Appell ved markeringen til Kurdisk demokratisk Samfunnssenter og Ung Kurd på Jernbanetorget 12. oktober 2024
Av: Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan
– At vignetten for denne markeringen kobler «frihet for Öcalan» sammen med «Fred i Kurdistan» er viktig å understreke! Da Ocalan er den som kan åpne for nye fredsforhandlinger igjen om han får anledning til det. At han får ta opp igjen den virksomheten han starta allerede i 1993, da han la fram forslag om våpenhvile og forhandlinger 17.mars dette året, foran Newroz feiringen. Midt under borgerkrigstilstanden som rådde over hele 1990-tallet, etter at Tyrkia igjen intensiverte angrep på kurdiske byer og landsbyer fra 1991 av.
Den tyrkiske regjeringen avviste både dette forslaget, og lignende forslag som kom årlig i denne perioden, hvor rundt 4000 byer og landsbyer ble rasert og hundretusener ble drevet på flukt inn til storbyene, som Amed, som svulmet opp med store flyktningeslummer.
Bare daværende president Turgut Özal (1989-93) var åpen for forhandlinger, men han døde under uavklarte omstendigheter 17.april. (Ennå uklart om det hadde tilknytning til rykter om nytt militærkupp rundt denne tiden).
Det er viktig å trekke fram denne perioden som bakgrunn for den internasjonale konspirasjonen som startet 9.oktober 1998 med utvisningen av Ocalan fra Syria, og som fortsatt vedvarer.
Öcalan dro da til Europa, hvor han uten hellprøvde å følge opp fredsforhandlinger. Først fra Italia, så Moskva og Hellas (vi prøvde også å få han hit til Norge), før han ble han overført til den greske ambassaden i Kenya. Daværende statsminister i Italia, D’Alema, avslørte nå i 2024 at han fikk beskjed om å utlevere Öcalan til Tyrkia da han først kom til Roma i oktober 1998 og søkte om asyl der. Også Russland fulgte opp dette komplottet ved å nekte han opphold der.
I Nairobi ble han så 15.februar 1999 kidnappa av tyrkiske sikkerhetsmyndigheter i samarbeid med CIA og flere, og ført til Tyrkia. Først dømt til døden, som så ble omgjort til livsvarig fengselsstraff på fangeøya Imrali i Marmarahavet.(Den som vil se flere detaljer i konspirasjonsprosessen mot Ocalan fram til i dag kan finne de bl.a. i en artikkel på ANF 9.oktober 2024. Isolatet på Imrali klassifiseres som terrorhandling i henhold til internasjonale rettsregler).
Den eneste anledningen hvor Öcalan i denne perioden har fått anledning til å følge opp sine fredsutspill, var i 2008- 2011, hvor han medvirka til forhandlingene mellom Tyrkias Sikkerhetsmyndigheter og PKK som pågikk i Oslo disse årene. Men da HDP seilte opp til å kunne utfordre Erdogan ved valgene sommeren 2015, ble Erdogan-regjeringens kontakt med HDP avslutta 5.april dette året. Fra høsten 2015 av har det så vært en isfront og en sammenhengende, omfattende total krig som er ført mot kurderne både i Tyrkia og nabolandene Irak og Syria, flettet sammen med Erdogans plan om et Stor Tyrkia som innebærer å innlemme områdene fra det osmanske sultanatets storhetstid.
Det siste året har det vært en voksende oppslutning om kravet om løslatelse av Öcalan, siden en ny kampanje ble lansert i fjor 9.oktober på 25 årsdagen for komplottet.Flere titalls Fredspris– vinnere har signert. Europarådets domstol for Menneskerettigheter (ECHR) har flere ganger bedt om løslatelse av andre kurdiske ledere som har sittet fengslet i opp til 10 år uten endelig domsavsigelser for det de er tiltalt for. På Ministerrådsmøtet i Europarådet sist september i år, ble Tyrkia gitt ett års frist, til neste møte i Rådet, med å effektuere påleggene.
Den tyrkiske Menneskerettighetsorganisasjonen IHD la i begynnelsen av oktober fram en rapport om Erdogans overgrep de 22 årene han har sittet med makten i Tyrkia, hvor mer enn 200 000 opposisjonelle er fengslet og 80 000 er torturert mens de har vært i fengsel eller i varetekt.
De ødeleggende krigene som Erdogan fører mot kurderne og nabolandene, sammen med Israels terrorkrig mot Palestina, Libanon og i Syria, rammer hele regionen og skaper død og fordervelser. Det berører også hele Europa og gjør oss ansvarlig til å være med i motstandsfronten. På den felles euroepiske venstrekonferansen, European Forum, i Budapest 8-10. november, er temaet «Midtøsten og Europas ansvar» satt opp på dagsorden, hvor DEM på vegne av kurderne også vil synligjøre den kurdiske frigjøringskampen og hvilke utfordringer de har til progressive krefter i Europa, sammen med representanter for Palestina, bevegelsen for et fritt Kypros osv. Kravet om
Frihet for Ocalan! og Fred i Kurdistan vil også være tilstede der!
Samtidig vil vi intensivere våre anstrengelser her i Norge, også ovenfor norske mydigheter!
Arnljot Ask, landsstyremedlem Solidaritet med Kurdistan.
Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.
Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris
Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.
Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.
Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).
Svaret er Nato!
Historia er langt fra over. – Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).
– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel. – Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål. – Tyrkia er medlem av Nato.
Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.
– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak. – Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.
Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.
Kurdistans himmelretninger
– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).
Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.
De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu
Historias slagskygge
– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år. – Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun. Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938. – Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.
Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten. – Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer. Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran. Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania). Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.
– Rettigheter for kurderne er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.
Rekken av forbudte partier
DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).
HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.
Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).
Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme. Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”
Valgkart i nye farger
Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.
Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet. https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections
Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.
– Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun. Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.
Serhildan
Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.
Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.
Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok. https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan
CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk. CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.
– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.
Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti. – Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.
Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok. – Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun. – Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.
Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti. – Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.
Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall. – Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.
EUs og Natos døve ører
– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet. Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.
Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka. “Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.
I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.
Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.
Selv om ISIS ble i praksis beseiret for noen år siden ved å miste sitt territorium, er det nå alvorlige tegn på at denne gruppen vender tilbake. Denne artikkelen tar for seg årsakene og faktorene til dette problemet og advarer om at ISIS prøver å gjenvinne sin innflytelse og makt igjen ved å stole på sin ekstreme ideologi og utnytte uro og strukturelle svakheter i enkelte land.
Oversatt til norsk av Jila Hassanpour. Vår kilde: Govari Komar
Forklaring:
Denne teksten er skrevet av Internationalist Commune of Rojava, som ble skrevet på deres egen forespørsel og etter oversetterens skjønn, valgt for persisk oversettelse. Dette for å adressere Tyrkias posisjon i det nåværende Midtøsten og dets forhold til Israel i en tid da begge okkupasjonsregjeringene bruker bakken og luftangrep mot stripen med falske påstander eller å hjelpe hverandre med å fortsette.
Israels folkemord mot det palestinske folket, som gikk inn i en enda mer forferdelig fase etter Hamas-angrepene 7. oktober, har blitt høylytt fordømt av Erdogan og andre medlemmer av AKP-MHP-regimet som styrer Tyrkia. De siste dagene har Erdoğan-regimet tatt mer konkrete tiltak, blant annet forbud mot eksport av tyrkiske varer til Israel, og kunngjøring av sin tilslutning til Sør-Afrikas klagen mot Israel i Den internasjonale domstolen. Med tanke på at Erdogan har presentert seg som leder av den islamske verden og palestinernes forsvarer, og at Tyrkia har uttrykt solidaritet med palestinerne, må man spørre seg hva som gjør Tyrkias forhold til Israel og Tyrkias forhold til palestinerne enda mer komplisert.
Den historiske bakgrunnen for forholdet mellom Tyrkia og Israel
Det nære forholdet mellom regjeringen i Tyrkia og Israel er forankret i de aller første årene av Israels etablering. Tyrkia var den første Midtøsten-regjeringen som anerkjente Israel i 1949. Siden den gang har det strategiske forholdet mellom de to fortsatt til i dag. Innenfor rammen av sin «periferi-doktrine», har Israel siden etableringen forsøkt å utvide alliansen med Tyrkia, inkludert å motvirke «pan-arabisme». Viktige militære partnerskap har utviklet seg gjennom årene, inkludert luft-, sjø-, land- og etterretningssamarbeid, utvikling av fly, våpen og missiler, gjensidig trening og øvelser. Det er verdt å nevne at israelske luftvåpenpiloter har blitt trent i Tyrkia innenfor rammen av fellesøvelser med tyrkiske styrker. Til tross for overflatefriksjoner, spesielt etter Mavi Marmara-saken [i] som skadet et visst nivå av diplomatiske forbindelser, stoppet aldri forholdet mellom disse regjeringene og økonomiske utvekslinger utvidet seg selv da de hadde toppet verbale konflikter til tider. De ulike NATO-basene i Tyrkia har vært svært viktige for vestlig imperialisme i Midtøsten, først mot Sovjetunionen, og senere for intervensjonen etter 11. september innenfor rammen av den såkalte «Anti-terror_krigen». Blant disse basene er Incirlik [ii] militærbase rapportert å bli brukt til å støtte den israelske hæren i dens nåværende invasjon av Gaza.
Tyrkisk handel med Israel fortsetter til tross for folkemordet
Mens Tyrkia hovedsakelig presenterer seg selv gjennom Erdogans retorikk som en forsvarer av palestinerne, er det avslørende å merke seg at Tyrkia er den sjette største leverandøren av varer til Israel. Det er verdt å merke seg at 37 % av Israels etterspørsel etter jern og stål blir dekket av import fra Tyrkia (2022) [iii]. Ved krigens start i månedene okt.-des., fraktet 7000 tyrkiske skip (dvs. 8 skip per dag) essensielle råvarer til krigføring (olje, stål, tekstil) til Israel. Mange av de involverte selskapene har nære bånd med Justice and Development Party (AK Party) og Erdogan [iv].
Til tross for folkemordet i Gaza, fortsatte Tyrkia å levere materialer som kan brukes direkte til forbrytelser mot palestinere i Gaza [v]. I tillegg kan byggematerialer som sement, stål og maskiner importert fra Tyrkia brukes i byggeprosjekter, inkludert i okkuperte arealer. Disse materialene brukes i ulike byggeprosjekter, inkludert infrastrukturen til bosetninger og bygging av et gjerde, som vanligvis kalles fro «vegg». Da Tyrkia først begrenset tyrkisk eksport til Israel i april, var over 30 000 palestinere drept, 2,3 millioner på flukt og store deler av Gazastripen i ruiner.
Det totale eksportforbudet kunngjort av Erdogan 3. mai ser heller ikke ut til å ha blitt implementert fullt ut per i dag [vi]. Da dette ble avslørt gjennom journalistiske undersøkelser, trakk det tyrkiske handelsdepartementet seg tilbake og satte et tre måneders frist for gradvis utfasing av handel med Israel. Olje fra Aserbajdsjan, Israels hovedleverandør av råolje (40 % av Israels oljeforsyning avhenger av Aserbajdsjan [vii]), sendes tilsynelatende fortsatt gjennom den tyrkiske havnen Ceyhan [viii].
Skritt som det nylig annonserte eksportforbudet og kunngjøringen om å delta i saksbehandlingen mot Israel ved Den internasjonale domstolen er ikke tatt i god tro. Internt politisk press fra islamistiske partier og bevegelser i Tyrkia, som anklager Erdogans regjering for passivitet og som et resultat klarte å kapre til seg de stemmene som skulle gå til AK Partiet i regionvalget i mars, tvang Erdogan til å handle. Dette problemet avsløres også ved å se på den brutale undertrykkelsen av protester mot handelsforbindelser med Israel.
Tyrkia s støtte til Hamas: isolering av Gaza
Mens Tyrkia har nære økonomiske bånd med Israel og drar nytte av israelsk krigsteknologi testet i Gaza, opprettholder det også nære bånd med Hamas. Inntil oktober 2023 var mange høytstående Hamas-tjenestemenn og ledere i eksil i Tyrkia og Qatar. Det var først etter angrepene fra Hamas den 7. oktober at de ble utvist fra det landet av frykt for å skade forholdet mellom Tyrkia og Israel [ix].
Hamas, som i likhet med andre islamistiske bevegelser ble støttet av den israelske regjeringen i de første dagene av etableringen for å svekke palestinsk enhet og marginalisere sosialistiske bevegelser i Palestina, fikk også Tyrkias politiske støtte [x]. Tyrkia har med sin indirekte støtte, støttet Israels strategi for å isolere palestinerne i Gaza fra palestinerne på Vestbredden. Erdogan, som nylig kunngjorde på en pressekonferanse i Hellas at mer enn tusen Hamas-medlemmer behandles på tyrkiske sykehus [xi], har alltid brukt det palestinske spørsmålet som et middel til å presentere seg selv som en mekler – som i Ukraina-krigen – og har opprettholdt det bildet av sitt land som en viktig aktør i regionen.
Avsløre det tyrkiske AKP-MHP-regimet
Etter hvert som Tyrkias hykleri angående folkemordet i Gaza blir tydelig, blir det klart at Erdogans manøvrer ikke er mer enn en fasade. Det ser ut til at Tyrkias handlinger er rettet mot å støtte Palestina, men egentlig er det undereffekt av Tyrkias medvirkning til å forvolde den samme undertrykkelsen som de hevder å motsette seg. Hvis Erdogans forsøk på å fremstille seg selv som en forsvarer av det palestinske folkets rettigheter sees gjennom linsen til Tyrkias strategiske allianser og økonomiske interesser, blir det klart at påstandene er tomme og grunnløse.
Det er nødvendig å avsløre dette hykleriet og gjøre AKP-MHP-regimet ansvarlig for disse opportunistiske posisjonene. Tyrkisk fascisme i form av AKP-regimet tilbyr ingen løsning, verken for Palestina eller for Midtøsten. Regimets retorikk angående Israel er både falskt og rent hykleri: Mens Tyrkia offentlig kritiserer Israel for angrep på sivile, bombet tyrkiske krigsfly og droner systematisk sivil infrastruktur i Rojava, nordøst i Syria, i desember og januar [xii]. Ved å avsløre Erdogans hykleri, kan vi styrke progressive stemmer for å motvirke tyrkisk fascisme og stå i solidaritet med de sanne ambisjonene til det palestinske folket og folket i Rojava.
Tekster og kilder
[i]. Angrepet av israelske soldater på Mavi Marmara-skipet som fraktet humanitær hjelp til det beleirede folket i Gaza i internasjonalt farvann 31. mai 2010.
Human Rights Watch (HRW) melder Tyrkias krigsforbrytelser i Nordøst Syria inn for FN og krever at Tyrkia stilles til ansvar for dem. Bakgrunnen er at HRW har dokumentert et mønster med kidnappinger, vilkårlige arrestasjoner, ulovlige fengslinger, tortur og seksuell vold under fengslingsoppholdene i de områdene i Nordøst Syria hvor Tyrkia har tatt kontrollen.
Syrian Observatory of Human Rights (SOHR) melder at Tyrkia og deres medløpere har kidnappet minst 50 personer i Gire Spi og Sekenaiye siden starten på juli. Også journalister og barn er blant disse, og noen er sendt til Tyrkia.
Den 80.sesjonen for «FNs komite mot Tortur og andre inhumane og nedverdigende behandlinger og straffeforfølgelser» finner sted 8. – 26.juli, hvor disse sakene skal behandles. Andre saker som HRW tidligere har rapportert om behandlingen i tyrkiske fengsler og saker som bryter med menneskerettighetene til flyktninger i Tyrkia vil også behandles i denne sesjonen.
Kampanjen med støtteerklæringer fra kurdiske organisasjoner i alle deler av Kurdistan og diaspora, og fra menneskerettighetsorganisasjoner i andre land, vil styrke sakene som HRW nå har fått opp på sakskartet i FN. Å få flere organisasjoner i Norge også til å reagere vil være viktig også etter 26.juli. for at presset mot Tyrkia skal opprettholdes.
Oslo, 15. juli 2024 Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan – Norge
Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.
Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.
– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?
– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.
Viktigere enn noen gang
Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.
Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).
– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.
Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.
– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.
Kobanê-prosessen
Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).
– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.
De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.
Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.
Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.
Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.
Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.
– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.
Historiske paralleller
Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.
USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.
Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.
Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.
Kurdiske stemmer
I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.
– Hvordan ble valget i mai oppsummert?
– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.
Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.
Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.
Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.
Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.
– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
Det autonome Nord og Øst Syria er et resultat av den demokratiske frigjøringskampen med base først og fremst i de kurdisk-dominerte områdene i nordre og østre Syria. Helt sentral er kvinnekampen. Revolusjonen starta i 2012, da Assad regimet trakk seg ut av de viktigste byene i nord på grunn av militært press fra jihadistgrupper som Islamsk stat og Al Nusra. Hele verden ble kjent med kvinnefrigjørings-soldatene som nedkjempa IS sammen med sine mannlige kolleger.
Fortsatt er hele Syria i en uavbrutt krigstilstand og NØS er intet unntak.
Afrin
Afrin (den blå delen av kartet), lengst nordvest i Syria, som ble frigjort fra Assad-regimet i 2012, begynte å utvikle et nytt demokrati, men ble okkupert av Tyrkia i 2018, med stilltiende aksept av Russland og USA. Hundretusener flyktet fra okkupantmakta sørøstover til Sheba der de bor i kummerlige forhold i flyktingeleire. 95 % av befolkningen i Afrin var kurdere. Nå er den kurdiske andelen av befolkningen nede i rundt 35 %. Tyrkia flytter inn først og fremst arabere. Det bygges nye landsbyer i samarbeid med andre stater i Midtøsten. Det foregår geriljakamp i Afrin mot okkupantmakta.
I 2016 okkuperte Tyrkia områdene øst for Afrin (den grønne delen av kartet). Disse områdene domineres av ulike militser som gjerne er tilknytta ulike jihadist nettverk. De brukes som redskap av Tyrkia både mot Nord og Øst Syria og mot Assad regimet.
I 2019, ga USA og Russland Tyrkia grønt lys til å invadere området med byene Tell Abyad og Ras al Ayn (den brune delen av kartet).
Tyrkisk-kontrollerte områder av Syria omfatter et 8.835 kvadratkilometer stort område som omfatter over 1000 bosetninger, inkludert byer som al-Bab, Azaz, Jarabulus, Rajo, Tal Abyad og Ras al-Ayn.
Flertallet er arabere
Frigjøringa av NØS skjedde i perioden 2012 til 2019. Den begynte i nord i de kurdisk-dominerte områdene og bevega seg deretter sørover på østsida av elva Eufrat. Frigjøringsstyrkene i Syrias demokratiske styrker (SDF) prøvde ikke å frigjøre områdene vest for Eufrat, for i disse områdene var det kamper mellom Assad regimets hær og de islamistiske militsene som har støtte fra Tyrkia og ulike sunni-arabiske stater. Nå utgjør NØS hele området i Syria øst for Eufrat. Flertallet i NØS er arabere og kurderne utgjør den største minoriteten. Antallet innbyggere er mellom 4 og 5 millioner.
I alle områdene i NØS utvikles et forsøk på et nytt demokrati der kvinner har like rettigheter med menn, og der man praktiserer det nå velkjente medleder systemet med en mann og en kvinne i alle lederstillinger. Dessuten oppretter man mange ulike komiteer som velges lokalt. Blant disse komiteene finner vi alltid kvinnekomiteen. Det utvikles også såkalte kvinnehus der kvinnene utvikler sin politikk.
Denne politikken møter motstand, både eksternt fra ytre makter, men også internt. Det er mye nytt i systemet som går på tvers av tidligere politiske forhold og den vanlige kulturen i Midtøsten. Ikke alle menn liker å bli skjøvet ned fra pidestallen, og gamle diktatoriske strukturer som finnes blant annet i deler av klasse- og stammekulturen står i veien.
Trefninger i sør
De arabiske stammene i søndre del av NØS rives mellom ulike lojaliteter og muligheter. Deir Es Zor var Den islamske stats sterkeste område i Syria og ulike eksterne krefter som Tyrkia, Assad-regimet og Iran støtter de kreftene som er mot frigjøringskreftene i NØS. Seinest i forrige måned var det flere militære opprør i området, mange titalls ble drept. Mye peker mot at Assad-regimet bisto opprøret ved å væpne og sende militser over Eufrat elva for å støtte de klanlederne som er misfornøyde med det nye demokratiet. IS-celler har utført over 121 angrep i NØS hittil i år, melder Syrian Observatory for Human Rights, som er basert i Storbritannia. Frigjøringskreftene jobber for å styrke de demokratiske og kvinnefrigjørende kreftene i området for å bygge opp et samfunn der de ulike folkegruppene og religionene kan, ikke bare leve parallelt, men bygge et fellesskap sammen. I og med at de demokratiske kreftene er under stadige angrep og ytre beleiring, må vi regne med at utviklinga av demokratiet blir hindra av behovet for sikkerhet. Det nye demokratiet legger vekt på å styrke både ungdommens og kvinnenes rolle i samfunnet. På den måten styrkes de kreftene som har mest å tjene på det nye demokratiet.
Tyrkisk opptrapping
I utgangspunktet i 2011, da de militære kampene i Syria brøt ut, hadde Tyrkia som målsetting, i likhet med de fleste arabiske statene i området, å styrte Assad-regimet. Men Russland kom Assad til unnsetning og regimet har greid å overleve med fortsatt støtte fra Russland og Iran. Tyrkia ser nå ut til å ha oppgitt målet om å styrte Assad, og det arbeides nå med å finne en løsning der det kan inngås noen kompromisser. En del av løsningen vil da være at Tyrkia og Assad-regimet går sammen mot NØS for å knuse demokratiet og kvinnefrigjøringa som er skapt der. Men Assad-regimet stoler med rette ikke på at Tyrkia vil trekke seg ut av de syriske områdene det da vil okkupere. Derfor har det hittil ikke blitt noe allianse. USA stiller seg også fortsatt i veien for en videre tyrkisk ekspansjon. Men man kan aldri vite når USA vil trekke sine rundt 800 tropper ut av NØS og overlate området til Tyrkia. Det kan fort skje innen et par år. USA har kanskje nok med å sikre sine posisjoner i Irak og Qatar. Dessuten vil det å gi Tyrkia NØS være et mulig forhandlingskort for USA i det store maktspillet om verdenshegemoni.
Sanksjoner og blokader
Den fortsatte borgerkrigen og de vestlige økonomiske sanksjonene mot Assad-regimet forverrer forholda for vanlig folk stadig mer i hele Syria. Motstanden mot Assad i de regimekontrollerte områdene fortsetter og Tyrkia sikrer de jihadist-dominerte militsene i Idlib provinsen der det bor rundt to millioner mennesker. Samtidig som regimet har større kontroll nå, går økonomien nedover for vanlige folk.
NØS rammes også av blokader og sanksjoner. Alle grenser mot Tyrkia, Irak og regimet er for det meste stengte. Men likevel slippes en del varer og mennesker igjennom, til og med gjennom grensa med Tyrkia. De to viktigste eksportartiklene for NØS ser ut til å være olje og korn. For eksempel er det handel mellom NØS og Assad-regimet der olje blir frakta til vest og diesel og bensin blir frakta til øst. NØS mangler raffineringskapasitet for sin olje, og vest mangler olje.
Det er ikke rart at folk forlater NØS hvis de har råd. Likevel er antallet innbyggere opp mot 5 millioner mennesker, som i denne situasjonen arbeider hver dag for å overleve og utvikle et flerkulturelt, demokratisk samfunn der alle ulike grupper skal inkluderes og der kvinnefrigjøring er en ledetråd.
ANALYSE: Det er i juli 2023 hundre år siden landegrensene i Midtøsten ble fastsatt, og grunnlaget for mange av dagens konflikter i regionen dermed skapt.
Av: Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
En avtale inngått i den sveitsiske byen Lausanne avgjorde hvordan de store områdene som var erobret fra det osmanske imperiet skulle fordeles. Det ble opprettet mange nye stater, men kurderne fikk ingen, de ble minoriteter i sine hjemland.
Grenser som ble trukket etter Lausanne-traktaten. Kart: Wikimedia / Public Domain
Vedtakene i Lausanne-avtalen fulgte etter flere tidligere forsøk på oppdeling av Midtøsten. Det osmanske imperiet hadde lenge vært vikende. De nordafrikanske besittelsene, inkludert Egypt, var kommet under europeisk kontroll, og på Balkan hadde først grekere, og deretter såvel serbere som rumenere og bulgarere, revet seg løs. Det som gjensto å drøfte var Lilleasia, og tre store områder med hovedsakelig arabisk befolkning: Syria, Palestina og Mesopotamia.
De seirende stormaktene England og Frankrike hadde allerede i 1915 blitt enige om å dele disse arabiske områdene mellom seg. Den britiske forhandleren Mark Sykes og den franske Francois Picot tegnet en strek på kartet fra Akre i dagens Israel til Kirkuk i dagens Irak. Dette var grensa de mente skulle skille Frankrikes besittelser fra de britiske. Også Russland ble tilgodesett på det kartet Sykes og Picot tegnet opp, derfor kunne bolsjevikene finne en kopi i tsarens arkiver og offentliggjøre både kartet og teksten etter revolusjonen i oktober 1917.
Offentliggjøringa av den hemmelige avtalen vakte forståelig nok oppmerksomhet i de berørte landene. Både England og Frankrike hadde brukt løfter om framtidig selvstendighet for å overtale arabiske ledere til å delta i krigen mot osmanerne. Sykes-Picot avtalen viste at planen til de europeiske stormaktene var noe helt annet.
Pinlig nok for de europeiske stormaktene hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendt ut en erklæring der det blant annet het at folkegrupper som ble frigjort fra osmansk styre hadde rett til selvstyre. Dessuten hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour sendt ut en erkæring der han lovet jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Denne Balfour-erklæringen legitimerte en bølge av jødisk innvandring som førte fram til opprettelsen av staten Israel. Dette har, som kjent, lagt grunnlaget for blodige og kompliserte konflikter.
Også uten at Sykes-Picot-avtalen var gjort kjent, ville fakta på bakken ha gjort nye forhandlinger nødvendig. De store armeene som hadde marsjert gjennom regionen etterlot seg store ødeleggelser og store lidelser. Mange sivile var drept eller skadet av krigshandlingene og av hungersnød som fulgte.
Nå ville befolkningen i de områdene osmanerne hadde tapt selv kreve sin rett.
Den tyrkiske delegasjonen under konferansen som førte frem til Lausanneavtalen. Foto: Wikimedia / Ukjent fotograf / Public domain
Stammelederen Ibn Saud hadde tatt kontroll over det meste av den arabiske halvøya. Britene hadde nok lovet ham en egen stat, men det hadde de også lovet hans rivaler, først og fremst den mektige hasjemitt-stammen. Hasjemittene, som fører sin stamtavle tilbake til profeten Muhammed, behersket de hellige stedene Mekka og Medina i Hejaz-regionen. Deres overhode var Hussein ibn Ali som sammen med sine to sønner Feisal og Abdullah, hadde ledet det arabiske opprøret mot osmanerne, og nå forventet å bli herskere i et uavhengig Arabia.
I Syria satte befolkningen i gang med å etablere sitt eget styresett. Det ble i 1919 opprettet en syrisk nasjonalkongress som utropte Feisal ibn Hussein til konge over et område som ikke bare omfattet dagens Syria men også Palestina og det nordlige Mesopotamia. Dette godtok ikke Frankrike, som jo var blitt lovet Syria i Sykes-Picot-avtalen. Franske styrker nedkjempet de små syriske styrkene og jagde Feisal på flukt.
Også i det sørlige Mesopotamia kom det til opprør i 1920. Her var det britene som hersket, og i et forsøk på å oppnå lokal legitimitet og blidgjøre hasjemittene satte de i 1921 inn Feisal, som var fordrevet fra Syria, som konge i landet ved hjelp av en manipulert folkeavstemning.
Mens disse urolighetene fortsatt foregikk, ble det gjennomført lange og kompliserte drøftinger mellom stormaktene i bydelen Sèvres utenfor Paris. Denne avtalen ville overlate store deler Lilleasia til Hellas, Italia og Storbritannia. Den holdt dessuten døra åpen for å etablere såvel en kurdisk som en armensk stat i øst.
Men avtalen i Sèvres var ikke levedyktig. En delegasjon godtok den riktignok på vegne av sultan Mehmet, men sultanens regime var allerede en fiksjon, grundig parkert av de såkalte ungtyrkerne. Dessuten var tyrkiske styrker under ledelse av Mustafa Kemal i ferd med å oppnå kontroll over hele Lilleasia, i opposisjon til sultanen. De skulle snart ta det tyrkiske statsborgerskapet fra medlemmene av den delegasjonen som på sultanens vegne hadde godtatt traktaten i Sèvres.
På denne bakgrunnen ble det altså forhandlet fram enda en avtale, som ble signert 28. juli 1923 i den sveitsiske byen Lausanne. Det nye Tyrkia, som nå var representert av Mustafa Kemals utsendinger, fikk helt andre grenser enn vestmaktene hadde sett for seg, og dermed ble også de kurdiske og armenske drømmene om egne stater knust.
Mustafa Kemal hadde ikke minst overvunnet en gresk hær i Anatolia, og etter en fredsavtale i 1922 ble hele den gresk-språklige befolkningen, halvannen million mennesker deportert fra Tyrkia. Til gjengjeld tok det nye Tyrkia imot en halv million etnisk tyrkere fra Hellas.
Stormaktene ville ikke gi slipp på sine erobringer, men var fanget av sin egen retorikk, og kunne ikke utrope de erobrede områdene til kolonier. Innen rammen av det nyopprettede Folkeforbundet ble derfor Frankrike utropt til «mandatmakt» i Syria og Libanon, mens England fikk mandat over Mesopotamia og Palestina. Av ulike grunner ble de palestinske områdene øst for Jordanfloden skilt ut som egen stat, Transjordan, seinere bare Jordan, med hasjemittprinsen Abdullah som konge. Premisset var at mandatmaktene skulle forberede landen til selvstyre. Det fant først sted etter en ny verdenskrig.
I Mesopotamia hadde britene okkupert storbyen Mosul, som ifølge Sykes-Picot skulle tilfalle Frankrike. Også Tyrkia gjorde krav på dette området, som britene hadde erobret flere dager etter at den formelle fredsavtalen med osmanerne var inngått. Striden dreidde seg ikke først og fremst om selve byen. Mosul var hovedstad i en osmansk administrativ enhet, en vilayat, med kurdisk flertall og store oljeressurser.
Først i 1926 ble det enighet om å legge Mosul vilayat inn i den nye staten Irak.
Som plaster på såret for kurderne, etter at de ikke fikk noen egen stat, ble det lagt inn betingelser om kurdiske kulturelle rettigheter i Mosulprovinsen, betingelser som mange år seinere skulle realiseres da den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak ble etablert i deler av den tidligere vilayaten.
I Tyrkia hadde mange kurdere bidratt til folkemordet på armenerne, og utgjorde nå det overveldende flertallet i de sørlige og østlige provinsene av Mustafa Kemals nye stat. Men Kemal ville bygge et hjemland for tyrkere, basert på tyrkisk etnisitet, og påbegynte derfor en tyrkifisering av den kurdiske befolkningen. Dette har lagt grunnlaget for en lang rekke opprør fra kurdisk side. Det siste i rekka, PKKs væpnede kamp, pågår fortsatt og utløser hyppig tyrkiske angrep mot mål i nabolandene Syria og Irak.
Lausanne-avtalen blir ofte karakterisert som sluttpunktet for første verdenskrig. Den markerte nok sluttpunktet for de store militære kampanjene som hadde lagt Midtøsten i grus, men la slett ikke grunnlag for varig fred i området. Ved å erstatte det multinasjonale osmanske imperiet med et nettverk av etniske nasjonalstater har Lausanne-avtalen videreført og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen. Det gjelder naturligvis de mye omtalte konfliktene rundt staten Israel, men også de uløste problemene for kurdere og andre minoriteter.
Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan og i regionen.
Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.
I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!
De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.
Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit? I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.
Fra sør i Bekaa dalen
Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).
I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt? Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.
Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen…. Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere. De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke.
I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…
Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.
Hvordan var oppholdet i leira? Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.
Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira? Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.
Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.
Solidaritet med Kurdistan 