Blir det fred i Tyrkia? 

Av: Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan. 

Den 23. april kommer to av Abdullah Öcalans advokater til Oslo. De skal informere om forholda for Öcalan og om fredsprosessen der Öcalan spiller en nøkkelrolle. Öcalan var lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK) fra stiftelsen i 1974 og fram til han ble tatt til fange i Nairobi gjennom et internasjonalt samarbeid mellom CIA, den tyrkiske hemmelige tjenesten MIT, Mossad og kenyanske myndigheter i februar 1999. Han var på vei til Sør-Afrika, på invitasjon fra daværende president for Sør-Afrika, Nelson Mandela. Mandela tilbrakte 29 år på en fengsels-øy før han slapp ut og avrunda kampen mot apartheid-regimet. Öcalan har nå vært fange på fengsels-øya Imrali utafor Istanbul i over 25 år. Det er ikke rart at Öcalan blir kalt kurdernes Mandela. 

Bilde: Britannica
Bilde: SNL

Den demokratiske, sosialistiske bevegelsen blant kurderne som støtter opp om tankene til Öcalan har styrka seg betraktelig de siste 20 åra. Og radikalt grasrotdemokrati får også økende oppslutning utafor den kurdiske nasjonen. 

Det autoritære, islamistiske partiet AKP, under ledelse av Recep Tayip Erdogan har ikke greid å knekke hverken PKK, de mange, folkelige bevegelsene som slåss for demokrati (inklusive kvinne- og fagbevegelsen) eller det lovlige partiet Demokratisk Parti for Likhet og Demokrati (DEM). Ved lokalvalget i mars 2024 tapte AKP stillingen som landets største parti. Det kemalistiske, sosialdemokratiske partiet CHP ble størst. CHP og DEM hadde et uformelt, taktisk samarbeid under valget. Samtidig har situasjonen i Midtøsten endra seg radikalt med Israels folkemord og ekspansjonskrig og Assad-regimets fall. 

Dette er bakgrunnen for at det nå er snakk om å finne en løsning på «det kurdiske spørsmålet» i Tyrkia. Der utgjør kurderne rundt 20 % av befolkningen. Den tyrkiske sentralmakta har ikke evna å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen, på tross av både perioder med militærdiktatur, pogromer der over 4 000 landsbyer ble brent ned, massiv krigføring mot PKKs gerilja og stadige forbud mot legale parlamentariske partier som er pro-kurdiske. Etter lokalvalget har sentralmakta nok en gang tydd til taktikken med å avsette lovlig valgte ordførere og erstatte disse med lojale statsformyndere. 

Men som sagt, også AKP presses til kanskje å prøve noe annet. 

I denne situasjonen, for første gang på over fire år, fikk Öcalan lov til å få besøk i fjor høst. Og den 26. februar i år, etter tre runder med samtaler med ledelsen for DEM, har Öcalan lagd en erklæring om veien videre.  

Erklæringen er kort, men har likevel ikke blitt presentert i Klassekampen eller andre redaktørstyrte medier ennå. Kort oppsummert tar Öcalan til orde for at man må gå vekk fra væpna kamp og kjempe for en demokratisering av Tyrkia på en måte som forener tyrkere og kurdere. Han oppfordrer PKK til å legge ned våpnene etter en kongress der de sjøl vedtar veien videre. 

Men dette må ikke oppfattes som en fallitt-erklæring. Öcalan påpeker at verden har endra seg, Tyrkia har endra seg, og da må politikken tilpasses de nye forholda. En tilleggsbemerkning som ble videreformidla av sju-personers delegasjonen som møtte Öcalan var: «Utvilsomt vil det at PKK legger ned våpnene og oppløser seg i praksis kreve at demokratisk politikk blir anerkjent og et legalt rammeverk.» (Min oversettelse) 

Det vil si at det nå må arbeides med en plan for hvordan overgangen til fred og demokrati skal skje. PKK må ha sin kongress, det må bli våpenstillstand, fredsforhandlinger, sikkerhetsgarantier for PKK- soldater og kadre og demokratisering av tyrkisk politikk. Altså ingen «quick fix» og gode muligheter for at den tyrkiske staten ikke vil være komfortabel med demokratisering. 

Dessuten driver Tyrkia kontinuerlige militære angrep mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og fôrer sin proxy-hær, Syrias nasjonale hær (SNA), med våpen, penger, logistikk og militær støtte ved hjelp av fly og droner. Det demokratiske unionspartiet (PYD) er et søsterparti til PKK og er det viktigste partiet i DAANES. Hvis Tyrkia fortsetter denne militære operasjonen og samtidig støtter sentralmakta i Damaskus som krever at DAANES sin hær skal legges ned, er det liten grunn til å tro på at det vil bli fred i Tyrkia. 

Hvis derimot Tyrkia heller støtter at det blir et kompromiss mellom de nye makthaverne i Damaskus og DAANES som fører til en demokratisering av Syria, da kan demokratiet ta et skritt fram både i Tyrkia, Syria og Irak. 

Den 28. februar uttalte Erdogan støtte til prosessen og uttalte at det nå er en historisk mulighet og en ny fase. Erdogan krevde samtidig at hærer i Irak og Syria, som Tyrkia anser som lokalavdelinger av PKK, skal legge ned sine våpen og oppløse seg. Det kom umiddelbart et svar fra lederen for SDF som er hæren til DAANES anser at Öcalans utspill gjelder PKK ikke SDF.   

Så får vi se hvilke konkrete skritt som Erdogan tar. 

Den 1. mars tok PKKs ledelse et konkret skritt og erklærte en ensidig våpenhvile. PKK krevde samtidig at for å gjennomføre en kongress i tråd med utspillet til Öcalan, må Öcalan slippes fri og lede kongressen. 

Tida vil vise om de pro-demokratiske kreftene er sterke nok i befolkningen i de tre statene og den internasjonale solidaritetsbevegelsen til at fred blir virkeliggjort. 

Abdullah Öcalans advokater har gang på gang påpekt at Tyrkia bryter både sine egne lover og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen når landet fortsetter å holde Öcalan fanget. Dette og mer til vil de heldige få høre om i april. 

Parolen som kurderne har reist de siste 25 åra kan kanskje realiseres: Frihet for Öcalan – fred i Kurdistan!