Økende undertrykkelse av kurdiske aktivister i Iran

Den iranske staten fortsetter sin undertrykkelse av kurdiske aktivister, med en bølge av arrestasjoner og vold mot sivile i de kurdiske områdene. I løpet av de siste dagene har iranske myndigheter arrestert minst ti kurdiske aktivister, inkludert to barn, holdt kvinnelige aktivister i isolasjon uten tilgang til juridisk bistand, og drept en ung kolbar (grensearbeider) i Baneh.

Baran Saedi og Leyla Pashaei som ble arresterte 9. mars i Sanandaj (Sne)- Bilde KHRN

Flere kurdiske kvinnerettighets-aktivister har blitt arrestert og holdes uten kontakt med omverdenen eller juridisk bistand. Ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) er det fortsatt uklart hvor kvinnene holdes, og myndighetene har ikke gitt noen informasjon om anklagene mot dem. Slike arrestasjoner føyer seg inn i et mønster der iranske myndigheter målrettet går etter kvinnerettighetsaktivister, spesielt de som kjemper for kurdiske kvinners rettigheter.

Bilde av de arresterte etter Newroz-feiringer i Rojhelat – bilde: KHRN

I en koordinert aksjon har iranske sikkerhetsstyrker arrestert minst ti kurdiske aktivister og sivile i ulike byer, inkludert Marivan og Sanandaj, på grunn av deres deltakelse i Newroz-feirings arrangementer. Blant de arresterte er to mindreårige, noe som har ført til sterke reaksjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner. Arrestasjonene ble gjennomført uten arrestordre, og familiene har ikke fått informasjon om hvor de fengslede blir holdt.

Den 20. mars ble Sina Rostampour, en ung kolbar fra Baneh, skutt og drept av iranske grensevakter. Kolbarer frakter varer mellom Iran og nabolandene for å overleve, men møter ofte dødelig vold fra iranske sikkerhetsstyrker. Drapet føyer seg inn i en rekke brutale angrep mot kolbarer i regionen.

Unge Sina som etterlot seg et lite barn – bilde: KHRN

Disse hendelsene understreker den økende undertrykkelsen av kurdiske aktivister og sivile i Iran. Både vilkårlige arrestasjoner, isolasjon av fengslede aktivister og vold mot kolbarer er en del av myndighetenes forsøk på å kneble kurdisk motstand og menneskerettighetsarbeid. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger oppfordret Iran til å stanse disse menneskerettighetsbruddene, men situasjonen forverres stadig.

For mer informasjon, klikk på våre kilder til bildene brukt i dette innlegget, eller oppdater deg på det som skjer i Rojhelat via bl.a. KHRN eller hengaw.

Syrias overgangskonstitusjon

Den 13. mars 2025 publiserte Syrias midlertidige regjering (SCG) et utkast til en overgangsgrunnlov for landet. Dette dokumentet har møtt betydelig kritikk, spesielt på grunn av den omfattende maktkonsentrasjonen hos den midlertidige presidenten, Ahmed al-Sharaa, samt mangelen på anerkjennelse av Syrias religiøse og etniske minoriteter.

Bilde: rojavainformationcenter

Overgangsgrunnloven gir president al-Sharaa betydelig autoritet. Han fungerer som øverstkommanderende for militæret, har myndighet til å foreslå lover, utstede dekreter med lovkraft, erklære unntakstilstand og innføre krigslov med godkjenning fra det nasjonale sikkerhetsrådet, som han selv utnevner. Denne maktkonsentrasjonen har vakt bekymring for fraværet av reell maktfordeling og demokratiske prosesser.

Utkastet til grunnloven anerkjenner ikke Syrias mangfoldige religiøse og etniske grupper. Islamisk lov er etablert som grunnlaget for landets rettssystem, noe som ekskluderer andre trosretninger og kulturelle praksiser. Dette skjer kort tid etter at SCGs forsvarsdepartement ble anklaget for en massakre mot alawitter i Latakia-regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringene rundt regjeringens holdning til minoriteter.

Overgangsgrunnloven ble utarbeidet av en komité bestående av syv personer, alle sunnimuslimske arabere, hvorav kun én var spesialist i konstitusjonell rett. Mangelen på representasjon fra Syrias ulike etniske og religiøse grupper har ført til kritikk om at komiteen ikke reflekterer landets mangfold. Det har også vært mangel på åpenhet rundt utvelgelsesprosessen for komiteens medlemmer.

Reaksjoner fra Nordøst-Syria

Det autonome styret i Nordøst-Syria (DAANES) uttrykte overraskelse over publiseringen av grunnlovsutkastet, spesielt siden det kom kort tid etter at en avtale mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og Damaskus ble inngått. DAANES’ utenriksstyreleder, Bedran Kurd, uttalte at grunnloven ble utstedt uten meningsfull deltakelse eller representasjon fra Syrias ulike samfunn, inkludert de i Nordøst-Syria, og beskrev dette som «fullstendig uakseptabelt» og i klar motsetning til den nylig inngåtte avtalen.

For mer detaljert informasjon, se kilden: Rojava Information Center.

AKPs arkeologipolitikk: Et ideologisk verktøy for nasjonal identitet

En ny studie publisert i Turkish Studies, skrevet av Gokhan Bacik og Serkan Seker kaster lys over hvordan Tyrkias regjerende parti, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), bruker arkeologi som et strategisk verktøy for å forme nasjonal identitet. Studien argumenterer for at AKP, som har islamistiske røtter, benytter arkeologi som et middel for å fremme en bestemt forståelse av tyrkisk historie som støtter partiets ideologiske mål og politiske agenda.

Selektiv historieforvaltning

Ifølge forskningen har AKP i økende grad prioritert utgravninger og bevaring av islamske monumenter og osmanske strukturer. Dette inkluderer restaurering av moskeer, palasser og andre viktige bygninger som symboliserer Tyrkias islamske arv. Denne selektive historieforvaltningen skjer ofte på bekostning av pre-islamske og ikke-islamske arkeologiske steder, som blir nedprioritert i offentlige utstillinger og nasjonale lærebøker.

Studien peker på at AKPs politikk går hånd i hånd med partiets bredere mål om å redefinere Tyrkias nasjonale identitet. Ved å vektlegge islamsk og osmansk arv, forsøker AKP å bygge en mer islam-sentrert identitet, i motsetning til den sekulære nasjonalismen som har dominert siden republikken ble grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923.

Kontroll over kulturelle narrativer

AKPs strategi innebærer også å fremme visse historiske narrativer gjennom utdanningssystemet. I tyrkiske lærebøker blir det ofte lagt større vekt på den osmanske perioden som en glorifisert fortid, mens arkeologiske funn fra før-islamsk tid blir marginalisert. Dette påvirker måten borgerne forstår og relaterer seg til sin egen historie.

Videre har AKP benyttet seg av statsfinansierte museer og kulturinstitusjoner for å fremme sitt ønskede narrativ. Ved å utelukke eller tone ned betydningen av andre historiske epoker, skapes et forenklet bilde av Tyrkias fortid som i stor grad samsvarer med AKPs ideologiske retning.

Politiske motiver bak arkeologiske prosjekter

Studien påpeker at det også finnes økonomiske og politiske insentiver bak AKPs arkeologiske politikk. Investeringer i islamske kulturminner og osmanske monumenter fungerer som et middel til å styrke partiets støtte blant konservative velgergrupper, samt tiltrekke seg turisme som fokuserer på islamsk arv.

Samtidig blir uønskede narrativer aktivt marginalisert. For eksempel er kurdiske kulturminner eller kristne historiske steder sjelden prioritert i statlige bevaringsprosjekter. Dette kan sees som en villet handling for å sikre at Tyrkias offisielle historie stemmer overens med AKPs visjon om en homogen, islamsk-orientert nasjon.

Konsekvenser for arkeologi som vitenskap

Denne selektive tilnærmingen til arkeologi har også konsekvenser for selve fagfeltet. Forskere som prøver å undersøke andre deler av landets arkeologiske arv kan møte motstand, både politisk og økonomisk. På denne måten kan statlig kontroll over arkeologiske narrativer også ha en innvirkning på akademisk frihet og kunnskapsproduksjon.

For å lese hele studien, besøk Turkish Studies’ nettside, eller last ned studien i PDF nedenfor:

Storslått Newroz-feiring på tvers av Kurdistan

Newroz i Rojhelat – Cheshmier nær Mariwan (tidligere år) – Bilde: ukjent opphav

Til tross for at den offisielle Newroz-dagen ikke er før 21. mars, har kurdere allerede startet feiringen av det kurdiske nyttåret, som er år 2725 etter kurdisk kalender, med stor entusiasme og symbolikk i alle deler av Kurdistan, som strekker seg over Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Årets feiring preges av kulturelle markeringer og sterke politiske budskap om frihet, motstand og demokratisk samfunnsbygging.

Newroz er en av de viktigste kulturelle og historiske markeringene for kurdere. Det har dype røtter som et symbol på motstand, frihet og kulturell identitet, og har spilt en stor rolle i både litteratur, kultur og politikk gjennom årene.

Rojhelat

I Rojhelat, den kurdiske regionen i Iran, har Newroz-feiringene allerede tatt av, til tross for myndighetenes forsøk på å begrense markeringene. I Rojhelat starter Newroz-feiringene flere uker før 21. mars. Spesielt etter «kvinne_liv_frihet»s protestene i 2022, har folk feiret Newroz enda tydeligere som en markering av både kulturell identitet og politisk motstand. Til tross for myndighetenes forsøk på å hindre feiringene med arrestasjoner og restriksjoner, samles folk i store folkemengder iført kurdiske klær, tenner bål og holder seremonier. Budskapet om frihet og kulturell overlevelse står sterkt, og Newroz-feiringen i Rojhelat fortsetter til den 13. dagen av vårmåneden.

Kurdiske områder som Sne, Mahabad, Kermanshah, Saqqez, Meriwan, Hewraman, og andre byer samt flere steder i provinsene Ilam og Lorestan, har vært vitne til store folkesamlinger der tradisjonelle klær, båltenning, sang og dans spiller en sentral rolle.

Newroz-forberedelser i Sne (Sanandaj) i Rojhelat – Bilde: ukjent opphav

Sikkerhetstiltakene fra iranske myndigheter har vært strenge, og flere rapporter forteller om arrestasjoner og trakassering av de som har deltatt i feiringene så langt. Likevel viser folk en bemerkelsesverdig motstandskraft ved å trosse restriksjonene for å hedre sin kultur og identitet. Bilder og videoer av denne motstanden og feiringene har gått viralt i sosiale medier den siste tiden.

Bashur

Newroz i Akre (tidligere år) – Bilde: Kurdistan 24

I den autonome Kurdistan-regionen i Irak (KRG) erklærte myndighetene for noen år siden en fem dager lang offentlig ferie fra 21. til 25. mars for å markere Newroz. Forberedelsene er godt i gang, og det forventes store folkemengder i byer som Erbil, Sulaymaniyah, Duhok og spesielt Akre. Piknik i naturen, båltenning, musikk og folkedans er blant de sentrale elementene i feiringen.

Bakur

Newroz i Amed i Bakur (tidligere år) – Bilde: ukjent opphav

I de kurdiske områdene i Tyrkia blir Newroz tradisjonelt markert med store demonstrasjoner og samlinger. Årets feiring sees på som en plattform for å uttrykke støtte til demokratiske rettigheter og kulturell frihet, spesielt på bakgrunn av årets fredsforhandlinger der Abdulla Öcalan spiller en nøkkelrolle. Ledende kurdiske aktører oppfordrer til massemobilisering for å vise at den kurdiske identiteten er sterkere enn noen gang.

Rojava

Newroz i Raqqa – bilde: hawarnews

I de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria markeres Newroz på samme vis som andre deler av Kurdistan med kulturelle aktiviteter som båltenning, dans og konserter. Her er feiringen også et symbol på kampen for autonomi og anerkjennelse i et ustabilt og krigsherjet område.

I anledning av Newroz 2025 tente Den demokratiske autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (DAANES) Newroz-flammen i Aleppo, Manbij, Raqqa og Deir ez-Zor. Dette markerer begynnelsen på feiringene i Rojava med et budskap om frihet, motstand og enhet blant kurdere og andre etniske minoriteter i området. Seremoniene ble preget av kulturelle opptredener, taler og tradisjonell musikk, som en påminnelse om befolkningens kamp for autonomi og fred. Les mer om dette her.

Et rop om frihet og demokrati

Årets Newroz skal være en markering for frihet og et demokratisk samfunn. Dette har KCK (Kurdistan Communities Union) også erklært i en uttalelse der de oppfordrer til massemobilisering som en fredelig protest mot undertrykkelse og en markering av kurdernes kollektive styrke og enhet. Les mer om denne uttalelsen her.

Den årlige feiringen i Qendil (Kandil-fjellområdet) – Bilde: Rojnews

Kvinnene fra fjellområdene i Qendil har også uttalt at årets Newroz skal være en dobbel høytid og oppfordrer alle til å delta i feiringen. I denne artikkelen fra Rojnews formidles deres budskap hvor de oppfordrer alle kurdere fra ulike deler av Kurdistan om å delta aktivt i Newroz-feiringen i år, som skal være enda større enn noen gang på grunn av fredsbudskapet fra Öcalan.

Selv om den offisielle feiringen er noen dager unna, har Newroz 2025 allerede bevist å være en mektig påminnelse om kurdernes uopphørlige kamp for frihet, identitet og selvbestemmelse.

DAANES: Vi vil fortsette arbeidet med å nå våre mål for vår revolusjon

Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd 

I en uttalelse 14.mars publisert på ANF 15.mars oppfordrer sjølstyremyndighetene i de Demokratiske Autonome omådene i Nordøst Syria (DAANES) alle krefter i Syria om å forene seg, for å komme fram til en nasjonal syriske grunnlov som er fritt for den autoritære mentaliteten som det gamle regimet hadde påtvunget dem i flere tiår.  

Bilde: ANF 15.mars 2025

Hele uttalelsen fra DAANES finner du her: 

https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/daanes-we-will-continue-working-to-achieve-the-goals-of-our-revolution-78409

Den slutter seg til en skarp kritikk fra Syrian Democratic Council (SDC), den politiske fløyen av SDF samme dag: 

https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/msd-draft-constitution-is-an-attempt-to-reproduce-dictatorship-78393

Mot at lederen for HTS (Ahmed al-Sharaa) den 13.mars signerte utkastet til ny Grunnlov for Syria som den såkalte National Dialogue Congress hadde utarbeida i slutten av februar – og som SDC allerede 26.februar hadde avvist – i likhet også med ledelsen i DAANES. 

Den må også sees i sammenheng med at drap på 8 alawitter igjen i Latakia ble offentligjort 15.mars, og at Tyrkia de seneste dagene har trappet opp bombingen mot områder i Rojava, sammen med angrepene rundt Manbij og Tishrin dammen. 

Vi bør også se uttalelsen fra DAANES nå, som en påpekning av at underskrivingen av Grunnlovs-utkastet til National Dialogue Congress undergraver avtalen som nettopp ble inngått mellom SDF og Damaskus regjeringen til HTS (som vi har omtalt tidligere her på vår hjemmeside). 

Uttalelsen fra DAANES nå knytter an til at 15.mars markerer 14 årsdagen for motstanden mot det tyranniske Baath-regimet, hvor det ble krevd frihet, rettferdighet og demokrati. At denne folkelige revolusjonen, som nå har pågått i 14 år, i sin essens er en revolusjon fra et folk som nettopp reiste seg fordi de avviser urettferdig og en ekskluderende politikk for et monolittisk Syria.  Sammenbruddet av Baath regimet 8.desember 2024 var slik et stort framskritt og en kilde til håp, glede og stolthet for all syrere, uansett deres religion eller etnisitet. 

Uttalelsen fra DAANES avsluttes slik : 

«DAANES fornyer derfor sin garanti til vårt folk om å fortsette arbeidet for å nå målene for vår revolusjon. Vi vil fortsette å kreve at den  nye syriske grunnloven skal beskytte rettighetene til alle syriske innbyggere, uansett trosretning, uten marginalisering eller ekslusjon av noen. Grunnloven må bli en hjørnestein for å bygge et forent Syria og et beskyttende vern for vårt hjemland Syria mot enhver fare».    

Dette understreker vår kommentar til uttalelsene av avtalen mellom SDF kommandant Mazloom Abdi og interimspresident Ahmed al-Sharaa 10. mars, at prosessen ikke er avslutta ved signeringen av avtalen. De kommende  Newroz-feiringene vil spille en viktig rolle for utviklingen videre.

Minnes 37 år etter Halabja-massakren

Bilde: Omar Khawer og hans sønn som ble drept under det kjemiske angrepet på Halabja utenfor sitt eget hus, tatt av kurdisk fotograf fra Bakur, Ramazan Öztürk. Bildet ble et symbol på denne brutale hendelsen.

I dag, 16. mars 2025, markerer vi 37 år siden den tragiske Halabja-massakren, der tusenvis av kurdiske sivile mistet livet i et kjemisk angrep utført av Saddam Husseins regime. Angrepet, som fant sted i byen Halabja i Nord-Irak i 1988, regnes som en av de verste kjemiske våpenangrepene mot en sivilbefolkning i moderne tid.

Under Iran-Irak-krigen hadde iranske styrker, alliert med kurdiske opprørere, overtatt kontrollen over Halabja. Som gjengjeldelse beordret det irakiske regimet et massivt kjemisk angrep mot byen. Ifølge Store norske leksikon ble mellom 3200 og 6000 personer drept, og rundt 7000 til over 10 000 ble skadet. Flesteparten av ofrene var sivile.

Angrepet begynte om morgenen 16. mars 1988 og varte i 4–5 timer. Byen ble først bombardert med konvensjonelle våpen som raketter og napalm. Deretter slapp irakiske bombefly kjemiske våpen over sivile områder. Øyenvitner beskrev skyer av hvit, svart og gul røyk som steg opp fra byen. Det antas at flere typer kjemiske midler ble brukt under angrepet, inkludert sennepsgass og nervegassene sarin, tabun og VX.

I årene etter angrepet har overlevende og etterlatte kjempet for rettferdighet og anerkjennelse av massakren som et folkemord. Den 1. mars 2010 anerkjente Iraks høyesterett massakren i Halabja som folkemord. I tillegg stemplet Canadas parlament angrepet som folkemord, og Sverige ga i 2012 sin støtte til denne beslutningen.

I dag samles mennesker over hele verden، spesielt i selve byen Halabja, for å minnes ofrene for Halabja-massakren og for å understreke viktigheten av å forhindre at slike grusomheter skjer igjen.

Fredsprosessen i Syria et skritt videre 

gjennom avtale signert 10.mars av SDF kommandant Mazlom Abdi og Syrias selverklærte interimspresident Ahmed al-Sharaa. 

Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd 

Bilde: ANF 10.mars  Abdi t.v og al-Sharaa t.h. 

Avtalen inneholder 8 punkter som et rammeverk for den videre prosessen. 

En prosess som har pågått i lengre tid, helt siden HTS tok over makten etter at tidligere president Assad ble fjernet gjennom et opprør ledet av den tidligere Al Qaida gruppen (HTS) og jihadist gruppen SNA (Syrian National Army), støttet av Tyrkias president Erdogan, som sjøl har intervenert i krigshandlingene på syrisk jord. 

DAANES, ledelsen for sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria stilte da krav overfor den nye sentralregjeringen i Damaskus om hvordan et omforent og fredelig Syria skulle utvikles (se tidligere artikler på vår nettside).  I kjølvannet av de nylige angrepene fra HTS regjeringen mot restene av Assad styret i det Alawitt-dominerte kystområdene langs vestkysten av Syria ble DAANES inkludert i forhandlingene  med HTS. Muligens fordi de skjønte at sjølstyreområdet i Nordøst Syria ikke kunne nedkjempes militært på samme vis som alawittene. Og de hadde behov for en fredeligere fase i samlingen rundt den nye Damaskusregjeringen som en avledning av den internasjonale kritikken mot massakrene av alawittene som er dokumentert. 

DAANES gikk skarpt ut mot massakrene og krevde straffeforfølgelse av de ansvarlige i en uttalelse tidligere den 10.mars (se eget oppslag nedenfor om dette). Det hevdes i forbindelse med framleggelsen av 8-punktsavtalen at HTS vil følge opp disse kravene. Også DEM i Tyrkia og  Kurdistan Communities Union (KCK), en paraplyorganisasjon for kurdiske bevegelser i flere deler av Kudistan som støtter demokratisk konføderalisme som samfunnsform, som praktiseres i DAANES regionen, kriserer skarpt massakrene.   

De 8 punktene i avtalen, gjengitt her, vil sjølsagt bli gjenstand for ulike tolkninger når de skal konkretiseres og praktiseres. 

1. The guarantee of the right to representation and participation for all Syrians, regardless of their religious and ethnic backgrounds, in the political process and all state institutions. 

2. The Kurdish community is an indigenous community of the Syrian state, and the Syrian state guarantees its citizenship rights and all constitutional rights. 

3. A ceasefire to be implemented across all of Syrian territory. 

4. The integration of all northeastern Syria’s civilian and military institutions, including border crossings, airports, and oil and natural gas fields, into the management of the Syrian state. 

5. Ensuring that all displaced Syrians return to their towns and villages and are protected by the Syrian state. 

6. Supporting the Syrian state’s fight against any threat by the remnants of the Assad regime, as well as threats to security and unity. 

7. Rejecting calls aimed at creating divisions among the components of Syrian society, hate speech, and attempts to spread discord. 

8. The Executive Committees will continue working to ensure the implementation of the agreement by the end of the year. 

Salih Muslem, medleder i Demokratisk Unions Party (PYD) , det største partiet i DAANES-regionen, utdyper innholdet i avtalen i et oppslag på ANF 11.mars :  https://anfenglishmobile.com/rojava-syria/salih-muslim-agreement-between-sdf-and-damascus-consistent-with-abdullah-Ocalan-s-letter-78342 

Avtalen ser ut til å ha brei støtte i den kurdiske bevegelsen, også blant de som ikke sogner til «KCK-familien».  Ikke minst fordi den knyttes til de fredsbestrebelsene som pågår i Tyrkia, og som også angår den kurdiske regionen i Nord Irak, knyttet til kravet om oppheving av isolasjonen av Ӧcalan for at han kan gjenoppta sin rolle som fredsforhandler. Men siden en fredsprosess i Syria påvirker alle konflikter nasjonalt og regionalt i Midtøsten, og er flettet sammen med rivaliseringen mellom globale stormakter, også med røtter i den gamle europeiske kolonialismen, vil det fortsatt være en lang vei å gå. For Solkurd og andre venner av det kurdiske folket, og fred og frihet i sin alminnelighet, er det viktig at det som skjer nå får spire og vokse! 

DAANES fordømmer massakrene i kystbyene i Syria

DAANES (Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria) fordømmer i et oppslag på ANF 10.mars massakrene i kystbyene i Syria – og krever at de ansvarlige for dette må straffes. 

Av: Arnljot Ask, styremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd 

Uttalelsen fra DAANES understreker at slike forbrytelser utgjør en alvorlig trussel mot Syrias framtid

Dette må sees i sammenheng med at DAANES har anstrengt seg for å få i gang en prosess med HTS regjeringen i Damaskus for å bruke kollapsen til Assad-regimet til en utvikling mot fred og stabilitet i Syria, med inkludering av alle nasjonaliteter og religiøse grupperinger. De advarer mot at disse massakrene avdekker at regjeringens mentalitet ennå ikke synes å ha endret seg fra den de opprinnelig hadde under borgerkrigen. 

De sier at slike angrep drar landet inn i en mørk periode igjen, og peker på det faktum at slike forbrytelser utgjør et alvorlig hinder for at Syria skal kunne bli demokratisk og pluralistisk. Slike handlinger prøver å bringe tilbake en mørk periode som befolkningen i Syria ikke ønsker å bli utsatt for igjen. 

Derfor ber vi om at de ansvarlige for disse forbrytelsene blir stilt for retten. En uavhengig undersøkelseskommisjon må handle tydelig og transparent, for å få fram sannheten og finne de ansvarlige. 

Uttalelsen avsluttes med igjen å appellere til alle nasjonale krefter og det syriske folket om å delta i en nasjonal dialog som vil beskytte landets framtid og bringe fram felles løsninger. – «Bare på den måten kan vi stoppe massakrer, og tilintetgjørelsespolitikk mot det syriske folket». 

Blir det fred i Tyrkia? 

Av: Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan. 

Den 23. april kommer to av Abdullah Öcalans advokater til Oslo. De skal informere om forholda for Öcalan og om fredsprosessen der Öcalan spiller en nøkkelrolle. Öcalan var lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK) fra stiftelsen i 1974 og fram til han ble tatt til fange i Nairobi gjennom et internasjonalt samarbeid mellom CIA, den tyrkiske hemmelige tjenesten MIT, Mossad og kenyanske myndigheter i februar 1999. Han var på vei til Sør-Afrika, på invitasjon fra daværende president for Sør-Afrika, Nelson Mandela. Mandela tilbrakte 29 år på en fengsels-øy før han slapp ut og avrunda kampen mot apartheid-regimet. Öcalan har nå vært fange på fengsels-øya Imrali utafor Istanbul i over 25 år. Det er ikke rart at Öcalan blir kalt kurdernes Mandela. 

Bilde: Britannica
Bilde: SNL

Den demokratiske, sosialistiske bevegelsen blant kurderne som støtter opp om tankene til Öcalan har styrka seg betraktelig de siste 20 åra. Og radikalt grasrotdemokrati får også økende oppslutning utafor den kurdiske nasjonen. 

Det autoritære, islamistiske partiet AKP, under ledelse av Recep Tayip Erdogan har ikke greid å knekke hverken PKK, de mange, folkelige bevegelsene som slåss for demokrati (inklusive kvinne- og fagbevegelsen) eller det lovlige partiet Demokratisk Parti for Likhet og Demokrati (DEM). Ved lokalvalget i mars 2024 tapte AKP stillingen som landets største parti. Det kemalistiske, sosialdemokratiske partiet CHP ble størst. CHP og DEM hadde et uformelt, taktisk samarbeid under valget. Samtidig har situasjonen i Midtøsten endra seg radikalt med Israels folkemord og ekspansjonskrig og Assad-regimets fall. 

Dette er bakgrunnen for at det nå er snakk om å finne en løsning på «det kurdiske spørsmålet» i Tyrkia. Der utgjør kurderne rundt 20 % av befolkningen. Den tyrkiske sentralmakta har ikke evna å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen, på tross av både perioder med militærdiktatur, pogromer der over 4 000 landsbyer ble brent ned, massiv krigføring mot PKKs gerilja og stadige forbud mot legale parlamentariske partier som er pro-kurdiske. Etter lokalvalget har sentralmakta nok en gang tydd til taktikken med å avsette lovlig valgte ordførere og erstatte disse med lojale statsformyndere. 

Men som sagt, også AKP presses til kanskje å prøve noe annet. 

I denne situasjonen, for første gang på over fire år, fikk Öcalan lov til å få besøk i fjor høst. Og den 26. februar i år, etter tre runder med samtaler med ledelsen for DEM, har Öcalan lagd en erklæring om veien videre.  

Erklæringen er kort, men har likevel ikke blitt presentert i Klassekampen eller andre redaktørstyrte medier ennå. Kort oppsummert tar Öcalan til orde for at man må gå vekk fra væpna kamp og kjempe for en demokratisering av Tyrkia på en måte som forener tyrkere og kurdere. Han oppfordrer PKK til å legge ned våpnene etter en kongress der de sjøl vedtar veien videre. 

Men dette må ikke oppfattes som en fallitt-erklæring. Öcalan påpeker at verden har endra seg, Tyrkia har endra seg, og da må politikken tilpasses de nye forholda. En tilleggsbemerkning som ble videreformidla av sju-personers delegasjonen som møtte Öcalan var: «Utvilsomt vil det at PKK legger ned våpnene og oppløser seg i praksis kreve at demokratisk politikk blir anerkjent og et legalt rammeverk.» (Min oversettelse) 

Det vil si at det nå må arbeides med en plan for hvordan overgangen til fred og demokrati skal skje. PKK må ha sin kongress, det må bli våpenstillstand, fredsforhandlinger, sikkerhetsgarantier for PKK- soldater og kadre og demokratisering av tyrkisk politikk. Altså ingen «quick fix» og gode muligheter for at den tyrkiske staten ikke vil være komfortabel med demokratisering. 

Dessuten driver Tyrkia kontinuerlige militære angrep mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og fôrer sin proxy-hær, Syrias nasjonale hær (SNA), med våpen, penger, logistikk og militær støtte ved hjelp av fly og droner. Det demokratiske unionspartiet (PYD) er et søsterparti til PKK og er det viktigste partiet i DAANES. Hvis Tyrkia fortsetter denne militære operasjonen og samtidig støtter sentralmakta i Damaskus som krever at DAANES sin hær skal legges ned, er det liten grunn til å tro på at det vil bli fred i Tyrkia. 

Hvis derimot Tyrkia heller støtter at det blir et kompromiss mellom de nye makthaverne i Damaskus og DAANES som fører til en demokratisering av Syria, da kan demokratiet ta et skritt fram både i Tyrkia, Syria og Irak. 

Den 28. februar uttalte Erdogan støtte til prosessen og uttalte at det nå er en historisk mulighet og en ny fase. Erdogan krevde samtidig at hærer i Irak og Syria, som Tyrkia anser som lokalavdelinger av PKK, skal legge ned sine våpen og oppløse seg. Det kom umiddelbart et svar fra lederen for SDF som er hæren til DAANES anser at Öcalans utspill gjelder PKK ikke SDF.   

Så får vi se hvilke konkrete skritt som Erdogan tar. 

Den 1. mars tok PKKs ledelse et konkret skritt og erklærte en ensidig våpenhvile. PKK krevde samtidig at for å gjennomføre en kongress i tråd med utspillet til Öcalan, må Öcalan slippes fri og lede kongressen. 

Tida vil vise om de pro-demokratiske kreftene er sterke nok i befolkningen i de tre statene og den internasjonale solidaritetsbevegelsen til at fred blir virkeliggjort. 

Abdullah Öcalans advokater har gang på gang påpekt at Tyrkia bryter både sine egne lover og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen når landet fortsetter å holde Öcalan fanget. Dette og mer til vil de heldige få høre om i april. 

Parolen som kurderne har reist de siste 25 åra kan kanskje realiseres: Frihet for Öcalan – fred i Kurdistan! 

En historisk mulighet

Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.

Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)

Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.

Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.

Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.

I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.

«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»

Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.

Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.

Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.

Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.