På det 22. generalforsamlingsmøtet til KNK ble den tyrkiske statens okkupasjonsangrep på Metîna fordømt, og det ble understreket at «Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i landene i Kurdistan».
På den andre dagen av generalforsamlingsmøtet til Kurdistan National Congress (KNK) i Nederland, ble det gitt en felles uttalelse om den siste bølgen av invasjonsangrep lansert av den tyrkiske staten i Metîna-regionen i de geriljakontrollerte Medya Defence Zones i det sørlige Kurdistan (nord-Irak).
«Vi fordømmer herved med en sterk stemme alle invasjonsangrepene og operasjonene til den tyrkiske staten», heter det i uttalelsen lest opp av KNKs medformann Zeynep Murad.
Uttalelsen understreket at den 22. generalforsamlingen til KNK diskuterte i detalj truslene som eksisterer på Kurdistans territorium og sa «Ned med okkupasjonen» og «Leve Kurdistans motstand».
I uttalelsen, på vegne av alle partier og kretser samlet i komiteen, ble det gitt en oppfordring til alle partier og seksjoner i Kurdistan, spesielt de i Sør-Kurdistan:
«Invasjonsangrep og militære operasjoner har blitt startet for å ødelegge vårt folk, og våre fiender har nok en gang besluttet å dra vårt folk og våre land inn i en stor krig. Det ser ut til at en storstilt operasjon har blitt utført siden i går. På vegne av de tilstedeværende her fordømmer vi nok en gang disse operasjonene og angrepene og sier nei til okkupasjonen med stemmen til kurderne og folket i Kurdistan. Vi vil ikke tillate okkupantenes hegemoni i Kurdistans land».
Ved å merke seg at den tyrkiske staten med disse angrepene ønsker å ødelegge gevinstene til det kurdiske folk gjennom årene, spesielt statusen til Sør-Kurdistan, konkluderte uttalelsen som følger: «Dette er en bred og total krig. Derfor en omfattende, total og mobilisert holdning er nødvendig. Vi sier at ingen – alle berørte sider, vårt folk og spesielt folket i Sør-Kurdistan, partier og politiske partier – bør være en del av denne stygge konspirasjonen, denne krigen på Kurdistans territorium. Derfor støtter vi med alle våre stemmer motstanden til vårt folk og frihetskjemperne som står mot okkupasjonen».
Uttalelsen endte med slagordene «Ned med okkupantene», «Avslutt okkupasjonen», «Slutt på okkupasjonsmentaliteten», «Bijî Kurdistan» (lenge leve Kurdistan) og «Bijî berxwedana Kurdistanê» (lenge leve Kurdistans motstand).
I en uttalelse om Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil sa KCK at Tyrkias egentlige mål er å få legitimitet for sine 87 militærbaser samt okkupasjonen av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep.
Foreign Relations Committee of the Kurdistan Communities Union (KCK) ga ut en uttalelse angående Tyrkias president Tayyip Erdoğans kommende besøk til Bagdad og Erbil.
KCK-uttalelsen som ble utgitt på søndag inkluderer følgende:
«Den tyrkiske presidenten Tayyip Erdoğan planlegger å besøke Bagdad og Hewlêr [Erbil] 22. april. Selv om det offisielle formålet med dette besøket er å fremme handel og økonomiske relasjoner mellom de to landene, er Tyrkias egentlige mål å få legitimitet for sine 87 militærbaser så vel som sin okkupasjon av irakisk territorium og å legitimere sine planlagte nye angrep. Basert på dette og under påskudd av «sikkerhet», ønsker den tyrkiske staten dermed å utvide sin okkupasjon av irakisk jord.
Erdoğans regjering krenker Iraks suverenitet og bruker landets territorium og luftrom som den ønsker. Hver dag, dusinvis av ganger, blir irakiske landsbyer, hus og biler bombet og sivile massakrert av Tyrkia. Den tyrkiske regjeringen utfører disse hensynsløse angrepene med åpen politisk, militær og logistisk støtte fra KDP. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet er imot samarbeidet til Tyrkia og KDP og mot den tyrkiske okkupasjonen. Erdoğan, som er klar over denne situasjonen, ønsker både å redde KDP fra den nåværende vanskelige situasjonen og gjøre okkupasjonen i Irak permanent ved å få Bagdad-regjeringen over på sin egen side.
Tyrkia sprer ustabilitet i alle områdene det går inn i og skaper ustabilitet ved å provosere sammenstøt mellom ulike etnisiteter, identiteter og tro. Tyrkias invasjon av Kypros, kaoset det prøver å skape i Kirkuk, dets utplassering av militære styrker i Libya og dets pågående støtte til spredningen av ISIS i Irak og Syria er konkrete og klare eksempler på denne politikken. Et annet kjennetegn ved Erdoğan som leder av AKP-regjeringen er at han er hyklersk og inkonsekvent nok til å si «nei» i morgen til noe han sier «ja» til i dag. Det kurdiske folket og det irakiske samfunnet trenger å vite veldig godt at Tayyip Erdoğan har en dårlig mentalitet og at han prøver å gjøre okkupasjonen i Irak og Syria permanent.
Den 21 år gamle AKP-regjeringen ledet av Erdoğan led et stort nederlag i valget 31. mars, og ble det andrerangerte partiet i landet for første gang. Den dype økonomiske krisen i Tyrkia har direkte påvirket politikken. Derfor har det blitt klart at Erdoğans styre ikke er permanent. Regjeringen i Bagdad må også erkjenne denne virkeligheten og bør ikke inngå langsiktige engasjementer med Erdoğan-regjeringen.
Samtidig forberedes et nytt angrep og okkupasjon med PKK-geriljastyrkene som påskudd. Siden 1980-tallet har vår bevegelse vært i vennlige forhold til det irakiske samfunnet og den irakiske staten på grunnlag av gjensidig respekt, uten noen spenninger eller konflikter. Tvert imot, under den siste store ISIS-offensiven i 2014 kjempet den kurdiske geriljaen på samme front med det irakiske folket for forsvaret av Mosul, Kirkuk, Hewlêr, Şengal [Sinjar] og Maxmur og led hundrevis av martyrer mens de forsvarte irakisk territorium . Mens denne krigen pågikk, støttet Tyrkia gjengene til ISIS, ikke det irakiske folket.
Den eneste irakiske styrken som fremmer og støtter Tyrkias permanente bosetting på irakisk territorium er KDP-ledelsen. KDP må umiddelbart avslutte sine skumle forhold til Erdoğan-regjeringen, som i dag befinner seg i en kollapsprosess, og bør ikke samarbeide med Tyrkia om saker som er til skade for det kurdiske folket og det irakiske samfunnet.
Det irakiske samfunnet, det kurdiske folket, politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner, intellektuelle, forfattere og irakisk presse må motsette seg Tyrkias okkupasjon av irakisk territorium og dets planer for nye angrep. En klar holdning må tas mot den nåværende okkupasjonen og Erdoğan-regjeringens fornyede forsøk på å utvide sin okkupasjon under påskudd av prosjekter som «Utviklingsveien», nye vannavtaler eller felles sikkerhetsavtaler.»
Av Hege Bae Nyholt (R), stortingsrepresentant – publisert i dag på Trønderdebatt.
31. mars var det lokalvalg i Tyrkia og jeg var deltaker i en stor delegasjon internasjonale observatører. Ikke som offisiell OSSE-observatør, men som invitert til de kurdiske områdene hvor ingen av FNs observatører befinner seg. Deres rapport om valget er nok betraktelig annerledes fra vår, signert av 130 observatører fra hele Europa, som har vært vitner til en vits av et demokrati i de kurdiske områdene.
Jeg har vært nødt til å bruke litt tid på å sortere inntrykkene fra turen før de kunne konkretiseres over tastaturet. For hvordan beskriver du undertrykkelsen som ligger over skolegården, hvor eldre kvinner blir truet ut av porten, parlamentsmedlemmer blir kalt terrorister av representanter fra det statsbærende partiet og sivilpoliti diskret løfter på jakkefliken så skjeftet på pistolen synes mens det mumles lavt og faretruende til deg? Forhåpentligvis vil vi som var til stede gjøre det på en så troverdig måte at de blir trodd, om verden vil.
I Tyrkia, som i Norge, er skolebygg ofte brukt til stemmelokaler, men i motsetning til det vi er vant til så er bevæpna politi til stede, både utenfor bygget og inne i selve valglokalet, noe som er brudd på tyrkisk lov.
Det var rett og slett brutalt å se at demokratiet feilet så grovt nettopp her i skolegården og klasserommet. Skolen og utdanningssystemet har vært nødvendig for å sikre demokrati og utvikling i samfunnet, og jeg tar ofte til orde for å styrke fellesskolen som et vern mot fake news og udemokratiske krefter.
Men det er naivt å tro at skole bare har den rollen, her hjemme har skolen i generasjoner vært motor og driver i fornorskingspolitikken og har dessverre en lang rekke overgrep og synder å stå til rette for. I totalitære stater, som Tyrkia, hvor folkegrupper undertrykkes, har skolen samme funksjon. Kurdiske barn nektes undervisning på eget språk, man lærer den statsbekreftende historien, som ikke har rom for urfolk og nasjonale minoriteters historie.
– Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan, skriver Hege Bae Nyholt (R). Foto: Privat
Tyrkias undertrykkelse av den kurdiske befolkningen blir kanskje ekstra tydelig under valget. Jo lenger opp i fjellene vi kom, jo flere tungt bevæpna soldater var det i skolegården. I en landsby som hadde vært tvangs fraflytta frem til 2017 telte jeg over 30 soldater i full stridsuniform, med skuddsikker vest, maskingevær på magen og fingeren på avtrekkeren.
En liten gruppe unge gutter fra landsbyen mora seg med å hoppe paradis foran soldatene, andre hang på sykkelstyret og fulgte med på hver en bevegelse. Generasjoner av unger bevitner hvordan deres skole og lekeplass fylles av soldater og hvordan deres naboer og familiemedlemmer havner i alvorlige krangler, for å få lov til å slippe sin stemmeseddel i urna.
Det er rapportert om flere tilfeller av vold i de kurdiske områdene i forbindelse med valget. Minst en ble drept, flere ble skadet og mange ble utsatt for tåregass, slag og spark. Jeg gjetter på at dette bare vil være mulig å lese om i den alternative valgrapporten. På samme måte som truslene og forkjøp på å kjøpe stemmer i forkant av valget er kraftig dysset ned.
Hege Bae Nyholt er stortingsrepresentant for Rødt. Nylig observerte hun lokalavalget i Tyrkia. Foto: Ihne Pedersen / Rødt
Landsbybeboere fortalte at Erdogans parti, AKP, hadde sendt sine representanter på dørbanking. Men de bød ikke på roser og fagre løfter, ofte opplevde folk å bli trua og pressa til å stemme på AKP. Alternativt lovet de penger om velgerne kunne legge frem bildebevis på at det hadde stemt på Erdogans lokale representant.
En eldre mann fortalte at AKPs representanter hadde oppsøkt de lokale jobbsentrene med løfter om midlertidige kontrakter i bytte mot deres stemme. Det statsbærende partiet utnytter den økonomiske krisen mange opplever å være i på grunn av økt inflasjon, kutt i pensjon og tjenester og skakkjørt politisk ledelse.
Erdogans siste triks i ermet var å omregistrere tusener av menige soldater fra andre deler av landet til de kurdiske områdene. Tyrkias lov tillater at man stemmer der man har vært folkeregistrert de siste tre månedene, men det er avslørt mange tilfeller av opptil 300 soldater registrert på samme bostedsadresse. En sånn praksis er i beste fall i gråsonen og helt klart uetisk.
Dét kan det se ut til at de menige soldatene også mente, der de sto i lange rekker med blikket i bakken, tause når folk henvendte seg til dem. Deres stemmer gikk ikke til Erdogans AKP, og taktikken slo feil. Erdogan tapte i de kurdiske områdene. Det gjorde han også i de store byene og i områder hvor han og AKP tidligere har stått sterkt.
Det kurdiske partiet DEM (Democratic Party of the Peoples) vant i de kurdiske områdene. Dette til tross for en mektig motmakt.
Jeg har sett pansra militære kjøretøy brøyte vei for Erdogans menn, soldater som fyller skolegårder og som ulovlig sjekker id-kort på vei inn porten på alle som skal inn. Men jeg har sett uredde menn og kvinner som tar til motmæle overfor maktmisbruk både i valglokalene. Jeg har sett en gammel bestemor bli båret av en unggutt for å stemme.
Jeg så gleden i øynene til folk når valgresultatene kom, men også den lille angsten som lurer.
Som en av de lokale lederne sa, «Nå er det ingen som vet hva Erdogan finner på. Husk, vi lever ikke i et demokrati, det er det bare dere i vesten som tror».
Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan.
Komiteen for studier og handling i anledning 100-årsjubileet for Lausanne-traktaten, Den felles diplomatikomiteen for kurdistanpartier og uavhengige personligheter møttes i Kurdistans nasjonalkongress (KNK)-bygningen i Brussel søndag 23.03.24. På møtet deltok representanter for mange politiske partier, institusjoner og organisasjoner fra det firdelte Kurdistan.
Møtet besluttet å foreta en hasteoppfordring på grunn av de økende truslene fra den tyrkiske staten mot Kurdistan. «Vi oppfordrer alle Kurdistans politiske partier, organisasjoner, institusjoner og dynamikk til å forene seg i Newroz’ ånd, styrke deres nasjonale enhet og stå mot okkupasjonen,» heter det i uttalelsen.
Uttalelsen påpekte at den tyrkiske staten forbereder en omfattende operasjon mot Rojava og Sør-Kurdistan, og oppmerksomheten ble rettet mot uttalelser og diplomatiske initiativ fra tyrkiske tjenestemenn. Det ble understreket at den tyrkiske staten ønsker å ødelegge gevinstene til det kurdiske folket og forstyrre balansen i regionen med denne forberedelsen av en operasjon.
Det ble også opplyst at siden høsten har den tyrkiske staten gjort Irak til en vannvei og truet Kurdistan i samarbeid med den irakiske regjeringen. Det ble understreket at disse truslene er uakseptable, og at alle innbyggerne i Kurdistan må stå imot dette presset.
Blant beslutningene som ble tatt på møtet, ble det fremsatt en oppfordring til alle Kurdistans styrker om å handle sammen og styrke nasjonal enhet mot truslene fra den tyrkiske staten mot Rojava og Sør-Kurdistan. I tillegg ble den irakiske regjeringen oppfordret til å reagere mot angrepene fra den tyrkiske staten i Irak og avslutte okkupasjonen av den tyrkiske hæren.
Til slutt ba deltakerne på møtet den tyrkiske staten om å stoppe sine trusler og angrep mot folket og partiene i Kurdistan og gå tilbake til prosessen med fredsdialog og politisk løsning. Møtet oppfordret også FN, verdenssamfunnet og det internasjonale samfunnet til å stoppe den tyrkiske statens trusler mot Kurdistan og støtte det kurdiske folkets kamp for frihet.
Velgerne i Tyrkia går til valglokalene 31. mars. Forrige helg holdt DEM-partiet sitt første primærvalg noensinne for å velge ordførerkandidater. DEM-partiet er etterfølgeren til Peoples’ Democratic Party (HDP).
Eda Duzgun, medrepresentant for DEM-partiet i Europa, sier at partiet forventet at 100 000 delegater ville delta i primærvalgs-prosessen.
Eda Duzgun
«Dette er første gang vi har avholdt primærvalg for ordførerkandidater. Gjennom denne prosessen fikk ikke bare medlemmer av vårt parti, men også sivilsamfunnsorganisasjoner, nåværende og tidligere folkevalgte og andre representanter, pluss andre deler av samfunnet vårt være med og medbestemme hvem som skulle stille til valg for å representere sine lokalsamfunn. Dette er et originalt og unikt skritt for å utvikle prosesser for direkte demokrati. Det vi har gjort her kan være en modell for demokratiske strukturer i Tyrkia og over hele verden,» sa hun.
I mars 2019 vant HDP-kandidater 67 kommuner, 5 byer, inkludert storbykommunene Diyarbakir, Mardin og Van. Imidlertid ble i 59 av disse kommunene valgte HDP-ordførere fjernet fra vervet sitt og erstattet av statsformyndere lojale til Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Hvilke som helst av DEM-kandidatene som vinner i mars vil sannsynligvis møte samme skjebne.
I løpet av de siste 10 årene har mer enn 75 % av velgerne som har støttet seirende pro-kurdiske kandidater blitt fratatt sin lokale folkevalgte representasjon. Mellom desember 2016 og april 2017 hadde Hakkari, en provins med kurdisk majoritet, ingen valgt representasjon i det hele tatt: begge parlamentsmedlemmene satt i fengsel og alle de fire kommunene var blitt overtatt av staten.
Duzgun sier at deres primærvalgs-prosess vil svekke påskuddene som brukes for statens politikk som hun kaller «ulovlig» og «antidemokratisk. «Denne metoden er unik fordi den er en ny måte å inkludere samfunnet i prosessen med å velge sine folkevalgte. Men vi utfordrer også AKP-regjeringens undertrykking. De kriminaliserer partiet vårt ved å hevde at det er kontrollert av andre. Men metoden vår viser at det er våre lokalavdelinger sammen med ulike deler av sivilsamfunnet som selv tar sine egne beslutninger. Dette styrker våre ordførerkandidaters evne til å drive politikk i fremtiden.»
Hun sier partiet har som mål å vinne tilbake alle kommuner der staten har innsatt statsformyndere. «Ved å inkludere samfunnet vårt i valgprosessen gjennom disse primærvalgene, har vi vist at folket vårt ønsker demokrati og at det ikke aksepterer statsformyndere.»
DEM-partiet er allerede bekymret for statlig innblanding. En tilstrømning til kurdisk-dominerte byer av irregulære velgerregistreringer på adresser knyttet til sikkerhetsstyrkene, antyder at Erdogans regjering kan bruke sin kontroll over militæret og politiet til å påvirke utfallet.
Hvis pro-kurdiske kandidater kan vinne og styre, kan det være gode nyheter for både fred og demokrati. Det kurdiske fredsinstituttets ikke-bosatte stipendiat Matthew Petti fant at distrikter der pro-kurdiske ordførere fikk lov til å forbli i sine verv, opplevde mindre politisk vold enn distrikter der pro-kurdiske ordførere ble fjernet fra sitt verv. Statsviter Ipek Ece Sener viste i en artikkel fra 2023 at undertrykking av fredelige pro-kurdiske aktivister gjør det mer sannsynlig at kurdere vil støtte PKKs væpnede kamp, mens vellykket pro-kurdisk aktivisme har motsatt effekt.
Landsmøtet i Solidaritet med Kudistan Norge, samlet 17.mars 2024, uttrykker sin støtte til Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) i kampen de nå fører foran lokalvalgene i Tyrkia 31.mars.
Valgkampentetner nå til,og forsterkes av massive Newroz markeringer i Istanbul som i Amed og andre steder i de kurdiske områdene i hvor feiringene nå er startet opp med store markeringer preget av kravene «Frihet for Öcalan!» og «Stå opp, det er tid for frihet!» Samtidig trappes forfølgelsene av DEM tillitsvalgte, inkludert også valgte kandidater for det kommende valget og ansvarlige for Newroz markeringene, opp.
Hundretalls av de tusener politiske fanger som har vært fengslet de siste årene, og som nå øker i antall igjen, er ekstra rammet. Flere setter i gang sultestreiker mot forhold som grovt bryter med menneskerettighetene, og noen av disse bøter med livet, som Ismet Cardak nå 14.mars, som følge av langvarige fengselsperioder helt siden første gang i 1992. Han satt i et beryktet Elazig R Type lukket fengsel, tiltross for at han gradvis hadde utviklet en dødelig sjukdom.
Det samlende kravet bak kampen for å kunne komme fram til en fredelig politisk løsning på den tyrkiske republikkens nå over 100 årige voldelige undertrykking av kurderne erå få løslatt Abdullah Öcalan fra sitt 25 årige fangenskap i isolasjon på fangeøya Imrali.Den preger også den pågående valgkampen, ikke bare i Tyrkia, men også i de sjølstyrte autonome områdene i Nordøst Syria (AANES), hvor nesten 3 mill underskrifter for løslatelse av Ocalan er samlet inn.
Internasjonal støtte.
Å få en fredelig løsning på Tyrkias undertrykking av kurderne og andre nasjonale minoriteter er en sak som angår hele den konfliktfylte regionen, og i sterk grad hele Europa.
Derfor var det viktig at Europarådets ministermøte nå 12-14.mars gjentok EUHRs krav om umiddelbar løslatelse av Demirtas, Yuksekdag og Osman Kavala. Og at også Sosialistinternasjonalens 27. Kongress i Madrid nå i februar ba om slutt på krigene mot kurderne, også i nabolanda, og om politisk dialog for å få løst konfliktene. Foruten 132 partier fra blokken av sosialdemokratiske-, sosialistiske- og arbeiderpartier fra hele verden, deltok også DEM og Demokratisk Unionsparti (DYP) fra NordøstSyria som observatører her. Det norske Arbeiderpartiet sogner også til denne grupperingen, selv om de i 2012 gikk over fra å være medlemmer til å være observatører.
Tyrkias økonomi er svekket igjen,etter at USA styrket den foran valget i mai 2023. Men det knappe flertallet som AKP-MHP alliansen til Erdogan da oppnådde er nå i ferd med å forsvinne. Meningsmålingene nå viser tilbakegang for både AKP og MHP, mens DEM går fram til nærmere 11% og truer flertallet deres i storbyene i vest Tyrkia også, sammen med opposisjonspartiet CHP.
DEM stiller like vel egne ordførerkandidater også i storbyene Istanbul og Ankara, da det er viktig å styrke sin egen massebasis. Da regimet uansett må forventes å fortsette praksisen med å avsette kurdisk valgte ordførere. Lokalvalgene skal også brukes i kampen for igjen å få i gang forhandlinger bak de politiske kravene de slåss for.
Gjennom å bidra til å sende valgobservatører fra Norge, vil også Solkurd vise sin internasjonale solidaritet for våre kurdiske og tyrkiske venner. Vi vil også gjøre vårt for at det offisielle Norge følger med og protesterer mot det valgjukset som vil fine sted og oppfordrer flere til å delta der. Både politiske partier, menneskerettighetsorganisasjoner og sosiale bevegelser i sin fulle bredde. Også norsk medier bør dekke valgene, til tross for at konflikter og katastrofer krever stor oppmerksomhet fra mange kanter. Utviklingen i Tyrkia og det å få stanset deres angrepskriger i nabolandene Irak og Nord Syria er viktig også for å få slutt på de andre konfliktene i området.
I snart 5 måneder har vi, og resten av verden, fått et pågående folkemord inn i stua vår, inn på mobilene og på de andre skjermene våre. Israels, britenes, og før dem sionistiske innvandreres nå meir enn et hundre år lange krig mot det palestinske folket. Det ligner meir og meir på et nytt Holcaust, denne gang i Midtøsten – Gaza og Vestbredden. Millioner trues av fordriving, død og lemlestelse. De var ikke «siviliserte og reine» nok til å bli borgere i sionistenes «nye hjemland» i Palestina. Nå er de terrorister og Hamas, alle som en, fra nyfødte til oldinger. De er «menneskelige dyr», en trussel mot sionistenes apartheid-stat, og skal elimineres. Nord-Amerikas og Europas uforbeholdne støtte gjør dette mulig for Israel. Vår egen regjering intet unntak. Kun forsiktig verbal kritikk kan høres, mens drapene fortsetter. Stortingets flertall venter nå på «det rette øyeblikket» for å kunne anerkjenne en palestinsk stat. Det vi et øyeblikk trudde var anerkjennelse av gjeldende folkerett: støtte til (Ukrainas) motstandskamp mot invasjon, okkupasjon og drap på sivile gjelder ikke lenger – eller: gjelder ikke dersom det er «en av våre» som er forbryteren. Vår og Vestens dobbeltmoral er nå synlig for heile verden. Og «frikjenner» samtidig andre av «våre venner», om de skulle finne på det samme.
Og noen av dem er jo allerede i full gang. Også Tyrkias krig mot kurderne hadde i 2023 pågått i 100 år. I den siste fredskonferansen etter 1.Verdenskrig, Lausanne 1923, solgte datidas største imperialiststater ut (briter, franskmenn og nord-amerikanere) et pågående folkemord på Anatolias «minoriteter, armenere, grekere og kurdere». De var de «ureine og fremmede» i det nye Tyrkia. Prisen Vesten betalte var anerkjenning av et halvfascistisk og rasistisk Tyrkia. Slik fikk de/(vi) kontrollen over olja i Mosul og Kirkuk, vesentlig for utviklinga av imperialismen det siste hundreåret. Samtidig blei datidas FN, det nystifta Folkeforbundets forsøk på demokratibygging og beskyttelse av minoriteter effektivt torpedert. Det nye Tyrkia skulle snart vise seg å bli modellen for fascister og nazister i Europa. Med Mussolini, Franco og Hitler og Holocaust som endestasjon.
Eller, blei det kanskje ikke endestasjonen? Det sies at historia ikke gjentar seg, men …… Stortinget vårt gjorde ellers et anna vedtak siste uka: de avviste forslag om å anerkjenne massakren av Jessidiene i 2014 som folkemord.
Israels folkemord i Palestina er massivt og utfolder seg straffritt. De menneskelige lidelsene er katastrofale og utålelige. Våre ledere er medansvarlige! Tyrkias krig mot kurderne pågår nå i skyggen av Gaza, og omfanget er et annet – foreløpig! Men innhold og målsetting er den samme: etnisk fordriving, assimilering og drap på «de andre» – trusselen mot Erdogans rasistiske statsprosjekt – Sultanatet
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.
Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet.
Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq
Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.
Parti og klanar
Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.
Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.
Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK).
For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»
Hjelp frå USA
Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.
Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar. Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå.
Tyrkias rolle
Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.
Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.
President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år. Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»
Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok.
Korfor reagerer ikkje Irak?
Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.
Nummer 150
Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.
28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.
Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar.
Draumen om «Stor-Tyrkia»
For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.
Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland?
Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.
I årevis har den tyrkiske staten ført en folkemordskrig mot folket i Nordøst-Syria (NES), og ignorert alle internasjonale lover og normer, og gjentatte ganger begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Disse barbariske angrepene og aggresjonen er ikke basert på noen begrunnelse og tar ikke hensyn til noen skikker eller lover. Den tyrkiske staten fører en svidd jord-politikk for å ødelegge regionen vår og gjøre den til et historisk arnested for konflikter som vil vare i flere tiår, slik tilfellet var under det osmanske riket og de påfølgende fascistiske regjeringene i Tyrkia. Det er den syriske nasjonale plikten og den moralske og humanitære forpliktelsen til alle aktive krefter i Syria og de juridiske og humanitære organisasjonene og organene å innse farene ved disse pågående angrepene på våre regioner og deres negative konsekvenser og innvirkning lokalt og på hele regionen . Denne aggresjonen, som kveler mulighetene for løsning og stabilitet, er ikke annet enn en tilnærming til utslettelse og ødeleggelse. Den er rettet mot verdiene og moralen som det internasjonale samfunnet holder seg til, og undergraver sikkerheten og stabiliteten i våre regioner, som fortsetter å kjempe mot terrorisme. Den retter seg mot enheten til Syria og dens suverenitet ved å angripe infrastrukturen og serviceinstitusjonene til NES.
Siden 12. januar 2024 har Tyrkia iverksatt 73 angrep. I følge General Administration of Oil and Hydrocarbons lanserte den tyrkiske hæren syv luftangrep på oljestasjoner, rettet mot fem steder, som følger:
Al-Sawediya-stasjonen i Derik ble målrettet av mer enn 10 missiler under et luftangrep, noe som forårsaket betydelig skade på stasjonen.
Awda oljestasjon i Tirbespiyeh-distriktet ble mål for tre luftangrep.
Tafla-raffineristasjonen i Derik ble utsatt for to luftangrep, som forårsaket store og alvorlige skader på raffineriet og gjorde det helt ute av drift.
Gire Beri-raffineriet i Tirbespiyeh-distriktet ble bombet og forårsaket store skader på raffineriet.
Den tyrkiske hæren bombet også varehus for vedlikehold av oljefeltene og elektrisitetsstasjonen i byen Rmelan i Derik-distriktet. Når det gjelder krafttransformatorstasjonene, startet den tyrkiske hæren syv luftangrep, ifølge energikontoret, og de var som følger: Kobani: Den tyrkiske hæren startet to raid på kraftstasjonen, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og mer enn 400 landsbyer. Ain Issa: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i sentrum av distriktet, i tillegg til mer enn 250 landsbyer. Amuda: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 90 landsbyer. Tirbespiyeh: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 190 landsbyer. Qamishlo: Krafttransformatorene og stasjonene ble utsatt for gjentatte bombardementer, noe som resulterte i et strømbrudd i mer enn 70 % av byen, i tillegg til byens landsbygd. Al-Darbasiyah: Elektrisitetstransformatorstasjonen i distriktet ble bombet i morges, noe som resulterte i et strømbrudd i distriktet og det omkringliggende landskapet.
Den tyrkiske hæren bombet også fem sjekkpunkter som tilhørte de indre sikkerhetsstyrkene, hvorav tre var i Al-Jazira Canton og to i Ain Issa-distriktet, ifølge data fra innenriksdepartementet. Den tyrkiske hæren bombet 45 sivile anlegg og hjem i løpet av de siste 48 timene. De tyrkiske luftangrepene resulterte i skader på seks borgere, to i Amuda-distriktet og fire i Darbasiyah-distriktet, ifølge data fra helsekommisjonen. Den tyrkiske hæren bombet, med tungt artilleri, landsbygda i Tal Tamr-distriktet, landsbygda i Manbij by og Al-Shahba-distriktet. Det er foreløpig ikke mottatt noen nyheter om skadeomfanget forårsaket av bombingen. Den tyrkiske hæren bombet også syv landsbyer i Zarkan-distriktet i kantonen Al-Jazira. Vi bekrefter at den tyrkiske staten ikke vil oppnå sine mål gjennom disse aggressive angrepene fordi viljen og beslutningen til vårt folk, som vi henter vår styrke fra, er tilstrekkelig til å forpurre alle planer og politikk mot våre regioner. Vi oppfordrer folket vårt, i alle deres forskjellige samfunn, til å fortsette å uttrykke sine holdninger angående den tyrkiske statens aggressive politikk mot våre regioner. Responsen fra vårt folk har vært tydelig gjennom deres fortsatte motstand mot de tyrkiske angrepene og deres store deltakelse i begravelsesseremoniene som ble holdt for martyrene. Vi må heve nivået på vår kamp og motstand mot massakrene og ødeleggelsene begått av den tyrkiske staten mot våre folk og regioner.
Demokratisk autonom administrasjon i Nord- og Øst-Syria-regionen
Solidaritet med Kurdistan 