Stikkordarkiv: KDP

Kurdistans vaklende demokrati

Postet den av

Av Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solkurd

Denne analysen ble først publisert på transitmag.no

Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.

Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet

De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi. 

Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.

KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.

I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.

Men partiet mistet  troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.

Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.

Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke  fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet  på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.

Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.

Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og  skar tidliger i år igjennom ved å fastsette  valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.

Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.

Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.

Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor. 

Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse  mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder. 

De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.

En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.

Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.

Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil  har  denne sommeren vært herjet  både av vannmangel og av oversvømmelser.  Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.

Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.

KCK: Erdoğans mål er legitimering av okkupasjon og nye angrep

Postet den av

I en uttalelse om Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil sa KCK at Tyrkias egentlige mål er å få legitimitet for sine 87 militærbaser samt okkupasjonen av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep.

Innlegget er hentet og oversatt fra ANF News

Foreign Relations Committee of the Kurdistan Communities Union (KCK) ga ut en uttalelse angående Tyrkias president Tayyip Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil.

KCK-uttalelsen som ble utgitt på søndag inkluderer følgende:

«Den tyrkiske presidenten Tayyip Erdoğan planlegger å besøke Bagdad og Hewlêr [Erbil] 22. april. Selv om det offisielle formålet med dette besøket er å fremme handel og økonomiske relasjoner mellom de to landene, er Tyrkias egentlige mål å få legitimitet for sine 87 militærbaser så vel som sin okkupasjon av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep. Basert på dette og under påskudd av «sikkerhet», ønsker den tyrkiske staten dermed å utvide sin okkupasjon av irakisk jord.

Erdoğans regjering krenker Iraks suverenitet og bruker landets territorium og luftrom som den ønsker. Hver dag, dusinvis av ganger, blir irakiske landsbyer, hus og biler bombet og sivile massakrert av Tyrkia. Den tyrkiske regjeringen utfører disse hensynsløse angrepene med åpen politisk, militær og logistisk støtte fra KDP. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet er imot samarbeidet til Tyrkia og KDP og mot den tyrkiske okkupasjonen. Erdoğan, som er klar over denne situasjonen, ønsker både å redde KDP fra den nåværende vanskelige situasjonen og gjøre okkupasjonen i Irak permanent ved å få Bagdad-regjeringen over på sin egen side.

Tyrkia sprer ustabilitet i alle områdene det går inn i og skaper ustabilitet ved å provosere sammenstøt mellom ulike etnisiteter, identiteter og tro. Tyrkias invasjon av Kypros, kaoset det prøver å skape i Kirkuk, dets utplassering av militære styrker i Libya og dets pågående støtte til spredningen av ISIS i Irak og Syria er konkrete og klare eksempler på denne politikken. Et annet kjennetegn ved Erdoğan som leder av AKP-regjeringen er at han er hyklersk og inkonsekvent nok til å si «nei» i morgen til noe han sier «ja» til i dag. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet trenger å vite veldig godt at Tayyip Erdoğan har en dårlig mentalitet og at han prøver å gjøre okkupasjonen i Irak og Syria permanent.

Den 21 år gamle AKP-regjeringen ledet av Erdoğan led et stort nederlag i valget 31. mars, og ble det andrerangerte partiet i landet for første gang. Den dype økonomiske krisen i Tyrkia har direkte påvirket politikken. Derfor har det blitt klart at Erdoğans styre ikke er permanent. Regjeringen i Bagdad må også erkjenne denne virkeligheten og bør ikke inngå langsiktige engasjementer med Erdoğan-regjeringen.

Samtidig forberedes et nytt angrep og okkupasjon med PKK-geriljastyrkene som påskudd. Siden 1980-tallet har vår bevegelse vært i vennlige forhold til det irakiske samfunnet og den irakiske staten på grunnlag av gjensidig respekt, uten noen spenninger eller konflikter. Tvert imot, under den siste store ISIS-offensiven i 2014 kjempet den kurdiske geriljaen på samme front med det irakiske folket for forsvaret av Mosul, Kirkuk, Hewlêr, Şengal [Sinjar] og Maxmur og led hundrevis av martyrer mens de forsvarte irakisk territorium . Mens denne krigen pågikk, støttet Tyrkia gjengene til ISIS, ikke det irakiske folket.

Den eneste irakiske styrken som fremmer og støtter Tyrkias permanente bosetting på irakisk territorium er KDP-ledelsen. KDP må umiddelbart avslutte sine skumle forhold til Erdoğan-regjeringen, som i dag befinner seg i en kollapsprosess, og bør ikke samarbeide med Tyrkia om saker som er til skade for det kurdiske folket og det irakiske samfunnet.

Det irakiske samfunnet, det kurdiske folket, politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner, intellektuelle, forfattere og irakisk presse må motsette seg Tyrkias okkupasjon av irakisk territorium og dets planer for nye angrep. En klar holdning må tas mot den nåværende okkupasjonen og Erdoğan-regjeringens fornyede forsøk på å utvide sin okkupasjon under påskudd av prosjekter som «Utviklingsveien», nye vannavtaler eller felles sikkerhetsavtaler.»

Den tyrkiske krigen i Irak som få snakkar om

Postet den av

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.  

Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet. 

Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq

Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.  

Parti og klanar  

Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.  

Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og  store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.  

Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK). 

For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»  

Hjelp frå USA 

Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.  

Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar.  Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå. 

Tyrkias rolle  

Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.  

Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.  

President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år.  Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»  

Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok. 

Korfor reagerer ikkje Irak? 

Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.  

Nummer 150 

Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.  

28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.  

Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar. 

Draumen om «Stor-Tyrkia» 

For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.  

Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland? 

Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.