Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter
Oversatt til norsk (komprimert): Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Etter IS’ militære nederlag har leirene og fengslene i Rojava utviklet seg til å bli åsted for en ny type krise. Et rettslig tomrom, staters systematiske ansvarsfraskrivelse og en sikkerhetspolitisk tilnærming som overstyrer rettsstaten, har ført den internasjonale rettsorden inn i en blindgate – med den selvstyrte administrasjonen som hovedbærer av kostnadene.
Første del av denne rapporten viste hvordan Rojava, til tross for sin avgjørende rolle i den militære bekjempelsen av IS, ikke ble møtt med anerkjennelse og støtte, men i stedet ble marginalisert og pålagt et globalt ansvar alene. I forlengelsen av dette har krisens tyngdepunkt flyttet seg fra slagmarken til etterkrigsfasen – til leirene og fengslene som i dag har blitt knutepunkter for juridiske, sikkerhetsmessige og humanitære motsetninger. Del to analyserer denne strukturelle krisen: der internasjonal rettssvikt i seg selv har blitt en kilde til ny utrygghet.
Som tidligere nevnt har leirene og fengslene under kontroll av Syrian Democratic Forces (SDF / QSD) og Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) – særlig al-Hol-leiren, Roj-leiren og tilknyttede fengsler – blitt hovedarenaer for internering av tidligere IS-medlemmer samt deres familier. En nærmere gjennomgang av disse strukturene viser imidlertid at situasjonen rommer dyptgripende juridiske, humanitære og politiske motsetninger som i seg selv har utviklet seg til en regional krise.
Al-Hol er den største leiren i området. Etter IS’ endelige nederlag i begynnelsen av 2019 økte befolkningen der fra rundt 10 000 til over 60 000 mennesker. Ifølge Amnesty International (2025) holdes fortsatt rundt 46 500 personer – syrere, irakere og borgere av andre nasjonaliteter – i leirer og interneringsfasiliteter. Over 90 prosent av disse er kvinner og barn. Roj-leiren huser på tilsvarende måte IS-relaterte familier. Parallelt driver SDF 27 fengsler og interneringssentre hvor rundt 50 000 tidligere IS-medlemmer og deres pårørende er frihetsberøvet.
Ifølge Human Rights Watch (2025) forvaltes leirene og fengslene formelt av AANES og SDF, men manglende sikkerhet, personell og ressurser gjør den praktiske gjennomføringen ytterst krevende. Svakt samarbeid med den internasjonale koalisjonen, samt kutt i økonomisk støtte til humanitære organisasjoner fra flere stater, har hatt direkte og alvorlige konsekvenser. Samtidig har det internasjonale systemet for repatriering og rettsforfølgelse vist seg dysfunksjonelt. Mange europeiske IS-tilknyttede borgere sitter i praksis på ubestemt tid uten tiltale, dom eller fremtidsperspektiv.
Rettslig tomrom og byrdeoverføring til Rojava
Innenfor rammen av internasjonal humanitærrett, menneskerettigheter og flyktningrett er staters ansvar for repatriering, rettsforfølgelse og beskyttelse av IS-relaterte personer utvetydig. Likevel har politisk og sikkerhetsmessig realitet gjort disse mekanismene i stor grad virkningsløse. I henhold til Den internasjonale Røde Kors-komiteens retningslinjer og Genèvekonvensjonene – særlig felles artikler og tilleggsprotokoller – har personer som ikke lenger deltar i kamphandlinger rett til beskyttelse. Dette omfatter tidligere stridende, familiemedlemmer, kvinner og barn, og innebærer human behandling, forbud mot tortur, rett til kontakt med familie, tilgang til mat, helsehjelp og trygg retur.
I praksis nekter imidlertid mange stater enten å gjenopprette statsborgerskap eller mangler rettslige og sivile strukturer for å ta imot returnerte personer. Kvinner og barn som repatrieres, fratas ofte grunnleggende rettigheter som identitetspapirer, utdanning og sosial beskyttelse. Resultatet er en «permanent midlertidighet» for tusenvis av mennesker – en tilstand der borgerstatus og grunnleggende rettigheter settes ut av kraft.
Konvensjonene – Genèvekonvensjonene, Flyktningkonvensjonen av 1951, Barnekonvensjonen og menneskerettighetene – garanterer siviles rettigheter, rettferdig rettergang og rett til retur. Likevel har stater, særlig under dekke av antiterrorpolitikk og «sikkerhetisering», valgt å overse disse forpliktelsene. «Sikkerhet» har i praksis forrang over «rettigheter» – nettopp der internasjonal rett burde vært mest effektiv.
Mange stater går enda lenger ved å frata egne borgere statsborgerskap. Barna som rammes, blir statsløse. Juridiske eksperter understreker at også disse barna har krav på beskyttelse og asyl etter internasjonal rett, men manglende politisk vilje og påberopt «sikkerhetsrisiko» gjør at de forblir internert – i strid med menneskerettighetene og flyktningrettens grunnprinsipper.
Videre praktiserer mange stater kollektiv avstraffelse ved å nekte retur basert på familiær tilknytning, også når kvinner og barn ikke har begått noen forbrytelse. Dette strider direkte mot forbudet mot kollektiv straff i folkeretten. Resultatet er vilkårlig frihetsberøvelse uten tiltale, dom eller rett til forsvar – et åpenbart brudd på retten til rettferdig rettergang og human behandling.
Mangelen på en bindende internasjonal rettsinstans – enten i form av en samlet internasjonal domstol eller et forpliktende repatrieringssystem – har gjort at eksplisitte rettigheter i internasjonal rett i praksis er blitt tannløse, særlig når statsborgerskap er suspendert eller opphevet. Dette er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et symbol på avstanden mellom rett og makt.
Hvorfor nekter stater å ta hjem egne borgere?
Europeiske og arabiske stater unndrar seg systematisk sitt juridiske og humanitære ansvar overfor egne borgere i Rojavas leirer. Dette skyldes ikke mangel på rettslige rammeverk, men politiske, mediale og sikkerhetsmessige kalkyler – ofte drevet av innenrikspolitisk press og valglogikk.
I mange land forbindes repatriering av IS-tilknyttede personer med politisk risiko. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske krefter fremstiller retur som «nasjonalt svik», og regjeringer velger ansvarsfraskrivelse for å unngå velgertap. Sikkerhetsdiskursen brukes som politisk skjold.
I Australia ble for eksempel repatrieringen av rundt 40 kvinner og barn trenert i årevis av frykt for offentlig opinion. Først i 2023 ble fire familier tatt imot, mens resten fortsatt sitter i leirene.
Narrativet om «retur = gjenopplivet trussel» er blitt et sentralt politisk verktøy. Mediene og ytre høyre har bidratt til å fremstille alle returnerte – også barn – som potensielle «tikkende bomber». Dette er både rettslig og empirisk uholdbart. Erfaringer fra skandinaviske land viser at målrettede rehabiliteringsprogrammer reduserer risiko betydelig.
Arabiske stater som Irak, Jordan, Tunisia og Marokko har i stor grad nektet å ta imot IS-familier – av frykt for intern ustabilitet, manglende rettslig kapasitet eller hevnaksjoner. I flere tilfeller møtes returnerte av vilkårlig fengsling og tortur. Irak, som har en av de største gruppene borgere i al-Hol, har ikke etablert trygge og rettslige returordninger.
Dette er ikke rettsstatsbasert sikkerhetspolitikk, men «sikkerhetisering ovenfra». Ved å konstruere bildet av den «farlige borgeren» legitimerer statene strengere kontroll, utvidede fullmakter og styrking av sikkerhetsapparatet. Som en europeisk analytiker uttrykte det i en UNHCR-rapport: «Frykten for retur er i langt større grad et produkt av innenrikspolitikk enn av reell ekstern trussel».
Leirer uten utvei – hvordan fornektet rettferdighet skaper ny utrygghet
Al-Hol, Roj og nærliggende fengsler er i ferd med å utvikle seg til tidsinnstilte bomber – ikke bare for Rojava og Syria, men for regional og global sikkerhet. Et liv i juridisk limbo uten rettsprosess eller rehabilitering legger grunnlaget for ny radikalisering.
Rapporter fra FN, AANES og Human Rights Watch advarer om at hardbarkede IS-tilhengere – særlig kvinner og ungdom – har etablert interne maktstrukturer i deler av al-Hol, kjent som «hisba»- og «al-hanbalat»-sonene. Her håndheves IS-ideologi gjennom trusler og vold.
Faren for opprør, masseflukt og koordinerte befrielsesaksjoner er reell. Angrepet på Ghwayran-fengselet i Hasakah i januar 2022 viste hvordan IS fortsatt evner å planlegge store operasjoner. Tilstedeværelsen av sovende celler og økonomiske overføringer utenfra forverrer situasjonen ytterligere.
Ifølge UNICEF og HRW (2025) lever over 6 000 utenlandske barn i leirene – uten statsborgerskap, utdanning eller fremtidshorisont. Barneekteskap og fødsler blant jenter helt ned i 12–16-årsalderen forekommer. Disse barna vokser opp i ekstrem vold og rettsløshet – et grovt brudd på Barnekonvensjonen og en langsiktig sikkerhetsrisiko.
Narrativ krig mot Rojava
Rojava er gjenstand for en omfattende informasjons- og narrativ krig. Den demokratiske, kvinneorienterte og ikke-statssentriske styringsmodellen utfordrer regionale maktstrukturer.
Statlige medier i regionen – blant annet Al Arabiya, Sky News Arabia, Al Mayadeen, Al-Alam, Fars News og iranske og tyrkiske statskanaler – fremstiller Rojava som en «terroristisk pseudostat». Fokus rettes selektivt mot al-Hol og påstått mishandling, mens statenes egen ansvarsfraskrivelse usynliggjøres.
Overskrifter som «IS-barn i kurdisk helvete» eller «Arabiske kvinner mishandlet i nord-syriske fengsler» bidrar til å delegitimere Rojava og rettferdiggjøre militær intervensjon. I tyrkisk diskurs fremstilles Rojava som en «grensetrussel», mens iranske medier portretterer området som et redskap for USA og Israel – til tross for at disse styrkene sto i front mot IS.
En særlig tydelig del av denne narrativkrigen er usynliggjøringen av kvinnelige aktører. Kvinners politiske og militære lederskap reduseres til «vestlig propaganda» eller «instrumentalisering», i et åpenbart kjønnsdiskriminerende forsøk på å frata dem politisk subjektivitet.
Internasjonal retts svikt i møte med terrorisme
Spørsmålet om hvem som skal dømme IS-medlemmer avslører et grunnleggende paradoks: Ønsket om rettferdighet uten vilje til ansvar. Lokale rettsprosesser i Irak eller under AANES’ kontroll har vært praktiske for mange stater, men bryter ofte med grunnleggende rettssikkerhet – inkludert tortur, masseprosesser og dødsstraff.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i teorien mandat, men i praksis hindres den av at Syria og Irak ikke er medlemsland, av veto i FNs sikkerhetsråd og av manglende samarbeid fra statene hvis borgere er involvert.
Forslag om en egen internasjonal domstol for IS har strandet på manglende politisk konsensus. Hybridmodeller – som i Sierra Leone eller Libanon – kunne vært en løsning, men AANES’ manglende internasjonale anerkjennelse undergraver gjennomførbarheten.
Historiske paralleller: når rettferdighet svikter
Erfaringer fra Guantánamo, Bosnia, Rwanda og «krigen mot terror» viser at rettsprosesser i terrorsaker ofte undergraves av sikkerhetshensyn, unntakslovgivning og politisk press. Resultatet er ikke stabilitet, men eksport av kriser.
I sum har leirene i Rojava utviklet seg til et speilbilde av en internasjonal orden som ikke evner å håndtere konsekvensene av terrorisme. Del tre av rapporten vil analysere de geopolitiske interessene bak denne vedvarende krisen – og stille det avgjørende spørsmålet: Hvem tjener på at rettferdigheten forblir suspendert?
Les del 1 her. Del 3 kommer senere.
Solidaritet med Kurdistan 