En ny fase for fred og styresett i Syria og Midtøsten: Perspektiver fra Ilham Ehmed og Mazloum Abdi

I en tid med økt spenning, men også ny optimisme i Midtøsten, har to sentrale kurdiske stemmer formet en visjon for hvordan Syria og regionen kan bevege seg mot fred, demokratisk deltakelse og inkludering. Ilham Ehmed, med­leder for utenrikspolitikk i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, og Mazloum Abdi, øverste kommandant for de syriske demokratiske styrkene (SDF), talte begge under 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum i Duhok – og presenterte to sider av den samme visjonen.

Ilham Ehmed – Bilde: ANF

Ilham Ehmed: “Tankesettet må endres – alle folk i Syria må få sine rettigheter”

Under MEPS-forumet understreket Ilham Ehmed at fundamentet for varig fred i Syria krever en radikal endring i tenkemåte og styresett. Som hun formulerte det:

«Fred … er basert på flere prinsipper. Ett av disse er tankesettet som må omformes … løsningen er desentralisert styring. … Anerkjennelse av rettighetene til folk og entiteter, inkludert det kurdiske folk … må løses i det nye Syria».

Desentralisering og grunnlov

Ehmed argumenterte sterkt for en ny, demokratisk grunnlov for Syria som anerkjenner mangfoldet i landet — ikke bare etnisk, men også religiøst, kulturelt og kjønnsmessig. Hun mener at sentralisert makt, slik Syria ble styrt under Baath-regimet, har vært medvirkende til krig og konflikt:

  • Den tradisjonelle modellen med ett beslutningssenter (Damaskus) kan ikke håndtere kompleksiteten i et pluralistisk Syria.
  • Ved å desentralisere styresettet kan man gi rom for selvstyre og lokal deltagelse, og dermed redusere sentraliserte maktkonsentrasjoner som har vært problematiske tidligere.
  • Ifølge Ehmed må kvinners rettigheter og deltakelse være en kjernekomponent i denne nye grunnloven – uten likestilling og kvinneinnflytelse vil ikke sosial fred være mulig.

En endret mentalitet

Hun understreker at endring ikke bare er institusjonell, men også mental. For å bygge fred, må holdninger endres – fra monologisk styring og ensretting til ekte erkjennelse av “den andre”:

  • Elham Ehmed advarer om at krig og konflikt fortsetter hvis man ikke løser kvinners spørsmål, minoritetsrettigheter, og kulturelt mangfold.
  • Hun peker på at den syriske staten, slik den var konstruert, er et produkt av Sykes-Picot-avtalen, og at mange av dagens problemer har sine røtter i dette historiske rammeverket.
  • Samtidig sier hun at dialog med Damaskus må fortsette – det er “tid for dialog og fred.”
Den 6. Middle East Peace and Security (MEPS) Forum 2025 ble avholdt i Duhok fra tirsdag 18. november til onsdag 19. november 2025. Årets tema var "Managed Chaos: A New Middle East". Forumet ble arrangert av American University of Kurdistan (AUK) og samlet en rekke ledere, diplomater, akademikere og eksperter fra Midtøsten og andre deler av verden. 
Hovedpunkter fra forumet:
Formål: Hovedmålet var å fremme dialog om politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer i regionen.
Deltakere: Blant de fremtredende gjestene var statsministeren i Kurdistan-regionen, Masrour Barzani, og Iraks statsminister, Mohammed Shia al-Sudani. General Mazloum Abdi fra Syrias demokratiske styrker (SDF) og Ilham Ahmed fra Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) deltok også.
Diskusjoner: Paneler og diskusjoner fokuserte på regionale konflikter, stabiliseringsprosesser, økonomisk diversifisering, klimaendringer, energioverganger og partnerskap i Midtøsten.
Resultater: Deltakerne utforsket nye veier for samarbeid innen sikkerhet, økonomisk integrasjon og regional utvikling. Målet var å identifisere mulige løsninger og handlingsorienterte resultater for regionen.

Mazloum Abdi: “Öcalans prosess i İmralı er en stor mulighet for alle”

Parallelt med Ehmeds budskap, ga Mazloum Abdi under samme forum uttrykk for optimisme knyttet til fredsprosessen som står i sentrum av Abdullah Öcalans initiativ fra İmralı.

«Fredprosessen … er ikke bare for Tyrkia, men en mulighet for hele Midtøsten».

Mazloum Abdi – bilde: ANF

Ønske om anerkjennelse og sikkerhet

Noen nøkkelpunkter i Abdis tale:

  1. Rojava (Nord- Øst-Syria) må gis samme sjanse i forhandlinger
    Abdi argumenterer for at den autonome regionen ikke skal marginaliseres i fremtidige freds- og statsordninger.
  2. 22. mars-avtalen (10. mars-avtalen)
    Han nevner behov for å styrke dette partnerskapet: “alliansen må styrkes for å implementere 10. mars-avtalen” som han ser som fundamentalt for videre fred og stabilitet.
  3. Nytt politisk system i Syria
    Abdi advarer mot en tilbakevending til Assad-æras sentraliserte styreform: «Etter 15 år med krig må et desentralisert system etableres, og komponentene må kunne styre seg selv».
  4. Støtte til Öcalans “fred og demokrati-prosess”
    Abdi uttrykker sin støtte til Öcalans Peace and Democratic Society Process, og ser dette som en nøkkel for stabilitet – ikke bare i Tyrkia, men i hele regionen.
  5. Internasjonale samtaler må akselereres
    Ifølge Abdi må dialogen som foregår i USA intensiveres, og prosessen “bringes til suksess innen årets slutt”.
  6. Takk til Kurdistan-regionen
    Abdi takker spesielt Kurdistan-regionens lederskap – blant dem Masoud Barzani – for støtte både til kurdisk dialog i Rojava og til selve fredsprosessen.

Betydning og implikasjoner

Når vi kombinerer Ehmeds og Abdis perspektiver, fremtrer et tydelig bilde av en ny visjon for Syria og regionen — en visjon som er basert på desentralisering, inkludering, og en bredere demokratisk prosess.

  • Regional transformasjon: Om Öcalans fredsprosess lykkes og kombineres med intern reform i Syria, kan dette være katalysator for en bred omstrukturering av politisk makt i regionen.
  • Sosial og politisk inkludering: Ehmeds vektlegging av kvinners rolle og rettighetene til alle minoriteter kan være en av de mest transformative komponentene – sosial stabilitet kan ikke bygges uten reell deltakelse.
  • Risikoer og utfordringer: Veien mot desentralisering er ikke enkel. Sentraliserte krefter, historiske fiendtligheter og geopolitisk motstand kan blokkere betydelige reformer.
  • Fred og sikkerhet: Abdis synspunkt om at SDFs rolle kan være “et viktig element for regional sikkerhet” er strategisk viktig. Han tar til orde for at deres tilstedeværelse ikke bør sees som en trussel, men som en stabiliserende faktor.

Kontekst og støtte fra andre kilder

  • Abdis uttalelse om at han ønsker “samme mulighet for Rojava” og et desentralisert Syria støttes av nyere rapporter om hans syn på styresett. (North press agency | وكالة نورث برس)
  • Samtidig har Abdi tydeliggjort at Öcalans oppfordring om oppløsning av den væpnede kampen gjelder PKK, og ikke nødvendigvis SDF-operasjoner i Syria. (Al Arabiya English)
  • På den andre siden har andre kilder bekreftet at SDFs øverste kommando roser PKK for å gå over til en demokratisk politisk linje, noe Abdi ser som et positivt signal. (Kurdistan24 – کوردستان 24)
  • Abdullah Öcalan selv har fra İmralı oppfordret til et “nytt brorskapspakt”-kontrakt, som han beskriver som en paradigmeskifte i Tyrkia-Kurdistan-relasjoner. (Kurdistan24 – کوردستان 24)

En fremtidsvisjon med håp, men også store utfordringer

Talerne Ilham Ehmed og Mazloum Abdi har på MEPS-forumet presentert en visjon som er ambisiøs og potensielt banebrytende: et Syria som bygges på desentralisering, like rettigheter og deltakelse – og en fredsprosess som ikke stopper ved Tyrkias grenser, men kan ha effekt i hele Midtøsten.

Dette budskapet er ikke bare symbolsk. Det gir et rammeverk for politisk handling — men veien videre krever at dialogen intensiveres, at institusjoner bygges, og at de som tviler, blir overbevist om at en framtid med inkludering er ikke bare mulig, men nødvendig.

For aktører, politikere og sivilsamfunn i regionen: Ehmed og Abdi tilbyr ikke bare retorikk, men en konkret plan for endring. For omverdenen kan dette være et vindu for støtte – diplomatiske, økonomiske og politiske investeringer i en ny regional orden.


Kilder:

https://english.anf-news.com/kurdistan/ilham-ehmed-the-mindset-must-change-the-rights-of-all-peoples-in-syria-must-be-respected-82282

https://english.anf-news.com/kurdistan/mazloum-abdi-process-Ocalan-started-in-imrali-is-a-great-opportunity-for-everyone-82279

North press agency | وكالة نورث برس

Al Arabiya English

Kurdistan24 – کوردستان 24

https://gov.krd/english/government/the-prime-minister/activities/posts/2023/november/meps-forum-in-duhok-highlights-climate-change-among-key-global-challenges/

Veikart for Fred er klart, men staten motsetter seg å sette det ut i livet

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd


Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn. 

(Del 1 av intervjuet kan leses her).

Bilde: ANF

Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert? 

– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen. 

Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning,  er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering. 

Hvordan? 

– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket. Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent. 

Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting. 

For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.   

Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig. 

På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi  fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet.  Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet på å løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid  i dette landet, er knyttet til dette stedet.   

Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her: 

– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet. 

Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette. 

– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt. 

(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen. 

Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten  om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt) 

Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!) 

Hun hevder at Syria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av MidtøstenBåde som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet. 

– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse. 

I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep på Gaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt. 

– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning. 

– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute. 

– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre. 

– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her. 

 Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne.  Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter  Ciğdem Kiliçgün, 


Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:

https://english.anf-news.com/interview/kilicgun-peace-roadmap-ready-but-the-state-refuses-to-move-part-two-82130

Politiske fanger i Tyrkia – kampen for løslatelser og oppreisning

Seminar – lørdag 15. november på Zoom – kl 11-13:00

Innledning ved Thorvald Steen, forfatter og Tyrkia-kjenner. Steen har vært aktiv i en årrekke i solidaritetsarbeidet for forfattere, kurdere og andre som har vært fengslet som følge av kamp for menneskerettigheter, ytringsfrihet og sosiale og politiske rettigheter for undertrykte minoriteter i landet.

Møtet finner sted digitalt. Bruk denne lenken for å bli med på møtet:  https://uio.zoom.us/j/69426858730?pwd=egrEw9L54tGR6BmE2z4R9VbqVOKThb.1

                            

Thorvald Steen har grundig kunnskap både om dagens Tyrkia og dets historiske røtter. Han er blant annet kjent for romanen Konstantinopel, hvor han skriver om Istanbuls rolle som metropol og om byens forbindelse til Norge tilbake til Sigurd Jordsalsfarers tid.

Steen vil innlede om dagens politiske situasjon i Tyrkia, hvor det etter Abdullah Öcalans utspill 7.februar har foregått en fredsprosess som også omfatter frigivelse av tusenvis av politiske fanger. Et sentralt spørsmål er om president Erdogan vil bøye av for det voksende presset, både internt i Tyrkia og fra internasjonale miljøer.

Vel møtt!

Irak forbereder nytt parlamentsvalg

Mellom håp om reform og vedvarende utfordringer

Irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker samlet i går 09. november for å stemme under en spesiell valgsesjon før parlamentsvalget i morgen 11.11.2025 – Her i Kurdistan-regionen. Bilde: Kurdistaninwe

Irak står foran et nytt parlamentsvalg i en tid preget av politisk usikkerhet, økonomiske utfordringer og økende krav om reform. Siden det første valget etter Saddam Husseins fall i 2003, har valg blitt en sentral del av landets demokratiske prosess. Likevel har demokratiseringen vært krevende, og utviklingen har gang på gang blitt påvirket av sekteriske spenninger, korrupsjon og sikkerhetsutfordringer.

Ny teknologi og økt tilsyn

Den uavhengige høye valgkommisjonen (IHEC) har kunngjort at årets valg vil gjennomføres med elektroniske valgsystemer i stedet for tradisjonelle papirskjemaer. Målet er å styrke nøyaktigheten i stemmeopptellingen og redusere faren for manipulasjon. IHEC vil samarbeide med både lokale og internasjonale observatørgrupper for å sikre åpenhet og legitimitet i prosessen.

Dette markerer et viktig skritt mot modernisering av valgsystemet, særlig etter at tidligere valg har blitt kritisert for tekniske feil, ufullstendige manntall og mangelfull overvåkning.

Tre sentrale utfordringer

Til tross for tiltakene gjenstår flere alvorlige hindringer:

Korrupsjon. Bredt anerkjent som et av landets største problemer. Korrupsjon svekker velgernes tillit, påvirker valgresultater og undergraver institusjonenes legitimitet.

Sikkerhetssituasjonen. Selv om ISIS er svekket, fortsetter terrorangrep, målrettede drap og væpnede grupper å skape utrygghet i flere regioner. Dette gjør det vanskelig for mange borgere å delta fritt i valget.

Sekteriske og politiske splittelser. Irak forblir sterkt preget av etnisk og religiøs fragmentering. Dette fører til at enkelte grupper ikke får reell politisk innflytelse, og kan forsterke mistillit mellom befolkningsgrupper.

Valgets betydning for landets fremtid

Valgresultatet vil få direkte innvirkning på regjeringens sammensetning, landets politiske kurs og muligheten for økonomiske reformer. Historisk har valg i Irak enten bidratt til politisk omrokkering eller styrket sittende maktblokker. Uansett utfall vil resultatene påvirke Iraks stabilitet, regionale forhold og landets økonomiske retning.

Flere analytikere peker på at valget kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom mange irakere, spesielt unge, uttrykker frustrasjon over arbeidsledighet, dårlig offentlig tjenestetilbud og politisk stagnasjon. De store protestbevegelsene i 2019 og 2021 viste tydelig at et voksende antall borgere krever dyptgripende endringer.

Veien videre

Til tross for utfordringene finnes det et spirende håp. Økt bruk av teknologi, sterkere overvåkningsmekanismer og press fra sivilsamfunn og internasjonale aktører kan bidra til å styrke demokratiet. For å bygge reell tillit mellom befolkningen og staten trengs det målrettede reformer, bekjempelse av korrupsjon og bred inkludering av alle etniske og religiøse grupper.

Iraks parlamentsvalg er mer enn en politisk formalitet. Det er et avgjørende steg i landets demokratiske utvikling og et viktig uttrykk for folkets vilje. For at valget skal bli et vendepunkt, kreves det kontinuerlig innsats for å sikre åpenhet, rettferdighet og bred deltakelse.