Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Rojava, som sto i frontlinjen i kampen mot IS, bærer i dag den tunge byrden av å huse familiene til denne gruppen. I skyggen av global likegyldighet betaler regionen en høy pris – økonomisk, menneskelig og moralsk.

Del to av rapporten viste hvordan juridiske tomrom, staters manglende vilje til å ta ansvar og politisert sikkerhetstenkning har gjort leirene i Rojava til en humanitær og sikkerhetsmessig blindgate. Denne krisen stopper imidlertid ikke ved lov og rettferdighet; konsekvensene rammer direkte økonomien, samfunnet og fremtiden til en krigsherjet region. Del tre retter søkelyset mot denne skjulte, men avgjørende dimensjonen: de menneskelige, økonomiske og politiske kostnadene Rojava tvinges til å bære i skyggen av global urettferdighet.

Driften av interneringsleirer for IS-familier i Rojava er et tydelig eksempel på krisens politiske økonomi, der både direkte og indirekte kostnader skyves over på de mest sårbare. Offisielle tall viser at det årlig brukes titalls millioner dollar på sikkerhet, matforsyning, helse og administrasjon. Ifølge lokale rapporter og internasjonale NGO-er beløper kostnadene for al-Hol-leiren og andre leirer i Nord-Syria seg til rundt 50–70 millioner dollar årlig. Denne finansieringen kommer delvis fra begrenset og ofte betinget støtte fra internasjonale organisasjoner og enkelte vestlige stater, men hovedtyngden faller på Rojava selv – en region som fortsatt befinner seg i en post-konfliktfase.

Likevel er den menneskelige belastningen tyngre enn de økonomiske kostnadene. Samfunnet i Rojava lever med et konstant psykisk og sosialt press som følger av tilstedeværelsen av titusenvis av mennesker i leirene – inkludert nyfødte, barn, kvinner og menn som er forlatt av sine opprinnelsesland. Den politiske økonomien bak leirdriften er et speilbilde av global urett og ansvarsfraskrivelse. Hvorfor skal Rojava og dets befolkning, som selv er ofre for krig og trusler, bære en så enorm byrde? Ikke bare økonomisk, men også moralsk, sosialt og menneskelig. Denne realiteten viser hvordan regionale kriser omgjøres til redskaper for urettferdig politikk og økonomisk utnyttelse, mens det internasjonale samfunnet vender blikket bort og skyver ansvaret til periferien.

Reintegrering eller politisk felle?

Alternative tiltak som avradikaliserings- og reintegreringsprogrammer for IS-familier og -etterlatte – i Rojava og globalt – representerer forsøk som har vært delvis vellykkede, men preget av store motsetninger. Til tross for humanitære mål har disse programmene ofte strandet i politiske konflikter, strukturelle begrensninger og svak gjennomføring.

Den autonome administrasjonen og de syriske demokratiske styrkene (SDF) har, til tross for ressursmangel og politisk press, igangsatt enkelte rehabiliteringsprogrammer med fokus på livsmestring, yrkesopplæring og psykososial støtte. Mange av disse initiativene har imidlertid forblitt ufullstendige på grunn av manglende internasjonal støtte og politiske blokkeringer.

Forsøk på utdanning og støtte til kvinner og barn i leirer som Roj og Ain Issa viser potensialet for rehabilitering, men møter alvorlige utfordringer knyttet til manglende ressurser, skjør sikkerhet og menneskerettslige bekymringer.

I Europa har pilotprosjekter i blant annet Tyskland, Nederland og Sverige hatt en viss suksess når det gjelder rehabilitering av dømte terrorister og deres familier. Likevel har politisk motstand og sosial polarisering begrenset rekkevidden. Modellen i Nord-Makedonia, som kombinerer sosial og juridisk støtte for å hindre ny radikalisering, trekkes ofte frem som et positivt eksempel, men også her har høye kostnader og sosial motstand redusert effektiviteten.

Mangelen på langsiktig planlegging og stabil finansiering er den største årsaken til at slike tiltak mislykkes. Uten helhetlige støttenettverk – tilgang til utdanning, psykisk helsehjelp og arbeid – blir reintegrering langsom og ofte virkningsløs. Samtidig fører politisk og sikkerhetsmessig press, som prioriterer kontroll og undertrykking, til at de menneskelige og rettslige dimensjonene fortrenges.

Resultatet er at avradikaliseringsprogrammene, til tross for sitt uttalte mål om å løse krisen, i praksis fanges i sikkerhetspolitikk og nasjonale interesser. Uten bred støtte, rettslig klarhet og langsiktig forpliktelse er disse modellene dømt til å mislykkes. Den avgjørende lærdommen er at rehabilitering kun kan lykkes gjennom en balansert, human, juridisk og politisk tilnærming – forankret i internasjonalt samarbeid og reelt ansvar. Uten dette vil tiltakene snarere forverre krisen enn å løse den.

Juridisk-politisk kompromiss eller maktspill i Rojava?

Spørsmålet om internering av IS-familier i Rojava har utviklet seg til et komplekst felt for diplomatisk press og rivalisering mellom regionale og globale stormakter. Dette er ikke bare en juridisk og humanitær utfordring, men også et geopolitisk verktøy. I et slikt landskap er utformingen av en balansert og effektiv «rettslig-politisk avtale» både en nødvendighet og en krevende utfordring.

Store aktører som USA, Russland, Tyrkia, Iran og Den europeiske union benytter denne krisen, hver med sine ulike tilnærminger og mål, som et pressmiddel for å utøve innflytelse og konsolidere sin posisjon i Syria og regionen. USA søker, gjennom materiell og militær støtte til De syriske demokratiske styrkene (SDF), å bevare sin innflytelse og begrense Tyrkias handlingsrom, men fraskriver seg samtidig det rettslige ansvaret for å hente hjem egne borgere. Russland forsøker å befeste sin rolle i de fremtidige politiske prosessene ved å opptre som megler og støtte den syriske sentralstaten, og ønsker å overføre ansvaret for tilbakeføring av IS-etterlatte til myndighetene i Damaskus. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt svekket etter Assads fall, og forholdet mellom Russland og Syria har ennå ikke gjenvunnet stabiliteten det hadde under Assad-perioden. Tyrkia er sterkt imot enhver styrking av kurderne og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Rojava, og bruker spørsmålet om tilbakeføring som et pressmiddel mot SDF og den syriske staten. EU, på sin side, vakler mellom indre politisk press og menneskerettslige forpliktelser, preget av frykt for en gjenoppblomstring av terrorisme, og vegrer seg derfor ofte for å ta imot tilbakevendende borgere.

Samtidig kan en mulig løsning bestå i en «flerdimensjonal pakke» som kombinerer garantier for rettferdig rettergang, rehabiliteringsprogrammer og kontinuerlig oppfølging. Dette innebærer å sikre rettsforfølgelse i tråd med internasjonale standarder, særlig for personer som har deltatt i krigsforbrytelser, samt å tilby utdannings- og sosialprogrammer for rehabilitering av barn og kvinner som er uskyldige eller har begrenset skyld. Videre forutsetter dette etableringen av uavhengige overvåkingsorganer i samarbeid med internasjonale institusjoner, for å sikre åpenhet og tillit. De store aktørene, særlig USA og EU, må innta en tilretteleggende rolle og bruke sin politiske og økonomiske kapital til å legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid om ansvarlig tilbakeføring. Russland og Iran må på sin side gi garantier for at overføring av personer til sentralmyndighetene ikke undergraver regional stabilitet, og at rettferdighet ivaretas.

Fra et annet perspektiv kan det også være nødvendig å etablere et spesialisert og sammensatt internasjonalt organ, med representanter fra FN, regionale stater og menneskerettighetsorganisasjoner, som får mandat til å behandle saker knyttet til tilbakeføring, rettsforfølgelse og rehabilitering. En slik struktur kan fordele det juridiske og politiske ansvaret mellom aktørene og forhindre maktkonsentrasjon.

Uten etableringen av en «rettslig-politisk avtale» basert på internasjonalt samarbeid vil denne krisen ikke bare fortsette å påføre tunge menneskelige og sikkerhetsmessige byrder, men også bli et redskap for stormaktenes politiske interesser. Til slutt er det lokalsamfunnet og krigens ofre som betaler den høyeste prisen i dette maktspillet, mens en rettferdig og human løsning skyves stadig lenger ut i tid.

Til slutt har Rojava, som frontlinje i kampen mot den flernasjonale IS-terrorismen, blitt forvandlet til en slagmark som alle ønsker å utnytte eller trekke fordel av, men som ingen er villige til å betale den reelle kostnaden for på en rettferdig måte eller ta fullt ansvar for. Dette avslører den globale urettferdigheten og likegyldigheten overfor en dyp humanitær og politisk krise.

Statlig uetikk i en humanitær blindspor

Til slutt står et ubesvart spørsmål igjen, som utfordrer den dype selvmotsigelsen som har oppstått i møte med terrorrelaterte kriser: Hvordan er det mulig at det kort tid etter terroristenes omfattende forbrytelser utvikles en utbredt politisk, mediemessig og menneskerettslig sympati og medfølelse for disse gruppene, mens den faktiske frontlinjen i kampen mot terrorisme – Rojava – samtidig systematisk isoleres, undergraves og utsettes for målrettede medie- og rettslige angrep?

Denne situasjonen vitner om en dobbel og instrumentell politikk på internasjonalt nivå, der ensidige fremstillinger og politisk styrte narrativer har erstattet de faktiske realitetene på bakken og grunnleggende etiske hensyn. Menneskerettighetsorganisasjoner og enkelte arabiske medier, ved å fremheve negative påstander mot Rojava, bidrar til å flytte ansvaret for kampen mot terrorisme og håndteringen av terrorens etterlatte bort fra internasjonale og regionale aktører.

Situasjonen som i dag preger krisen rundt tilbakeføring av IS-tilknyttede familier og etterlatte i Rojavas leirer, er et åpent og tydelig eksempel på et moralsk og politisk sammenbrudd på både regionalt og globalt nivå. Ansvarsetikken i denne sammenhengen er i realiteten enkel: Stater har ikke bare plikt til å sikre rettighetene til sine egne borgere, men også et ansvar for kollektiv sikkerhet og historisk rettferdighet. Likegyldighet og politisk spill med livene til tusenvis av mennesker – både terrorister og ikke-terrorister – overskrider en grunnleggende etisk grense og utvikler seg til en dobbel forbrytelse mot menneskeheten.

Sett fra et rettferdighetsperspektiv er spørsmålet om tilbakeføring eller ikke-tilbakeføring langt mer enn en politisk beslutning. Det er en kompleks problemstilling med juridiske, humanitære og sikkerhetsmessige dimensjoner som krever en finstemt balanse. Kostnadene ved å unnlate handling, både økonomisk og menneskelig, vil på sikt føre til vedvarende utrygghet, ny radikalisering og dype humanitære kriser som vil ramme hele regionen.

Praktiske modeller som kan ivareta både sikkerhet og rettigheter på en balansert måte, må bygge på prinsippene om åpenhet, overgangsrettferdighet og gjenopprettende rettferdighet. Det er nødvendig å utvikle og gjennomføre internasjonale og regionale strukturer som muliggjør trygg tilbakeføring kombinert med rettferdig rettergang, helhetlig psykososial støtte samt rehabiliterings- og avradikaliseringsprogrammer. En slik tilnærming fordeler ikke bare det moralske ansvaret mer rettferdig, men bidrar også til å redusere sikkerhetstrusler og forebygge nye humanitære kriser.

Nå, mer enn noen gang, er tiden inne for å legge bort egoistiske og likegyldige politiske strategier. I stedet må stater, fremfor å fornekte sitt ansvar, enes om en praktisk og solidarisk veikart ut av dette «humanitære blindsporet», basert på respekt for menneskeverdet og kollektiv sikkerhet. Fortsettelsen av dagens situasjon vil ikke bare forverre den humanitære katastrofen, men også føre til en gradvis oppløsning av felles etiske normer og regional sikkerhet.

Avslutningsvis er det ikke tilstrekkelig å fordømme likegyldighetens politikk; det er et presserende behov for handling og reelt ansvar. Dette er en alvorlig prøvestein for verdenssamfunnet: Om det er i stand til å heve seg over snevre egeninteresser og legge grunnlaget for rettferdighet og varig sikkerhet i regionen – eller om vi fortsatt vil være vitne til et moralsk forfall underordnet kortsiktige politiske gevinster.

Krisen knyttet til forvaring og tilbakeføring av familier tilknyttet IS er en krevende test for kollektiv ansvarsetikk og historisk rettferdighet, som stater og internasjonale institusjoner så langt har vist seg ute av stand til å håndtere. I denne sammenhengen er «tilbakeføring» eller «ikke-tilbakeføring» ikke bare et politisk valg, men et dyptgripende moralsk og humanitært spørsmål der menneskerettigheter, kollektiv sikkerhet og sosial rettferdighet veves tett sammen.

Staters likegyldighet, som i praksis har resultert i at egne borgere etterlates i leirer, påfører ikke bare de etterlatte enorme menneskelige lidelser, men legger også en betydelig sikkerhetsbyrde på allerede hardt rammede områder og det internasjonale samfunnet som helhet. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar på den ene siden til nye sikkerhetskriser og sekundær radikalisering, og undergraver på den andre siden rettferdigheten og rettighetene til ofrene.

Reelle løsninger må derfor søkes i skjæringspunktet mellom etikk, rettferdighet og sikkerhet – modeller som samtidig ivaretar borgernes grunnleggende rettigheter og regional stabilitet. Dette innebærer rettslig overvåket tilbakeføring kombinert med helhetlig psykososial støtte, rettferdige og åpne rettsprosesser, rehabiliteringsprogrammer og forebygging av ny radikalisering. En slik tilnærming kan redusere det vedvarende presset på grenseområdene og forhindre en eskalering av humanitære og sikkerhetsmessige kriser. Til syvende og sist kan dette humanitære blindsporet bare overvinnes gjennom et forpliktende og handlingsorientert veikart som løfter menneskelig ansvar til øverste prioritet. Å fordømme likegyldighet alene er ikke nok.

(Siste del) – Les del 1 her, og 2 her.