Stikkordarkiv: Rojhelat

Tre år med Kvinne-Liv-Frihet: håp under press

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Tre år er gått siden dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini, som ble symbolet på den brede folkelige oppstanden kjent som Kvinne-Liv-Frihet. Det som startet som protester mot tvungen hijab, utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse for kvinners rettigheter, for kurdernes rett til å eksistere med sin kultur og sitt språk, og for alle iraneres frihet og verdighet.

Nå, tre år senere, er situasjonen for aktivister i Iran fortsatt preget av massiv undertrykkelse. Kvinnelige aktivister, særlig i de kurdiske områdene, blir jevnlig innkalt til etterretningstjenesten, truet, eller kastet i fengsel. Arrestasjoner uten rettslige prosesser, isolasjon, mishandling og strenge dommer brukes for å spre frykt og kvele enhver form for protest. Selv markeringer på kvinnedagen eller minneseremonier for dem som ble drept under demonstrasjonene blir møtt med brutalitet.

Bilde: ANF – I Sanandaj ble fire kvinnelige sivile aktivister – Marziyeh Moradveisi, Simin Chaychi, Susan Razani og Fatemeh Zandkarimi – innkalt til etterretningstjenesten den 16. september 2025, samme dag som årsjubileet markeres. De ble avhørt og truet.

Samtidig tar regimet i bruk gamle og ydmykende straffemetoder som pisking for å statuere eksempler. Kunstnere, journalister og sangere straffes for å gi uttrykk for folks følelser, og familiene til drepte demonstranter utsettes for press og trusler dersom de forsøker å minnes sine kjære. Denne systematiske politikken har som mål å gjøre frykten sterkere enn håpet.

Likevel finnes det motstand. I flere byer har folk stengt butikkene sine i protest mot dødsdommer mot kurdiske kvinner. Lærere, studenter og sivilsamfunnsaktører fortsetter å organisere seg i det skjulte. I eksil og diaspora holdes minnene og kravene levende, og ropet «Jin, Jiyan, Azadi» (Kvinne-Liv-Frihet) fortsetter å være en inspirasjon for mange utenfor Irans grenser.

Tre år etter står det klart at bevegelsen ikke bare var et øyeblikk i historien, men en vedvarende kamp for frihet, rettferdighet og verdighet. Den lever videre i mennesker som våger å tale, i familier som nekter å tie, og i fellesskap som holder fast ved håpet. Spørsmålet er ikke om bevegelsen eksisterer, men hvordan den kan finne nye veier å overleve under den tunge byrden av undertrykkelse. Kvinne-Liv-Frihet er i dag mer enn et slagord – det er en pågående kamp som ennå ikke har mistet sin kraft.

#Jin_Jiyan_Azadi

Fallet nærmer seg – men er vi klare?

Postet den av

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)

Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:

Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:

Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?

For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:

I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.

Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).

Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.

I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.

Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.

Vår plikt til gjenforening

Bilde: Knwe.org

Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.

Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.

Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.

Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.

Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.

Økende undertrykkelse av kurdiske aktivister i Iran

Postet den av

Den iranske staten fortsetter sin undertrykkelse av kurdiske aktivister, med en bølge av arrestasjoner og vold mot sivile i de kurdiske områdene. I løpet av de siste dagene har iranske myndigheter arrestert minst ti kurdiske aktivister, inkludert to barn, holdt kvinnelige aktivister i isolasjon uten tilgang til juridisk bistand, og drept en ung kolbar (grensearbeider) i Baneh.

Baran Saedi og Leyla Pashaei som ble arresterte 9. mars i Sanandaj (Sne)- Bilde KHRN

Flere kurdiske kvinnerettighets-aktivister har blitt arrestert og holdes uten kontakt med omverdenen eller juridisk bistand. Ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) er det fortsatt uklart hvor kvinnene holdes, og myndighetene har ikke gitt noen informasjon om anklagene mot dem. Slike arrestasjoner føyer seg inn i et mønster der iranske myndigheter målrettet går etter kvinnerettighetsaktivister, spesielt de som kjemper for kurdiske kvinners rettigheter.

Bilde av de arresterte etter Newroz-feiringer i Rojhelat – bilde: KHRN

I en koordinert aksjon har iranske sikkerhetsstyrker arrestert minst ti kurdiske aktivister og sivile i ulike byer, inkludert Marivan og Sanandaj, på grunn av deres deltakelse i Newroz-feirings arrangementer. Blant de arresterte er to mindreårige, noe som har ført til sterke reaksjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner. Arrestasjonene ble gjennomført uten arrestordre, og familiene har ikke fått informasjon om hvor de fengslede blir holdt.

Den 20. mars ble Sina Rostampour, en ung kolbar fra Baneh, skutt og drept av iranske grensevakter. Kolbarer frakter varer mellom Iran og nabolandene for å overleve, men møter ofte dødelig vold fra iranske sikkerhetsstyrker. Drapet føyer seg inn i en rekke brutale angrep mot kolbarer i regionen.

Unge Sina som etterlot seg et lite barn – bilde: KHRN

Disse hendelsene understreker den økende undertrykkelsen av kurdiske aktivister og sivile i Iran. Både vilkårlige arrestasjoner, isolasjon av fengslede aktivister og vold mot kolbarer er en del av myndighetenes forsøk på å kneble kurdisk motstand og menneskerettighetsarbeid. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger oppfordret Iran til å stanse disse menneskerettighetsbruddene, men situasjonen forverres stadig.

For mer informasjon, klikk på våre kilder til bildene brukt i dette innlegget, eller oppdater deg på det som skjer i Rojhelat via bl.a. KHRN eller hengaw.

Kurdiske kvinneaktivister oppfordrer til generalstreik i Rojhelat

Postet den av

Frykter henrettelse av to kurdiske fanger

Representanter fra kurdiske politiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhelat) møttes forrige uke ved Det kurdiske nasjonale kongresskontoret (KNK) i Brussel. Der vedtok de en felles oppfordring til generalstreik onsdag 23. januar, som protest mot de varslede henrettelsene av Pakhshan Azizi og Vrisha Moradi.

I kjølvannet av dette møtet har norsk-kurdiske kvinner etablert en internasjonal støttekampanje. Initiativet har samlet kvinnelige aktivister fra flere europeiske land og Kurdistan i et felles nettverk.

I en felles uttalelse uttrykker nettverket alvorlig bekymring for skjebnen til de to kurdiske fangene. De fremhever det systematiske mønsteret hvor Den islamske republikken Iran gjennomfører henrettelser uten å tillate familiene et siste møte med sine kjære. Uttalelsen påpeker også hvordan den kurdiske befolkningen blir særlig utsatt for regimets undertrykkelse i perioder med økt politisk press.

«Som kvinneaktivister ber vi alle frihetselskende mennesker om å vise sin motstand før det er for sent. Vi kan ikke tillate at regimet nok en gang tar livet av kurdiske aktivister som er en uatskillelig del av den kurdiske frihetsbevegelsen», heter det i uttalelsen.

Aktivistene minner om Jina (Mahsa) Amini og de mange unge som mistet livet under «Kvinne, Liv, Frihet»-bevegelsen, og understreker at de nå må handle for å forhindre flere henrettelser.

Oppfordringen til streik innebærer:

  • Full nedstengning av markeder og butikker
  • Landsomfattende generalstreik onsdag 23. januar
  • Fredelige protester mot dødsstraffene

«Regimet forsøker å svekke vår vilje og skape en atmosfære av frykt og mistillit i kurdiske hjerter gjennom disse henrettelsene. Vi må stå samlet i motstand», skriver kvinneaktivistene, som også uttrykker sin støtte til de kurdiske politiske partiene i regionen.

Uttalelsen er undertegnet av en gruppe kvinneaktivister fra Øst-Kurdistan og spres i sosiale medier med hashtaggene #pakhshanazizi og #vrishemoradi på både latinsk og kurdisk skrift.

Kampanje mot folkemord og demografisk endring av kurderne utført av den tyrkiske regjeringen

Postet den av

[Fra befolkningen i Rojhelat – oversatt til norsk av Solkurd]

Brev til verdensopinionen og samvittigheten til frihetselskende mennesker,
Internasjonale organisasjoner og relevante juridiske konvensjoner,
Organene i FN,
Amnesty International,
Human Rights Watch,
Leger Uten Grenser,
Utenriksdepartementene i NATO-medlemsland,
Utenriksdepartementene i de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, og …

I de siste dagene har det fascistiske regimet i Tyrkia betydelig intensivert sine angrep og aggresjoner mot de nordlige og nordøstlige regionene av Syria (Rojava) og Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Disse aggresjonene, som skjer i skyggen av mediemørke og global opinionens stillhet, blir oversett på grunn av hemmelige avtaler mellom regionale makter. Mens konfliktene i Gaza og Sør-Libanon har fanget verdens oppmerksomhet, utnytter den tyrkiske regjeringen denne muligheten til å ødelegge de lokale strukturene i Rojava, som er etablert basert på befolkningens vilje i denne regionen. Dette er det samme scenarioet som har blitt utført i årevis under forskjellige påskudd mot Kurdistan-regionen.

Tyrkias politikk i regionen, preget av en fascistisk tilnærming for å eliminere «de andre» og mangel på konstruktiv dialog med naboer og andre land, har gått langt utover akseptable grenser. Selv enkelte representanter fra Tyrkias NATO-allierte har blitt frustrerte over denne irrasjonelle og aggressive oppførselen og etterlyser en revurdering av Tyrkias posisjon i NATO og en slutt på dens motstridende og doble handlinger. På den annen side, i denne kaotiske situasjonen, har Tyrkia plutselig begynt å snakke om «forsoning med kurderne» og til og med muligheten for å frigjøre Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK).

Underskriverne av dette brevet, fra ulike sektorer av Kurdistans borgere [Rojhelat], ønsker nye muligheter for fred og forsoning velkommen og, med full tillit til kurdiske politikere på den politiske arenaen i Tyrkia, fordømmer bestemt Tyrkias aggresjon mot Kurdistan-regionen og Rojava samt okkupasjonen av disse to politiske enhetenes områder. Dette skjer sammen med humanitære, sosiale, økonomiske og miljømessige katastrofer. De erklærer sine krav som følger:

  1. En sterk og omfattende fordømmelse av den tyrkiske regjeringen for dens aggresjon og okkupasjon av nabolandenes områder, og en oppfordring til tilbaketrekning fra okkuperte områder.
  2. Anerkjennelse av den autonome politiske strukturen i Rojava som den legitime politiske representanten for befolkningen i denne regionen.
  3. Opprettelse av nøytrale overvåkingskomiteer og delegasjoner for å utarbeide en omfattende og dokumentert rapport om de ulike aspektene ved Tyrkias aggresjoner og okkupasjon.
  4. Involvering og deltakelse av menneskerettighetsorganisasjoner, forkjempere for kvinners og barns rettigheter, samt miljøorganisasjoner i regionen for å vurdere omfanget av de nåværende katastrofene og Tyrkias forbrytelser sammen med dets samarbeidende militser i de okkuperte områdene.
  5. Anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for det kurdiske folket av det internasjonale samfunnet og internasjonale organisasjoner, sammen med omfattende støtte for realiseringen av denne retten.

Denne erklæringen er signert av en kollektiv gruppe borgere, sivile, politiske og miljøaktivister fra Kurdistan i Iran, med håp om en verden fri for undertrykkelse, aggresjon og folkemord.

Rojhelat Kurdistan (Øst-Kurdistan), 23. november 2024

Les og last ned originalen nedenfor (kurdisk, engelsk, farsi, med liste over de 2000 kurdiske borgere i ulike byer i Rojhelat som har signert kampanjen):

kampain Rojhelatfor Rojava 2000-2024Last ned

11 kurdiske politiske aktivister og sivile på dødscelle, 8 flere venter på dom

Postet den av

Kurdistan menneskerettighets nettverk (KHRN) publiserte den 14. desember 2024 en rapport om situasjonen for kurdiske politiske aktivister i iranske fengsler. I denne rapporten kan vi lese at for tiden er det 11 kurdiske politiske aktivister og sivile fengslede personer som er under dødsdommer, mens minst åtte andre risikerer å få lignende dommer.

Noen av disse personene ble arrestert under «Kvinne, liv, frihet»-opprøret. De har blitt utsatt for urettferdige forhold, inkludert nekting av tilgang til utvalgte advokater, alvorlig fysisk og psykisk tortur og urettferdige rettssaker som har resultert i utstedelse av umenneskelige dødsdommer.

Familier til disse fangene og menneskerettighetsorganisasjoner har reist alarmer om deres kritiske situasjon, risikoen for at dødsdommene opprettholdes, og den potensielle implementeringen av de utstedte dødsdommene. De har bedt om annullering av disse dommene og umiddelbar oppmerksomhet til fangenes vanskelige forhold.

Seks kurdiske politiske fanger – Pakhshan Azizi, Verisheh (Wirishe) Moradi, Hatem Ozdemir, Yousef Ahmadi, Mehrab Abdollahzadeh og Hamid Hosseinnezhad Heidaranlou – ble tidligere dømt til døden av islamske revolusjonsdomstoler i Teheran, Orumiyeh og Sanandaj, anklaget for «væpnet opprør» (baghi) og «fiendskap mot Gud» (moharebeh). De holdes for tiden i de sentrale fengslene i Orumiyeh og Sanandaj, samt i Teherans Evin-fengsel.

Sakene til Azizi, Moradi, Abdollahzadeh og Hosseinnezhad Heidaranlou har blitt henvist til Høyesterett for anke og venter på ny rettssak. Dødsdommene for Ozdemir og Ahmadi har imidlertid blitt opprettholdt av Høyesterett, noe som setter dem i umiddelbar risiko for henrettelse.

I tillegg ble fem andre kurdiske sivile – Shahin Vasaf, Azad Shojaei, Rasoul Ahmad Rasoul, Edris Ali og Nasser Bekrzadeh – dømt til døden av den islamske revolusjonsdomstolen i Orumiyeh på siktelser for «spionasje for Israel». De er for tiden fengslet i Orumiyeh sentralfengsel og sakene deres er under spesiell vurdering av Høyesterett.

I mellomtiden ble minst åtte kurdiske sivile og aktivister – Ali Ghassemi, Pezhman Soltani, Kaveh Salehi, Rizgar Beygzadeh Baba-Miri, Javanmard Mam-Khosrawi, Mohammad Faraji, Raouf Sheik-Maroufi og Soleyman Adhami – mange av dem arrestert under kvinnene, liv, frihetsopprøret av sikkerhetsstyrker i Sanandaj og Bokan, forblir internert i Orumiyeh og Bokan sentrale fengsler.

Disse personene står overfor alvorlige anklager som «væpnet opprør», «spredning av korrupsjon på jorden», og «fiendskap mot Gud». Tiltalene mot dem har reist alvorlige bekymringer om sannsynligheten av dødsdommer som ble utstedt i sakene deres.

Denne rapporten vil ytterligere undersøke situasjonen til de som allerede er dømt til døden og de som står i fare for å få slike dommer, samt anklagene som er reist mot dem og rettsprosessen i sakene deres.

Les detaljene i rapporten i lenken under (på engelsk):

https://kurdistanhumanrights.org/en/publications/special-reports/2024/12/14/special-report-11-kurdish-civilians-activists-on-death-row-8-more-awaiting-verdicts

Bilde: KHRN

Uttalelse i anledning årsdagen til drapet på Jina/Zhina Amini 

Postet den av

I midten av september for to år siden ble Jina (Mahsa) Amini, en 22 år gammel kurdisk jente, drept mens hun var i moral-politiets varetekt i Teheran. Hun hadde blitt arrestert, anklaget for å ha på seg en «upassende» hijab. Hennes død utløste en bølge av landsomfattende protester som ytterligere utfordret den islamske republikkens autoritet og avslørte menneskerettighetsbrudd, inkludert systematiske brudd på kvinners rettigheter. Hennes død inspirerte et kraftig slagord som hadde sin opprinnelse i den kurdiske kvinnebevegelsen, og som snart ga gjenklang over hele Iran: «Kvinne, liv, frihet» 

Bilde: Wikipedia

På tampen av årsdagen for det statlige drapet på Jina Amini har sikkerhetsmyndighetene i den islamske republikken Iran foretatt omfattende arrestasjoner av borgere, aktivister og familier til ofrene av dette opprøret i hele Iran og spesielt i Kurdistan. 

Ved å skape frykt i samfunnet i forkant av årsdagen, har regimet til hensikt å forhindre dannelsen av enhver form for protestbevegelse på selve årsdagen og en eventuell ny begynnelse av massive offentlige protester. 

Kurdistan og den kurdiske befolkningen i Iran spilte en betydelig rolle både i begynnelsen og fortsettelsen av disse protestene. De opplevde også de mest alvorlige reaksjonene fra regimets side, i form av arrestasjoner, drap mens protestene foregikk og henrettelser i etterkant. Ifølge en rekke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner var flertallet av ofre i opprøret Baluchere og Kurdere. 

I fortsettelsen av sin vanlige undertrykkende politikk, har det iranske regimet de siste to årene prøve å ta kontroll over den turbulente situasjonen i samfunnet ved å drepe, henrette, arrestere, torturere og ilegge brutale fengselsdommer. Spesielt har dette rammet landets allerede marginaliserte minoriteter. 

Regjeringen er klar over det faktum at Kurdistan var startpunktet for de massive folkelige protestene under «Jin, Jiyan, Azadi»-opprøret. De ønsker derfor nå, når årsdagen for dette opprøret nærmer seg, å forhindre enhver protest, selv i form av markering og sørgeseremonier. Selv om arrestasjoner og avhør, samt trusler mot ofrenes familier, ikke er en ny metode i regimets undertrykkelsespolitikk, må den møte en sterk reaksjon fra menneskerettighetsinstitusjoner, spesielt på internasjonalt nivå. 

Vi i Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), fordømmer arrestasjonen av borgere og aktivister i Kurdistan og i hele Iran. Samtidig hedrer vi minnet til Jina og alle andre ofre for dette historiske opprøret. Vi gir vår støtte til ofrenes familier og til alle protesterende menneskers rett til å holde markeringer mot den kaotiske og kritisk politiske, økonomiske og menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og Iran. 

Vi ber menneskerettighetsorganisasjoner og media rundt om i verden om å sette søkelys på den pågående undertrykkelsen fra det iranske regimet mot egen befolkning, og at de utfører sine plikter overfor menneskene som lider under dette regimets undertrykkelse. 

Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) 

Uttalelse om Rojhelat – Landsmøte i Solkurd 17.03.24

Postet den av

I etterkant av det islamske iranske regimets drap på Jina Amini startet de ulike folkegruppene i Iran et massivt opprør som den kurdiske befolkningen stod i spissen for. Slagordet “kvinne, liv frihet”, som på mange måter definerte opprøret, spredte seg til Rojhelat (Øst-Kurdistan) i Iran fra andre deler av Kurdistan. Dette slagordet var helt og holdent et resultat av det kurdiske folkets kamp.

De revolusjonære strømningene ble ønsket velkommen i store deler av Iran, og involverte betydelige deler av det iranske samfunnet i flere måneder. Den islamske republikken i Iran begynte raskt å slå ned på folkets protester, spesielt i minoritets-områder som den kurdiske delen av landet. Tusenvis ble såret, drept eller arrestert.

Regimet angrep også gjentatte ganger basene til de kurdiske opposisjonspartiene som er tvunget til å operere fra de autonome kurdiske områdene i Irak (KRG) siden starten av 80-tallet. Disse angrepene, som ble gjennomført med missiler og droner, har drept flere titalls aktivister og partimedlemmer, både barn og voksne.

Det iranske regime har også signert en sikkerhetsavtale med den irakiske regjeringen og lagt press på både Bagdad og Erbil i forsøk på å avvæpne de Iransk-Kurdiske opposisjonspartiene, samt for å internere dem i leirer slik at de ikke kan drive politisk aktivitet rettet mot Rojhelat.

Regimet i Irak har også nylig kansellert passet til Mustafa Hijri, sekretæren for opposisjonspartiet KDPI. Mange kurdere antar at dette presset mot opposisjonspartiene fra Rojhelat vil fortsette til de er fullstendig ødelagt, og at dette er motivert av ønsket om å avslutte den kurdiske motstanden og revolusjonstilløpet.

Den Irakiske staten er i stor grad avhengig og kontrollert av det iranske regimet, men de kan fremdeles påvirkes av internasjonalt press. Det er derfor viktig at demokratiske stater og folkebevegelser rundt omkring i verden legger press og protesterer mot forsøkene på å ødelegge den kurdiske bevegelsen i områdene kontrollert av Iran. Om bevegelsen i Øst-Kurdistan ødelegges, stenges døren for en demokratisk og stabil fremtid i hele Iran.

Et aspekt ved den brutale undertrykkelsen mot Kurdistan som sjelden sees i media er angrepet fra pan-iranere og fascistiske iranske bevegelser som, selv om de selv er fiender av det nåværende regimet, angriper og truer den kurdiske delen av opposisjonen. Disse gruppene, som er stort sett tilhengere av Reza Pahlavi – sønnen av den avsatte sjahen av Iran, startet en omfattende kampanje mot det kurdiske folket både i persiske medier og sosiale medier allerede i starten av Jina-opprøret. De er redde for at den kurdiske kampen vil vekke andre minoritets-nasjoner og folkegrupper til kamp, slik at perserne ikke lenger kan herske i Iran. Enkelte tegn peker på at personer tilknyttet det iranske regimet har infiltrert den persiske opposisjonen i Iran og at de har spilt en viktig rolle i disse kampanjene. Samtidig vet vi at iransk fascisme og hat mot minoriteter finnes blant de fleste monarkister, blant mange republikanere og selv blant deler av den iranske venstresiden. Dette er ikke et nytt fenomen.

Til tross for alle disse vanskene er den kurdiske opposisjonen fremdeles den bevegelsen i Iran som kjemper for progressive prinsipper og som kan føre til en demokratisk utvikling i landet. Det er derfor viktig at vestlige land følger med på de persiske mediene og motstemmer dem i å spre fascistiske og sjåvinistiske synspunkter og sørger for at de lever opp til internasjonale standarder. Det finnes iranere (alt fra forfattere og politiske aktivister til kunstnere) som åpenlyst er kurdofobiske, transfobiske, kvinnefiendtlige og fascistiske og som åpent publiserer slike reaksjonære synspunkter på sosiale medier, men som allikevel blir invitert på debattprogrammer i persiske TV-stasjoner, noe som styrker det iranske regimet.

Den vestlige verden har lite innflytelse på den iranske regjeringen, men de kan prøve å hindre spredningen av fascistiske og menneskefiendtlige ideer på deres territorium. Europa og verden bør konfrontere disse fenomenene på persisk tv. Spesielt TV-kanalen “Iran International”, BBC Persian” og “Voice of America» har vært sentrale i å promotere Sjahens etterkommere og andre reaksjonære pan-iranere. Vestlige regjeringer i land, med Norge i spissen som en fredsnasjon, bør gjøre det som står i deres makt for å hindre at protestene mot den islamske republikken resulterer i etableringen av enda en totalitær og undertrykkende stat, denne gangen under pan-iranske faner.

Kort om «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen i Rojhelat og Iran

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

«Jin, Jiyan, Azadi» eller «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen skapte et rom for kvinner i Iran å komme seg ut av dominansen, begrensningene og grensene som den eksisterende ordenen hadde bestemt for dem. Selv uten en anstendig organisering og til tross for all undertrykkelse og ren vold fra styremakten, ga de mot til hele samfunnet og er fortsatt til stede på ulike måter. Kvinner visste at kvinners tilstedeværelse og subjektivitet er av sentral betydning for revolusjonen.

En av metodene for kvinneprotester var å fjerne hijaben, som ga et sterkt slag mot den ideologiske ordenen til regjeringen. Å fjerne hijaben er ikke bare en handling for å få rett til påkledning, men også en protest og en utfordring mot alle de røde linjene og lovene som er trukket på kvinners kropp, vilje og tanker fra regimet og ikke minst samfunnets side.

Bilde er hentet fra: https://www.kerdolegal.com.au/jin-jiyan-azadi/

I de siste årenes bevegelser eksisterte det også kvinneprotester mot reglene for klær og spesielt innføringen av den obligatoriske hijaben, men i «Jin, Jiyan, Azadi»-bevegelsen gikk disse kampene inn i et stadie der systemet ikke kunne og ikke er i stand til å kontrollere. Ved å ty til vold og arrestasjoner har regimet mistet evnen til å gjenopprette hijab-lovene. Derfor har denne bevegelsen skapt mange sosiale, kulturelle, kunstneriske, mentale og idealistiske prestasjoner, som vil fortsette å være viktige ettersom årene går.

Med dannelsen av denne bevegelsen rundt protesten mot obligatorisk hijab og vold mot kvinner, fortsatte vi å se større krav og mål, som inkluderer anerkjennelse av rettighetene til ulike etnisiteter i Iran, som har blitt undertrykt og diskriminert av den iranske regjeringen i årevis. Derfor er det ikke mulig å vurdere denne kvinnebevegelsen i en begrenset ramme.

Til tross for noen synspunkter om at denne bevegelsen har eller kommer til å avta/stoppe, kan man, med tanke på fremdriften i folkelige kamper, si at denne bevegelsen har et potensial som ikke vil avta helt, men vil gå inn i en annen fase av protester. Så lenge det kvinnefiendtlige patriarkalske styresettet basert på fiendskap med folk og ødeleggelse av samfunn og natur er eksisterende, vil samfunnet alltid reise seg opp igjen på forskjellige måter for å protestere mot denne ordenen, og dens fremvekst vil bli tent igjen med en annen gnist.

En av de viktige prestasjonene til denne bevegelsen var utvilsomt å etablere en transnasjonal allianse blant kvinner. Denne bevegelsen etterlot også en sterk innvirkning på kvinnekampen i Midtøsten. Med tanke på den sosiologiske karakteren til denne geografien og den sterke innflytelsen fra religion, stat og sexisme som dominerer kulturen i Midtøsten, spilte kvinner en aktiv rolle i politisk og sosial utvikling og ulike protester.

På en annen side er kjønnsmønstrene og stereotypiene som påvirkes av tradisjonalisme og sharia og religiøse lover dypt i disse regionene, ble mange av disse kjønnsmønstrene og normene brutt under denne prosessen. Et tydelig eksempel på det var fjerningen av hijab av kvinner og jenter i Iran, som er en radikal innvending mot den etablerte kropps-politikken. Kampene til kurdiske, persiske, baluchiske, arabiske kvinner og kvinner fra flere andre etnisiteter i Iran, som har utvidet seg de siste årene har presentert et annet bilde av Midtøstens kvinner. Et bilde av at kvinner ikke bare er i en underordnet og undertrykt posisjon, men også har evne og styrke til en sammenhengende kamp og motstand som klarer å skape omfattende og konstruktive endringer i regionen.

Til tross for den systematiske innsatsen fra de diktatoriske systemene i regionen for å marginalisere kvinner og opprettholde deres posisjon som annenrangs borgere, har ikke kvinner forlatt kamparenaen. I geografien til Midtøsten er det en sterk tradisjon og kultur for kvinnekamp, og det er rike erfaringer i hvert av landene. Med en kort titt på kvinnebevegelsens historie vil vi se at kvinner alltid er til stede. I folkelige opprør mot kolonialisme, okkupasjon og nasjonale frigjøringsbevegelser har de vært innflytelsesrike.

Spesielt er det den kurdiske kvinnefrihetsbevegelsen med mer enn førti års erfaring som har verdifulle ressurser og prestasjoner som er viktige for andre kvinner. En bevegelse som sammen med kampen mot maktsystemet og det patriarkalske kulturen, også har organisert omfattende teoretiske og sosiale aktiviteter i retning av kvinners frihet. Afghanske kvinner som er under Talibans doble kontroll og undertrykkelse, spesielt den siste tiden, har blitt inspirert og oppmuntret av kvinnebevegelsen i Iran og Rojhelat. Til tross for de vanskelige levekårene benytter de enhver anledning til å protestere. De viser sine innvendinger mot Talibans lover, noe som blir gjort legitime og rettferdiggjort under islams navn er ofte et produkt av sosiale og politiske faktorer.

På en annen side er vi dessverre vitne til en systematisk spredning av kvinnedrap i æres navn i forskjellige byer i Iran og Rojhelat. Dette er mens det ble klart for alle i løpet av det siste året at stemmen til denne bevegelsen er det sanne kallet om frihet som har forårsaket mest frykt hos det iranske regimet. Et system som gir denne retten til overgriperne basert på patriarkalsk mentalitet, enten på gaten, universitetet, arbeidsplassen eller hjemme, av far, bror, ektemann, hijabpoliti osv., i æres, tradisjonens, religionens eller lovens navn å overfalle eller drepe kvinner. Det økende antallet drap under ulike titler viser hvor mye regimet ønsker kvinners ikke-eksistens.

Når «kvinne, liv, frihet» når sitt høydepunkt med kvinner i spissen, øker også presset fra det undertrykkende regimet og myndighetenes voldelige press på samfunnet. På den ene siden prøver kvinner å gjøre hver arena til en arena for kamp, på den andre siden har vi nylig vært vitne til seriedrap på kvinner i Sardasht, Harsin, Mashhad og andre byer. Og dette er nettopp grunnlaget for det patriarkalske og kvinnefiendtlige regimet. Det betyr at regimet er redd for kvinners aktive tilstedeværelse og ikke ønsker endringer i sin kvinnefiendtlige struktur. Den populistiske mentaliteten i Iran er basert på kvinnehat, og kvinner i ulike perioder, spesielt det siste året, forble ikke bare tause mot denne politikken, men deres frihetssøkende rop ble høyere enn noen gang. Man kan med andre ord si at regimet hevner seg på kvinner.

Regimets kvinnefiendtlige angrep er en forbrytelse. En forbrytelse mot hele samfunnet. Å drepe hver kvinne er slutten på et fritt liv. I løpet av det siste året har mange kvinner ofret livet for å forsvare sin identitet. De ga livet sitt for at livet skulle fortsette.

Massakren i den kurdiske byen av den islamske republikkens styrker avslørt i ny rapport

Postet den av
Rapporten finnes på flere språk. Bilde: KHRN

Forsettlig drap på ubevæpnede sivile utgjør forbrytelser mot menneskeheten

5. september 2023 – En ny rapport som nettopp ble utgitt av Kurdistan Human Rights Network (KHRN) og Center for Human Rights in Iran (CHRI) avslører sjokkerende statsvold fra den islamske republikkens sikkerhetsstyrker mot ubevæpnede sivile i den overveiende kurdiske byen Javanrud, som skjedde under protestene som rystet Iran høsten 2022.

Den 100 sider lange rapporten, «Massacre in Javanrud: State Atrocities Against Protesters in Iran’s Kurdish Regions», er basert på hundrevis av bilder, videoer og detaljerte intervjuer utført med 38 personer, som alle var i Javanrud på tidspunktet for grusomhetene. og inkluderer øyenvitner, demonstranter, familiemedlemmer, andre nær de skadde, arresterte og drepte, og leger og sykepleiere som prøvde å behandle de sårede.

Viktige funn inkluderer:

  • Sikkerhetsstyrker tok med vilje i sving og skjøt ubevæpnede demonstranter ved å bruke maskingevær av militær kvalitet på nært hold, drepte åtte sivile, inkludert ett barn, og skadet minst 80 individer, inkludert barn.
  • De sårede ble slått i gatene av sikkerhetsstyrker og de som prøvde å hjelpe de sårede ble skutt. De skadde kunne ikke søke hjelp ved byens sykehus uten å risikere arrestasjon da sikkerhetsstyrker var stasjonert ved medisinske sentre for å identifisere og arrestere demonstranter.
  • Minst 89 personer, inkludert 26 barn, ble vilkårlig arrestert og varetektsfengslet. Mange ble slått og torturert mens de satt i varetekt, inkludert barn. Familier til de skadde, drepte, internerte og misbrukte ble presset av staten til å tie.

«Gruskapene begått av styrker fra den islamske republikken i byen Javanrud, utført med full kunnskap og ledelse av statstjenestemenn og som involverte forsettlig og systematisk drap, lemlesting og mishandling av ubevæpnede sivile i stor skala, utgjør forbrytelser mot menneskeheten,» sa Hadi Ghaemi, administrerende direktør i CHRI.

Rapporten identifiserer også noen av gjerningsmennene som er ansvarlige for statens grusomheter på Javanrud. Ikke én statstjenestemann har blitt holdt ansvarlig for dødsfallene og skadene til innbyggerne på Javanrud.

Protestene på Javanrud var en del av de landsomfattende anti-regjeringsprotestene i Iran som fulgte etter drapet i statens varetekt på 22 år gamle Jina Mahsa Amini, bare dager etter arrestasjonen hennes i september 2022 for en angivelig upassende hijab. I løpet av disse protestene, som varte i flere måneder, ble over 500 mennesker drept av statlige sikkerhetsstyrker og over 22 000 mennesker ble arrestert.

Rebin Rahmani, et styremedlem i KHRN, uttrykte bekymring for den økende bølgen av arrestasjoner av kurdiske aktivister som nå finner sted på tampen av årsdagen for opprøret, og bemerket at «Den islamske republikken føler at det ikke er noen konsekvenser for deres forbrytelser i marginaliserte regioner. slik som Kurdistan og Baluchistan, så det intensiverer sin voldelige og ulovlige undertrykkelse i disse områdene.»

«Når ettårsdagen for «Women Life Freedom»-protestene nærmer seg, er potensialet for fornyet protest i Iran – og en voldelig statlig reaksjon som tar sikte på å knuse den – stort,» sa Ghaemi.

«Det internasjonale samfunnet må være ekstraordinært årvåkent og advare iranske myndigheter om intense politiske og økonomiske konsekvenser ved første tegn på statlig vold,» la Ghaemi til.

I påvente av årsdagen for protestene har den islamske republikken økt sine undertrykkende aktiviteter den siste måneden, ved å arrestere familiemedlemmer til drepte demonstranter, sperre inne aktivister, sikte mot samfunnsledere som har protestert mot statens vold, og intensivert forfølgelsen av minoritetsgrupper.

Rapporten gir anbefalinger til det internasjonale samfunnet, inkludert:

  • FNs menneskerettighetsråds internasjonale uavhengige faktaoppdrag for Den islamske republikken Iran bør undersøke hendelsene i Javanrud fra oktober 2022 – januar 2023, rapportere om grusomhetene begått av staten, og ta vare på bevisene med tanke på påfølgende samarbeid i eventuelle rettslige prosesser.
  • Menneskerettighetsorganisasjoner, forskere, advokater og journalister bør gjøre sitt ytterste for å innhente ytterligere vitnesbyrd, øyenvitneberetninger og medisinske journaler knyttet til statens handlinger i Javanrud, og sende inn slike bevis til UNHRCs faktaoppdrag.
  • Tjenestemenn i Den islamske republikk som er funnet ansvarlige – enten det er ved å utstede ordrene eller utføre handlingene – bør straffeforfølges gjennom internasjonale domstoler eller nasjonale rettssystemer under prinsippet om universell jurisdiksjon.
  • Regjeringer bør tilkalle iranske ambassadører for å direkte fordømme disse hendelsene og advare om konsekvensene vil forsterkes dersom slike overgrep fortsetter; påtvinge politiske og økonomiske konsekvenser for tjenestemenn knyttet til disse overgrepene; og danne multilaterale koalisjoner for å pålegge den islamske republikken ytterligere diplomatiske kostnader.

«Masseprotester kan bryte ut igjen når som helst gitt nivået av misnøye blant samfunnet i Iran, spesielt når ettårsdagen for starten av protestene nærmer seg,» sa Ghaemi. «Bare ved å kreve ansvarlighet og pålegge myndighetene i Iran kostnader for deres grusomheter kan det internasjonale samfunnet håpe å forhindre at slike massakrer gjentas.»

Les denne rapporten på engelsk, persisk og kurdisk.

Denne presentasjonen av rapporten er utarbeidet av KHRN og oversatt av Solkurd.