Organisasjonen Frihet for Öcalan organiserte en internasjonal kampanje i første halvdel av oktober i år.
De innleder sin oppsummering slik:
Kjære venner og allierte, Kampanjen Freedom for Abdullah Öcalan: En politisk løsning for den kurdiske saken, vil først av alt takke alle dere som deltok i vår Free Öcalan: Global Days tidligere denne måneden fra 1. til 10. oktober.
Etter å ha gjennomgått resultatene, kan vi trygt si at det var en stor suksess! I løpet av disse ti dagene ble det holdt over 250 arrangementer i 50 land rundt om i verden, der titusenvis av mennesker deltok.
I europeiske hovedsteder var det seminarer om demokratisk konføderalisme i blant annet Italia og Sveits. Det var fagforeningsarrangementer i Spania, Catalonia, Baskerland, Storbritannia og Skottland. Det ble reist spørsmål i parlamentene i Tyskland og Spania. Kvinnedemonstrasjoner gikk i gatene i over 20 land. Demonstrasjoner ble også holdt foran EU-parlamentet i Brussel, og pressekonferanser i ulike nasjonale parlamenter og internasjonale institusjoner. Protester ble organisert på Londons Trafalgar Square og samlinger holdt i «demokratiets fødested» Athen.
Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.
Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris
Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.
Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.
Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).
Svaret er Nato!
Historia er langt fra over. – Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).
– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel. – Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål. – Tyrkia er medlem av Nato.
Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.
– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak. – Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.
Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.
Kurdistans himmelretninger
– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).
Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.
De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu
Historias slagskygge
– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år. – Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun. Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938. – Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.
Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten. – Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer. Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran. Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania). Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.
– Rettigheter for kurderne er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.
Rekken av forbudte partier
DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).
HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.
Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).
Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme. Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”
Valgkart i nye farger
Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.
Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet. https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections
Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.
– Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun. Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.
Serhildan
Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.
Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.
Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok. https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan
CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk. CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.
– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.
Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti. – Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.
Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok. – Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun. – Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.
Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti. – Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.
Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall. – Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.
EUs og Natos døve ører
– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet. Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.
Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka. “Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.
I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.
Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.
Europarådets Menneskerettighetsdomstol (EHCR) har flere ganger påtalt ulovlighetene, og også pålagt Tyrkia å løslate langtidsfanger, som de første lederne av Folkenes Demokratiske Parti (HDP), Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag. HDP var forløperen til dagens DEM, som ble opprettet etter at HDP ble forbudt.
Tyrkia har oversett disse påleggene flere ganger, og ble nettopp (17-19.sept) i et møte i Ministerforsamlingen for Europarådet påminnet dette og gitt en ny frist til neste møte i Rådet, i september 2025, for å unngå konkrete straffetiltak. Men siden ingen av statene i Europarådet innfører sanksjoner mot Tyrkia, Norge har tvert om opphevet begrensningene de satte på våpensalg til Tyrkia etter deres invasjon i Rojava, kan solidaritetsbevegelsene ikke gi Tyrkia en slik frist. Tyrkia intensiverer nå både okkupasjonsfelttogene i Nord Irak og i Nord Syria, og også undertrykkingen i Tyrkia, og må møtes både med forsterkede krav om økonomiske sanksjoner og all stans i våpeneksport til landet!
Det voksende internasjonale presset for å få frigjort kurderlederen Abdullah Ocalan fra det rettsstridige isolatet på fangeøya Imrali, for at han skal kunne gjenoppta sin rolle for å få i gang forhandlingsprosessen mellom kurderne og Tyrkia regjering, må også reises bredt her i Norge.
Kurdiske jøder, øst-Kurdistan (Rojhelat), tidlig på 1900-tallet
Denne artikkelen er en del av et større forskningsprosjekt med tittelen «Tegn kjønnskartet over de fire delene av Kurdistan; Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet» som ved å spore de første kvinnelige egalitære bevegelsene i denne geografien analyserer og undersøker kjønnshistorien, og dens slektsforskning, for å få et mer omfattende bilde av utviklingen av betydningen av kjønn i Kurdistan.
Mangel på feministisk historieskrivning i kurdisk historieskrivning
Skriftlig historie er en rapport med mål om å gjenfortelle og tolke fortiden, en skrift som i bunn og grunn formidler vår forståelse av fortiden. Men har den skrevne historien alltid vært i stand til å utvide frekvensen av stemmen til alle menneskene som er ansvarlige for de historiske hendelsene? Selvfølgelig er svaret på dette spørsmålet negativt. Fordi historien, som en transcendental diskurs, samtidig som den har et sentrum, har forsøkt å tie og negere marginene. Og siden fortiden fortsetter å snakke til oss gjennom historikerens innsats, så handler det som kalles historie mer om å fange og tolke den hegemoniske fortellingen om samfunnets overklasse enn om fortidens virkelighet. Denne transcendensen har manifestert seg i rollen som sentrum-margin, elite-vanlige mennesker, og også i form av kjønnsdualiteter i historien. Derfor kan en mer nøyaktig definisjon av skrevet historie være som følger: «En rapport skrevet av elitemennene ved makten eller nær maktstrukturen og gjenforteller og tolker fortiden fra deres synspunkt».
Den narrative diskursen om Kurdistans historie, som enhver annen geografi, er ikke unntatt fra dette faktum, og til tross for sin underlegne posisjon i forhold til den hegemoniske historien til de fire landene som utgjør dets geografi – Iran, Tyrkia, Irak og Syria – maktens dominans er tydelig i ulike aspekter og dens nedre lag. Dette er spesielt i forhold til begrepet kjønn og spesielt kvinner, der det er historisk avidentifisert, forvrengt og noen ganger fornektende. Derfor er konstruksjonen og skrivingen av kurdistans kvinnehistorie viktig fra to perspektiver; det første er behovet for å skrive fraværshistorien og gjenopprette navn, identitet og fortelling til kurdiske kvinner som forsvant i skjæringspunktet mellom historiske hendelser og religiøse og kulturelle spørsmål som nasjonsbygging og patriarkatet, og det andre er behovet for å problematisere kurdistans historie basert på kvinners underlegenhet og analyse av årsakene bak deres fravær i denne historiens bunn.
Den første scenen
Det er den 18.03.1290 AH (tilsvarende 09.06.1911). En jente ved navn Maryam Ardalani (I forskjellige kilder har navnene Maryam Ardalani, Maryam Ardalan og Maryam Shamir Ardalani blitt registrert vekselvis), som er en av bare to muslimske jenter uteksaminert fra «Den amerikanske jenteskolen» i Teheran, går ved uteksamineringsseremonien opp på scenen og leser en tekst med tittelen «kvinnes frihet» for publikum, en tekst som vekker alles oppmerksomhet.
Offisielle bevis viser at utdanningen til kvinner i Iran historisk går tilbake til Qajar-tiden, og den første gruppen kvinner som ble utdannet var kvinnene i de kongelige haremene. Etter det og på midten av 1900-tallet var felleskaper av religiøse minoriteter i Iran, som hadde mer kommunikasjon med sine likesinnede på den internasjonale arena, de første iranske felleskaper som utformet, implementerte og kodifiserte utdanningsprogrammer for kvinner og jenter og offisielt etablerte jenteskoler. Selvfølgelig var disse hendelsene i de fleste tilfeller begrenset til store sentrale byer og delstater som Isfahan, Teheran eller Tabriz.
Den amerikanske presbyterianske misjonsskolen ble grunnlagt i Iran i 1253 AH (1874) og var en av få skoler der det var tilrettelagt for etterutdanning for jenter . Muslimske jenter fikk imidlertid ikke komme inn på disse skolene, inntil 1279 AH (1900) og etter tillatelse fra Naseruddin Shah, der klarte Maryam Ardalan og Mehrtaj Rukhshan å gå inn på denne skolen. I 1289 AH (1910) kunne de bli de første muslimske jentene som fullførte videregående utdanning.
Maryam Ardalani, barnet til Shamir og Taj Sultan Khanum, ble født i 1271 AH (1892). I en alder av atten år ble hun uteksaminert fra den eneste jenteskolen i Teheran, og på grunn av sitt spesielle talent i matematikk jobbet hun som Irans første kvinnelige matematikklærer ved Bethel skole. Fire år senere giftet hun seg og dro til Istanbul sammen med mannen sin, Gholam Ali Khan Ardalan, som var den første nestlederen for den iranske ambassaden i den osmanske regjeringen.
Fram til 1303 AH (1924) var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for jenter i den østlige delen av Kurdistan lokalisert i Irans geografi (Rojhelat), mens den første skolen for gutter ble bygget i 1287 AH (1908) av en person ved navn Ali Akbar Sadegh i Sanandaj. Arkivdokumenter og kilder viser at, som alle andre steder i Midtøsten, er hindringene for jenters utdanning i denne delen av Kurdistan forankret i kultur og religion.
Klagebrev mot Maryam Ardalani 1305 AH (1926); Harvard-universitetets arkivsenter
For å avklare situasjonen skal vi lese noen arkivdokumenter. Det første av dem er et brev som oppbevares i Harvard-universitetets arkivsenter. Dette brevet, skrevet i 1305 AH (1926) av en person ved navn Mahmoud Zare fra Hasanabad, Kurdistan, er i utgangspunktet en borgers klage, ifølge ham selv «bekymret» for åpningen av den første jenteskolen i Kurdistan og utdanning av jenter som er sendt til nasjonalforsamlingen.
Det er 1303 AH (1924), og første verdenskrig har nådd geografien til Midtøsten og den osmanske territorium. Maryam Ardalani og ektemannen Gholam Ali Khan ble tvunget til å forlate oppdraget sitt ved det iranske konsulatet i Istanbul og returnerte til hjembyen Sanandaj for en periode. I mellomtiden opprettet Maryam en liten privat skole for kvinner og jenter i Sanandj i et av rommene i hennes private hus og lærte dem å lese og skrive. Litt senere, i 1304 AH (1925), med godkjenning fra guvernøren i Sanandaj, Maryam Ardalani registrerte en søknad om å åpne den første jenteskolen i Kurdistan, og som et resultat av hennes og Sardar Intisars innsats og utholdenhet, i 1305 AH (1926), reformerte utdanningsdepartementet denne private skolen til en offentlig skole med Maryam Ardalani som leder. Til tross for et forslag fra lederen for Kurdistan Utdanningsdepartement om å velge «Maryam Ardalani Skole» som skolens navn, registrerte hun navnet som » Mastoureh Ardalan skole» (Mahsharaf Khanum eller Mastoureh/Mastorei Ardalan (1804-1848), var en velkjent poet og historiker fra Sanandaj).
På denne måten tar Maryam Ardalani det første skrittet på veien mot frigjøring av kvinner i den østlige delen av Kurdistan.
Sanandaj jenteskole i 1318 AH (1939); Nasjonal Dokumentsenter og Sentral biblioteket i Iran
Nå går vi tilbake til teksten til Mahmoud Zares klagebrev mot Maryam Ardalani:
«… Kurdistans jenteskole, som ble åpnet i desember 1305 AH (1926), er under ledelse av en dame som heter Maryam Ardalani, denne listige, grådige og utspekulerte kvinnen, på grunn av hennes vennskap med den kvinnelige utdanningssjefen i Kurdistan, er hun opptatt med det man ikke kan og bør snakke om… utdanningssituasjonen til jenter i Kurdistan som til slutt vil bli prostituerte er dette…».
Dette til tross for at vedlagt Maryam Ardalanis anmodningsbrev om registrering av en offentlig skole for jenter i Kurdistan, er det et brev signert av tre fremtredende geistlige i Sanandaj, inkludert fredagsimamen i denne byen, i Nasjonalbiblioteket og dokumentorganisasjonen i Iran har hennes fortjeneste blitt bekreftet i henhold til religion, sharia og skikk (sertifikat ID-nummer 297/9654:1304). Men i det samme senteret er det en rekke andre klager fra innbyggerne i byen og landsbyene som indikerer generell misnøye med utdanningstilstanden i Kurdistan i forhold til utdanning for jenter (sakens ID-nummer 297/ 20625:1307).
Godkjenningssertifikat for åpning av en jenteskole under ledelse av Maryam Ardalani, og identitetsbeviset til Maryam Ardalan i statistikk- og registerkontoret i Kurdistan-provinsen
Til slutt, tre år senere, det vil si i 1308 AH (1929), basert på det Sardar Intisar brakte i memoarene sine, trekker Maryam Ardalani seg fra lederskapet til «Masture Ardalan skolen» på grunn av «mange problemer», og returnerer til Teheran. Selv om denne skolen ikke offisielt ble stengt etter at Maryam Ardalani trakk seg, indikerer innholdet til de arkiverte dokumentene at budsjettet til Kurdistans jenteskoler fra 1307 (1928) og utover, blir av Kunnskapsdepartementet tildelt etablering av gutte-skoler, på grunn av det de nevner som «mangel på allmenn interesse» (Saksens ID-nummer 297/23062:1307).
Gruppebilde av Kermanshah’ Amerikansk skole i 1308 (1929); Assyriske arkivsenter
I forlengelsen av studiet av undervisning og utdanning av kvinner og jenter i de fire delene av Kurdistan, skal vi nå til nord i Kurdistan som ligger i dagens Tyrkia (Bakur).
Den andre scenen
Det er 20. juni 1919. En kvinne står på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul blant en stor mengde kurdiske kvinner og jenter og snakker for dem om kvinners frihet, jenters rett til utdanning og retten til å snakke og skrive på deres morsmål.
Foreningen for forsvar av osmanske kvinners rettigheter 1890; Istanbul kvinnemuseums arkiv
Dr. Anjum Yamulki, datteren til Mustafa Yamulki Pasha, ble født i 1895. Hun var lege og samtidig aktiv i «Foreningen for forsvar av kvinners rettigheter» under den osmanske perioden. Men i 1919 og etter slutten på første verdenskrig endret hun, sammen med de ledende armenske, tyrkiske og sirkassiske kvinnene, sine egalitære aktiviteter for kvinner fra å skrive artikler og behandle teoretiske konsepter til praktisk handling for å etablere en kvinneforeninger og skoler og biblioteker for jenter. Hun var en av grunnleggerne av «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen».
Dr. Anjum Yamulki forsvarte nødvendigheten av å bygge et moderne tankesett for kurdiske kvinner på dagen for sin tale på Sultan Ahmed-plassen i Istanbul og sa:
«…I dag er vi vitne til at det gjøres store fremskritt av kvinner i verden. Vi kurdiske kvinner må også strebe etter å tilegne oss en moderne mentalitet. Dette må vi akseptere sammen med alle verdens kvinner, uavhengig av rase og religion. La oss kjempe. Vi er her i dag for å fortelle myndighetene at vi som kurdiske kvinner vil ha våre egne foreninger, biblioteker, skoler og aviser. Vi ønsker å skrive og lese på vårt morsmål og vi anser dette som en av de mest grunnleggende rettighetene for enhver nasjon…».
Avisen «Kvinners verden», Anjum Yamulki
Fram til 1845, i de osmanske landene, som omfattet de tre delene av Kurdistan, nord, sør og vest, var det ingen offisiell utdanningsinstitusjon for utdanning av jenter, og muligheten for utdanning var bare tilgjengelig for jenter av adelige familier eller jenter som gikk inn i sultanens harem
Men fra 1859 og utover ga regjeringen muligheten til å lese og skrive for jenter ved å opprette fireårige kurs under tittelen «grunnskoler», og i det offentlige utdanningssystemet ble alderen for jenters adgang til disse skolene kunngjort fra 7 til 11 år. Men det viktige poenget i disse skolene, i tillegg til atskillelsen av jente- og gutteskoler og undervisningens religiøse karakter, kommer tilbake til den ikke-obligatoriske loven om utdanning. Det betyr at regjeringen hadde gjort retten til jenters utdanning betinget av tillatelse og ønsker fra foreldrene.
Kvinnesamlingen på Sultan Ahmed-plassen, Istanbul, 1919; Istanbul Universitetssenter for sjeldne dokumenter
Muligheten for videregående opplæring var i tillegg ikke tilgjengelig for jenter inntil perioden med såkalte tilpasninger i 1869 (Tilpasninger eller moderniseringsbevegelsen og reformisme i den politisk-juridiske, kulturelle og sosiale strukturen til det osmanske samfunnet på 1800-tallet, som startet fra 1218 AH (1839) og sluttet ved implementeringen den første grunnloven i 1876).
Khatoon grunnskole i Hakkari by, 1900; Istanbul-Universitetssenter for sjeldne dokumenter
En gjennomgang av en historisk tekst skrevet i 1857 av Crosby H. Wheeler, grunnleggeren av Eufrats skole (Euphrates College), kan være en pioner i å undersøke utdanningssituasjonen til kvinner og jenter i den nordlige delen av Kurdistan (Bakur) i denne perioden. Skolen var eid av protestantiske misjonærer og hadde mange avdelinger i kurdiske/armenske byer i regionen. Selv om denne skolen ble åpnet med den hensikt å utdanne armenske barn, gir Mr. Wheeler, i en bok relatert til registrering og beskrivelse av hendelsene ved Eufrat skole – i et kapittel med tittelen «Ame, en kurdisk jente» – et relativt klart bilde av utdanningssituasjonen til kurdiske jenter i denne regionen. Dette ved å beskrive historien av tre kurdiske jenter med navnene Ame, Jajeh og Rose som prøver å få adgang til skolen.
Ame, som er en foreldreløs jente fra byen Bitlis og var tjener i huset til en armensk familie, lærer å lese og skrive i det hun er sammen med barna i den familien. På samme måte får hun vite om at det finnes en skole for jenter. Hun skriver et brev til skolens ansvarlige og ber dem om å gi henne muligheten til å studere ved Eufrat skolen.
Teksten til Ame, en kurdisk jente, i Crosbys bok. H. Wheeler-Crosby, direktør for Eufrats skole-gruppen i Harpoot
I en del av sitt forfatterskap, forklarer Crosby H. Wheeler at i denne regionen er mange muslimer imot utdanning av døtrene sine, og gutter kan lære å lese og skrive i moskeen, men generelt er det ikke noe mer å tilby når det gjelder utdanning.
Han forteller også at å akseptere Ame som elev, kunne medføre mange risikoer for skolen og lærerne, ettersom det var en mulighet for at hennes klansmenn ville angripe skolen. Motet og talentet til den kurdiske jenta tiltrakk imidlertid oppmerksomheten til tillitsmennene ved Eufrats skolen i den grad at Mr. Wheeler personlig dro til Bitlis og i samarbeid med to armenske lærere og en berømt banditt i regionen, klarte han i all hemmelighet å bringe Ame til Eufrats skolen i byen Harpoot/Kharberd. Historien slutter selvfølgelig ikke der, ifølge notatene hans, og skolen deres blir truet flere ganger. Nyheten om at Ame ble med på jenteskolen spredte seg imidlertid i de omkringliggende byene og landsbyene, og kort tid etter prøvde to andre jenter ved navn Khajeh (sannsynligvis Khadijah) og Rose også å bli med på Eufrats jenteskole ved å stikke av fra deres bosted. Men ifølge Wheeler, var lykken ikke med dem da mennene i klanen fant dem og brakte dem tilbake til landsbyen før de kunne komme seg til skolen.
Jentene fra Eufrat skolen i 1889, Armenia Universitetsarkivet
Crosby H. Wheeler og lærere ved Eufrat skolen
I den tolvte artikkelen i vedtektene til «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», under ledelse av Anjum Yamulki, understrekes nødvendigheten av utdanning for kurdiske kvinner og jenter. I denne artikkelen, med tanke på budsjettet og en plan for dette formålet, har foreningen beskrevet det skriftlige programmet for utdanning av kurdiske kvinner og jenter i flere stadier:
Utdanning og opplæring av kvinnelige lærere til å undervise i kurdiske jenteskoler
Bygging av jenteskoler og biblioteker i kurdiske byer og landsbyer
Trykking av lærebøker og undervisningsbrosjyrer for å distribuere blant folk og oppmuntre foreldre til å godta jenters utdanning
Etablere utdanningskonferanser med andre utdannede kvinner for å utvikle praktiske løsninger for utdanning av kvinner og jenter
I 1923, etter sammenbruddet av det osmanske riket og opprettelsen av Republikken Tyrkia, økte konfliktene mellom tyrkiske nasjonalister og kurdere som ønsket å kreve sine tapte rettigheter. Med opprettelsen av den nåværende tyrkiske staten ble «Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen», jenteskoler, biblioteker og alt relatert til dem erklært ulovlig og medlemmene av foreningen ble rettslig forfulgte.
Hedayat Zapso Badrkhan, medlem av Den Kurdiske Fremskrittsorienterte kvinneforeningen, 1920; Zapso familiearkiv
De kvinnelige medlemmene i foreningen flyktet fra det nye Tyrkia av frykt for livet, og frem til i dag er det ingen informasjon om skjebnen til mange av dem. Det er ikke engang klart hvorfor de aldri vendte tilbake til aktivitetsfeltet, forfatterskapet og aktivismen. Gjenoppretting av arkivdokumenter viser imidlertid at Dr. Anjum Yamulki presenterte sin doktoravhandling ved et universitet i Paris i 1928. Ved å følge etter navnet til hennes ektemann, «Maurice Neveu-Lemaire», som var en fremtredende lege og forsker innen parasitologi, ble det klart for vårt forskerteam at de, mellom 1928-1931, var tekniske rådgivere for den iranske regjeringens hoved departementet for folkehelse og dro til Teheran og bodde der på vegene av den franske foreningen for medisin og parasitologi. Det er imidlertid fortsatt ingen mer detaljert informasjon om henne og hennes aktiviteter.
Fra fotosamlingen av Maurice Neveu-Lemaires forskningsreiser – Anjum Yamulkis doktorgradsavhandling
Siste ord
Viktigheten av å gjenlese og analysere aktivitetene til ledende kurdiske kvinner, eller tekstene skrevet av dem i de to foregående århundrene, ligger i det faktum at deres aktiviteter og forfatterskap, som formidlere mellom nåtid og fortid, har en vesentlig betydning i å forstå og reflektere over de sosiale, politiske og kulturelle realitetene til en av de mest følsomme historiske periodene i Kurdistan.
Derfor kan denne analysen være en måte å forstå strukturen, mønsteret og maktforholdene så vel som anordningen og posisjonen til politiske og sosiale krefter i Kurdistans historie. En historie som i virvelvinden av tapperheten til mannlige helter, har satt kvinner vekk fra sentrum og på sidelinjen, og noen ganger ikke lagt igjen noe spor etter dem i margene heller. I en slik situasjon kan vi utvikle et alternativt teoretisk rammeverk, som er utformet på grunnlag av en kvinnelig historie, gjennom gjenoppretting og rekonstruksjon av kvinners sosiale historie, samtidig som vi gir muligheten til å forstå endringsforløpet og utviklingen av kjønnsbegrepet i Kurdistan.
Et rammeverk som går utover enkle og reduktive svar på skjønnsspørsmålet i Kurdistan og tegner et mer komplekst bilde av situasjonen ved å introdusere ulike og noen ganger forsvinnende variabler fra kjernepunktet til den hegemoniske historien. Et bilde som ved å oppdage de usynlige delene av sine fortellinger fra historien, viser det tydelig at kvinner ikke er bare på sidelinjen, men akkurat i kjernen og spiller betydelige roller hvor ellers menn er til stede.
Medlemmer av utdanningsdepartementet i Republikken Kurdistan, Mahabad by, 1946 Kvinner fra høyre: Kobri Azimi, Wajihe Shojaei, Khadija Heydari, Yalme Seydian, Saltanat Dawoodzadeh, Nasreen, Shawkat, Amina
Selv om ISIS ble i praksis beseiret for noen år siden ved å miste sitt territorium, er det nå alvorlige tegn på at denne gruppen vender tilbake. Denne artikkelen tar for seg årsakene og faktorene til dette problemet og advarer om at ISIS prøver å gjenvinne sin innflytelse og makt igjen ved å stole på sin ekstreme ideologi og utnytte uro og strukturelle svakheter i enkelte land.
I midten av september for to år siden ble Jina (Mahsa) Amini, en 22 år gammel kurdisk jente, drept mens hun var i moral-politiets varetekt i Teheran. Hun hadde blitt arrestert, anklaget for å ha på seg en «upassende» hijab. Hennes død utløste en bølge av landsomfattende protester som ytterligere utfordret den islamske republikkens autoritet og avslørte menneskerettighetsbrudd, inkludert systematiske brudd på kvinners rettigheter. Hennes død inspirerte et kraftig slagord som hadde sin opprinnelse i den kurdiske kvinnebevegelsen, og som snart ga gjenklang over hele Iran: «Kvinne, liv, frihet»
Bilde: Wikipedia
På tampen av årsdagen for det statlige drapet på Jina Amini har sikkerhetsmyndighetene i den islamske republikken Iran foretatt omfattende arrestasjoner av borgere, aktivister og familier til ofrene av dette opprøret i hele Iran og spesielt i Kurdistan.
Ved å skape frykt i samfunnet i forkant av årsdagen, har regimet til hensikt å forhindre dannelsen av enhver form for protestbevegelse på selve årsdagen og en eventuell ny begynnelse av massive offentlige protester.
Kurdistan og den kurdiske befolkningen i Iran spilte en betydelig rolle både i begynnelsen og fortsettelsen av disse protestene. De opplevde også de mest alvorlige reaksjonene fra regimets side, i form av arrestasjoner, drap mens protestene foregikk og henrettelser i etterkant. Ifølge en rekke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner var flertallet av ofre i opprøret Baluchere og Kurdere.
I fortsettelsen av sin vanlige undertrykkende politikk, har det iranske regimet de siste to årene prøve å ta kontroll over den turbulente situasjonen i samfunnet ved å drepe, henrette, arrestere, torturere og ilegge brutale fengselsdommer. Spesielt har dette rammet landets allerede marginaliserte minoriteter.
Regjeringen er klar over det faktum at Kurdistan var startpunktet for de massive folkelige protestene under «Jin, Jiyan, Azadi»-opprøret. De ønsker derfor nå, når årsdagen for dette opprøret nærmer seg, å forhindre enhver protest, selv i form av markering og sørgeseremonier. Selv om arrestasjoner og avhør, samt trusler mot ofrenes familier, ikke er en ny metode i regimets undertrykkelsespolitikk, må den møte en sterk reaksjon fra menneskerettighetsinstitusjoner, spesielt på internasjonalt nivå.
Vi i Solidaritet med Kurdistan (Solkurd), fordømmer arrestasjonen av borgere og aktivister i Kurdistan og i hele Iran. Samtidig hedrer vi minnet til Jina og alle andre ofre for dette historiske opprøret. Vi gir vår støtte til ofrenes familier og til alle protesterende menneskers rett til å holde markeringer mot den kaotiske og kritisk politiske, økonomiske og menneskerettighetssituasjonen i Kurdistan og Iran.
Vi ber menneskerettighetsorganisasjoner og media rundt om i verden om å sette søkelys på den pågående undertrykkelsen fra det iranske regimet mot egen befolkning, og at de utfører sine plikter overfor menneskene som lider under dette regimets undertrykkelse.
En gruppe journalister fra Suleymaniyah ble angrepet av tyrkiske droner mens de var på vei til Saydsadegh 23. august 2024. De to journalistene Gulistan Tara og Hero Bahadin ble drept i angrepet. Seks andre journalister ble skadet i angrepet, inkludert journalisten Rebin Bekir, som ble hardt skadet. Journalistene Gulistan Tara, Hero Bahadin og Rebin Bekir jobbet for selskapet Chatir. Chatir er et produksjonsselskap som produserer TV-programmer. Vi som Stêrk TV har signert en kontrakt med Chatir Production utarbeider programmer på kurdisk for fjernsynet vårt. Journalist Gulistan Tara har offisielt jobbet for Chatir Production som redaktør og programredaktør i 4 år. Journalisten Hero Bahadin jobbet i 7 år som programredaktør og grafisk designer for Chatir Production. Den skadde journalisten Rebin Bekir har jobbet som redaktør for sosiale medier for Chatir i 3 år.
Stêrk TV er et kurdisk fjernsyn som har som mål å produsere nyheter, programmer og spesialrapporter for alle regioner der kurdere bor. En av regionene vi jobber i er Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Med arbeidet til Chatir bringer vi stemmene og fargene til den kurdiske befolkningen i denne regionen til skjermene til Stêrk TV. Dette er grunnen til at våre journalistkolleger i Kurdistan-regionen i Irak jobber under svært vanskelige forhold og står overfor trusler mot livet hver dag.
På grunn av målrettet forfølgelse og drap av journalister fra den tyrkiske staten, kan ikke kurdiske reportere og journalister utføre arbeidet sitt trygt. Den tyrkiske staten retter seg mot journalister i denne regionen hver dag. Også i Tyrkia står ikke journalister fritt til å utføre presse- og PR-arbeid. Den tyrkiske staten har drept dusinvis av kurdiske journalister siden 1990-tallet og i dag sitter det hundrevis av kurdiske journalister i fengsel. Den tyrkiske staten har alltid målrettet den kurdiske pressen og har nå utvidet disse angrepene utenfor sine grenser. Drapet på Gulistan og Hero viser brutaliteten i disse pågående angrepene. Plasseringen av droneangrepet er utenfor en krigssone og rundt 400 kilometer fra den tyrkiske grensen. Alle data viser at angrepet var planlagt på forhånd og at vennene våre var målrettet. Det målrettede drap på journalister i alle deler av verden er en forbrytelse mot menneskeheten.
Gulistan, Hero og vennene deres ble angrepet fordi de jobber for Stêrk TV. Stêrk TV er en kurdisk TV-stasjon, men basen er i Norge. Det betyr at journalistene som ble angrepet jobbet for en norsk registrert TV-stasjon. Selv om identiteten til disse to journalistene er kurdisk, var dette angrepet et angrep på pressefriheten og på alle journalistiske verdier.
Det er derfor nødvendig at norske myndigheter, sosiale institusjoner og spesielt media følger denne massakren og rapporterer om angrepet som om det var et angrep mot dem selv. Den norske regjeringen må ta rettslige skritt for å etterforske denne massakren. Vi appellerer samme til alle europeiske presseorganisasjoner. Å ignorere dette angrepet vil åpne døren for mange flere angrep som dette. Alt som er nødvendig bør gjøres for å sikre at journalister aldri igjen blir målet for brutale angrep som dette.
Som Stêrk TV vil vi jobbe enda hardere og overta pennene og kameraene til vennene våre for å fortsette arbeidet for ytringsfriheten.
Alle som ønsker å være med i denne ærefulle motstanden bør støtte vårt arbeid.
I går, torsdag den 23. aug. angrep tyrkiske styrker et kjøretøy i byen Said Sadiq i Sulaimani-provinsen i Sør-Kurdistan med droner og drepte to journalister og skadet en annen.
I fortsettelsen på sine angrep på forfattere, journalister og den sivile befolkningen i Sør-Kurdistan, rettet denne gangen en tyrkisk drone sitt mål mot tre journalister som kjørte i en bil tilhørende Chatr Media. Journalistene Gulistan Tara, 40 år, og Hero Bahadin, 27, ble drept og Rebin Bakri, 30, ble alvorlig skadet.
Dette har ført til store reaksjoner fra folk flest i Kurdistan, spesielt ulike politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som kurdiske forfattere og uavhengige parter der de har fordømt angrepet og oppfordret kurdiske selvstyremyndigheter i Bashur og den irakiske regjeringen, samt det internasjonale samfunnet og menneskerettighetsorganisasjonene om å gjøre alt for å legge press på Tyrkia for å forhindre flere slike angrep og krenkelser mot journalister og sivile i KRI og andre deler av Kurdistan.
Blant annet har Sulaimani-avdelingen av Kurdistan Journalistforbund og Metro senteret, gitt ut en felles uttalelse om å beskytte journalister og fordømte angrepet på disse tre journalistene.
Solkurd fordømmer på det sterkeste ethvert angrep på journalister og den sivile befolkningen i Kurdistan begått av den tyrkiske staten som har pågått daglig over en lengre periode, og vært intensivert den siste tiden.
Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.
Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet
De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi.
Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.
KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.
I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.
Men partiet mistet troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.
Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.
Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.
Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.
Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og skar tidliger i år igjennom ved å fastsette valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.
Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.
Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.
Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor.
Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder.
De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.
En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.
Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.
Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil har denne sommeren vært herjet både av vannmangel og av oversvømmelser. Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.
Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.
Den 28. juli publiserte Solkurd et innlegg om kravet fra 69 Nobelprisvinnere om handling på Tyrkias fengsling av Abdullah Öcalan og en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
En av Solkurds landstyremedlemmer, Jan Bojer Vindheim publiserte innlegget på sin Facebook profil, men det ble fjernet av dette mediet umiddelbart.
Vindheim som er en velkjent norsk lyriker, forfatter, forlagsmann og politiker for Miljøpartiet De Grønne, skriver følgende kommentar i reaksjonen på denne sensureringen:
«Facebook lar seg styre av Tyrkia og sensurerer omtale av kurderlederen Abdulla Öcalan. At 69 nobelprisvinnere ønsker Öcalan løslatt etter 25 år i tyrkisk fangenskap ble åpenbart for sterkt for det sosiale mediet. Ei lenke til oppropet ble fjernet mindre enn ett minutt etter at jeg la den ut. En av de berømte algoritmene er åpenbart opplært til å fjerne positiv omtale av PKK eller Öcalan.
Det er et beklagelig faktum at vår elektroniske kommunikasjon kontrolleres av et fåtall firmaer med base i USA, og tilhørende moralsk og politisk gangsyn».
Solidaritet med Kurdistan kommer til å fortsette sitt arbeid for ytringsfriheten og kurdernes rettigheter uansett hvordan de store mediene og enkelte politiske krefter velger å forholde seg til deres sak og frigjøringskamp.
Solidaritet med Kurdistan 