Tirsdag 3.desember besøkte en internasjonal delegasjon, bestående av femten representanter fra ulike land i Europa, Justisdepartementet i Ankara. Blant representantene som besto av politikere, journalister og fagforenings-tillitsvalgte var Solidaritet med Kurdistan, ved landsstyrerepresentant Johan Petter Andresen og Anne Kulseng Berg fra Kvinnefronten. I samarbeid med det progressive partiet DEM, leverte de en søknad om å besøke Abdullah Öcalan.
På bildet ser vi overleveringen av søknaden.
Deretter ble det holdt en vel besøkt pressekonferanse utafor departementet. En erklæring fra delegasjonen ble lest opp på engelsk og tyrkisk.
Pressekonferansen fikk bred dekning i media. Kravet om å frigi Abdullah Öcalan og få i gang forhandlinger for en fredelig løsning når det gjelder kurdernes rettigheter etter førti år med krig, får stadig større oppslutning.
Nedenfor er erklæringen på engelsk.
STATEMENT BY THE INTERNATIONAL DELEGATION
03.12.2024
We are here to support the Dem party and show solidarity with the Kurdish people. We believe that especially at this time it is essential to engage with the Turkish government to explore potential strategies for constructive dialogue, and it is vital to highlight the importance of Mr. Abdullah Öcalan’s voice in this process.
After the invasion of Tal Rifaat and the attack on Kurdish districts in Aleppo, the Kurdish population risks annihilation.
As a matter of fact, since 26 November, the Aleppo region has been at the centre of an unprecedented military escalation that is jeopardising the lives of thousands of civilians, especially those belonging to the Kurdish population.
The situation is extremely tense and increasingly vulnerable civilians are facing an unprecedented siege and humanitarian crisis.
The Rojava Revolution was a unique experience of self-determination, human rights and resistance against oppression.
Originating in the Kurdish lands of northern Syria, the revolution has built a system that promotes gender equality, direct democracy and peaceful coexistence between different ethnic groups and religions. In a context of conflict and instability, Rojava has been a beacon of hope, showing the world that it is possible to build an inclusive and just society, even under the most difficult conditions.
The resilience of Kurdish forces has had a decisive impact in the fight against Islamic State terrorism, contributing to the stabilisation of the region. Nonetheless, ten years after the historic Kobane resistance that put an end to ISIS expansion, this model of society is currently being threatened, with the annihilation not only of the Kurdish people, but also of the values of freedom and democracy that Rojava embodies.
Therefore, we would like to make a strong appeal: swift and decisive action is needed to stop the violence and avoid a new humanitarian catastrophe. The future of Syria, and especially of the communities living there, is uncertain, but hope lies in international solidarity and a concrete political and humanitarian response that can guarantee the security and dignity of all the peoples of the region and open the door to a political solution to the Syrian civil war.
We want to reiterate today that the situation of the Kurdish people has implications both for Turkey and the international community.
We believe Mr. Abdullah Öcalan’s contribution is crucial in facilitating dialogue and promoting understanding between the Turkish government and Kurdish communities. Mr. Öcalan’s efforts, particularly in 2013-2015, were significant, as he advocated a peaceful resolution through a carefully crafted roadmap. This approach received a positive response from those who were willing to actively engage in this peace process.
The deprivation of Mr. Öcalan’s inalienable human rights on the island prison of Imrali, where he has been held in isolation for 25 years, ignores international and national jurisdiction.
On 18 March 2014, the European Court of Human Rights (ECHR) ruled that the sentence of life imprisonment without the possibility of parole imposed on Mr. Öcalan constitutes a violation of Article 3 of the European Convention on Human Rights (ECHR).
This article of the Convention states that no one shall be subjected to torture, inhuman or degrading treatment or punishment. The court also ruled that his sentence of life imprisonment without the possibility of parole violated his fundamental right to hope, effectively amounting to a prolonged death sentence.
In its judgment of 19 September 2014, the Council of Europe’s Committee of Ministers also called on Turkey to comply with the ECHR rulings. Despite all these criticisms and rulings, the illegal isolation of Mr. Abdullah Öcalan has continued since 2021.
We are here to remind the Turkish government about this important ruling of international law and to appeal to their sense of justice and compliance to the basic principles of democracy and human rights. Therefore we strongly demand the immediate release of Mr. Öcalan and the start of concrete peace talks and we will be determined to continue our effort in this direction until a just peace agreement for Kurdish people is reached and Mr. Öcalan is finally free.
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.
De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo.
Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .
Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.
Kurdisk mobilisering
SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).
FSAvar den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg.
Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.
Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.
Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.
Korridor og buffersone
SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES).
Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater.
Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).
I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.
Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei.
Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.
HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.
Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser.
HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.
Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.
Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.
Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020.
Krig i nye rammer
I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin.
Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.
HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.
HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.
Faktorene innbefatter
Russlands krig i Ukraina,
Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak,
Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert,
bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria
og den latente spenninga mellom Israel og Iran.
Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973).
USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.
Tyrkia mot Syria
De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst.
De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren 9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).
Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.
Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.
Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com.
– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.
HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.
Støtte til jihadister
Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.
HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.
Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet.
HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah.
Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.
“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).
Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.
Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte.
De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria.
Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.
Tyrkias strategi
Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.
SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.
Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia.
SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.
SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.
Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.
Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.
Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Russland og Ukraina
Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut.
Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.
Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.
Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.
Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.
Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Detligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.
HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor.
I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.
Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal.
Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.
Ukrainsk etterretning i Syria
Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.
I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.
Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.
Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.
Er Israels militære framgang opptakten til en krig mellom Israel, med støtte fra Vesten, mot Iran, med støtte fra Russland? Hva da med de andre landa i Midtøsten? Regjeringspartiene AKP og MHP i Natolandet Tyrkia aner stor fare og vil nå prøve å ta sine forholdsregler. Tapene til «motstandsaksen» mot Israel og Vesten: Hizbollah, Hamas, Syria, Yemen, Iran og delvis også Irak ser ut til å gi Israel og Vesten blod på tann. Det vestlig støtta jihadist-opprøret som begynte 27. november i Aleppo provinsen ser ut til å være nøye planlagt og får massiv vestlig militær støtte fra Tyrkia, Ukraina, Israel m fl. Igjen blir det opp til Russland i samarbeid med Iran å redde diktatoren Assads regime fra nederlag. Utfallet av dette slaget er ikke gitt.
Tyrkia er tungt inne i Syria og har prøvd på forskjellig vis å øke sin innflytelse. Men holdes tilbake av Russland, USA, Iran og flere arabiske land som Emiratene og Saudi Arabia. Offisielt boikotter Tyrkia Israel og gir til synelatende full støtte til Hamas og palestinerne. Tyrkia kan bli pressa til å stå sammen med de arabiske landa og Iran mot et krigende Israel. Den tyrkiske eliten står i en meget krevende situasjon med kryssende forbindelser og interesser. Nye grenser er i ferd med å oppstå i Europa og Midtøsten. Da haster det kanskje for dem å prøve å finne en løsning på det evige «kurderproblemet».
Men hvordan sa\kal det kunne skje?. Sidne 2015 har regjeringspartiene satsa på å isolere, forfølge og nedkejmpe den kurdiske frigjøringskampen i Tyrkia, Irak og Syria. Men de har ikke lykkes.
Tvert i mot. Regjeringspartiene AKP og MHP er på defensiven. PKK fortsetter den militære forsvarskampen både i fjellene i Bashur (Sør-Kurdistan, i Nordre Irak) i Bakur (Nord Kurdistan, i sørøstre Tyrkia) og i Rojava (Vest Kurdistan i Noord Syria) forsvarer de pro-kurdiske Syrias demokratiske styrker, seg mot daglige angrep fra Tyrkia og styrker seg militært.
Ved siste landsomfattende lokalvalg 31. mars 2024 ble det sosial-demokratiske opposisjonspartiet CHP det største partiet i landet. Og det venstre-sosialdemokratiske «pro-kurdiske» partiet DEM gjorde det også bra, særlig i de kurdiske områdene i sørøst.
Regjeringspartiene, AKP og MHP ser ut til å være usikre på hvordan de skal takle situasjonen. På den ene sida fortsetter de å undergrave demokratiet ved å avsette flere lovlig valgte ordførere i de kurdiske områdene, de fortsetter å fengsle journalister og menneskerettighetsforkjempere og fyller fengslene med politiske fanger. De fortsetter med militære angrep mot både Nord og Øst Syria og Bashur.
Men de skjønner jo at pilene peker feil vei og derfor har de nå kanskje åpna for forhandlinger med opposisjonen om «det kurdiske spørsmålet» samtidig som de fortsetter undertrykkinga. Og opposisjonen vil utnytte situasjonen.
Her er en liten oversikt over det som har skjedd de siste ukene:
Den 1. oktober krysset en av venstresidens argeste fiender og kjent forfølger av kurdere, den høyre ekstreme lederen for MHP, Devvlet Bahceli, parlamentsgulvet og tok den ene medlederen i det mest venstrevidde partiet i parlamentet, DEM i hånda. Kommentaren fra Bahceli var at dette er «som et symbol på nasjonal enhet og broderskap.»
Den 6. oktober avsetter AKP/MHP tre lovlig valgte ordførere tilhørende DEM og innsetter statsformyndere som er lojale til sentralmakta og innfører en form for lokal diktatur. DEM og demokratiforkjempere protesterer ved massemobilisering, men også CHP, som er partiet med størst oppslutning i Tyrkia, går hardt ut mot avsettelsene. https://www.greenleft.org.au/content/turkish-state-removes-three-democratically-elected-kurdish-mayors
Den 22. oktober foreslår MHPs Bahceli å la Abdullah Öcalan tale for det tyrkiske parlamentet. Öcalan har vært fengsla siden 1999 på en spesialbygd fengselsøy utafor Istanbul. Han blir betrakta som den åndelige lederen av PKK og den demokratiske kurdiske kampen. Så la Bahceli til i samme tale – » …la ham proklamere at terrorismen har blitt totalt utsletta og at organisasjonen har blitt oppløst.» Men det vet han jo ikke vil skje før det foreligger en politisk løsning på «det kurdiske spørsmålet». https://manage.rudaw.net/english/middleeast/turkey/22102024
Den 23. oktober angriper en geriljaenhet fra PKK en flyfabrikk tilnkytta det tyrkiske forsvaret i nærheten av Ankara. Tyrkia bruker da anledningen til å trappe opp bombinga av Nord og Øst Syria og Bashur og arresterer enda mer folk. PKK ledelsen uttaler at man ikke kan stole på utspillet til MHP/AKP så lenge som de krever at PKK skal legge ned sine våpen før det er reelle forhandlinger. De ser på det hele som et spill for å splitte den demokratiske kampen. De krever konkrete fredskritt, ikke bare ord, og oppfordrer til å ikke la seg lure av dobbeltspill.
Den 24. oktober får DEM parlamentarikeren Omer Öcalan, som er nevøen til Abdullah Öcalan, anledning til å besøke sin onkel som ingen hadde fått lov å se de siste fire åra. Dette er opplagt en gest fra AKP/MHP. Öcalans «offisielle» kommentar til allmennheten var: «Isolasjonen fortsetter, hvis forholdene ligger til rette, har jeg den teoretiske og praktiske makten til å flytte denne prosessen fra konflikt og vold til lovens og politikkens grunn.»
Den 26. november uttaler Bahceli: «MHP står bak hvert ord. Vi står bak alt vi sa i vårt gruppemøte. Vi forventer at det opprettes direkte kontakt mellom İmralı og DEM-gruppen. Vi vil ikke gi opp våre synspunkter som vil være fordelaktige for Tyrkia.» Imrali er navnet på fengselsøya der Abdullah Öcalan sitter fanget. https://artigercek.com/politika/bahceli-grup-toplantisinda-konusuyor-1-324360h
Og samme dag søker medlederne for DEM partiet formelt til justisministeriet om å få besøke Öcalan.
Den 27. november På 46 årsdagen for danninga av PKK offentliggjorde sa PKK i en uttalelse bl a: «Som bevegelse har vi ikke stengt veien for disse diskusjonene, men vi har også oppmuntret dem til å utdypes i en positiv retning. Det ble imidlertid raskt klart at det Bahçeli-Erdoğan-duoen forsøker å utvikle er et nytt triks og spill.» og videre – «Vi er nærmere enn noensinne den fysiske friheten til Leder Apo og løsningen av det kurdiske spørsmålet på grunnlag av frihet. Det er imidlertid også klart at dette ikke vil bli realisert uten kamp eller med utilstrekkelig kamp. For dette er det nødvendig å utvikle massekampen som sikter mot den fysiske friheten til Leder Apo på mobiliseringsnivå.»
27. november begynner den militære lynoffensiven fra Idlib i Syria med massive støtte fra Vesten med Tyrkia spiss. Jihadistenes støttespillere er også Israel og Ukraina.
(På NRK hevdet deres korrespondent i Libanon at det gikk meldinger om at walkie talkiene til de syriske kommandantene eksploderte, noe vi kjenner igjen fra hvordan Israel tok livet av kommandantene til Hizbollah i Libanon for noen dager siden). Israel bomber også Syria jevnlig, i likhet med Tyrkia.)
29. november holder DEM og CHP ledelsene et møte I Ankara der lederen for CHP uttaler at han er sikker på at det går an å finne en politisk løsning via parlamentet til den 40 år lange konflikten og der han indirekte kritiserer deler av historia til sitt eget parti. Han kritiserer også innsttelsen av statsforvaltere som ikke bare rammer DEM med nå også CHP.
30. november utpeker regjeringa nok en statsformynder som skal erstatte den lovliga valgt ordføreren i Bahçesaray, som ligger i Van provinsen. Nå har antallet kommuner som har blitt påført statsformyndere økt til åtte.
30. november har jihadistene og andre vestlig støtta grupper kontroll over Aleppo og kriger sørover mot Hama.
30.november begynner en militær operasjon under tyrkisk ledelse som de kaller «Operation Dawn of Freedom» fra tyrkisk kontrollert område i nord Syria mot byen Tal Rifaat og områder nord for Alleppo. Der kjemper de med overlegen militær styrke mot de Syriske demokratiske styrker som trekker seg tilbake.
Kort oppsummert: AKP/MHP fortsetter undergraving av demokratiet, kampen mot PKK, bombing og okkupasjon av Syria og Irak, men er de likevel pressa av indre og ytre forhold til å åpne for en politisk løsning på «det kurdiske spørsmålet»? Eller er det et påtvunget spill for galleriet?
Solidaritetsarbeidet internasjonalt og i Norge har aldri vært viktigere.
Meghan Bodette og Aras Yussef (hhv. forskningsdirektør og forskningsmedarbeider ved Det kurdiske fredsinstituttet i Qamishlo), deler resultatene fra en undersøkelse av 31 kvinnelige medledere i den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria. De finner at selv om representasjon på alle nivåer av politisk lederskap er kjønnslikt utformet, møter kvinner fortsatt konservative tilbakeslag og andre hindringer.
Solidaritet med Kurdistan 