Stikkordarkiv: #Jin_Jiyan_Azadi

Tre år med Kvinne-Liv-Frihet: håp under press

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Tre år er gått siden dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini, som ble symbolet på den brede folkelige oppstanden kjent som Kvinne-Liv-Frihet. Det som startet som protester mot tvungen hijab, utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse for kvinners rettigheter, for kurdernes rett til å eksistere med sin kultur og sitt språk, og for alle iraneres frihet og verdighet.

Nå, tre år senere, er situasjonen for aktivister i Iran fortsatt preget av massiv undertrykkelse. Kvinnelige aktivister, særlig i de kurdiske områdene, blir jevnlig innkalt til etterretningstjenesten, truet, eller kastet i fengsel. Arrestasjoner uten rettslige prosesser, isolasjon, mishandling og strenge dommer brukes for å spre frykt og kvele enhver form for protest. Selv markeringer på kvinnedagen eller minneseremonier for dem som ble drept under demonstrasjonene blir møtt med brutalitet.

Bilde: ANF – I Sanandaj ble fire kvinnelige sivile aktivister – Marziyeh Moradveisi, Simin Chaychi, Susan Razani og Fatemeh Zandkarimi – innkalt til etterretningstjenesten den 16. september 2025, samme dag som årsjubileet markeres. De ble avhørt og truet.

Samtidig tar regimet i bruk gamle og ydmykende straffemetoder som pisking for å statuere eksempler. Kunstnere, journalister og sangere straffes for å gi uttrykk for folks følelser, og familiene til drepte demonstranter utsettes for press og trusler dersom de forsøker å minnes sine kjære. Denne systematiske politikken har som mål å gjøre frykten sterkere enn håpet.

Likevel finnes det motstand. I flere byer har folk stengt butikkene sine i protest mot dødsdommer mot kurdiske kvinner. Lærere, studenter og sivilsamfunnsaktører fortsetter å organisere seg i det skjulte. I eksil og diaspora holdes minnene og kravene levende, og ropet «Jin, Jiyan, Azadi» (Kvinne-Liv-Frihet) fortsetter å være en inspirasjon for mange utenfor Irans grenser.

Tre år etter står det klart at bevegelsen ikke bare var et øyeblikk i historien, men en vedvarende kamp for frihet, rettferdighet og verdighet. Den lever videre i mennesker som våger å tale, i familier som nekter å tie, og i fellesskap som holder fast ved håpet. Spørsmålet er ikke om bevegelsen eksisterer, men hvordan den kan finne nye veier å overleve under den tunge byrden av undertrykkelse. Kvinne-Liv-Frihet er i dag mer enn et slagord – det er en pågående kamp som ennå ikke har mistet sin kraft.

#Jin_Jiyan_Azadi

Uttalelse i anledning årsdagen til drapet på Jina/Zhina Amini 

Postet den av

I midten av september for to år siden ble Jina (Mahsa) Amini, en 22 år gammel kurdisk jente, drept mens hun var i moral-politiets varetekt i Teheran. Hun hadde blitt arrestert, anklaget for å ha på seg en «upassende» hijab. Hennes død utløste en bølge av landsomfattende protester som ytterligere utfordret den islamske republikkens autoritet og avslørte menneskerettighetsbrudd, inkludert systematiske brudd på kvinners rettigheter. Hennes død inspirerte et kraftig slagord som hadde sin opprinnelse i den kurdiske kvinnebevegelsen, og som snart ga gjenklang over hele Iran: «Kvinne, liv, frihet» 

Bilde: Wikipedia

På tampen av årsdagen for det statlige drapet på Jina Amini har sikkerhetsmyndighetene i den islamske republikken Iran foretatt omfattende arrestasjoner av borgere, aktivister og familier til ofrene av dette opprøret i hele Iran og spesielt i Kurdistan. 

Ved å skape frykt i samfunnet i forkant av årsdagen, har regimet til hensikt å forhindre dannelsen av enhver form for protestbevegelse på selve årsdagen og en eventuell ny begynnelse av massive offentlige protester. 

Kurdistan og den kurdiske befolkningen i Iran spilte en betydelig rolle både i begynnelsen og fortsettelsen av disse protestene. De opplevde også de mest alvorlige reaksjonene fra regimets side, i form av arrestasjoner, drap mens protestene foregikk og henrettelser i etterkant. Ifølge en rekke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner var flertallet av ofre i opprøret Baluchere og Kurdere. 

I fortsettelsen av sin vanlige undertrykkende politikk, har det iranske regimet de siste to årene prøve å ta kontroll over den turbulente situasjonen i samfunnet ved å drepe, henrette, arrestere, torturere og ilegge brutale fengselsdommer. Spesielt har dette rammet landets allerede marginaliserte minoriteter. 

Regjeringen er klar over det faktum at Kurdistan var startpunktet for de massive folkelige protestene under «Jin, Jiyan, Azadi»-opprøret. De ønsker derfor nå, når årsdagen for dette opprøret nærmer seg, å forhindre enhver protest, selv i form av markering og sørgeseremonier. Selv om arrestasjoner og avhør, samt trusler mot ofrenes familier, ikke er en ny metode i regimets undertrykkelsespolitikk, må den møte en sterk reaksjon fra menneskerettighetsinstitusjoner, spesielt på internasjonalt nivå. 

Vi i Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), fordømmer arrestasjonen av borgere og aktivister i Kurdistan og i hele Iran. Samtidig hedrer vi minnet til Jina og alle andre ofre for dette historiske opprøret. Vi gir vår støtte til ofrenes familier og til alle protesterende menneskers rett til å holde markeringer mot den kaotiske og kritisk politiske, økonomiske og menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og Iran. 

Vi ber menneskerettighetsorganisasjoner og media rundt om i verden om å sette søkelys på den pågående undertrykkelsen fra det iranske regimet mot egen befolkning, og at de utfører sine plikter overfor menneskene som lider under dette regimets undertrykkelse. 

Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) 

En seier for kvinner

Postet den av

Etter mange tilbakeslag var fredsprisen en viktig vitamininnsprøyting for våre medsøstre i Iran

Av: Asta B. Håland (Kvinnegruppa Ottar)

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 20. okt.

Illustrasjon: Knut Løvås, Knutlvas@gmail.com

Fredag 6. oktober var kontrastenes dag for oss som er opptatt av kvinnekamp og kvinneorganisering.

Klokka ni la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2024. Som vanlig var det ingenting stort å glede seg over for den norske kvinnebevegelsen. Mens andre sosiale bevegelser får finansiering til å lønne flere hele stillinger og jobbe aktivt med påvirkningsarbeid, har norske kvinneorganisasjoner knapt råd til husleie og en deltidsstilling. Forventningene var derfor ikke høye i forkant, men de ble iallfall innfridd: I 2024 har potten som deles av 38 ulike prosjekter og organisasjoner økt med skarve fire millioner. Kvinnekamp og likestillingsarbeid er fortsatt en salderingspost.

Men allerede klokka elleve reiste den norske nobelkomiteen kjerringa og klinka til med en fredspris som hedrer kvinnekampen i Iran, og som anerkjenner kontroll og undertrykking av kvinner som menneskerettighetsbrudd. Fredsprisen, som i år går til Narges Mohammadi for hennes «kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og for menneskerettigheter og frihet», er en betimelig påminnelse om at kvinners rettigheter ikke kan krenkes uten kamp. At kvinnenes situasjon i Iran og Kurdistan igjen får verdens søkelys, er viktig. Ikke bare for de som deltar i demonstrasjonene eller sitter i fengsel der, men for kvinner over hele verden. Kanskje kjenner de det litt også, kvinnene i Afghanistan, som verden ser ut til å ha glemt? For overgrep og undertrykking av kvinner har så altfor lett for både å bli glemt og bagatellisert i alle land.

Iranske kvinner har flere problemer enn prestestyret, moralpoliti og revolusjonsgarden. Blant historier om syreangrep på jenter på skolene, tusener i fengsel og utbredt tortur, finner jeg også opplysninger om at 60 prosent av studentene på universitetene i Iran er kvinner, og at få av dem har godt betalte jobber etterpå. Iranske kvinneorganisasjoner har i flere tiår slåss for å få lover mot kjønnsbasert vold, spesielt tvangsekteskap og barneekteskap.

Kvinner i Iran utsettes for mishandling, voldtekt, drap og prostitusjon, i tillegg er æresdrap utbredt i hele landet. «Femicide» er den internasjonale kvinnebevegelsens betegnelse på kjønnsbasert drap på kvinner, et globalt problem som påvirker livene til én av tre kvinner. Ifølge FN er femicide forankret i kjønnsulikhet, maktmisbruk og skadelige normer.

Jin, jiyan, azadî – Kvinne, liv, frihet – har blitt ropt i demonstrasjoner over hele verden. Et kurdisk slagord som spredte seg etter at iranskkurdiske Jina Mahsa Amini i fjor høst ble drept av det iranske moralpolitiet for å ikke bruke hijaben på forskriftsmessig måte. Demonstrantene holdt ut lenge. Opposisjonen vokste og var i stor grad ledet av unge kvinner, i hovedsak elever og studenter. Men demonstrasjonene har minsket i intensitet og styrke de siste månedene.

Imens skrur myndighetene opp flere «smarte» kameraer, som skal identifisere kvinner som går på gata uten hijab. Iran er et av landene i verden som henretter flest. Det skal lite til for å dømmes til lange fengselsstraffer, som fredsprisvinneren Narges Mohammadi, som har vært fengslet 13 ganger for å snakke om kvinners rettigheter. Det blir rapportert om tortur, drap, voldtekter og seksuell vold i iranske fengsler. Og optimismen som preget fjoråret og deler av våren, er på vikende front både i Iran, Kurdistan og i diasporaen.

Motkreftene er sterke, imperialistiske, fundamentalistiske og koordinerte. Kurderne i Irak, Syria og Tyrkia tar Erdoğans regjering seg av: Tyrkiske fly bomber i de kurdiske områdene i alle disse landene, uten å gjøre større inntrykk på mediene i vestlige land. Men tyrkiske fly trenger ikke å bombe de iranske kurderne. Myndighetene i Iran har slått knallhardt tilbake og revolusjonsgarden har arrestert titusener av mennesker.

For kvinnene som står i denne kampen i Iran og andre land i området, er fredsprisen til Narges Mohammadi en viktig oppmuntring, et tegn på at verdenssamfunnet bryr seg om kvinners liv og frihet. I Norge drepes også kvinner av sine partnere og andre mannlige familiemedlemmer, vi kan voldtas nærmest straffritt, og norske menn misbruker fattige og utsatte kvinner gjennom porno og prostitusjon. Men i desember gleder vi oss til å hedre fredsprisvinneren i fakkeltoget og til å vise solidaritet med våre kjempende medsøstre. Fordi kvinnekampen er global og kvinnesolidariteten internasjonal.

Kort om «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen i Rojhelat og Iran

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

«Jin, Jiyan, Azadi» eller «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen skapte et rom for kvinner i Iran å komme seg ut av dominansen, begrensningene og grensene som den eksisterende ordenen hadde bestemt for dem. Selv uten en anstendig organisering og til tross for all undertrykkelse og ren vold fra styremakten, ga de mot til hele samfunnet og er fortsatt til stede på ulike måter. Kvinner visste at kvinners tilstedeværelse og subjektivitet er av sentral betydning for revolusjonen.

En av metodene for kvinneprotester var å fjerne hijaben, som ga et sterkt slag mot den ideologiske ordenen til regjeringen. Å fjerne hijaben er ikke bare en handling for å få rett til påkledning, men også en protest og en utfordring mot alle de røde linjene og lovene som er trukket på kvinners kropp, vilje og tanker fra regimet og ikke minst samfunnets side.

Bilde er hentet fra: https://www.kerdolegal.com.au/jin-jiyan-azadi/

I de siste årenes bevegelser eksisterte det også kvinneprotester mot reglene for klær og spesielt innføringen av den obligatoriske hijaben, men i «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen gikk disse kampene inn i et stadie der systemet ikke kunne og ikke er i stand til å kontrollere. Ved å ty til vold og arrestasjoner har regimet mistet evnen til å gjenopprette hijab-lovene. Derfor har denne bevegelsen skapt mange sosiale, kulturelle, kunstneriske, mentale og idealistiske prestasjoner, som vil fortsette å være viktige ettersom årene går.

Med dannelsen av denne bevegelsen rundt protesten mot obligatorisk hijab og vold mot kvinner, fortsatte vi å se større krav og mål, som inkluderer anerkjennelse av rettighetene til ulike etnisiteter i Iran, som har blitt undertrykt og diskriminert av den iranske regjeringen i årevis. Derfor er det ikke mulig å vurdere denne kvinnebevegelsen i en begrenset ramme.

Til tross for noen synspunkter om at denne bevegelsen har eller kommer til å avta/stoppe, kan man, med tanke på fremdriften i folkelige kamper, si at denne bevegelsen har et potensial som ikke vil avta helt, men vil gå inn i en annen fase av protester. Så lenge det kvinnefiendtlige patriarkalske styresettet basert på fiendskap med folk og ødeleggelse av samfunn og natur er eksisterende, vil samfunnet alltid reise seg opp igjen på forskjellige måter for å protestere mot denne ordenen, og dens fremvekst vil bli tent igjen med en annen gnist.

En av de viktige prestasjonene til denne bevegelsen var utvilsomt å etablere en transnasjonal allianse blant kvinner. Denne bevegelsen etterlot også en sterk innvirkning på kvinnekampen i Midtøsten. Med tanke på den sosiologiske karakteren til denne geografien og den sterke innflytelsen fra religion, stat og sexisme som dominerer kulturen i Midtøsten, spilte kvinner en aktiv rolle i politisk og sosial utvikling og ulike protester.

På en annen side er kjønnsmønstrene og stereotypiene som påvirkes av tradisjonalisme og sharia og religiøse lover dypt i disse regionene, ble mange av disse kjønnsmønstrene og normene brutt under denne prosessen. Et tydelig eksempel på det var fjerningen av hijab av kvinner og jenter i Iran, som er en radikal innvending mot den etablerte kropps-politikken. Kampene til kurdiske, persiske, baluchiske, arabiske kvinner og kvinner fra flere andre etnisiteter i Iran, som har utvidet seg de siste årene har presentert et annet bilde av Midtøstens kvinner. Et bilde av at kvinner ikke bare er i en underordnet og undertrykt posisjon, men også har evne og styrke til en sammenhengende kamp og motstand som klarer å skape omfattende og konstruktive endringer i regionen.

Til tross for den systematiske innsatsen fra de diktatoriske systemene i regionen for å marginalisere kvinner og opprettholde deres posisjon som annenrangs borgere, har ikke kvinner forlatt kamparenaen. I geografien til Midtøsten er det en sterk tradisjon og kultur for kvinnekamp, og det er rike erfaringer i hvert av landene. Med en kort titt på kvinnebevegelsens historie vil vi se at kvinner alltid er til stede. I folkelige opprør mot kolonialisme, okkupasjon og nasjonale frigjøringsbevegelser har de vært innflytelsesrike.

Spesielt er det den kurdiske kvinnefrihetsbevegelsen med mer enn førti års erfaring som har verdifulle ressurser og prestasjoner som er viktige for andre kvinner. En bevegelse som sammen med kampen mot maktsystemet og det patriarkalske kulturen, også har organisert omfattende teoretiske og sosiale aktiviteter i retning av kvinners frihet. Afghanske kvinner som er under Talibans doble kontroll og undertrykkelse, spesielt den siste tiden, har blitt inspirert og oppmuntret av kvinnebevegelsen i Iran og Rojhelat. Til tross for de vanskelige levekårene benytter de enhver anledning til å protestere. De viser sine innvendinger mot Talibans lover, noe som blir gjort legitime og rettferdiggjort under islams navn er ofte et produkt av sosiale og politiske faktorer.

På en annen side er vi dessverre vitne til en systematisk spredning av kvinnedrap i æres navn i forskjellige byer i Iran og Rojhelat. Dette er mens det ble klart for alle i løpet av det siste året at stemmen til denne bevegelsen er det sanne kallet om frihet som har forårsaket mest frykt hos det iranske regimet. Et system som gir denne retten til overgriperne basert på patriarkalsk mentalitet, enten på gaten, universitetet, arbeidsplassen eller hjemme, av far, bror, ektemann, hijabpoliti osv., i æres, tradisjonens, religionens eller lovens navn å overfalle eller drepe kvinner. Det økende antallet drap under ulike titler viser hvor mye regimet ønsker kvinners ikke-eksistens.

Når «kvinne, liv, frihet» når sitt høydepunkt med kvinner i spissen, øker også presset fra det undertrykkende regimet og myndighetenes voldelige press på samfunnet. På den ene siden prøver kvinner å gjøre hver arena til en arena for kamp, på den andre siden har vi nylig vært vitne til seriedrap på kvinner i Sardasht, Harsin, Mashhad og andre byer. Og dette er nettopp grunnlaget for det patriarkalske og kvinnefiendtlige regimet. Det betyr at regimet er redd for kvinners aktive tilstedeværelse og ikke ønsker endringer i sin kvinnefiendtlige struktur. Den populistiske mentaliteten i Iran er basert på kvinnehat, og kvinner i ulike perioder, spesielt det siste året, forble ikke bare tause mot denne politikken, men deres frihetssøkende rop ble høyere enn noen gang. Man kan med andre ord si at regimet hevner seg på kvinner.

Regimets kvinnefiendtlige angrep er en forbrytelse. En forbrytelse mot hele samfunnet. Å drepe hver kvinne er slutten på et fritt liv. I løpet av det siste året har mange kvinner ofret livet for å forsvare sin identitet. De ga livet sitt for at livet skulle fortsette.

Jin, Jiyan Azadi – en ledetråd i Nord og Øst Syria (NØS)

Postet den av

Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd

Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med  kvinnefrigjørings-soldatene som  nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger. 

Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.  

Afrin 

Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.  

I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet. 

I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet). 

Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn. 

Flertallet er arabere 

Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner. 

I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk. 

Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien. 

Trefninger i sør 

De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia.  Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet. 

Tyrkisk opptrapping 

I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med  fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni. 

Sanksjoner og blokader 

Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk. 

NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn.  For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje. 

Tyrkia angriper NØS daglig ved hjelp av droner, bombekastere, jihadistmilitser med mer. Da PKK angrep hovedkvarteret til det tyrkiske Sikkerhetsdirektoratet den første oktober 2023, brukte Tyrkia dette som argument for å trappe opp angrepene mot NØS. Tyrkia påsto – uten bevis – at angriperne var fra Syria. Tyrkia har, i tida etter 5. oktober angrepet over 145 steder. Angrepene retter seg mot både sivile, politi og hæren. Mange titalls har blitt drept og flere skada. Både sjukehus, vannpumpestasjoner og annen sivil infrastruktur er ødelagt. Tyrkia angriper også NØS ved å stenge av vanntilførselen eller alternativt skape flom. Verdens stater er tause. 

Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd.