Av Peter M Johansen (https://www.peterm.no/kampen-for-rojava)

Rollemodell for Syria og Midtøsten

Forhandlingene mellom det nye regimet i Damaskus og Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst-Syria (DAANES) om et framtidig desentralisert, føderalt system for Syria er inne i et blindspor over integreringa av kurdiske styrker i den nasjonale militærstrukturen som de frykter vil bli dominert av jihadiststyrkene til Hayyat Tahrir ash Sham (HTS). Det var HTS som inntok Damaskus og felte det 53 år lange Assad-dynastiet. 

På Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos annonserte Syrias nye utenriksminister Asa’aqd ash-Shaibani – som står nært den tidligere al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash Shara’a – at de vil gå inn for privatisering av statsbedrifter og infrastruktur og åpne for utenlandske investeringer.

Den indre kjerne

Den tidligere islamistkrigeren Abu Muhammad al-Jolani som ledet al-Qa’ida-filialen Seiersfronten (Jabhat an-Nusa), og som har lagt fra seg sin uniform og nom de guerre (krigsnavn), er fast bestemt på å beholde Assad-regimets sentraliserte makt. Det innebærer at Shara’a vil ha en enhetlig hær som skal erstatte Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri).

Syrias nye forsvarsminister, generalmajor Murhaf Abu Qasra, som også tilhører Shara’as indre krets i Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS), avviste i forrige uke forslaget fra Mazloum Abdi, øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk / kurdisk: Quaat Suria al-Diymuqratia) i Nord og Øst-Syria, om at de kurdisk-dominerte styrkene kan utgjøre en “militær blokk” innenfor Syrias nye regjeringsstyrker og underlagt forsvarsdepartementet i Damaskus.

– En slik blokk innafor en storinstitusjon, er ikke riktig, avslo landbruksingeniøren Abu Qasra fra Halfaya i Hama-provinsen; en tidligere salafistisk jihadist under krigernavnene Abu Hassan al-Hamawi and Abu Hassan 600.

Bakgrunn for mistillit

HTS bruker de klassiske argumentene om at en stat må ha monopol over sine væpnede styrker og statens voldsapparat. Det er de samme kravene som nå blir forsøkt knesatt overfor Hizbollah i nabolandet Libanon og som ikke overraskende har høstet støtte fra det nye regimet i Damaskus.

Hizbollah gikk inn på Assads side da regimet ble presset på defensiven av de mange jihadistorganisasjonenen og da al-Qa’ida truet med å spre krigen til Libanon og støtte sine libanesiske og palestinske sunnimuslimske støttespillere. Hizbollah var dessuten ute etter å beskytte forsyningsrutene for våpenleveranser fra Iran gjennom Syria.

Mange av de syriske jihadistfrontene, enten de var støttet av Saudi-Arabia eller USA eller Tyrkia, anklaget de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ),som utgjør ryggraden  i SDF i Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria, for å være alliert med Assad-regimet.

Årsaken var at det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) var del av den opposisjonsfronten som ikke tok del i det væpnede opprøret mot Assad-regimet etter demonstrasjonene i 2011 eller ba Nato om å intervenere slik de gjorde i Libya.

Kurderne hadde sine egne blodige erfaringer med Assad-regimets undertrykking på begynnelsen av 2000-tallet og konsentrerte kampen sin om å holde de salafistiske jihadistene ute av Rojava. De inngikk en avtale om stillstand med Damaskus i nordområdene da kampene utviklet seg i resten av Syria i løpet av 2011, 2012, 2014 og fram til Den islamske staten (IS) etablerte seg slik at Assad-hæren, med støtte fra Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami og sjiamuslimske militser og Hizbollah, kunne konsentrere seg om jihadist-opprørerne.

Styrker fra SAA beholdt flybaser og garnisoner i Qamishli og andre byer i nordøst.

PYD ble dermed utestengt fra fredsforhandlingene i FN-regi i Genève, med USAs samtykke. Opposisjonsfronten mente at om PYD skulle få en plass rundt bordet, måtte det være som del av Assad-regimets delegasjon. Seinere ble PYD holdt utenfor parallellforhandlingene i Astana (en tid omdøpt til Nursultan) i Kasakhstan av Russland, Tyrkia og Iran.

Forbindelsene til Ankara

Nå er det forbindelsene mellom HTS og Ankara som ligger til grunn for misnøyen. Tyrkia støttet jihadistene som nærmest hadde blitt presset inn i et reservat i Idlib-provinsen og bidro til at HTS etablerte Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya).

Ankara var med på at samkjøre sluttoffensiven mot Assad-regimet da HTS inntok Aleppo og deretter marsjerte sørover til Hama, Homs og Damaskus mens Syrias nasjonale hær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Tyrkias leiehær i de okkuperte enklavene i Nord-Syria, rykket fram mot Manbij (Minbîc) under kamp mot SDF.

Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan var raskt på plass i Damaskus. Men allerede 12. desember var sjefen for den nasjonale tyrkiske etterretninga MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), Ibrahim Kalin, på plass i Damaskus for å ha redeslagninger med Shara’a.

(se bloggen: “Syrias kurdiske knute. Tyrkia markerer seg i Damaskus” og “Jihadistenes dusør. Tyrkia truer med invasjon”)

(D)AANES og SDF har merket seg at HTS-ledelsen ikke har fordømt Tyrkias og SNAs forsøk på å innta den strategisk viktige Tishrin-demninga, hvor det nå pågår kamper på bakken og tyrkiske droneangrep, og grensebyen Kobanê hvor tyrkerne har oppmarsjert styrker, til tross for at det truer syrisk territorium.

SDF mener dessuten at HTS, under de rådende omstendighetene, ikke er i stand til å forsvare Syrias grenseområder mot Tyrkia alene. Det var det samme som gjaldt for Assad-hæren, i allianse med Russland. 

Det geopolitiske spillet mellom Moskva og Ankara begrenset Tyrkias tredje større militære intervensjon fra 9. til 17. oktober 2019, Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti) og førte til felles patruljer i angitte soner.

Den samme effekten, og i enda større grad, har USAs militære nærvær på bakken i AANES-kontrollerte områder hatt. USAs kontingent var relativt liten, vel 900 soldater, som er er blitt økt til vel to tusen i forbindelse med HTS-og den tyrkiske SNA-offensiven og regimeskiftet i Damaskus, ifølge øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom), general Michael Erik Kurilla.

Han har vært inne og inspirert Rojava minst to ganger siden SNA rykket fram mot Manbij.

(se bloggen: “Tyrkia trapper opp ved Kobane. Trump roser president Erdoğan”)

Tyrkias fjerde invasjon, Operasjon Frihetens morgengry (Özgürlüğün Şafağı Operasyonu) som startet 30. november, ble dermed ikke avsluttet 12. desember, med den våpenhvilen som Kurilla angivelig hadde forhandlet fram. Ironisk nok, og betegnende for de kryssende interessene og alliansene i Syria, utgjør USAs militære nærvær på bakken en buffer mot videre tyrkisk invasjon.

President Joe Biden-administrasjonen stadfestet støtten til SDF helt til regimeskiftet i Washington. Den militære begrunnelsen som general Kurilla står bak, er faren for at IS skal gjenoppstå i det vakuumet som har oppstått mellom Assad-dynastiets og Ba’ath-statens sammenbrudd. Det og til HTS får etablert seg i større deler av Syria.

Det kan raskt endre seg med Trump-administrasjonen, som i forrige periode likevel hørte på de militære da han beordret de amerikanske styrkene ut av Syria. USA har dessuten en base i at-Tanf på treriksgrensa med Irak og Jordan. 

Dens oppgave er å overvåke trafikken fra Iran gjennom Syria til Hizbollah i Libanon eller å være en framskutt post på bakken i en eventuell konfrontasjon med Iran.

“Sultan” Erdoğans Tyrkia

Tyrkia har gjort det ettertrykkelig klart overfor HTS at det ikke er aktuelt å innlemme DAANES i den politiske ledelsen av det framtidige Syria med mindre det lokale selvstyret blir avviklet og SDF lar seg avvæpne. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå meningsfull politisk enhet og langsiktig stabilisering om tyrkiske vilkår fungerer som diktat overfor HTS i Damaskus under trusler om å utvide sin invasjon og forfølge de målene som Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har streket opp i tråd med hans nyosmanske politikk.

“Sultan” Erdoğans ambisjoner følger grensene som Det osmanske riket vedtok i med Misak-i Millî (Nasjonalpakten eller nasjonaleden).Det viser til seks vedtak som det siste osmanske parlamentet gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 og som ble lagt til grunn for kravene som ble lagt fram på Kars-avtalen (13. oktober 1921) og Lausanne-avtalen (24. juli 1924) etter 1. verdenskrig.

https://en.wikipedia.org/wiki/Misak-%C4%B1_Mill%C3%AE

De nyosmanske målene ble utformet av daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu i hans bok “Strategisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon” (“Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu”, 2001). Davutoğlu har siden havnet i konflikt og Erdoğans unåde.

Det går tilbake til maktrivaliseringa i opptakten til valget i juni 2015 og ledet opp til bristepunktet i april-mai 2016 i henhold til de såkalte Pelikan-dokumentene (Pelican files) som Erdoğans tilhengere la ut på bloggen WordPress blog.

De avdekket 27 stridspunkter mellom den daværende statsministeren som nå leder Framtidspartiet (Gelecek Partisi, fra desember 2019), og presidenten, blant annet at Davutoğlu reserverte seg mot Erdoğans ensidige militaristiske linje mot Kurdistans arbeiderparti (PKK).

https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu

Samtaler SDF – HTS

Forsvarsminister Abu Qasra (40) som ble formelt utnevnt 31. desember, bekreftet forrige søndag at det pågår forhandlinger mellom SDF og HTS. Han kom samtidig med en skarp advarsel om at militære aksjoner forblir et alternativ om samtalene mislykkes og SDF nekter å underkaste seg kravet om at “alle styrker må operere under det sentraliserte hierarkiet til Forsvarsdepartementet”, melder kurdiske Medya News.

Abu Qasra anklager SDF-ledere for å «trenere” forhandlingene, men partene har signalisert vilje til å samarbeide om spesifikke spørsmål, inkludert å overføre kontrollen over oljeressursene til den nye sentralregjeringa, forutsatt at inntektene blir rettferdig fordelt over alle syriske provinser.

DAANES brukte private oljemeklere og mellommenn i sine forbindelser med Damaskus for å selge olje til Assad-regimet som ikke ville ha direkte samtaler med den autonome administrasjonen.

SDF-kommandanten Mazloum Abdi klargjorde videre at den foreslåtte desentraliseringa er “geografisk, ikke etnisk”. Han framhever at SDF ikke søker å etablere et eget kurdisk parlament eller regjering. Det har kurderne i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak, eller Sør-Kurdistan (Başûrê Kurdistanê).

SDF understreker at de fortsatt er en avgjørende alliert i kampen mot IS, mens Tyrkia fortsetter å se på SDF betydelig sikkerhetstrussel fordi Ankara anser SDF som er forlenget arm av “terrororganisasjonen” PKKs gerilja, Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG).

PYD som fortsatt er hovedkraften i DAANES, inngår i PKK-familien som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme som rettesnor for sitt politisk arbeid.

SDF roper varsko over at Tyrkias angrep med jagerfly og droner og støtte til SNA på bakken, åpner døra for IS. Det har trappet opp sine aksjoner og virkesomhet betydelig det siste halvåret, i tida før og etter Assad-regimets fall.

Abu Qasra har satt fristen for SDF til å innordne seg til 1. mars. FNs spesialutsending, Geir O. Pedersen, er åpenbart stresset og ber partene vise tilbakeholdenhet og la diplomatiet få spille sin rolle.

– Vi streber etter et samlet Syria får vokse fram, og at dette forhåpentligvis vil inkludere nordøst på en konstruktiv og fredelig måte, uttalte Pedersen i Damaskus. Han advarer om at enhver eskalering, kan forverre den regionale ustabiliteten som allerede gjør seg gjeldende og er grenseoverskridende.

Rojava-modellen

Hva er målet til DAANES og PYD om de ikke ønsker å opprette et eget parlament og regjering, slik Abdi sier? Hvordan står dette i forhold til det erklærte ønsket om å etablere et føderalt, demokratisk og sekulært system innafor Syrias territoriale grenser?

DAANES befinner seg unektelig i et dilemma: å slutte fred i Syria som er nødvendig for å bygge en fredelig og demokratisk framtid for kurderne og andre nasjonale og religiøse minoriteter i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria og å hindre Tyrkia fra å få ødelagt Rojava-modellen. 

Erdoğan, etterretningstjenesten MIT og landets militære ledelse vet at verken SDF eller PKKs HPG utgjør noen militær  sikkerhetstrussel for Tyrkia.

Det er den politiske modellen i Rojava og den politiske utfordringa som det kurdisk-tyrkiske Folkenes likhets- og demokratiparti (DEM), og før det Folkenes demokratiske parti (HDP) har vokst fram til å bli, som utgjør den største trusselen mot regimet til Erdoğan og hans AKP som har sittet ved makta i 22 år. Sikkerhetsspørsmålet handler ikke om grenser.

Det gjør det derimot for Syria, både med hensyn til Tyrkia og Israel som nå har utvidet sin okkupasjon og annektering av Golanhøydene til å omfatte Hermon-fjellene i Antilibanon-fjellene på grensa mellom Syria og Libanon.

HTS-regimet og Ankara deler imidlertid den politiske og økonomiske utfordringa som Rojava-modellen utgjør. Under sin opptreden på WER i Davos understreket utenriksminister Shaibani overfor Financial Times at HTS har et “spesielt forhold” til Tyrkia, men at HTS ikke har underlagt seg Ankara.

Angrepene på Rojava-modellen, med sine sosiale strukturer og samfunnsinstitusjoner som har blitt møysommelig bygd opp i løpet av tolv år med autonomt styre, kommer derfor fra flere hold, inkludert fra USA som nå ser ut til å investere i HTS i Damaskus.

 Det skjer billedlig ved å fjerne dusøren på ti millioner dollar på al-Qa’ida-lederen Abu Muhammad al-Jolanis hode og ved eventuelt å støtte den økonomiske ordninga for Syria som følger med de privatiseringsplanene som Shaibani la fram i Davos.

Men Syria kan kanskje ikke vente seg at det kommer særlig med rein bistand fra Washington, gitt at president Donald Trump nå har fryst all bistand til alle land i nitti dager, med unntak av Israel, Egypt og Ukraina.

HTS har nå meldt at de vil inn på det imperialistiske markedet, selv om det er for tidlig å se hvor de lander.

Shaibani i Davos 

Onsdag deltok Shaibani i et intervju med Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Blairs erfaring med Syria, før han tok Storbritannia med inn i USAs invasjon av Irak i mars 2003, basert på løgnene om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, var at hans New Labour-regjering ga president Bashar al-Assad full støtte til den såkalte Damaskus-våren da han tok over etter sin far, president Hafez al-Assad, i juni 2000.

Det omfattende privatiseringsprogrammet, som Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde snekret sammen, ga Assad- og Makhlouf-familiene, store formuer som de fordelte mellom seg. Bashar var andre sønn og tredje barn av Anisa Makhlouf og Hafez al-Assad. Blair beskrev de økonomiske reformene med privatisering og deregulering etter IMFs oppskrift som “modernisering” og “liberalisering”.

Shaibani (38) er en sentral person i HTS-ledelsen. Han var med å opprette HTS og har bakgrunn fra Nusra-fronten. Han var sentral med å opprette Syrias redningsregjering (SSG) i Idlib som “utenriksminister”. Shaibani som er født i Abu Ra’asin i den nordøstre Hasakah-provinsen, tok mastergrad og i statsvitenskap og internasjonale relasjoner fra Sabahattin Zaim-universitet i 2022 og deretter doktorgrad i 2024 og er nå inne i et MBA-program (Master of Business Administration) i USA.

Cédric Labrousse, professor i Histoire et Géographie ved Education Nationale i Pordic i Côtes-d’Armor i Bretagne, et sterkt bretonsk feste, peker ut Shaibani som “mellomledd mellom Jolani og ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi mellom 2011 og 2013″ og mener at han hadde ansvaret for kontaktene med de vestlige hemmelige tjenestene.” Det betyr med største sannsynlighet både britiske MI6 og CIA.

Samfunnsmodellen som utvikles i Rojava er erklært antikapitalistisk, selv om det vanskelig har latt seg praktisere som annet enn krigsøkonomi. “Syrias nye herskere planlegger å privatisere statseide havner og fabrikker, invitere utenlandske investeringer og øke internasjonal handel,” konstaterer Financial Times fra WEF i Davos.

Der står ikke Öcalans ideologi høyt i kurs. PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) var opprinnelig et marxistisk parti da det ble opprettet i november 1978, men har nå fått merkelappen libertær sosialisme. Det innebærer “en antiautoritær og antikapitalistisk politisk strømning som legger vekt på sjølstyre og arbeidernes egen ledelse. Den kontrasteres fra andre former for sosialisme ved sin avvisning av statlig eierskap og fra andre former for libertarianisme ved sin avvisning av privat eiendom,” ifølge definisjonen som blir presentert på Wikipedia.

https://en.wikipedia.org/wiki/Libertarian_socialism

Det vil si en marxistisk og anarkistisk avart som er utviklet av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921-2006) som Öcalan er influert av mens Bookchin selv var influert av den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel som utviklet den tyske idealismen som sprang ut fra filosofen Immanuel Kant, av Karl Marx (1818-83) som skrev “Det kommunistiske manifest” (1848) sammen med Friedrich Engels og “Das Kapital” (1867-94) og den russiske anarkisten Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin (1842-1921), opphavet til anarkistisk kommunisme.

Det ser ut til å passe bra for den økonomiske strukturen i arabiske land. Det overveldende flertallet av små og mellomstore bedrifter er familieforetak basert på banklån, ikke aksjeselskap. Store bedrifter har vært offentlige siden nasjonaliseringa av energisektoren på 1950- og 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. De er også fellesforetak (joint ventures) med statlig kapital og direkte utenlandsinvesteringer (FDI).

Før regimeskiftet i Damaskus ble Syrias krigsøkonomi ytterligere rystet av dobbeltjordskjelvet 6. februar 2023 som hadde episenteret i Tyrkia og som målte 7,8 og 7,5 på Richter-skalaen. I åra etter 2015 ble økonomien i økende grad koblet til russiske og iranske selskaper i samarbeid med Assad-regimets oligarker.

Syrias nåværende økonomiske katastrofe er ikke bare et offer for borgerkrigen; den skyldes også Vestens kvelende sanksjoner som HTS og Shaibani nå ber om blir opphevet. 

Dette var hovedbudskapet og hensikten bak besøket i de sveitsiske alpene: Sanksjonene som ble innført for å hjelpe det syriske folket, virker nå mot det syriske folket, serverte Shaibani til konferansen før han tilbød vestlig kapital å komme til Syria.

Invitasjonen gjelder i første rekke Tyrkia som ligger nærmest til. Både USA og EU nøler med å heve sanksjonene og lovpålagte restriksjoner, som, i motsetning til hva som ofte blir påstått, har hindret amerikanske selskap fra å involvere seg i oljevirksomheten i den østre og nordøstre delen av landet som ikke lå under kontroll av Assad-regimet.

Mandag besluttet EUs utenriksministre å lempe på sanksjonene slik USA har gjort. Det vil skje gradvis, påpeker EUs ferske utenrikssjef og visepresident i EU-kommisjonen, Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas (januar 2021 – juli 2024) fra det høyreliberalistiske estiske reformpartiet (Eesti Reformierakond). Det skjer på et klart vilkår om at “opphevinga av sanksjonene reverseres om utviklinga går i feil retning.”

Vestlige sanksjoner har bidratt til å sende over 90 prosent av befolkninga ned under fattigdomsgrensa som går tvers gjennom de store ruinhaugene.

Omforme staten

DAANES og SDF er innstilt på å holde åpne forbindelser til HTS og avviser tyrkiske påstander om brudd og militære trusler fra forsvarsminister Abu Qasra. Men de påpeker samtidig at HTS forholder seg tause til Tyrkias krigføring og leiesoldater i Nord-Syria. Men å komme fram til enighet synes svært vanskelig.

DAANES vil beholde sin autonomi og mener at desentralisering er veien å gå for å innfri HTSs løfter om et inkluderende samfunn for nasjonale minoriteter og religiøse folkegrupper – i stedet for at løftene til Shara’a skal innfris gjennom en sentralisert stat, slik Assad-regimet propaganderte.

Det har til nå betydd å innordne at andre jihadistgrupper har innordnet seg under HTS uten at HTS har inkludert andre grupper i interimregjeringa som er uten kvinnelig representasjon, i seg sjøl et faresignal fordi Rojava-modellen innebærer  delt og likestilt ledelse mellom kvinner og menn og mellom ulike folkegrupper på alle nivåer, det samme medleder/toleder-systemet som DEM, og før det HDP, praktiserer i Tyrkia: en kvinnelig, en mannlig leder; en kurder, en tyrker.

Shara’a (42) har at dette vil vare i fire år før det blir avholdt valg og før det kommer en ny grunnlov på plass. Det vil naturlig nok ta tid å bygge opp en ny statsforvaltning etter at Ba’ath-parti har hatt monopol på statsapparatet i 63 år.

Det fikk feste etter at det feilslåtte prosjektet med Den forente arabiske republikken med Egypts president Gamal Abdel Nasser (februar 1958 – september 1961) ble avviklet. 

Det ble avløst av et kort intermezzo med den “uavhengige” kupp-presidenten Maamun al-Kuzbari og militærets president Izzat an-Nuss satt i  henholdsvis 52 og 24 dager før president Nazim al-Qudsi fra det pan-arabiske og monarkistiske Folkepartiet (Ḥizb ash-Shab) tok over og satt til mars 1963.

Deretter tok Ba’ath-regimet (1963-2024) over. Det ble “privatisert” som under Saddam Hussein i Irak, gjennom Hafez al-Assads maktovertakelse 12. mars 1971. I likhet med Ba’ath- og Saddam Hussein-regimet i Irak, etterlot Ba’ath- og Assad-regimet seg en moderne, sekulær og industrialisert stat med et høyt utdanningsnivå – fram til borgerkrigen i 2011.

Men HTS har allerede begynt å islamisere staten, ved at for eksempel den nye politistyrken som nå bygges opp, gjennomgår islamsk skolering. Hensikten til HS er å gjøre Syria til en sunnimuslimsk sharia-stat. Det åpne spørsmålet er hvor streng lovordningen blir og hvor strikt den blir håndhevet med tanke på nasjonale minoriteter og andre religiøse grupper.

Utfordringer

Statsbygginga under HTS gir dermed intet rom for en føderativ stat eller lokalt autonomi som gjør at Shaibanis utsagn om at likhet og rettferdighet og kurdere gir «skjønnhet og lys til mangfoldet til det syriske folket», avlevert på kurmancî  (“nord-kurdisk”). Samtidig understreker han overfor Financial Times at “eksistensen av SDF er ikke lenger berettiget” og lover kurderne rettigheter.

Det overbeviser ikke DAANES, PYD eller SDF som husker at ledelsen og folk i HTS har bakgrunn fra al-Qa’ida og IS, i ulike stadier: ISI fra Irak og ISIS fra Irak og Syria (Sham eller Levanten). Det gjelder ikke bare ideologi; kurderne har dessuten gjennomlevd århundre med tyrkisk og arabisk undertrykking og rasistisk sjåvinisme.

DAANES vet også at Tyrkia støtter sentralismen til HTS og legger press på HTS til å oppløse SDF og demontere Rojava-modellen. HTS står overfor en stor utfordring: SDF står i dag militært sterkere enn HTS, eventuelt inntil HTS får samlet langt flere jihadistgrupper under sin “nasjonale” kommando, det vil si under forsvarsminister generalmajor Abu Qasra.

Samtidig står HTS overfor to andre militære utfordringer: et IS og Assad-tilhengere som gjenoppstår. Det øker faren for at HTS vil lene seg på Nato-landet Tyrkia og dets leiehær SNA til å nedkjempe SDF i nordområdene og Ankara til å forsyne og ruste opp den nye regjeringshæren i resten  av Syria.

Appell om støtte

Mandag varslet Ilham Ahmed, utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES, at Tyrkia utvider sin okkupasjon av nordområdene i Syria og dermed undergraver Syrias suverentitet og territoriale integritet og blander seg inn i Syrias indre anliggender, melder Medya News. Det er et farevarsel som DAANES og SDF lenge har sendt ut uten å vekke påtakelig gehør, verken i Nato-hovedkvarteret til den nye, nederlandske generalsekretæren Mark Rutte fra det høyreliberale Folkepartiet for frihet og demokrati (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie, VVD) eller i Nato-landene, heller ikke fra offisielt hold i Norge.

Hun advarer overfor det kurdiske Jinha (Kvinnenes nyhetsbyrå) mot “de regionale konsekvensene av Tyrkias økende innflytelse gjennom HTS” som “undergraver [Syrias] suverenitet og forfølger [Tyrkias] imperialistiske drømmer.”

Ahmed anklager Tyrkia for å utnytte rådgivere de midlertidige HTS-ministeriene til å utvide sin kontroll over Syria som, ifølge den kurdiske utenrikspolitiske ansvarlige, utgjør en direkte trussel og kan destabilisere hele regionen.

– Tyrkia har plassert rådgivere i HTS’ departementer. Dette er et klart trekk for å dominere Nord-Syria, men deres endelige mål er å kontrollere hele landet. Ved å bryte grenser og blande seg inn, setter Tyrkia ethvert håp om stabilitet eller fred i regionen i fare, mener Ahmed.

– Den midlertidige regjeringa projiserer et bilde av at de er rede til forandringer, men deres tilnærming om sentralisering risikerer å gjenta det undertrykkende systemet som ble skapt av Baath-regimet. Bare et desentralisert Syria kan sikre demokrati og unngå en ny borgerkrig,” sier hun til Jinha.

– Et desentralisert system gir lokalsamfunn mulighet til å møte sine særskilte utfordringer og sikre rettferdighet for alle,” hevder hun og understreker at systemisk undertrykking av kvinner og minoriteter krever lokale løsninger.

Dette er tanker som virker å stå de salafistiske jihadistene i al-Qa’ida og HTS fjernt.

Ilham Ahmed oppfordrer som en hele rekke av kurdiske ledere og europeiske politikere, kommentatorer og Kurdistan-aktivister, “internasjonale aktører” til å støtte opp under syrisk suverenitet og kreve at «Tyrkia må respektere sine grenser og syrisk suverenitet.”

– Først da kan vi bygge en fremtid basert på gjensidig respekt.