Engelen frå Kobane

Engelen frå Kobane

Eit sterkt teaterstykke frå Sogn og Fjordane Teater og Hordaland Teater blir nå satt opp på Det norske teater i Oslo.

Framsyninger er 

2014 dukka det opp bilete av ei ung, militært kledd kurdisk jente i sosiale media. Ho heitte Rehana og var jusstudent. Biletteksten fortalde at jenta skulle ha drepe over 100 IS-soldatar, i dei harde kampane den kurdiske motstandsbevegelsen (YPG) utkjempa for fridom i grensebyen Kobane. Biletet av Rehana vart delt fleire tusen gonger, og ho fekk tilnamnet «Angel of Kobane».

Historia om Rehana er ei fiksjonsforteljing, basert på ei myte. Men alt som skjer i historia, har skjedd, og skjer framleis – i verda, i dag. Gjennom dei umenneskelege vala og utfordringane Rehana blir stilt overfor, får vi eit tankevekkjande innblikk i kor sårbart det er å vere ei ung kvinne i den pågåande konflikten i Syria. Ein krig som har skapt vår tids største humanitære tragedie, og der halve befolkninga er driven på flukt.

Engelen frå Kobane er skriven av den britiske dramatikaren Henry Naylor, og er siste del av hans trilogi om konfliktane i Midt-Austen. Stykke har vunne fleire prisar og motteke strålande kritikkar, som eit svært engasjerande og hyperaktuelt drama.

Samproduksjon mellom Sogn og Fjordane Teater og Hordaland Teater.

Helter som døde oppreist!

Er det mulig å være lærer, men ikke vise landets småfisk veien til havet?
Er det mulig å bære den store byrden å være lærer og være ansvarlig for å spre kunnskapsfrøene og samtidig skjule seg bak taushet?
Er det mulig å se samvittigheten nage studentene og være vitne til deres magre, underernærte ansikter og fortsatt tie?
Jeg kan ikke la være å forestille meg smerten og fattigdommen til folket i dette landet, og jeg ser ingen grunn til ikke å bli med elven og renne ut i havet, og ende i en alminnelig oppstand.
Dikt av Farzad Kamangar

Den 9. mai 2010 ble fem uskyldige menneskerettighetsforkjempere henrettet av det iranske regimet i Teheran. Disse menneskerettighetsforkjemperne ble henrettet uten lov og dom. De ble dømt i domstoler som mangler enhver troverdighet. Det iranske regimet hevder som sikkert at ofrene var i væpnet kamp mot regimet, og at de var innblandet i bombeattentater. Det tyranniske regimet i Iran fremla aldri noen bevis som kunne bekrefte påstandene ofrene ble dømt etter. Dommerens begrunnelse for henrettelsen var at de var i krig mot Gud. En slik begrunnelse hører hjemme hos IS og det iranske regimet. Dette er noe regimet i Iran har praktisert gjennom sine Sharialover siden de kom til makta for å bekjempe sine motstandere.

I 40 år har det islamske regimet i Iran utstedt mange dødsdommer mot kurdere som har blitt anklaget for blant annet tilknytning til kurdiske opposisjonelle partier i eksil. Kurdere er en av minoritetene som blir sterkt diskriminert i Iran og er fratatt de mest grunnleggende rettigheter som språk, kultur, mulighet til arbeid osv.

Farzad Kamangar, Farhad Vakili, Ali Haidarian og Shirin Alamohooli ble alle dømt til døden, tiltalt for blant annet medlemskap i PJAK (et kurdisk opposisjonsparti). Det mest sjokkerende var dommen mot den kurdiske faglige aktivisten Farzad Kamanger. Han hadde status som lærer og underviste i mange år i de fattigste kurdiske landsbyene i Iran. Etterlatte dagboknotater og brev fra Farzad i fengslingsperioden har vekket oppmerksomhet og interesse hos den nye kurdiske generasjonen i Iran. Unge mennesker kjemper nå for et fritt og rettferdig kurdisk samfunn hvor alle vil bli respektert slik de er. Historien om Farzads harde kamp mot urett i det iranske og kurdiske samfunnet blir omtalt igjen og igjen fra nord til sør. Historiene gjør det iranske og kurdiske folket enda mer nysgjerrige og opptatt av veien til frihet. For folk flest i Iran er Farzad et forbilde på solidaritet og kjærlighet til andre mennesker.
Her vil jeg avslutte med et dikt av Sherko Bekes;

Stormtide
The tide said to the fisherman:
There are many reasons why my waves are in a rage.
The most important is that I am for the freedom of the fish and against the net

Kilde for diktet: https://lyricstranslate.com/en/لافاو-lafaw-stormtide.html

I dette innlegget har jeg oversatt et kort sitat fra den iransk-kurdiske lærer Farzad Kamangar fra kurdisk til norsk. Jeg håper at oversettelsen gir mening.
Serias Nadimi

Serias Nadimi, Tromsø.

 

Brev fra sultestreikende parlamentarikere

To the International Public:
We are writing this letter to attract your urgent attention to the ongoing hunger strikes in and out of Turkish prisons and in other countries to protest the absolute isolation of Mr Abdullah Öcalan at Imrali Island Prison. The policy of isolation is legally, politically and morally unsustainable and should be lifted without any delay. We expect and demand from the relevant international authorities to fulfill their responsibilities and take immediate action to end this sheer unlawfulness.

The hunger strike to protest the policy of isolation was initiated on 8 November 2018 by HDP deputy Ms Leyla Güven, who was then in prison. In the process, over 3000 people, the overwhelming majority of whom are political prisoners, have joined the hunger strike. As three deputies for Van and Diyarbakir, we joined the hunger strike in early March 2019. And unfortunately eight political prisoners have so far taken their own lives to protest the isolation. As of April 18, Leyla Güven’s hunger strike is on day 162. Her health is in a very critical condition and rapidly deteriorating. Health-wise many prisoners who joined the hunger strike in December 2018 and the hunger strikers in foreign countries such as France, Germany, the UK, Iraq and Canada have all passed the critical threshold. The Turkish government has so far remained indifferent to the demand of hunger strikers.

Mr Öcalan was the chief negotiator of the Kurdish movement in the peace process between 2013 and 2015. When the Turkish government terminated the peace process in April 2015, it simultaneously isolated Mr Öcalan from the society. By isolation we mean that Turkish authorities do not allow Mr Öcalan to receive visits from his lawyers, family members, or any others. He is not able to make phone calls, or send or receive letters, either.

The Committee for the Prevention of Torture (CPT) and Parliamentary Assembly of the Council of Europe (PACE) have emphasized that such policy of isolation on Mr Öcalan and other prisoners at Imrali Island was in violation of Articles 3 and 10 of the European Convention of Human Rights, and repeatedly called upon the Turkish authorities to ensure that all prisoners at Imrali are able to receive visits from their relatives and lawyers. Similarly, this isolation is in clear violation of the Mandela Rules, which were adopted by the UN Assembly in 2015 to guarantee the rights of prisoners to have visits from lawyers and family members among other rights. The ongoing hunger strike is simply to urge the Turkish government to implement these recommendations of the CPT, the PACE and the Mandela Rules, and comply with its own laws. That is all.

İmralı Island is very similar to the Robben Island in its structure and operation, where Nelson Mandela was kept for 27 years. Mr Öcalan has been in this prison for 20 years. The isolation of Mr Öcalan and other prisoners from their lawyers and families is unlawful, unethical, and politically wrong. We urge the Turkish authorities to end this isolation and let lawyers and family member to have prison visits.

The relative silence of the international community on the issue has so far encouraged the Turkish government to maintain its policy of isolation. We hereby and once again call upon the authorities of the Council of Europe (the CPT, Secretary General, the PACE, the Commissioner for Human Rights, and the Committee of Ministers), the European Union and European Parliament, the UN High Commissioner for Human Rights, and all governments and institutions concerned with the human rights of prisoners to take immediate action and urge the Turkish government to terminate the policy of isolation on Mr Öcalan and other prisoners. Our hope is that terminating this policy of absolute isolation may not simply end the hunger strikes and restore certain rights of prisoners, but also help to re-engage the Kurdish issue in peaceful ways, re-initiate democratic dialogue between the parties to the conflict, and hopefully resume the halted process.

Leyla Güven, HDP MP for Hakkari

Dersim Dağ, HDP MP for Diyarbakir

Tayip Temel, HDP MP for Van

Murat Sarısaç, HDP MP for Van