Mandag 26 april kl 1200 åpner en fotoutstilling på Torget i Trondheim, viet til den etnoreligiøse minoriteten jesidiene. Den islamske stats angrep på jesidienes bosettinger rundt Sinjarfjellet i Irak fikk stor oppmerksomhet i 2014.Og da Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2018 fikk vi høre om hvordan islamistene tok jesidikvinner til fange, og brukte dem som sexslaver. Men jesidienes problemer er ikke løst. Hundretusener bor fortsatt i flyktningeleire, mens deres hjembyer ligger i ruiner. Årets utstilling i Trondheim består av tolv plakater som i tekst og bilder viser ulike aspekter av jesidienes tradisjoner og deres situasjon i dag. Plakatene vises også på nettstedet https://jesidiutstilling.wordpress.com/ Utstillinga er produsert av Trondheim Solidaritet med Kurdistan, i samarbeide med organisasjonene Joint Help for Kurdistan, Free Yezidi Foundation og Humanetisk Forbund. Trondheim Kommune har gitt økonomisk bistand.
I følge flere medier har lederen for De syriske demokratiske styrker (SDF) hatt et videomøte med Sveriges utenriksminister. De prata om sikkerhet, humanitære forhold og den generelle politiske situasjonen. Dette møter stor motstand fra Tyrkiske myndigheter.
Norske myndigheter har litt å lære av svenske med tanke på samarbeid med Nord og Øst Syria.
Hvis man har en time og tretten minutter til overs og kan lese engelske undertekster, er dette intervjuet med medlederen for Sammenslutningen av samfunn i Kurdistan (KCK) lærerikt om KCKs generelle strategi. Man kunne sågar si KCKs general-linje for kampen.
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner blei undertegna i mai 2011 i Istanbul.
Derfor har den fått navnet Istanbulkonvensjonen. Norge ratifiserte avtalen i 2017 og det betyr at vi formelt har tilslutta oss en internasjonal avtale og dermed blei avtalen en del av Norsk lov. Det er nå 34 land som har forplikta seg ved ratifikasjon av konvensjonen å følge opp avtalen. Det er veldig bra.
Men, I mars i år kunngjorde Tyrkia at landet trakk seg fra konvensjonen. Tyrkia vil ikke være med på hverken å forebygge eller bekjempe vold mot kvinner eller vold i nære relasjoner.
I 2014 var jeg i Amed i Tyrkia. Da fikk vi snakke med og møte fler kvinnefellesskap. Som f.eks. Kvinnefellesskap for studier, kvinnefellesskap for salg av sjøldyrka varer, krisesenter og kvinnefellesskap som nabohjelpsgrupper. Kvinnene sammen jobba seg fram til enighet om hvordan de ville ha det. Jeg forsto på disse kvinnene og vi kan jo bare tenke oss det sjøl at de fikk styrket sjøltillit gjennom arbeidet sitt og de fikk vist patriarkatet at de sto sammen som en slags hær.
SÅ har vel Erdogan og partiet hans tenkt seg litt om og forstått at de ikke er interessert i at kvinnene skal bli sterke og de trodde kanskje at kvinnene blei en trussel for dem. Staten Tyrkia arbeidet da mot å trekke seg fra denne avtalen og det ga de beskjed om i mars i år.
I 2019 var jeg også på tur i Amed. Denne gangen ville vi også prate med og treffe kvinneorganisasjoner. Vi traff en organisasjon med forkortelsen TJA som på engelsk heter free Women`s movement, på norsk blir det vel bevegelsen for frie kvinner. Denne bevegelsen er en 40 år gammel organisasjon som startet av og for kurdiske kvinner på landsbygda. Mange av dem var geriljasoldater. De første kampene var mot undertrykking fra staten og mot patriarkalske strukturer i familien. Jeg husker godt da jeg leste biografien til Sakine Cansiz om hennes kamp mot de patriarkalske strukturene hun og hennes kampfeller var utsatt for. De hadde kommet et godt stykke lenger enn det som blir beskrevet i boka «dødevaskeren» fra Irak. Det har vært en lang kamp. På turen i 2019 traff vi ikke igjen noen av kvinnefellesskapene fra 2014. Våre verter på denne turen hadde klart å skaffe oss en avtale med kvinneorganisasjonen Rosa. De tok dette navnet etter fler roser. Rosa Luxemburg, den kurdiske martyren Rosa og ikke minst alle de flotte kurdiske jentene som heter Rosa. De starta organisasjonen i 2018 for å fylle tomrommet etter de mange ulike kvinnesentrene som blei stengt eller forbudt etter kuppet i 2016. Rosa var da det eneste kvinnesenteret i Amed som ikke blei styrt av myndighetene. Myndighetenes krisesenter var ikke trygge for kvinnene . De oppfordret kvinner til å gå tilbake til mannen.
Det hadde vært en tydelig nedgang av tilfeller av vold mot kvinner før kuppet og unntakstilstanden. Etter kuppet så de en markant økning.
Amnesty rapporterte i 2020 om omfattende familievold mot kvinner i Tyrkia. Tvangsekteskap, ekteskap mellom barn, og æresdrap er de mest påfallende eksemplene.Studier fra Sørøst-Tyrkia viser at omtrent halvparten av alle kvinner ikke velger sin ektemann. Kvinner som blir tvunget til ekteskap er ofte mindreårige.
Tvangsekteskap kan involvere psykologisk mishandling, følelsesmessig utpressing og intenst sosialt press fra familie og omgivelser. I de mest ekstreme tilfeller omfatter det også fysisk mishandling, misbruk, bortføring og drap. Gjerningsmennene i disse tilfellene kan bruke tvangsekteskap som en utvei for å unngå straff. Det er også tilfeller der familien har solgt datteren sin via tvangsekteskap til prostitusjon. Andre tilfeller har vist at foreldre ikke har beskyttet barna mot seksuelle overgrep.
Alt dette kunne vært motarbeidet ved å innføre Istanbulkonvensjonen. Nå må alle kvinner i Tyrkia kjempe mot de gamle patriarkalske strukturene aleine og kan ikke i samarbeid med kvinner i andre land jobbe fram lover og regler som beskytter kvinner mot overgrep i de nære relasjonene.
Disse skoene vi ser her på bakken kan være symbol på alle de kvinnene som blir ofre for at Tyrkia har trukket seg fra konvensjonen.
I wanted to share the first online Global Kurdish Film Festival. It kicks off today and it’s free of charge. Here is the link to access over a hundred films: https://www.globalkurdishfilmfestival.com
I dette intervjuet på engelsk dekkes veldig mange sentrale temaer om dagens situasjon og om PKKs politikk. Cemil Bayik er medleder i KCK. KCK er fellesorganisasjonen for revolusjonære partier og hærer i Kurdistan, blant annet PKK og PYD. KCK kan oversettes til Sammenslutningen av samfunn i Kurdistan. Se Wikipedia.
I protest mot at Tyrkia trekker seg fra Istanbul-konvensjonen som handler om å motarbeide vold mot kvinner, arrangeres det en demonstrasjon førstkommende lørdag klokka 14.00 ved Trafikkanten i Oslo. Ta med et par damesko!
Uttalelse fra Solidaritet med Kurdistans landsmøte
Den 8. januar startet det iranske islamske regimet en massearrestasjon av kurdiske aktivister, miljøaktivister, forfattere og feminister i Øst-Kurdistan (på kurdisk Rojhalat). Blant de arresterte er studenter, lærere, journalister og kunstnere fra forskjellige kurdiske byer i Iran. Siden da har mer enn 138 kurdiske aktivister blitt arresterte av etterretningstjenesten til det iranske regimet. De pågående arrestasjonene og forfølgelsene av kurdiske aktivister trappes opp i skyggen av omfattende folkelige protester mot økt arbeidsledighet og de økonomiske, politiske og sosiale krisene under koronapandemien i Iran.
Til tross for de omfattende reaksjonene som har kommet forsetter forfølgelsen og arrestasjoner av aktivister i byer i Øst-Kurdistan. Samtidig som fattigdommen øker – 60% av befolkninga i Iran lever nå under fattigdomsgrensa. Istedenfor å gjøre noe med fattigdommen bruker regimet penger på å bygge flere politistasjoner. Dette må sees i sammenheng med regimets mobilisering av etterretningstjenesten og militarisering av de kurdiske områdene – for å kontrollere og nedkjempe den folkelige kampen. Frihetskjempende aktivister i både de kurdiske områdene og andre deler av landet er, ifølge regimet, en stor trussel mot dets førti års katastrofale politikk ovenfor det kurdiske folket og andre minoriteter i Iran.
Landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan fordømmer det iranske regimets arrestasjoner, tortur og forfølgelse av aktivister i ulike folkelige bevegelser. Vi viser vår støtte med den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Iran, og de folkelige kampene for et bedre liv. Vi krever at den norske regjeringen løfter kurdernes situasjon i Iran og at krever løslatelse av alle arresterte aktivister i Øst-Kurdistan.
Det har hele tiden gått olje fra områdene under Syrias demokratiske råd i Nordøst Syria til Assad-kontrollert område. Men det er ikke konfliktfritt, Verken mengden eller prisen på olja, og varene som kommer fra Assad-kontrollert område til Nord og Øst Syria er konfliktfrie.
Denne artikkelen fra Al Monitor, gir et innblikk i noen av kreftene og motkreftene som er i spill. Al Monitors påstander og vinklinger kan vi ikke gå god for, men det ser ut som artikkelforfatteren er velinformert.
Nedenfor er et bilde tatt av Johan Petter Andresen som besøkte området. Bildet er av en flere kilometer lang kolonne med tankbiler som frakta olje til oljeraffineriet i Homs fra Nord og Øst Syria i 2018. Nord og Øst Syria mangla på dette tidspunktet egne industrielle raffinerier. Det ble fortalt at man fikk tilbake raffinerte produkter som for eksempel diesel.
Takk til Lars Birkelund for Syria-innlegget 6. april. Eg tar berre opp fire punkt. Men først: Syria er enda eit land der USA har utnytta sosial og politisk misnøye. CIA-agentar braut både folkerett og nasjonal lov. Syria og Iran er sterke motkrefter mot USA. Eg meiner folka i begge statane har rett til å gjere opprør, men verken USA eller Tyrkia har rett til innblanding.
USA ga flystøtte til den første tyrkiske invasjonen i Syria i 2016. Tidlegare IS-krigarar vart da leigesoldatar for Tyrkia. Strategane i Washington såg sjølvsagt at dei sa ja ein allianse USA – Tyrkia – IS og andre jihadistgrupper. USAs taktiske 2014-allianse med kurdiske styrkar mot IS var underordna. President Obama visste at knusing av det kurdiske demokrati-forsøket var viktigast for Tyrkia.
Mitt svar er både ja og nei til Birkelunds påstand om at Føderasjonen «oppfører seg meir og meir som ein stat.» JA: Føderasjonen driv sjukehus, vegbygging og utdanning, osv., slik statar gjer. Kurdiske ungar har no kurdisk som undervisningsspråk. Og NEI: Føderasjonen arbeider for ei ny grunnlov der landsdelar i staten Syria har indre sjølvstyre.
Det økonomiske samkvemmet mellom Føderasjonen og den syriske staten er sjølvsagt konfliktfylt. Staten kontroller delar av Qamishlo og flyplassen med dagleg flytrafikk til Damaskus. Tidlegare statstilsette har fått pensjonen sin frå Damaskus. Oljetransporten til raffineriet i Homs tok seg opp da SDF frigjorde olje- og gassfelt nord for Eufrat.
Birkelund spør: «Men hvor demokratiske er de egentlig?» Mange bør leite kritisk etter svar. Nokre stikkord frå det eg har sett: Folkegruppene har same rett og plikt til å delta i samfunnstyringa. Delt leiarskap i landsbyar, byar og i Føderasjonen flytter makt til kvinner. Mange kurdiske menn er lite glade for det. Ei kurdisk kvinne og ein arabisk mann var dei første medleiarane i Føderasjonen. Nyordninga starta i dei tre kurdiske områda i nord.
Tverrkulturelt samarbeid i styringsorgana og flyttinga av makt til kvinner skremmer regima i Damaskus, Teheran, Bagdad, Ankara – og i Washington.
Solidaritet med Kurdistan 