulike landene der kurderne bor – det området de kaller Kurdistan – og forklarer hva de mange kurdiske partiene er enige og uenige om.

40 millioner kurdere i Midtøsten mangler en egen stat, men spiller en sentral rolle i kampen mot islamistisk terror. Både i Syria og Irak er det kurdiske styrker som står i første rekke i kampen mot ISILs nådeløse jihadister,.

Men noen kurdere anses som terrorister, og kurdiske byer i Tyrkia angripes med artilleri og stridsvogner, av landets egen hær.

Hvordan har kurderne havnet i denne situasjonen, og hva er det egentlig de vil? Dette forklarer Jan Vindheim i boka «Kurdistan stiger fram»

Dette er ei bok som gir nødvendig bakgrunnsinformasjon om en viktig faktor i det urolige Midtøsten.

Boka kan kjøpes direkte fra forfatter eller i en hvilken som helst bokhandel. Det blir presentasjon av boka i Trondheim 31. august på Ivar Matlaus bokkafé og i Oslo 5. september på Eldorado. Mer om boka kan du lese på bokas Facebook- side her.

Facebook- eventen for demonstrasjonen, som UngKurd arrangerte, for å få Abdullah Öcalan løslatt ble av Facebook slettet hele to ganger. Aktivister som delte eventen ble utestengt fra Facebook i flere dager.

Seher Aydar, leder i Solidaritet med Kurdistan, ble intervjuet om sensuren Facebook driver i Klassekampen torsdag 18. august. Her kan du lese hele intervjuet:

Innlegg i Dagsavisen 28. juli

Takk til Rune Aale-Hansen som i Dagsavisen onsdag viser korfor «vi trenger Røde Kors og Røde Halvmåne mer enn på lenge.» Begge organisasjonane har nasjonale avdelingar. Eg har derfor eit spørsmål til rette vedkomande i Røde Kors: Kor lang tid skal det gå før Røde Kors får i gang samarbeid med Kurdiske Røde Halvmåne (Hevya Sor) i den sjølvstyrte delen av Syria? Det kurdiske namnet på landsdelen er Rojava. NATO-landa har sia 2012 handheva ein humanitær blokade av Rojava. Humanitær hjelp kjem ikkje fram. NATO gjer på dette punktet akkurat det som president Erdogan i Tyrkia ber om.

Men Røde Kors er ikkje NATO. Sia 2012 har eg vori i denne delen av Syria tre gonger og har sett hjelpehovet. Det er heilt naturleg at Røde Kors i Norge har eit nært forhold til den norske regjeringa, uavhengig av regjeringa sin partifarge.

Men er det derfor naturleg og nødvendig at Røde Kors oppfyller den tyrkiske presidenten sitt ønskje om humanitær boikott av kurdiske Røde Halvmåne i den sjølvstyrte delen av Syria.?

Erling Folkvord, medlem av arbeidsutvalet i Solidaritet med Kurdistan

Leserinnlegg av Mustafa Sarikaya. Har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

Jeg kom til Norge for å delta på et todagers seminar organisert av Kurdisk Kulturforening. Etter anmodning fra tyrkiske myndigheter om utlevering, ble jeg anholdt 28. januar 2016. Jeg satt fengslet i nesten 4 måneder.  19. mai 2016 ble jeg løslatt under kontrollerte forhold, og 6.-7. juli skal Tyrkias utleveringsbegjæring behandles i Moss tingrett.

En kurdisk politiker har aldri, etter anmodning fra Tyrkia via Interpol, sittet så lenge i fengsel i Europa, eller blitt utlevert. Behandlingen av denne saken får en til å lure på om dette nå er i endring eller om norske myndigheter har latt seg påvirke av tyrkiske myndigheter.

I 2009 ble jeg ettersøkt i Tyrkia fordi jeg har brukt min demokratiske rett til å drive politikk til å støtte kurdernes kamp for frihet og demokrati. Hundrevis av mine partikollegaer fra DTP (Det demokratiske folkepartiet), som er et lovlig politisk parti, ble arrestert og satt i fengsel. Jeg unnslapp arrestasjon, men ble etter arrestasjonsraidet i april 2009 ettersøkt for «KCK virksomhet» (Koma Civaken Kurdistan /Unionen av kurdiske samfunn). Arrestasjonene ble gjennomført for å hindre kurdere i å drive politikk og dermed eliminere de dynamiske kreftene som var for en fredelig og demokratisk løsning på kurdersaken.  Fetullah Gulen-bevegelsen hadde interesse av å øke konflikten med kurderne for å styrke egen maktposisjon, og stod bak arrestasjonene i 2009. Dette har Erdogan senere benyttet i sin kamp mot opposisjonelle og kurdere.

Denne antidemokratiske maktkampen har sitt grunnlag i fiendtlighet overfor kurdere, og har ført til at hundrevis av kurdisk-tyrkiske politikere og lærde er blitt arrestert og fengslet eller tvunget i eksil. Jeg er selv en av de hundrevis av politikerne som ble ettersøkt 14. april 2009 og måtte i 2010 forlate landet. Jeg satt fengslet i Tyrkia i perioden 1984-2004 og i løpet av disse 20 årene både opplevde jeg og var vitne til, tortur.

Jeg befant meg i en situasjon der jeg ikke kunne drive politikk i mitt land, og jeg risikerte tortur og død, dette tvang meg til å forlate landet. Den tyrkiske staten, via Interpol, satte i gang et internasjonalt søk etter meg. Jeg reiste til sør-Kypros og søkte politisk asyl som ble innvilget.

Jeg har, etter dette, deltatt på kurdiske kulturaktiviteter, seminarer og konferanser i forskjellige europeiske land.  Dette har vært mitt bidrag til mitt folks kamp for demokrati og nasjonal status. I de fleste europeiske land jeg har besøkt har jeg opplevd ulike problemer på grunn av Tyrkias etterlysning. Jeg har blitt tatt i forvaring i korte perioder. Bortsett fra i Italia, hvor jeg var arrestert i 13 dager, har disse forvaringene ikke vart i mer enn i et par timer.

Alle disse situasjonene med arrestasjoner og varetektsfengsling har endt med frifinnelse på grunn av min politiske asylstatus i EU-landet Kypros. Min asylstatus ble jo innvilget nettopp på bakgrunn av den internasjonale etterlysningen fra den tyrkiske stat, og jeg kan ikke returnere til Tyrkia.

28. januar 2016 ble jeg tatt i forvaring i Norge, og jeg møtte i retten dagen etter. Moss domstol endte på samme konklusjon som i de andre europeiske domstolene jeg har møtt. Påtalemaktens påstand om tre ukers forvaring ble avslått. Det ble først og fremst lagt vekt på at forholdene rundt min asylsak i Kypros skulle presiseres og for dette fikk påtalemakten frist på fem dager. Det ble bestemt at hvis det ikke var forhold rundt asylsaken min på Kypros som skulle tilsi at jeg skulle holdes i forvaring, så skulle jeg settes fri.  Dato for ny høring etter fristen på de fem dagene ble satt.

Så langt var alt normalt i domstolprosess, men i høringen fem dager senere hadde saken utviklet seg til noe helt annet.  Til tross for rettens avgjørelse, hadde ikke påtalemyndigheten gjort noe forsøk på å innhente informasjon om asylsaken i Kypros. Tyrkias utleveringsbegjæring ble vektlagt og det bedt om en ny tre-ukers frist. Denne situasjonen fortsatte i nesten fire måneder mens jeg ble holdt i varetekt.

Jeg var altså blitt tvunget til å forlate Tyrkia fordi mine rettigheter til å kjempe for frihet og demokrati var blitt tatt fra meg. Men i Norge, dette landet som med rette høster internasjonal anerkjennelse når det gjelder rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene, har jeg også nå blitt forhindret fra å drive politikk i nesten fem måneder. Jeg kan fortsatt verken reise fritt eller bruke retten til å fritt drive med politikk.  En person som blir fratatt retten til å drive med politikk er ikke et fritt menneske.

I rettshøringene er det ikke tatt hensyn til min status som politisk flyktning i et EU-land, nemlig Kypros, en begrunnelse basert på innholdet i Tyrkias utleveringsbegjæring ble heller ikke nevnt. I høringene har det bare blitt informert om at «man har etterspurt Tyrkia om dokumenter»,- «det tar tid med oversettelsen av disse» og dessuten at det på grunn av rømningsfaren fortsatt behov var for å holde meg i varetekt. I utleveringsbegjæringen Tyrkia har sendt finnes det ingenting som kan betraktes som en forbrytelse i henhold til norsk lov. Min demokratiske kamp og arbeid i det lovlige partiet DTP er betegnet somterrorrelatert aktivitet av tyrkiske myndigheter, og brukt som begrunnelse for at jeg skal ha begått en forbrytelse. At jeg ikke har gjort noe ulovlig har påtalemyndighetene nå bekreftet etter fire måneder.

Hendelsesforløpet får en til å lure på om det ikke ligger en politisk innblanding i denne saken.

Min mistanke om politisk innblanding ble styrket fire dager før høringen, som skulle finne sted 28. april 2016. Aktor ringte da min forsvarer og opplyste om at jeg ville bli satt fri under kontrollerte forhold.  I den forbindelse trengte jeg å oppgi navn og adresse til den personen jeg skulle bo hos. Henvendelsen kom altså fra aktor. Men to dager senere gikk aktor bort fra dette ved å si at «ingenting nytt har skjedd i saken».  Det bekymrer meg at aktor insisterer på å hale ut tiden.  Rettsaken der Tyrkias utleveringsbegjæring vil bli behandlet, avholdes 6. og 7. juli 2016 i Moss tingrett

Den tyrkiske stat under R. Tayyip Erdoğans styre bruker alle metoder for å eliminere sine motstandere, først og fremst det kurdiske folket. Han trekker landet inn i en katastrofal situasjon, og truer, undertrykker og eliminerer både det kurdiske folket, intellektuelle, menneskerettighetsaktivister, forfattere, kort sagt alle som er imot hans diktatur. Bare i løpet av det siste året er kurdiske byer bombet med fly, og tusenvis av sivile kurdere er blitt drept. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner sier at nærmere en million kurdere nå er internt fordrevne i Tyrkia. Dette er Tyrkias virkelighet i dag.

I en tid der R. Tayip Erdogans neo-ottomanske drømmer drar landet og regionen mot en katastrofetilstand, skal en norsk domstol behandle min utlevering til Tyrkia.

Som aktivt medlem av den kurdiske politiske bevegelsen er jeg en av dem som helt fra begynnelsen av så hva som i virkeligheten lå bak R.Tayip Erdogan og den tyrkiske statens politikk. Jeg prøver derfor å bidra til en effektiv og demokratisk opposisjon gjennom politisk arbeid..  Den tyrkiske stat betegner meg som en «terrorist», slik alle opposisjonelle systemkritikere blir betegnet.  Til tross for at det ikke kan vises til terrorhandlinger i mitt virke, er jeg altså blitt en internasjonalt ettersøkt person gjennom Interpol. Det er helt åpenbart at tyrkiske myndigheter vil hindre meg i å drive med politikk i utlandet også. Det er velkjent at Tyrkia gjennom Interpol prøver å slå sine politiske motstandere ut av spill. I de fem månedene jeg har vært i Norge har jeg sett at Tyrkia  dessverre lykkes med dette. Norske myndighetes behandling av denne saken stemmer ikke overens med inntrykket av en stat som står for solidatitet med de svake, rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Det er med rette grunn til bekymring.

Mustafa Sarakaya

Se også sak med Seher Aydar på NRK om saken: «- En udemokratisk prosess»

Tyrkiske styrker har utvidet sin brutalitet til enda flere områder i Kurdistan.

Kort tid etter at portforbudet ble erklært i byen Lice, og 39 nabolag i området, begynte en ny operasjon ledet av kampfly og helikoptre. Disse brukes til å omringe og brenne ned fjell, skog og store deler av landsbyer i Lice. De grønne områdene som er på over titusener av hektar er brent ned til aske sammen med vingårder og frukthager som tilhører landsbyboerne. Folk som prøvde å slukke brannen ble hindret av voldelige militære. Folk er nå tvunget til å flykte til andre steder – mer enn 500 000 mennesker har allerede blitt fordrevet fra sine nabolag i de siste årene og er i dag både hjemløse og arbeidsledige.

Regjeringen i Tyrkia prøver å dekke over sine krigsforbrytelser ved å sette opp militære soner som hindrer folk i å komme inn i området, for eksempel journalister, sivile organisasjoner og representanter fra de ulike politiske partiene.

Norge, FN og andre relevante institusjoner og organisasjoner bør legge press på den tyrkiske regjeringen slik at forbrytelsene mot menneskeheten stoppes. Hvis ingenting blir gjort vil det føre til enda mer humanitær tragedie og ødeleggelse av store naturområder i de kurdiske områdene.

HDP har laget denne filmen som viser bilder fra  og under ødeleggelsene i Cizre av den tyrkiske staten. Den har engelsk tekst. Sterke bilder.

Lifting the legislative immunities of HPD members is a coup against the will of peoples and the consolidation of one-man rule

On May 20^th, 2016, under extreme pressure of President Erdoğan, the Grand National Assembly of Turkey (GNAT) lifted the parliamentary immunity of 138 lawmakers through a provisional Constitutional amendment. This became possible with the joint efforts of an anti-Kurdish Turkish nationalist alliance formed among the ruling AKP, the Nationalist Movement Party (MHP), and the so-called “social democratic” Republican People Party (CHP). This motion specifically targets the Peoples’ Democratic Party (HDP), paving the way for the prosecution of its 53 of 59 MPs with groundless accusations.

The HDP represents Kurdish political opposition and other marginalized ethno-religious communities, women, labor and ecologist/environmentalist groups who came together around values of pluralist democracy, peace, justice and equality. Despite the antidemocratic 10% election threshold, murder of our members, mass arrest and imprisonment of thousands of our party executives, members and electorate, hundreds of physical attacks on our offices, and constant criminalization and scapegoating, the Erdoğan regime failed to prevent us from entering the parliament in the elections on June 7^th and November 1^st, 2015.

The lifting of parliamentary immunities should be understood as a political coup to exclude the Kurds and other marginalized peoples represented by the HDP from the parliament. This coup is also a firm step to replace Turkey’s already weak parliamentary democracy with a “Turkish-type presidential system” in which the legislative, executive and judiciary powers are monopolized by the President himself.

In 1994, parliamentary immunity of Democracy Party’s (DEP) Kurdish MPs was lifted and they were sent to prison under the pretext of “fighting terror.” Rather than resolving it, excluding the Kurds from the parliament did aggravate the Kurdish conflict in Turkey, costing the country tens of thousands of human lives in the following years. Twenty-two years later, the Erdoğan regime is repeating the same grave mistake. In a political climate in which anybody critical of the President Erdoğan is branded as a “traitor,” “terrorist” or “supporter of terrorism,” the closure of parliamentary representation to the Kurds would only increase authoritarianism, political unrest, violence, and polarization.

The HDP will continue its democratic struggle against authoritarian policies of the Erdoğan regime. Given the manipulation of law as a punitive mechanism against elected Kurdish mayors, journalists, pro-peace academics, or the citizens alleged to have “insulted the President,” we do not expect the courts to be fair to HDP deputies. After all, the decision of the GNAT has nothing to do with the law; it is a political decision that violates the Constitution and the law itself.

The lifting of immunities and possible exclusion of HDP deputies from the parliament is in essence a political choice between democracy and authoritarianism, between peace and war; forcefully imposed upon the peoples of Turkey by the Erdoğan regime. In this critical context, we invite all persons and institutions embracing universal democratic values to meticulously observe the political and legal process in Turkey and stand in solidarity with our struggle against this totalitarian attack on the HDP and the political future of the country.

Sincerely,

Eyyup Doru
HDP Representative in Europe

—