Solidarity greetings to Peoples Equality and Democracy Party (DEM) 

Postet den av

In their efforts to solve the Kurdish Question through democratic and peaceful means Solidarity greetings to Peoples Equality and Democracy Party (DEM) 

On behalf of Solidarity with Kurdistan Norway

February 2024 

It is well known that the lack of a political solution to the Kurdish question continues to affect not only the Kurdish people, but all of Turkey and the wider region.  

Since the founding of the Kurdish party HEP in the 1990s and the calls by the imprisoned Kurdish leader Abdullah Öcalan, political forces among the kurdish people have called for an end to hostilities and sought peaceful negotiations between the Turkish government and Kurdish liberation movement. These cals have been met by continued hostility and repression by the Turkish state.  

This repression was seen during the last national election in Turkey, during spring of 2023, when the legal party HDP was obstructed in their efforts to participate with their candidates and to campaign freely. The public opinion and political parties in Norway will closely observe the situation in the period leading up to the local elections in Turkey on the 31th of March. We are alarmed by further attempts to imprison and intimidate candidates and elected representatives of DEM. The situation resembles the outrageous harassment of HDP, in which the former leaders have been imprisoned for six years while still awaiting their final trial, despite demands from the HUman Rights Court of the European Council calling for their release.  

Both the repression of legal political parties, and the isolation of Abdullah Öcalan needs to end in order to restart the process towards a peaceful political solution to the Kurdish question.  

Solidarity with Kurdistan, Norway, will continue our efforts in mobilizing election observers for the March 31th local election, and express our support for the European Delegation organized by DEM for February 19-21th. We are happy to see that Norwegian MPs are able to join in supporting DEMs right to participate freely in the election.  

In solidarity. 

Solidarity with kurdistan, Norway

Truls Offerdahl Strand and Stina Bergsten – Co leaders 

Fakkeltog for alle politiske fanger i Tyrkia!

Postet den av

Appell fra Aram Zaheri – Nestleder i Rødt Oslo, under markeringen av 25-årsdagen for kidnappingen av Öcalan den 15.02.2024 i Olso

Kamerater!
Det er 25 år siden lederen av det kurdiske arbeiderpartiet Abdullah Öcalan ble arrestert. Öcalan ble arrestert for å ha stått opp mot det tyrkiske fascistiske regimet. Et regime som knebler all ytringsfrihet, som ønsker å stilne kravet om selvråderett for det kurdiske urfolk.

Öcalan har sittet i isolasjon i 25 år. 25 år uten kontakt med omverden, familie, partikollegaer, det er tortur.
Det er en skam at norske myndigheter ikke engang klarer å være kritisk til behandlingen av en politisk fange som krevde kurdisk selvråderett.
Det er en skam at norske myndigheter i stedet spiller på lag med staten, Tyrkia, som over 100 år har undertrykket urfolk og nasjonale minoriteters rettigheter, enten de er kurdere, armenere, arabere eller grekere.

Tvangsassimileringsprosessen skjer fortsatt i dagens Tyrkia.
Man skulle tro at regjeringen gjenkjenner undertrykkingen det kurdiske folk utsettes for og sanksjonerer, eller i det minste protesterer overfor Tyrkia.
Men nei, tvert imot har Norge inntatt rollen som Tyrkias alliert. Et regime som fengsler journalister fra den frie pressen. Et eksempel er den tyrkiske journalisten Osman Kavála for å være kritisk mot den tyrkiske regjeringen.

Kamerater, jeg er både kurder og palestiner, jeg vet hva vårt folk går igjennom. Og det er mange likheter i vår frigjøringskamp og den undertrykkelsen vi møter.
Vår ytringsfrihet blir slått ned når vi kritiserer dagens tyrkiske regjeringen, slik som de gjorde med Mazlum Doğan og som de gjør nå med de tidligere co-lederene av HDP Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ som var folkevalgt i det tyrkiske parlamentet.
Vi vet alle sammen at Tyrkia knebler den frie pressen slik som Israel gjør mot den frie palestinske pressen.

Vi vet Tyrkia og Israel har full immunitet av vesten til okkupere og annektere land til urbefolkningen slik Tyrkia gjør i Rojava og Israel gjør i Vestbredden og Øst-Jerusalem uten konsekvenser.
Vi vet at tortur mot journalister, politiske fanger og aktivister skjer i tyrkiske fengsel.

Kamerater, vi vet også at et undertrykt folk alltid vil kjempe. Vi kjemper i Palestina, i Kurdistan, i diaspora, som her i kalde Oslo. Og vi vil seire, for vi som bærer håpet og drømmen om friheten har historien på vår side. Vi krever at Öcalan settes fri, at politiske fanger får vende hjem til sine familier, at vårt språk, kultur og historie ikke bare skal fylle våre hjerter, men leve fritt i samfunnet.
Kamerater, den dagen vil komme, vi vil tenne Newrozbål over hele Kurdistan og rope Biji Kurdistan.

Den tyrkiske krigen i Irak som få snakkar om

Postet den av

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.  

Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet. 

Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq

Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.  

Parti og klanar  

Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.  

Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og  store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.  

Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK). 

For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»  

Hjelp frå USA 

Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.  

Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar.  Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå. 

Tyrkias rolle  

Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.  

Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.  

President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år.  Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»  

Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok. 

Korfor reagerer ikkje Irak? 

Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.  

Nummer 150 

Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.  

28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.  

Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar. 

Draumen om «Stor-Tyrkia» 

For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.  

Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland? 

Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.

Stortingets jesidi-debatt

Postet den av

(15. feb. 2024)

Innlegget er hentet fra nettsiden til Jan Bojer Vindheim som tidligere har skrevet om saken her.

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordskonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Stortinget svikter jesidiene

Postet den av

Av Jan Bojer Vindheim (mdg) – og styremedlem i Solkurd

Flertallet i utenrikskomiteen ville ikke være med på at IS har utsatt  jesidiene i Irak for folkemord, og ville heller ikke innhente mere kunnskap om det som har skjedd, da et representantforslag fra MdG  ble  behandlet  den 30 januar i år.

Begrepet folkemord har kommet høyt på dagsorden gjennom Den internasjonale straffedomstolen, ICJ, sin behandling av Israels krigføring i Gaza. Det springende punktet er intensjon. Overgrepene må utføres «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Straffedomstolen gjengir en rekke uttalelser fra israelsk hold som tyder på at Israel har en slik hensikt i Gaza. Tidligere har den samme domstolen slått fast at det har foregått folkemord i Rwanda og Bosnia. Folkemord er altså i høyeste grad et reelt fenomen.

Domstolen behandler bare forbrytelser begått av stater, og har derfor ikke drøftet overgrepene til IS mot jesidier eller andre. Men mange andre organer har slått fast at  angrepene mot jesidiene nettopp hadde til hensikt å ødelegge denne etno-religiøse minoriteten.

FNs granskningskommisjon UNITAD rapporterte i 2016 at IS i sine angrep på jesidiene hadde brutt samtlige punkter i Folkemordskonvensjonen. Jihadistene massakrerte tusenvis av mannlige jesidier og tok mer enn 6000 kvinner til fange. De ble solgt som sexslaver. Flere tusen er fortsatt savnet. IS ødela også systematisk jesidiske helligdommer og minnesmerker. Den åpenbare hensikten var å utslette jesidiene. I blant annet Sverige, Nederland og Tyskland er derfor tidligere IS-krigere blitt dømt for medvirkning til folkemord på jesidiene.

FNs utsending til Irak, UNAMI, konkluderer slik: 

“[…] ISIL also expressed its intention in relation to either annihilate the Yezidi, either by killing them or forcibly converting them. In many cases, the intent to destroy the Yezidi as a group ca be inferred not only from the acts themselves and their circumstances, but also from statements and positions openly taken by ISIL.” 

Utenrikskomiteens flertall ønsker ikke å ta stilling til kjernen i saka. De skriver «Komiteen merker seg statsrådens presisering om at spørsmålet om hvorvidt det foreligger et folkemord bør overlates til domstoler, ikke til politiske myndigheter». Komiteen ønsker altså verken å slå fast at folkemord har funnet sted, eller å skaffe seg kunnskap om hva som har skjedd, og fortsatt skjer. 

Denne beslutningsvegringen kommer i et merkelig lys av at mange andre parlamenter har erkjent at jesidiene er rammet av folkemord. Det gjelder EU-parlamentet, og land som  Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.   

Stortinget har imidlertid en sjanse til å rette opp dette, når saka behandles i plenum den 15 februar.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. feb.

Se her for å lese en oppdatering om denne sakens drøftelse på Stortinget den 15. feb.

Pressemelding fra den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria-regionen

Postet den av

Norsk oversettelse:

I årevis har den tyrkiske staten ført en folkemordskrig mot folket i Nordøst-Syria (NES), og ignorert alle internasjonale lover og normer, og gjentatte ganger begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Disse barbariske angrepene og aggresjonen er ikke basert på noen begrunnelse og tar ikke hensyn til noen skikker eller lover. Den tyrkiske staten fører en svidd jord-politikk for å ødelegge regionen vår og gjøre den til et historisk arnested for konflikter som vil vare i flere tiår, slik tilfellet var under det osmanske riket og de påfølgende fascistiske regjeringene i Tyrkia. Det er den syriske nasjonale plikten og den moralske og humanitære forpliktelsen til alle aktive krefter i Syria og de juridiske og humanitære organisasjonene og organene å innse farene ved disse pågående angrepene på våre regioner og deres negative konsekvenser og innvirkning lokalt og på hele regionen . Denne aggresjonen, som kveler mulighetene for løsning og stabilitet, er ikke annet enn en tilnærming til utslettelse og ødeleggelse. Den er rettet mot verdiene og moralen som det internasjonale samfunnet holder seg til, og undergraver sikkerheten og stabiliteten i våre regioner, som fortsetter å kjempe mot terrorisme. Den retter seg mot enheten til Syria og dens suverenitet ved å angripe infrastrukturen og serviceinstitusjonene til NES.

Siden 12. januar 2024 har Tyrkia iverksatt 73 angrep. I følge General Administration of Oil and Hydrocarbons lanserte den tyrkiske hæren syv luftangrep på oljestasjoner, rettet mot fem steder, som følger:

  • Al-Sawediya-stasjonen i Derik ble målrettet av mer enn 10 missiler under et luftangrep, noe som forårsaket betydelig skade på stasjonen.
  • Awda oljestasjon i Tirbespiyeh-distriktet ble mål for tre luftangrep.
  • Tafla-raffineristasjonen i Derik ble utsatt for to luftangrep, som forårsaket store og alvorlige skader på raffineriet og gjorde det helt ute av drift.
  • Gire Beri-raffineriet i Tirbespiyeh-distriktet ble bombet og forårsaket store skader på raffineriet.
  • Den tyrkiske hæren bombet også varehus for vedlikehold av oljefeltene og elektrisitetsstasjonen i byen Rmelan i Derik-distriktet.
    Når det gjelder krafttransformatorstasjonene, startet den tyrkiske hæren syv luftangrep, ifølge energikontoret, og de var som følger:
    Kobani: Den tyrkiske hæren startet to raid på kraftstasjonen, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og mer enn 400 landsbyer.
    Ain Issa: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i sentrum av distriktet, i tillegg til mer enn 250 landsbyer.
    Amuda: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 90 landsbyer.
    Tirbespiyeh: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 190 landsbyer.
    Qamishlo: Krafttransformatorene og stasjonene ble utsatt for gjentatte bombardementer, noe som resulterte i et strømbrudd i mer enn 70 % av byen, i tillegg til byens landsbygd.
    Al-Darbasiyah: Elektrisitetstransformatorstasjonen i distriktet ble bombet i morges, noe som resulterte i et strømbrudd i distriktet og det omkringliggende landskapet.

Den tyrkiske hæren bombet også fem sjekkpunkter som tilhørte de indre sikkerhetsstyrkene, hvorav tre var i Al-Jazira Canton og to i Ain Issa-distriktet, ifølge data fra innenriksdepartementet.
Den tyrkiske hæren bombet 45 sivile anlegg og hjem i løpet av de siste 48 timene.
De tyrkiske luftangrepene resulterte i skader på seks borgere, to i Amuda-distriktet og fire i Darbasiyah-distriktet, ifølge data fra helsekommisjonen.
Den tyrkiske hæren bombet, med tungt artilleri, landsbygda i Tal Tamr-distriktet, landsbygda i Manbij by og Al-Shahba-distriktet. Det er foreløpig ikke mottatt noen nyheter om skadeomfanget forårsaket av bombingen.
Den tyrkiske hæren bombet også syv landsbyer i Zarkan-distriktet i kantonen Al-Jazira.
Vi bekrefter at den tyrkiske staten ikke vil oppnå sine mål gjennom disse aggressive angrepene fordi viljen og beslutningen til vårt folk, som vi henter vår styrke fra, er tilstrekkelig til å forpurre alle planer og politikk mot våre regioner.
Vi oppfordrer folket vårt, i alle deres forskjellige samfunn, til å fortsette å uttrykke sine holdninger angående den tyrkiske statens aggressive politikk mot våre regioner. Responsen fra vårt folk har vært tydelig gjennom deres fortsatte motstand mot de tyrkiske angrepene og deres store deltakelse i begravelsesseremoniene som ble holdt for martyrene. Vi må heve nivået på vår kamp og motstand mot massakrene og ødeleggelsene begått av den tyrkiske staten mot våre folk og regioner.


Demokratisk autonom administrasjon i Nord- og Øst-Syria-regionen

15. januar 2024

Tyrkias juleangrep rettet mot Nord- og Øst-Syrias sivile tjenestefasiliteter og infrastruktur

Postet den av

Tyrkiske angrep er ikke uvanlige, men Tyrkia iverksatte en kraftig opptrapping i begynnelsen av oktober.  Dette varte i noen uker, før en kan si at de var tilbake på «vanlig» nivå.

Fra første juledag har Tyrkia trappet opp sine angrep på Rojava på nytt. Tyrkia bruker samme metoder mot den sivilbefolkningen her som Israel bruker mot palestinerne. Omfanget er mindre, men det er intens og presis bombing rettet mot sivile mål.

Her er lenke til en oppdatert rapport fra RIC (Rojava Information Center) om tyrkiske bombeangrep (fly og droner) i Nord og Øst Syria de siste dagene: https://rojavainformationcenter.org/2023/12/update-turkeys-christmas-airstrikes-targeting-nes-civilian-service-facilities-and-infrastructure/

RIC er en pålitelig informasjonskilde med oppdatert informasjon og nyheter om det som skjer i området: https://rojavainformationcenter.org/

Vi er ikke døde, men vi lever ikkje heller

Postet den av

NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023

Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria.
Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda.
Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.

Nord og Aust Syria: Oransje er det sjølvstyrte området. Dei samanhengande raude felta er okkuperte av Tyrkia. Raude og blå stjerner er tyrkiske luft- og granatåtak mellom 5. og 10. oktober. Kjelde: RiC

Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia.
No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar».
Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt.
Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.

FLYKTA MED HUSDYR
Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra.
– Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt.
– Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa.
– Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane.
Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.

Wa Shaw Kani er den største av tre leirar for interne flyktningar frå Serê Kaniyê. Foto: Sebastian Backhaus

OKKUPASJON
Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre.
At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia,
som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh.
Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.


VELORGANISERT
Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn.
Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.

Khunat Ahmed er sjefen for dei 38 helsearbeidarane som jobbar for Kurdiske raude halvmåne i leiren. Foto: Erling Folkvord


FLEIRKULTURELL
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk.
Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.


OKKUPERT BY
– No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som
trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren
har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.

Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.


BY MIDT I KRIGEN
Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka.
Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet.
Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.


TIL Z’RGAN LIKEVEL
Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen.
Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte?
Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.


Dette er litt av det eg såg:
■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til.
■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn.
■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste.
■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba.
■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole.
■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing.
■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust.
■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar.
Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.

– Eg går ikkje på skole. Skolen min er bomba, seier denne 12-åringen i Z’rgan. Tyrkiske bomber har øydelagt dei tre skolene i bydelen hans. Foto: Erling Folkvord

FLEIRE KRIGAR
I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.

President Erdodan viser hovudforsamlinga i FN 24. september 2019 eit kart der eit 30 km breitt belte han ønskjer å okkupere i Syria, er markert. Ein «fredskorridor», som han kalla det. 15 dagar seinare tok den tredje invasjonen i Nord-Syria til.



FORTSATT FRYKT FOR INVASJON

Postet den av

Tyrkia får fritt bombe Nord-Syria når all oppmerksomhet er rettet mot Gaza, sier kurderleder.

Av: Peter M. Johansen, Brussel

Artikkelen er hentet fra Klassekampen, publisert den 14. desember

TYRKISKE ANGREP
Tyrkia har okkupert deler av Nord-Syria i tre offensiver siden 2016 og truer med en fjerde bakkeinvasjon.
Operasjon Eufrats skjold i al-Bab, fra 24. august 2016.
Operasjon Olivenkvist i Afrin og Manbij, fra 9. august 2018.
Operasjon Vårfred i Aleppo, Hasakah og Raqqa i oktober 2019.
Omfattende drone- og flybombing i Rojava i november 2022.

Siden september har Tyrkia intensivert sine fly- og droneangrep mot de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria. President Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger varslet om nye innrykk på bakken i områdene som styres av den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria, forkortet til AANES.

Etter Gaza-krigen, hvor Erdogan har engasjert seg voldsomt verbalt og brutt normaliseringsprosessen med Israel, har situasjonen i Nord-Syria gått fullstendig under radaren.

Erdogan har god trening i å manøvrere i geopolitiske­ gråsoner. Han har i mange­ år presset EU gjennom flyktning­avtalen, han presser Sverige i spørsmålet om Nato-medlemskap, og han manøvrerer mellom USA og Russland. Hans plassering av Tyrkia på det internasjonale kartet fôret en stortyrkisk nasjonalpatos, og var høyst sannsynlig årsaken til at han vant valget i mai.

Bomber Rojava-modellen

Asya Abdullah er en av lederne av det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD) – i et toleder-system som blir praktisert i alle ledd av den politiske modellen som gjelder i det autonome området. Klassekampen møter henne under den attende Tyrkia/EU- og Midtøsten-konferansen i EU-parlamentet i Brussel.

– Frykter dere for at de regionale konfliktene som nå utspiller seg, vil få ringvirkninger for forholdene i de kurdisk-dominerte områdene i Syria?

– De siste tyrkiske angrepene har rammet økonomien vår hardt. De vil ikke bare ødelegge infrastruktur og folks daglige liv. Tyrkia er ute etter å skape nye strømmer med flyktninger og demografiske endringer i områdene de okkuperer, sier Abdullah.

Til daglig oppholder hun seg i de kurdisk-dominerte områdene i Syria, som kalles Rojava. Hun anslår at om lag halvparten av økonomien er rammet av angrepene, som også krever to–tre liv nesten hver dag.

– De bomber oss fordi vi fortsett er der. Bokstavelig talt 24 timer i døgnet. De angriper våre institusjoner, den modellen som kan være løsningen for et framtidig Syria.

Demografisk rulett

Tyrkia har hatt planer om å bosette en million syrere i regionen. Det har lenge vært stille om det, men det pågår fortsatt, forteller Asya Abdullah.

– Det skjer i to faser: Det blir opprettet nye landsbyer eller at gamle landsbyer blir utvidet. Og det skjer ved at familier blir sendt inn over grensa fra Tyrkia. Antallet øker for hver dag.

– Hva med opplysningen om at Tyrkia plasserer palestinere som har bodd i flyktningleirer i Syria, i det okkuperte Afrin i Syria med hjelp av penger fra Qatar?

Det er tydelig at Asya Abdallah blir berørt av spørsmålet, og hun kvier seg for å svare. Situasjonen i Palestina hviler tungt over bordet i det mesopotamiske kultursenteret som deler hus med AANES i Brussel.

– Jeg kan ikke bekrefte det, sier hun.

Men det fins en stiplet linje mellom Tyrkia og Qatar og Hamas og Det muslimske brorskapet.

– Det som teller, er at de som kommer til Afrin, ikke er fra Afrin, men driver de fra Afrin ut. De som kontrollerer Afrin i dag, er jihadister som Tyrkia har satt inn ved hjelp av Syrias nasjonale hær (SNA), sier hun og legger til:

– Det er de som tjener på det. Det er ikke palestinernes feil. Det fins ikke problemer mellom palestinere og kurdere; vi er brødre og søstre. Det er Erdogans politikk som skaper problemene.

Åpner for IS

Asya Abdallah kommer med en advarsel: De konstante tyrkiske angrepene åpner rom og skaper muligheter for Den islamske staten (IS) til å komme tilbake. Angrepene rammer Syrias demokratiske styrker (SDF), den væpnede militsen som utgjør forsvaret av det autonome området i Syria.

– Når Tyrkia bomber, følger IS opp med aksjoner. Uten tyrkiske angrep hindrer våre sikkerhetsstyrker at IS er aktive. Men Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes, sier Abdallah.

Tyrkias bombinger er i interessene til Assad-regimet i Damaskus og Irans og iranskstøttede sjiamilitser, mener PYD-lederen.

– Deres strategi har hele tida vært å skape konflikter mellom SDF og lokale klaner i Deir az-Zur og mellom kurdere og arabere og andre minoriteter.

«Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes.»— ASYA ABDULLAH, PYD

Det autonome området i Syria dekker om lag fem millioner mennesker.

Interessespillet

– Sverige har innstilt støtta til Rojava. Har dragkampen mellom Tyrkia og Nato om Sveriges medlemskap påvirket andre lands holdning til det autonome området og SDF?

– Krigen i Ukraina angår ikke oss. Vi respekterer at Sverige vil bli medlem av Nato. Det er deres politikk. Og det gjelder for andre land også. De har alle sine interesser; det handler ikke om oss, sier Abdallah og legger til:

– Men Sverige og andre land kan opptre annerledes og bedre. Når Tyrkia er ferdig med Sverige, vil de forsøke å legge press på andre. Dette er vi godt kjent med. Så ja, vi er overrasket.

Stormaktspolitikk

Forhandlingene har ikke ført fram. Kurderne har aldri fått plass ved bordet der det snakkes om Syria, verken i FN-regi i Genève eller i Kasakhstan.

– Alle går sammen om å beseire oss, og de lager avtaler som retter seg mot oss ut fra deres ulike interesser, konstaterer Asya Abdullah.

Det samme gjelder i høyeste grad USA, mener hun.

– Det er vi fullstendig klar over. USA handler ut fra sine interesser og strategi – og det vil de fortsatt gjøre. Tyrkia finner sin rolle innenfor den rådende situasjonen. USA sier at de er mot de tyrkiske angrepene, men bare å si det, er ikke nok.

– Har Russland røde linjer overfor Tyrkia?

– Bare når det gjelder de russiske basene i Syria.

Ber om løsninger i Midtøsten

Postet den av

Det kurdisk-tyrkiske partiet i Tyrkia ber om en helhetlig fredsløsning for hele Midtøsten

Peter M. Johansen, Rivas-Vaciamadrid

Publisert i Klassekampen 23. nov.

KURDISK KABAL

  • Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
  • Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
  • I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
  • Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.

Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.

– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?

– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.

Viktigere enn noen gang

Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.

Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).

– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.

Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.

– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.

Kobanê-prosessen

Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).

– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.

De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.

Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.

Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.

Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.

Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.

– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.

Historiske paralleller

Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.

USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.

Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.

Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.

Kurdiske stemmer

I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.

– Hvordan ble valget i mai oppsummert?

– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.

Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.

Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.

Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.

Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.

– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.