Økende fare for regional krig mellom Iran og Israel: Analyser peker på global risiko

Bilde: irdiplomacy.ir

Eskaleringen mellom Iran og Israel vekker bekymring for full krig

De siste ukers dramatiske hendelser mellom Iran og Israel har brakt Midtøsten til randen av en større væpnet konflikt. Etter Israels omfattende angrep på iranske kjernefysiske og militære anlegg i juni, svarte Iran med å sende hundrevis av droner og missiler mot israelske mål. Selv om ingen av partene offisielt har erklært krig, har voldsnivået og den militære aktiviteten nådd et nivå der mange eksperter vurderer situasjonen som en faktisk krig i folkerettslig forstand.

Ifølge Dr. Majid Boudon, leder for Den internasjonale advokatforeningen i Paris, oppfyller konflikten mange av kriteriene for krig i henhold til Haag- og Genève-konvensjonene: omfattende bruk av militær makt, betydelige tap av menneskeliv, store materielle ødeleggelser og politiske målsettinger bak operasjonene. Den juridiske vurderingen avhenger imidlertid av omfanget, varigheten og den formelle erklæringen om krig — som til nå mangler.

Regionale konsekvenser: Saudi-Arabia, Emiratene og Kina i krysspress

Ekspertene ved Newlines Institute påpeker at konflikten setter Gulf-statene i en krevende balanseøvelse mellom allianser og økonomiske interesser. På den ene siden står forholdet til USA og Israel, på den andre siden det økonomiske samarbeidet med Iran og Kina. Økte oljepriser som følge av konflikten har allerede påvirket Kina — verdens største importør av iransk olje — og kan destabilisere globale energimarkeder ytterligere.

Samtidig advarer kinesiske og amerikanske diplomater om at videre eskalering kan forstyrre forsyningslinjene for olje, og at dette kan tvinge Kina til å engasjere seg diplomatisk for å sikre stabilitet i regionen.

Libanon: Hezbollahs rolle utfordres

I Libanon har den eskalerende konflikten ført til at libanesiske myndigheter — i et overraskende trekk — har bedt Hezbollah om å unngå militær gjengjeldelse. Ifølge Newlines Institute er dette et ledd i Libanons forsøk på å revitalisere sitt forhold til Vesten og tiltrekke internasjonal bistand for økonomisk gjenoppbygging.

Dette markerer en mulig geopolitisk dreining bort fra Irans innflytelse i Libanon og kan skape et nytt maktforhold i regionen dersom konflikten eskalerer ytterligere.

Verdensøkonomien i fare: Olje, gull og finansmarkeder reagerer

I følge Deutsche Welle (DW) og BBC Persian har konflikten allerede skapt merkbare ringvirkninger i verdensøkonomien:

  • Brent-oljeprisen har steget 9% til 75,36 dollar fatet etter angrepene.
  • Gullprisen har nærmet seg historiske toppnivåer med en økning på 1,5%, et tegn på at investorer søker trygghet.
  • Aksjemarkedene i Europa, USA og Asia har reagert med moderate nedganger.
  • Indias sentralbank har måttet gripe inn på valutamarkedet etter press på rupien grunnet frykt for stigende oljepriser.

En eventuell blokkering av Hormuz-stredet — der 20% av verdens olje passerer — vil kunne få oljeprisen til å skyte opp til mellom 120 og 150 dollar fatet, ifølge beregninger fra JPMorgan. Dette vil ramme både verdensøkonomien og særlig oljeavhengige økonomier som India, Kina og EU.

Risiko for global resesjon

Gabriel Felbermayr ved Wifo-instituttet i Østerrike anslår at en full krig kan redusere global vekst med opptil 0,5 prosentpoeng, noe som vil komme på toppen av dagens svake vekstutsikter. Iran alene utgjør 1,2% av verdens BNP, og et økonomisk sammenbrudd i landet vil få ringvirkninger langt utover Midtøsten.

Atomprogrammet fortsatt i sentrum

Kjernen i konflikten er fortsatt Irans atomprogram. Israel ser ethvert atomfremskritt i Iran som en eksistensiell trussel, mens Iran på sin side hevder at atomprogrammet utelukkende er for sivile formål. Ekspertene advarer samtidig mot at begge sider kan bruke atomspørsmålet som påskudd for ytterligere militær eskalering.

Med grunnlag i det som er nevnt ovenfor kan det konkluderes at den pågående konflikten mellom Iran og Israel er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig regionalt og globalt sikkerhetsproblem. Dersom diplomatiet mislykkes, kan konsekvensene ramme både Midtøsten, verdensøkonomien og det internasjonale energimarkedet hardt.

Samtidig rapporteres det om en sammensatt stemning i den iranske befolkningen. Mange lever i frykt for eskalerende vold, men hos deler av befolkningen vekker den nåværende krisen også et forsiktig håp om at den kan lede til politiske endringer og en mulig svekkelse av det islamske regimets kontroll. Det totalitære systemet står i møte med både ytre press og økende indre spenninger, noe som på sikt kan skape nye dynamikker i landets politiske utvikling.

AKPs arkeologipolitikk: Et ideologisk verktøy for nasjonal identitet

En ny studie publisert i Turkish Studies, skrevet av Gokhan Bacik og Serkan Seker kaster lys over hvordan Tyrkias regjerende parti, Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), bruker arkeologi som et strategisk verktøy for å forme nasjonal identitet. Studien argumenterer for at AKP, som har islamistiske røtter, benytter arkeologi som et middel for å fremme en bestemt forståelse av tyrkisk historie som støtter partiets ideologiske mål og politiske agenda.

Selektiv historieforvaltning

Ifølge forskningen har AKP i økende grad prioritert utgravninger og bevaring av islamske monumenter og osmanske strukturer. Dette inkluderer restaurering av moskeer, palasser og andre viktige bygninger som symboliserer Tyrkias islamske arv. Denne selektive historieforvaltningen skjer ofte på bekostning av pre-islamske og ikke-islamske arkeologiske steder, som blir nedprioritert i offentlige utstillinger og nasjonale lærebøker.

Studien peker på at AKPs politikk går hånd i hånd med partiets bredere mål om å redefinere Tyrkias nasjonale identitet. Ved å vektlegge islamsk og osmansk arv, forsøker AKP å bygge en mer islam-sentrert identitet, i motsetning til den sekulære nasjonalismen som har dominert siden republikken ble grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923.

Kontroll over kulturelle narrativer

AKPs strategi innebærer også å fremme visse historiske narrativer gjennom utdanningssystemet. I tyrkiske lærebøker blir det ofte lagt større vekt på den osmanske perioden som en glorifisert fortid, mens arkeologiske funn fra før-islamsk tid blir marginalisert. Dette påvirker måten borgerne forstår og relaterer seg til sin egen historie.

Videre har AKP benyttet seg av statsfinansierte museer og kulturinstitusjoner for å fremme sitt ønskede narrativ. Ved å utelukke eller tone ned betydningen av andre historiske epoker, skapes et forenklet bilde av Tyrkias fortid som i stor grad samsvarer med AKPs ideologiske retning.

Politiske motiver bak arkeologiske prosjekter

Studien påpeker at det også finnes økonomiske og politiske insentiver bak AKPs arkeologiske politikk. Investeringer i islamske kulturminner og osmanske monumenter fungerer som et middel til å styrke partiets støtte blant konservative velgergrupper, samt tiltrekke seg turisme som fokuserer på islamsk arv.

Samtidig blir uønskede narrativer aktivt marginalisert. For eksempel er kurdiske kulturminner eller kristne historiske steder sjelden prioritert i statlige bevaringsprosjekter. Dette kan sees som en villet handling for å sikre at Tyrkias offisielle historie stemmer overens med AKPs visjon om en homogen, islamsk-orientert nasjon.

Konsekvenser for arkeologi som vitenskap

Denne selektive tilnærmingen til arkeologi har også konsekvenser for selve fagfeltet. Forskere som prøver å undersøke andre deler av landets arkeologiske arv kan møte motstand, både politisk og økonomisk. På denne måten kan statlig kontroll over arkeologiske narrativer også ha en innvirkning på akademisk frihet og kunnskapsproduksjon.

For å lese hele studien, besøk Turkish Studies’ nettside, eller last ned studien i PDF nedenfor: