Av: Soma Negahdari-Niya – oversettelse til norsk: Jila Hassanpour

Kilde: Govari Komar

Denne artikkelen er en del av et større forskningsprosjekt med tittelen «Tegn kjønnskartet over de fire delene av Kurdistan; Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet» som ved å spore de første kvinnelige egalitære bevegelsene i denne geografien analyserer og undersøker kjønnshistorien, og dens slektsforskning, for å få et mer omfattende bilde av utviklingen av betydningen av kjønn i Kurdistan.

Mangel på feministisk historieskrivning i kurdisk historieskrivning

Skriftlig historie er en rapport med mål om å gjenfortelle og tolke fortiden, en skrift som i bunn og grunn formidler vår forståelse av fortiden. Men har den skrevne historien alltid vært i stand til å utvide frekvensen av stemmen til alle menneskene som er ansvarlige for de historiske hendelsene? Selvfølgelig er svaret på dette spørsmålet negativt. Fordi historien, som en transcendental diskurs, samtidig som den har et sentrum, har forsøkt å tie og negere marginene. Og siden fortiden fortsetter å snakke til oss gjennom historikerens innsats, så handler det som kalles historie mer om å fange og tolke den hegemoniske fortellingen om samfunnets overklasse enn om fortidens virkelighet. Denne transcendensen har manifestert seg i rollen som sentrum-margin, elite-vanlige mennesker, og også i form av kjønnsdualiteter i historien. Derfor kan en mer nøyaktig definisjon av skrevet historie være som følger: «En rapport skrevet av elitemennene ved makten eller nær maktstrukturen og gjenforteller og tolker fortiden fra deres synspunkt».

Den narrative diskursen om Kurdistans historie, som enhver annen geografi, er ikke unntatt fra dette faktum, og til tross for sin underlegne posisjon i forhold til den hegemoniske historien til de fire landene som utgjør dets geografi – Iran, Tyrkia, Irak og Syria – maktens dominans er tydelig i ulike aspekter og dens nedre lag. Dette er spesielt i forhold til begrepet kjønn og spesielt kvinner, der det er historisk avidentifisert, forvrengt og noen ganger fornektende. Derfor er konstruksjonen og skrivingen av kurdistans kvinnehistorie viktig fra to perspektiver; det første er behovet for å skrive fraværshistorien og gjenopprette navn, identitet og fortelling til kurdiske kvinner som forsvant i skjæringspunktet mellom historiske hendelser og religiøse og kulturelle spørsmål som nasjonsbygging og patriarkatet, og det andre er behovet for å problematisere kurdistans historie basert på kvinners underlegenhet og analyse av årsakene bak deres fravær i denne historiens bunn.

Den første scenen

Det er den 18.03.1290 AH (tilsvarende 09.06.1911). En jente ved navn Maryam Ardalani (I forskjellige kilder har navnene Maryam Ardalani, Maryam Ardalan og Maryam Shamir Ardalani blitt registrert vekselvis), som er en av bare to muslimske jenter uteksaminert fra «Den amerikanske jenteskolen» i Teheran, går ved uteksamineringsseremonien opp på scenen og leser en tekst med tittelen «kvinnes frihet» for publikum, en tekst som vekker alles oppmerksomhet.

Offisielle bevis viser at utdanningen til kvinner i Iran historisk går tilbake til Qajar-tiden, og den første gruppen kvinner som ble utdannet var kvinnene i de kongelige haremene. Etter det og på midten av 1900-tallet var felleskaper av religiøse minoriteter i Iran, som hadde mer kommunikasjon med sine likesinnede på den internasjonale arena, de første iranske felleskaper som utformet, implementerte og kodifiserte utdanningsprogrammer for kvinner og jenter og offisielt etablerte jenteskoler. Selvfølgelig var disse hendelsene i de fleste tilfeller begrenset til store sentrale byer og delstater som Isfahan, Teheran eller Tabriz.

Den amerikanske presbyterianske misjonsskolen ble grunnlagt i Iran i 1253 AH (1874) og var en av få skoler der det var tilrettelagt for etterutdanning for jenter . Muslimske jenter fikk imidlertid ikke komme inn på disse skolene, inntil 1279 AH (1900) og etter tillatelse fra Naseruddin Shah, der klarte Maryam Ardalan og Mehrtaj Rukhshan å gå inn på denne skolen. I 1289 AH (1910) kunne de bli de første muslimske jentene som fullførte videregående utdanning.

Maryam Ardalani, barnet til Shamir og Taj Sultan Khanum, ble født i 1271 AH (1892). I en alder av atten år ble hun uteksaminert fra den eneste jenteskolen i Teheran, og på grunn av sitt spesielle talent i matematikk jobbet hun som Irans første kvinnelige matematikklærer ved Bethel skole. Fire år senere giftet hun seg og dro til Istanbul sammen med mannen sin, Gholam Ali Khan Ardalan, som var den første nestlederen for den iranske ambassaden i den osmanske regjeringen.

Fram til 1303 AH (1924) var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for jenter i den østlige delen av Kurdistan lokalisert i Irans geografi (Rojhelat), mens den første skolen for gutter ble bygget i 1287 AH (1908) av en person ved navn Ali Akbar Sadegh i Sanandaj. Arkivdokumenter og kilder viser at, som alle andre steder i Midtøsten, er hindringene for jenters utdanning i denne delen av Kurdistan forankret i kultur og religion.

For å avklare situasjonen skal vi lese noen arkivdokumenter. Det første av dem er et brev som oppbevares i Harvard-universitetets arkivsenter. Dette brevet, skrevet i 1305 AH (1926) av en person ved navn Mahmoud Zare fra Hasanabad, Kurdistan, er i utgangspunktet en borgers klage, ifølge ham selv «bekymret» for åpningen av den første jenteskolen i Kurdistan og utdanning av jenter som er sendt til nasjonalforsamlingen.

Det er 1303 AH (1924), og første verdenskrig har nådd geografien til Midtøsten og den osmanske territorium. Maryam Ardalani og ektemannen Gholam Ali Khan ble tvunget til å forlate oppdraget sitt ved det iranske konsulatet i Istanbul og returnerte til hjembyen Sanandaj for en periode. I mellomtiden opprettet Maryam en liten privat skole for kvinner og jenter i Sanandj i et av rommene i hennes private hus og lærte dem å lese og skrive. Litt senere, i 1304 AH (1925), med godkjenning fra guvernøren i Sanandaj, Maryam Ardalani registrerte en søknad om å åpne den første jenteskolen i Kurdistan, og som et resultat av hennes og Sardar Intisars innsats og utholdenhet, i 1305 AH (1926), reformerte utdanningsdepartementet denne private skolen til en offentlig skole med Maryam Ardalani som leder. Til tross for et forslag fra lederen for Kurdistan Utdanningsdepartement om å velge «Maryam Ardalani Skole» som skolens navn, registrerte hun navnet som » Mastoureh Ardalan skole» (Mahsharaf Khanum eller Mastoureh/Mastorei Ardalan (1804-1848), var en velkjent poet og historiker fra Sanandaj).

På denne måten tar Maryam Ardalani det første skrittet på veien mot frigjøring av kvinner i den østlige delen av Kurdistan.

Nå går vi tilbake til teksten til Mahmoud Zares klagebrev mot Maryam Ardalani:

«… Kurdistans jenteskole, som ble åpnet i desember 1305 AH (1926), er under ledelse av en dame som heter Maryam Ardalani, denne listige, grådige og utspekulerte kvinnen, på grunn av hennes vennskap med den kvinnelige utdanningssjefen i Kurdistan, er hun opptatt med det man ikke kan og bør snakke om… utdanningssituasjonen til jenter i Kurdistan som til slutt vil bli prostituerte er dette…».

Dette til tross for at vedlagt Maryam Ardalanis anmodningsbrev om registrering av en offentlig skole for jenter i Kurdistan, er det et brev signert av tre fremtredende geistlige i Sanandaj, inkludert fredagsimamen i denne byen, i Nasjonalbiblioteket og dokumentorganisasjonen i Iran har hennes fortjeneste blitt bekreftet i henhold til religion, sharia og skikk (sertifikat ID-nummer 297/9654:1304). Men i det samme senteret er det en rekke andre klager fra innbyggerne i byen og landsbyene som indikerer generell misnøye med utdanningstilstanden i Kurdistan i forhold til utdanning for jenter (sakens ID-nummer 297/ 20625:1307).

Til slutt, tre år senere, det vil si i 1308 AH (1929), basert på det Sardar Intisar brakte i memoarene sine, trekker Maryam Ardalani seg fra lederskapet til «Masture Ardalan skolen» på grunn av «mange problemer», og returnerer til Teheran. Selv om denne skolen ikke offisielt ble stengt etter at Maryam Ardalani trakk seg, indikerer innholdet til de arkiverte dokumentene at budsjettet til Kurdistans jenteskoler fra 1307 (1928) og utover, blir av Kunnskapsdepartementet tildelt etablering av gutte-skoler, på grunn av det de nevner som «mangel på allmenn interesse» (Saksens ID-nummer 297/23062:1307).

I forlengelsen av studiet av undervisning og utdanning av kvinner og jenter i de fire delene av Kurdistan, skal vi nå til nord i Kurdistan som ligger i dagens Tyrkia (Bakur).

Den andre scenen

Det er 20. juni 1919. En kvinne står på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul blant en stor mengde kurdiske kvinner og jenter og snakker for dem om kvinners frihet, jenters rett til utdanning og retten til å snakke og skrive på deres morsmål.

Dr. Anjum Yamulki, datteren til Mustafa Yamulki Pasha, ble født i 1895. Hun var lege og samtidig aktiv i «Foreningen for forsvar av kvinners rettigheter» under den osmanske perioden. Men i 1919 og etter slutten på første verdenskrig endret hun, sammen med de ledende armenske, tyrkiske og sirkassiske kvinnene, sine egalitære aktiviteter for kvinner fra å skrive artikler og behandle teoretiske konsepter til praktisk handling for å etablere en kvinneforeninger og skoler og biblioteker for jenter. Hun var en av grunnleggerne av «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen».

Dr. Anjum Yamulki forsvarte nødvendigheten av å bygge et moderne tankesett for kurdiske kvinner på dagen for sin tale på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul og sa:

«…I dag er vi vitne til at det gjøres store fremskritt av kvinner i verden. Vi kurdiske kvinner må også strebe etter å tilegne oss en moderne mentalitet. Dette må vi akseptere sammen med alle verdens kvinner, uavhengig av rase og religion. La oss kjempe. Vi er her i dag for å fortelle myndighetene at vi som kurdiske kvinner vil ha våre egne foreninger, biblioteker, skoler og aviser. Vi ønsker å skrive og lese på vårt morsmål og vi anser dette som en av de mest grunnleggende rettighetene for enhver nasjon…».

Fram til 1845, i de osmanske landene, som omfattet de tre delene av Kurdistan, nord, sør og vest, var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for utdanning av jenter, og muligheten for utdanning var bare tilgjengelig for jenter av adelige familier eller jenter som gikk inn i sultanens harem

Men fra 1859 og utover ga regjeringen muligheten til å lese og skrive for jenter ved å opprette fireårige kurs under tittelen «grunnskoler», og i det offentlige utdanningssystemet ble alderen for jenters adgang til disse skolene kunngjort fra 7 til 11 år. Men det viktige poenget i disse skolene, i tillegg til atskillelsen av jente- og gutteskoler og undervisningens religiøse karakter, kommer tilbake til den ikke-obligatoriske loven om utdanning. Det betyr at regjeringen hadde gjort retten til jenters utdanning betinget av tillatelse og ønsker fra foreldrene.

Muligheten for videregående opplæring var i tillegg ikke tilgjengelig for jenter inntil perioden med såkalte tilpasninger i 1869 (Tilpasninger eller moderniseringsbevegelsen og reformisme i den politisk-juridiske, kulturelle og sosiale strukturen til det osmanske samfunnet på 1800-tallet, som startet fra 1218 AH (1839) og sluttet ved implementeringen den første grunnloven i 1876).

En gjennomgang av en historisk tekst skrevet i 1857 av Crosby H. Wheeler, grunnleggeren av Eufrats skole (Euphrates College), kan være en pioner i å undersøke utdanningssituasjonen til kvinner og jenter i den nordlige delen av Kurdistan (Bakur) i denne perioden. Skolen var eid av protestantiske misjonærer og hadde mange avdelinger i kurdiske/armenske byer i regionen. Selv om denne skolen ble åpnet med den hensikt å utdanne armenske barn, gir Mr. Wheeler, i en bok relatert til registrering og beskrivelse av hendelsene ved Eufrat skole – i et kapittel med tittelen «Ame, en kurdisk jente» – et relativt klart bilde av utdanningssituasjonen til kurdiske jenter i denne regionen. Dette ved å beskrive historien av tre kurdiske jenter med navnene Ame, Jajeh og Rose som prøver å få adgang til skolen.

Ame, som er en foreldreløs jente fra byen Bitlis og var tjener i huset til en armensk familie, lærer å lese og skrive i det hun er sammen med barna i den familien. På samme måte får hun vite om at det finnes en skole for jenter. Hun skriver et brev til skolens ansvarlige og ber dem om å gi henne muligheten til å studere ved Eufrat skolen.

I en del av sitt forfatterskap, forklarer Crosby H. Wheeler at i denne regionen er mange muslimer imot utdanning av døtrene sine, og gutter kan lære å lese og skrive i moskeen, men generelt er det ikke noe mer å tilby når det gjelder utdanning.

Han forteller også at å akseptere Ame som elev, kunne medføre mange risikoer for skolen og lærerne, ettersom det var en mulighet for at hennes klansmenn ville angripe skolen. Motet og talentet til den kurdiske jenta tiltrakk imidlertid oppmerksomheten til tillitsmennene ved Eufrats skolen i den grad at Mr. Wheeler personlig dro til Bitlis og i samarbeid med to armenske lærere og en berømt banditt i regionen, klarte han i all hemmelighet å bringe Ame til Eufrats skolen i byen Harpoot/Kharberd. Historien slutter selvfølgelig ikke der, ifølge notatene hans, og skolen deres blir truet flere ganger. Nyheten om at Ame ble med på jenteskolen spredte seg imidlertid i de omkringliggende byene og landsbyene, og kort tid etter prøvde to andre jenter ved navn Khajeh (sannsynligvis Khadijah) og Rose også å bli med på Eufrats jenteskole ved å stikke av fra deres bosted. Men ifølge Wheeler, var lykken ikke med dem da mennene i klanen fant dem og brakte dem tilbake til landsbyen før de kunne komme seg til skolen.

I den tolvte artikkelen i vedtektene til «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», under ledelse av Anjum Yamulki, understrekes nødvendigheten av utdanning for kurdiske kvinner og jenter. I denne artikkelen, med tanke på budsjettet og en plan for dette formålet, har foreningen beskrevet det skriftlige programmet for utdanning av kurdiske kvinner og jenter i flere stadier:

1. Utdanning og opplæring av kvinnelige lærere til å undervise i kurdiske jenteskoler
2. Bygging av jenteskoler og biblioteker i kurdiske byer og landsbyer
3. Trykking av lærebøker og undervisningsbrosjyrer for å distribuere blant folk og oppmuntre foreldre til å godta jenters utdanning
4. Etablere utdanningskonferanser med andre utdannede kvinner for å utvikle praktiske løsninger for utdanning av kvinner og jenter

I 1923, etter sammenbruddet av det osmanske riket og opprettelsen av Republikken Tyrkia, økte konfliktene mellom tyrkiske nasjonalister og kurdere som ønsket å kreve sine tapte rettigheter. Med opprettelsen av den nåværende tyrkiske staten ble «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», jenteskoler, biblioteker og alt relatert til dem erklært ulovlig og medlemmene av foreningen ble rettslig forfulgte.

De kvinnelige medlemmene i foreningen flyktet fra det nye Tyrkia av frykt for livet, og frem til i dag er det ingen informasjon om skjebnen til mange av dem. Det er ikke engang klart hvorfor de aldri vendte tilbake til aktivitetsfeltet, forfatterskapet og aktivismen. Gjenoppretting av arkivdokumenter viser imidlertid at Dr. Anjum Yamulki presenterte sin doktoravhandling ved et universitet i Paris i 1928. Ved å følge etter navnet til hennes ektemann, «Maurice Neveu-Lemaire», som var en fremtredende lege og forsker innen parasitologi, ble det klart for vårt forskerteam at de, mellom 1928-1931, var tekniske rådgivere for den iranske regjeringens hoved departementet for folkehelse og dro til Teheran og bodde der på vegene av den franske foreningen for medisin og parasitologi. Det er imidlertid fortsatt ingen mer detaljert informasjon om henne og hennes aktiviteter.

Siste ord

Viktigheten av å gjenlese og analysere aktivitetene til ledende kurdiske kvinner, eller tekstene skrevet av dem i de to foregående århundrene, ligger i det faktum at deres aktiviteter og forfatterskap, som formidlere mellom nåtid og fortid, har en vesentlig betydning i å forstå og reflektere over de sosiale, politiske og kulturelle realitetene til en av de mest følsomme historiske periodene i Kurdistan.

Derfor kan denne analysen være en måte å forstå strukturen, mønsteret og maktforholdene så vel som anordningen og posisjonen til politiske og sosiale krefter i Kurdistans historie. En historie som i virvelvinden av tapperheten til mannlige helter, har satt kvinner vekk fra sentrum og på sidelinjen, og noen ganger ikke lagt igjen noe spor etter dem i margene heller. I en slik situasjon kan vi utvikle et alternativt teoretisk rammeverk, som er utformet på grunnlag av en kvinnelig historie, gjennom gjenoppretting og rekonstruksjon av kvinners sosiale historie, samtidig som vi gir muligheten til å forstå endringsforløpet og utviklingen av kjønnsbegrepet i Kurdistan.

Et rammeverk som går utover enkle og reduktive svar på skjønnsspørsmålet i Kurdistan og tegner et mer komplekst bilde av situasjonen ved å introdusere ulike og noen ganger forsvinnende variabler fra kjernepunktet til den hegemoniske historien. Et bilde som ved å oppdage de usynlige delene av sine fortellinger fra historien, viser det tydelig at kvinner ikke er bare på sidelinjen, men akkurat i kjernen og spiller betydelige roller hvor ellers menn er til stede.