Erdogans krig mot HDP og kurderne i Tyrkia

Dagen før landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan inviterer vi til et digitalt seminar om represjonene og angrepene på kurderne i Tyrkia. 

HDPs Europarepresentant, Devris Cimen, vil delta den første timen, sammen med Stortingsrepresentantene Mani Hussaini fra Arbeiderpartiet og Truls Drevland Lund fra Rødt, Oda Sofie Heien fra SVs internasjonale utvalg (som er prosjektleder for SVs parti-til-parti prosjekt med HDP i Tyrkia, og MDGs utenrikspolitiske talsperson Carl Johansen
Første del av møtet vil foregå på engelsk. Andre halvdel på norsk, hvor parti-representantene også kan delta om de ønsker og har tid.

HDP-representanten vil først innlede i ca 15 min. Han vil redegjøre for den aktuelle situasjonen i den omfattende forfølgelsen av kurderne i Tyrka og den pågående prosessen for å kriminalisere og utestenge det 3.største partiet, HDP. Bl.a. om de omfattende unntakstilstandene i flere hundre kommuner i Sørøst Tyrkia, hvor tusenvis av HDP tillitsvalgte er fengslet, inkludert de fleste av deres valgte ordførere.  

Representantene fra Stortingspartiene vil kort kommentere og stille spørsmål til Cimen, og redegjøre for hva partiene kan bidra med for å støtte HDP og kurdernes forsvarskamp mot forfølgelsene. Øvrige deltakere på webinaret kan også, før HDP-representanten forlater møtet, stille han spørsmål. Vi følger så opp dette i debatten den siste timen, om tiltak som  Solidaritet med Kurdistan og andre som solidariserer seg med kurderne kamp for sine rettigheter kan ta.

Alle medlemmer i Solidaritet med Kurdistan har fått tilsendt link for deltakelse. Alle som ønsker å delta, men som ikke er medlemmer i organisasjonen kan melde seg på ved å sende en mail til solidaritetmedkurdistan@gmail.com

Fikk du ikke med deg utstillingen om Jesidiene i Trondheim og Oslo?

Du kan se den digitalt HER

https://www.facebook.com/events/3237255713180281?ref=newsfeed

Initiativet «Forsvar folkeretten» organiserer en Dagskonferanse.

De skriver på sin nettside:

Mens andre lands forbrytelser blir straffet med tunge sanksjoner, møtes Israels brudd på internasjonal rett kun med verbal kritikk. Den israelske okkupasjonen av palestinske områder har nå vart i 55 år, og blokaden av Gazastripen er inne i sitt 15. år. Den 23. desember 2016 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2334 som krever respekt for 1967-grensene og en øyeblikkelig byggestans av de israelske bosettingene. Likevel fortsetter israelske myndigheter sin rettsstridige politikk uten å bli ansvarliggjort. Hvorfor eksisterer det en slik forskjellsbehandling, hvordan og på hvilket grunnlag kommer sanksjoner i stand? Hvilken effekt har de?

På konferansen deltar Michael Lynk, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen på okkuperte palestinske territorier, Åsmund Aukrust, første nestleder av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Ingrid Fiskaa, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Sverre Lodgaard, forsker ved NUPI, Kari Veiteberg, biskop i Oslo bispedømme, Terje Einarsen, jusprofessor og styreleder i ICJ-Norge, Susan Power, Head of Legal Research and Advocacy at Al-Haq, Mads Harlem, advokat og folkerettsrådgiver, Astrid Willa Eide Hoem, leder av AUF, Kathrine Fauske, nestleder av Internasjonalt utvalg, LO i Norge og Kjell Brygfjeld, advokat og initiativtaker av Forsvar folkeretten.

For påmelding, gå til dere nettside:

Se : https://forsvarfolkeretten.no/2022/02/27/dagskonferanse-5-april-i-oslo-sanksjonering-av-land-som-bryter-internasjonal-rett/

Den 15. februar 2022 er det 23 år siden en tyrkisk spesialdomstol dømte Abdullah  Öcalan til døden. Senere omgjort til livstid. Öcalan var da leder av PKK – Det kurdiske arbeiderpartiet. 

Den 11. februar 2022 var det 32 år siden sørafrikanske Nelson Mandela ble løslatt etter 27 år i fengsel. Storparten av tida satt han på fengselsøya Robben Island.

I 1964 ble Mandela dømt til livstidsstraff. Da hadde han i fire år vært leder av Umkhonto we Sizwe (Nasjonens spyd). Dette var den væpnede fløyen av ANC – den ledende organisasjonen mot apartheid-regimet. Lenge etterpå ble det kjent at han også var hemmelig medlem av kommunistpartiet.

I forsvarstalen sin 20. april 1964 sa Mandela bl.a.:

Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for frigjøringen av det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves, så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for.

Mandela holdt sin neste offentlige tale noen timer etter han ble løslatt i 1990:

At vi ble tvunget til bevæpnet kamp i 1960, og dermed opprettet ANCs militære gren (Umkhonto we Sizwe) var en ren forsvarsreaksjon mot apartheidstatens vold. De faktorer som gjorde væpnet kamp nødvendig den gangen, eksisterer imidlertid fortsatt i dag. Vi har intet annet valg enn å fortsette kampen. Vi uttrykker håp om at et klima som bidrar til en forhandlingssituasjon snart kan komme i stand, slik at det ikke lenger vil bli behov for fortsatt væpnet kamp.

Mandela skapte et slikt klima. Han var en omstridt forsoningens mann i kampårene fram til apartheid-regimet var knust. Han ble Sør-Afrikas første svarte president. 

Öcalan sendte en kondolanse etter at Mandela døde i 2013. Han skrev at han var på vei til Sør-Afrika for å søke politisk asyl da CIA i 1999 kidnappet han. Da var Mandel fortsatt president i Sør-Afrika.

Mandelas liv fram til løslatelsen i 1990 ligner mye på Öcalans liv fram til i dag. I dag er han naturlig nok ikke PKK-leder lenger. Livstidsfangen ansees derimot som en folkeleder for flere enn kurderne. For president Erdogan og hans mange støttespillere i og utenfor Tyrkia er han en terrorist, akkurat som Mandela var. Washington Post avslørte for noen år siden at Mandela stod på USAs hemmelig terrorliste fram til 2008.

Det er tid for både å støtte kravet om å fjerne PKK fra EUs og USAs terrorlister og å kreve at Abdullah Öcalan løslates.

Kan vi samle så brei støtte at Öcalan blir løslatt før han i 2026 har sonet like lenge som Mandela?

Erling Folkvord, landsstyremedlem i SolKurd.

.

.

Appell ved Beth Hartmann:

For et år sida sto vi på Youngstorget for å hedre og minnes de tre feministene som ble drept i Paris for 9 år sida, og krevde at myndighetene i Frankrike skulle gjenoppta saken mot de to gjenlevende MIT-agentene som har tilstått mordene på de tre feministene Sakine Cansiz, Fidan Dogan og Leyla Sâylemez.

En av dem, Ömer Güney døde av hjernesvulst kort tid før saken hans skulle opp og de to han visstnok samarbeidet med blei i 2020/21 drept i et tyrkisk flyangrep da de var sammen med et titalls andre i en fjellhule i PKKs varetekt.

Drapene på de tre feministene var et angrep på alle feminister og et forsøk på å bli kvitt dem som aktivt vil kjempe for kvinners og kurderes frihet. Og flere kvinner enn Sakine, Fidan og Leyla har blitt utsatt for vold og drap.

Deniz Poyraz blei etter å ha vært holdt som gissel drept i 2021. Garibe Gezer blei forvist til Kandira fengsel og etter systematisk tortur og seksuelle overgrep funnet død på cella si.  Også i 2021.

Den tyrkiske staten har lenge sett på de prokurdiske partiene som en trussel. Öcalan blei tatt i 1999 og sitter fortsatt fengsla på øya Imrali.

Erdogan spiller på flere hester samtidig.

Erdogan har fra han starta sin vei mot makta på 1990-tallet samarbeida med dem som har kunnet hjelpe ham med å kvitte seg med prokurdiske partier og politikere.

Men han så seg nødt til å samarbeide med Öcalan i 2011 på Imrali og PKK i Oslo for å forsøke å få til en fredsavtale. I mars 2015 skreiv de en erklæring som inkluderte HDP. En erklæring som skisserte et veikart for å avslutte konflikten, men samtidig bygde han en allianse med det nasjonalistiske folkepartiet MHP i redsel for at fredserklæringa  skulle havarere. Jeg vil sitere Reportere uten grenser som har sagt dette om tilstanden  for ytringsfriheten i Tyrkia:

«- Å kritisere myndighetene, å være ansatt i et «mistenkelig» mediehus, å kontakte en sensitiv kilde eller til og med bare det å bruke krypterte meldingstjenester utgjør grunnlag for å fengsle journalister for terrorisme i Tyrkia».

Regjeringskritiske medier er stengt, journalister er fengsla. Hundrevis av HDP-politikere har blitt avsatt, fengsla og erstattet med feige medløpere som er lojale overfor staten.

Norge må reagere på denne behandlinga. Norske myndigheter kan ikke fortsette å gjemme seg bak at Tyrkia er med i Nato. Ingen land skal behandle sitt folk på denne måten.

 Utenriksminister, Anniken Huitfeldt må nå følge eksempelet fra sin svenske kollega og fordømme staten Tyrkias behandling av HDP, kurdere og statens angrep på demokratiet.

-Vi må fortsette kampen mot patriarkatet og de systematiske overgrepene på kvinner som kjemper for kvinners frihet.

Jan B Vindheim er medlem av landsstyret til Solidaritet med Kurdistan og har utgitt boka Kurdistan stiger fram.

Jan har en egen blogg der han blant annet tar opp spørsmål knytta til Kurdistan.

Her er lenker til flere innlegg på hans blogg. Les og Lær!

Jesidienes utfordringer og Norges manglende svar

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord

Opprørsvalg  og apati i Irak

Ett år hos PKK

Innledning på landsstyremøte i Solidaritet med Kurdistan 14. november av Jila Hassanpour.

Mange av Øst-Kurdistans problemer deles med resten av Iran inkludert voldsom inflasjon og en alvorlig økonomisk nedgang som har gjort store deler av samfunnet fattigere. Fortsettelsen av den omdiskuterte atompolitikken og mangelen på seriøs vilje til å løse atomsaken er den viktigste årsaken til den alvorlige økonomiske nedgangen i Iran og Øst-Kurdistan.

Politisk og økonomisk korrupsjon og den økende ineffektiviteten til Irans administrative systemer er andre årsaker til denne omfattende sosiale krisen.

Det iranske samfunnet er i en kontinuerlig bevegelsesmodus (klart for opprør). Hvis ikke Korona-epidemien hadde inntruffet etter de blodige landsomfattende protestene for to år siden, ville den sosiale bevegelsen mest sannsynlig ha gjenoppstått i løpet av kort tid.

Derfor ser noen på dette som en av årsakene til at den islamske republikken ikke vaksinerer befolkningen i samme grad som andre land i verden. Altså at både opinionen og en rekke analytikere mener at regjeringen ikke vil at koronaen skal ta slutt. Koronaen har gjort folk redde for offentlige samlinger. Dette er en velsignelse for et kriserammet system som Iran, og en vei ut av å møte bølgene av sinte demonstranter igjen, selv om det kan være midlertidig.

Men det er ikke noe tvil om at selv med denne mangelfulle vaksinasjonen er det alvorlige og åpenbare tegn på diskriminering av innbyggerne i Kurdistan. En av de laveste vaksinasjonsratene er i kurdiske områder.

På den andre siden har en annen viktig begivenhet de siste månedene funnet sted i den politiske og sosiale scenen i Kurdistan: luftangrepene og artilleriet til revolusjonsgarden i noen fjellområder i Sør-Kurdistan/Bashur som er mistenkt for å være baser for styrkene til opposisjonelle partier fra Øst-Kurdistan/Rojhelat.

De siste månedene har det islamske regimet annonsert at de vil angripe hovedkvarteret til kurdiske partier inne i Kurdistan-regionen i Irak. Hovedårsaken til de nåværende truslene mot Iran, i tillegg til de vanlige årsakene, går mest sannsynlig tilbake til tre viktige faktorer:

1 Regjeringens frykt for disse partienes organisering av den framtidige bølgen av protester.

2 Konkurranse med Tyrkia om innflytelsessfære/påvirkningsmuligheter i Kurdistan-regionen i Irak

3 Innflytelsen fra den pan-tyrkiske strømningen i de øverste rekkene av revolusjonsgarden og andre væpnede styrker i Iran og i de øverste beslutningssentrene i den islamske republikken.

De to første faktorene er kanskje ikke nytt for de fleste, men den tredje faktoren er svært lite kjent og blir sjelden lagt merke til.

Iran har en stor tyrkisktalende (aserisk) befolkning. I motsetning til kurderne har tyrkerne klatret til de høyeste styrenivåene i Iran og har kontroll over svært sensitive organer (selv den øverste lederen av regimet, Ali Khamenei, er aserisk). Tidligere har vi sjelden sett tyrkiske nasjonalistiske tendenser blant den aserisk-talende befolkningen i Iran. Deres iranske shiamuslimske identitet har dominert over deres tyrkiske identitet.

Men fra rundt 25 til 30 år siden begynte den tyrkiske regjeringen å spre pan-tyrkiske ideer blant denne befolkningen, og i mer enn et tiår nå har vi vært vitne til framveksten av en ekstremistisk og fremmedfiendtlig pan-tyrkisk bevegelse, som er tilknyttet Tyrkia. I alle deres gateprotester har dette vist seg i form av slagord der de nekter andre nasjoners eksistens. (Merk at kurdisk nasjonalisme aldri har brukt fremmedfiendtlige eller fascistiske slagord).

Disse ideene henter sin inspirasjon fra den ataturkiske fascismen, som anser den tyrkiske nasjonen som en utvalgt nasjon som har en naturlig rett til å herske over andre nasjoner i verden.

Faktisk er Tyrkia et opphavssted til fascismen. Ved siden av Mussolini og Hitler var det Mustafa Kemal Atatürk som la det teoretiske og praktiske grunnlaget for fascismen. Nå har noen av asererne/tyrkerne i Iran, som er ekstremt fiendtlige mot kurderne, perserne og armenerne, tatt over sensitive posisjoner og i noen tilfeller til og med fulgt opp Tyrkias interesser i Irans sentrale innenriks- og utenrikspolitikk.

Etter fjorårets krig mellom Aserbajdsjan og Armenia har en ny ånd blitt blåst inn i kroppen til denne svært fanatiske pan-tyrkismen, som har forsterket etniske spenninger i områder de deler med kurderne og perserne. Det har blitt så sterkt at de f.eks. drepte to helt vanlige kurdiske borgere i byen Naghade helt uten grunn. Og for noen dager siden angrep fire tyrkiske rasister i Bazergan regjonen nær byen Mako en 30-årig kurdisk mann mens han var på en restaurant og spiste mat, og drepte ham uten videre.

Dessverre er det ingen seriøs politisk eller intellektuell aktør blant disse menneskene som kan forhindre intensiveringen av pan-tyrkiske fascistiske bølger ved å kritisere fremmedfrykten som spres.

Med andre ord, i motsetning til Kurdistan, hvor moderne intellektuelle og politiske bevegelser, med et kritisk og generelt venstreorientert perspektiv, alltid har vært til stede i hjertet av samfunnet og alltid har forsøkt å berike den politiske kulturen i samfunnet i henhold til høye menneskelige idealer ved å presentere filosofisk og kritisk teori, har det aseriske samfunnet i Iran ikke hatt noe annet enn de generelle bevegelsene i Iran. De har ingen moderne og verdslige sosiale og intellektuelle bevegelser.

Dette har forhindret en intern kritikk av tyrkisk fascisme, og i mangel av en slik kritikk kan man til og med forvente en intensivering av det fascistiske og sjåvinistiske insttillingen til de pan-tyrkiske fraksjonene i Iran.

Nå ønsker elementene i denne bevegelsen, som er til stede i de øvre rekkene av den iranske hæren, å følge opp to hovedmål ved å dra Iran tilbake til krigen i Kurdistan:

1 Å svekke bevegelsene og partiene i Kurdistan gjennom det islamske regimet,

2 Gjøre den iranske opinionen og til og med beslutningssentrene opptatte med spørsmålet om Kurdistan for å få deres oppmerksomhet vekk fra Erdogans ekspansjonistiske mål, som nylig har forårsaket alvorlige spenninger mellom Iran og Republikken Aserbajdsjan og Tyrkia.

Erdogan og den nåværende tyrkiske regjeringen har en illusjon om å gjenopplive det osmanske riket. Selvfølgelig vil de aldri lykkes i å nå dette målet, men deres handlinger har ført til en «nasjonalisering» (ideologisk sett) av flere og flere Midtøsten-konflikter, inkludert forholdet mellom kurdere og aserere i Iran.

Utvilsomt vil politikken til den tyrkiske regjeringen gi et forferdelig slag til de syke kroppene til Midtøsten-samfunnene, selv om den allerede har forårsaket mye uopprettelig skade. Dette er uten tvil en av hovedårsakene til eventuelle fremtidige spenninger i Irans multinasjonale samfunn, som potensielt kan være svært farlig for Europa og verden som helhet. Vi må ha et strategisk og makroperspektiv på denne saken fra nå av.