Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo
Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.
Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.
Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.
Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.
Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.
Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.
Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.
Forsettlig drap på ubevæpnede sivile utgjør forbrytelser mot menneskeheten
5. september 2023 – En ny rapport som nettopp ble utgitt av Kurdistan Human Rights Network (KHRN) og Center for Human Rights in Iran (CHRI) avslører sjokkerende statsvold fra den islamske republikkens sikkerhetsstyrker mot ubevæpnede sivile i den overveiende kurdiske byen Javanrud, som skjedde under protestene som rystet Iran høsten 2022.
Den 100 sider lange rapporten, «Massacre in Javanrud: State Atrocities Against Protesters in Iran’s Kurdish Regions», er basert på hundrevis av bilder, videoer og detaljerte intervjuer utført med 38 personer, som alle var i Javanrud på tidspunktet for grusomhetene. og inkluderer øyenvitner, demonstranter, familiemedlemmer, andre nær de skadde, arresterte og drepte, og leger og sykepleiere som prøvde å behandle de sårede.
Viktige funn inkluderer:
Sikkerhetsstyrker tok med vilje i sving og skjøt ubevæpnede demonstranter ved å bruke maskingevær av militær kvalitet på nært hold, drepte åtte sivile, inkludert ett barn, og skadet minst 80 individer, inkludert barn.
De sårede ble slått i gatene av sikkerhetsstyrker og de som prøvde å hjelpe de sårede ble skutt. De skadde kunne ikke søke hjelp ved byens sykehus uten å risikere arrestasjon da sikkerhetsstyrker var stasjonert ved medisinske sentre for å identifisere og arrestere demonstranter.
Minst 89 personer, inkludert 26 barn, ble vilkårlig arrestert og varetektsfengslet. Mange ble slått og torturert mens de satt i varetekt, inkludert barn. Familier til de skadde, drepte, internerte og misbrukte ble presset av staten til å tie.
«Gruskapene begått av styrker fra den islamske republikken i byen Javanrud, utført med full kunnskap og ledelse av statstjenestemenn og som involverte forsettlig og systematisk drap, lemlesting og mishandling av ubevæpnede sivile i stor skala, utgjør forbrytelser mot menneskeheten,» sa Hadi Ghaemi, administrerende direktør i CHRI.
Rapporten identifiserer også noen av gjerningsmennene som er ansvarlige for statens grusomheter på Javanrud. Ikke én statstjenestemann har blitt holdt ansvarlig for dødsfallene og skadene til innbyggerne på Javanrud.
Rebin Rahmani, et styremedlem i KHRN, uttrykte bekymring for den økende bølgen av arrestasjoner av kurdiske aktivister som nå finner sted på tampen av årsdagen for opprøret, og bemerket at «Den islamske republikken føler at det ikke er noen konsekvenser for deres forbrytelser i marginaliserte regioner. slik som Kurdistan og Baluchistan, så det intensiverer sin voldelige og ulovlige undertrykkelse i disse områdene.»
«Når ettårsdagen for «Women Life Freedom»-protestene nærmer seg, er potensialet for fornyet protest i Iran – og en voldelig statlig reaksjon som tar sikte på å knuse den – stort,» sa Ghaemi.
«Det internasjonale samfunnet må være ekstraordinært årvåkent og advare iranske myndigheter om intense politiske og økonomiske konsekvenser ved første tegn på statlig vold,» la Ghaemi til.
Rapporten gir anbefalinger til det internasjonale samfunnet, inkludert:
FNs menneskerettighetsråds internasjonale uavhengige faktaoppdrag for Den islamske republikken Iran bør undersøke hendelsene i Javanrud fra oktober 2022 – januar 2023, rapportere om grusomhetene begått av staten, og ta vare på bevisene med tanke på påfølgende samarbeid i eventuelle rettslige prosesser.
Menneskerettighetsorganisasjoner, forskere, advokater og journalister bør gjøre sitt ytterste for å innhente ytterligere vitnesbyrd, øyenvitneberetninger og medisinske journaler knyttet til statens handlinger i Javanrud, og sende inn slike bevis til UNHRCs faktaoppdrag.
Tjenestemenn i Den islamske republikk som er funnet ansvarlige – enten det er ved å utstede ordrene eller utføre handlingene – bør straffeforfølges gjennom internasjonale domstoler eller nasjonale rettssystemer under prinsippet om universell jurisdiksjon.
Regjeringer bør tilkalle iranske ambassadører for å direkte fordømme disse hendelsene og advare om konsekvensene vil forsterkes dersom slike overgrep fortsetter; påtvinge politiske og økonomiske konsekvenser for tjenestemenn knyttet til disse overgrepene; og danne multilaterale koalisjoner for å pålegge den islamske republikken ytterligere diplomatiske kostnader.
«Masseprotester kan bryte ut igjen når som helst gitt nivået av misnøye blant samfunnet i Iran, spesielt når ettårsdagen for starten av protestene nærmer seg,» sa Ghaemi. «Bare ved å kreve ansvarlighet og pålegge myndighetene i Iran kostnader for deres grusomheter kan det internasjonale samfunnet håpe å forhindre at slike massakrer gjentas.»
Av Arnljot Ask som sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er Landstyremedlem
HDP holdt sin 4. Ekstraordinære Kongress i Ankara 27.august og besluttet å fortsette sine aktiviteter innenfor Green Left Party, da prosessen med å bannlyse HDP ikke er lagt på is ennå.
Sultan Ozcan og Cahit Kirkazak ble valgt til co-ledere. Pervin Buldan og Mithat Sankar hadde allerede meddelt etter parlamentsvalget at de trådte tilbake, men understreket i sine avskjedstaler at de grunnleggende ideene til partiet fortsatt står ved lagt, og kan ikke ødelegges ved en kommende bannlysning og massearrestasjoner. Også de nye co -lederne understreket det samme. (Mer utførlig referat finnes på hjemmesiden til HDP)
Begge partiene har startet en felles prosess for å oppsummere erfaringene etter valget, både sentralt og på lokalplanene. De er enige om at HDP skal fortsette, men overføre sin kompetanse til Green Left Party, som vil vedta en ny konstitusjon og nytt navn på egen Kongress i slutten av September.
Som vi har pekt på i valgoppsummeringen i tidligere nyhetsbrev, og på hjemmesiden til Solkurd, må partiene også bestemme sin politikk for de nært forestående viktige lokalvalgene i Mars 2024. Den problematikken som skapte problemer under de nasjonale valgene, med å støtte CHP under Kilicougles, blir ikke like utfordrende her med de lokale ordførerkandidatene. Sjøl om CHP-lederen har annonsert at han akter å fortsette til etter 2024 -valget, sjøl om en meningsmåling i juli viste at 60 % av CHP velgerne ønsket han skulle trekke seg seg.
Erdogans aggresjon mot HDPere, og andre opposisjonelle, spesielt journalister. fortsetter ellers med full styrke. Militarisering og unntakstilstader i flere byer og provinser øker også på, i tråd med med nye krigshandlinger inne i Bashur, og nå i det siste også i Rojava hvor Erdogans jihadister som et sendt inn i helt inn i Hasakha provinsen er aktivisert i tillegg til dronebeskytningene. Betydningen av solidaritetsarbeidet vårt vil bare vokse. Vi ser også at kurderne sjøl i Europa, sammen med sine venner, trapper opp aktivitetene sine i flerre land. Også en ny internasjonal kampanje for å få løslatt Ocalan bygger seg opp, som en avgjørende faktor for å skape betingelser for fredsforhandlinger i stedet for økt krig og ødeleggelser.
Det er mange uløste spørsmål i Rojava: Økonomien, sikkerhetssituasjonen og ikke minst IS-familiene som bor i leirer under vanskelige forhold.
Jeg ønsker å ta opp et tema som alle i Rojava er opptatt av. Nesten alle jeg møtte denne gangen, snakket om det: En FN- rapport om Hori – senteret. Det er et rehabiliteringssenter for IS ungdom som har deltatt aktivt i krig og har begått forbrytelser. Rapporten inneholder kritikk som er rettet mot sentret: At selvstyre-myndighetene kidnappet IS-barn, at ingen vet hvor de er og at sentret er som et ungdomsfengsel. Sentrets ledelse avviser dette.
Jeg møtte noen av mødrene i Roj leieren som har sine barn i sentrert. De sa at de har jevnlig kontakt med barna sine, per telefon eller ved å besøke dem.
Jeg hadde også et møte med med lederen for sentret. Han synes at FN-rapporten er svært urettferdig ovenfor selvstyremyndighetene som prøver alt de kan for at disse ungdommene blir behandlet i følge barnas rettigheter etter Barnekonvensjonen. Men med de ressursene de har, er dette knapt mulig. For ansatte på Hori-senteret er det som å være alene med en brennende ball i hendene. De som jobber i institusjon blir truet. Nylig mistet de også tre av sine kolleger. De døde i et tyrkisk droneangrep rett ved senteret.
IS tvang de som nå er på Hori-senteret, til å begå de verste terrorhandlinger enda mens de var barn. IS skadet den alvorlig, følelsesmessig og mentalt. Viss selvstyremyndighetene ikke får hjelp til å håndtere disse ungdommene, kommer de til å utgjøre en stor trussel mot hele verden.
Jeg kan fortelle litt om sentret og hva som var bakgrunnen for å bygge et slik senter: Etter at IS i mars 2019 ble militært nedkjempet i Bagouz , ble IS – familiene plassert i Al-Hol leiren og Roj-leiren, mens ungdom ble plassert i Hori -senteret. Dette gjelder bare de som var over 18 år og hadde deltatt aktivt i IS.
Som dere sikkert vet, er det daglige droneangrep og ikke bare mot militære mål. Tyrkia angriper også sivile med droner. Jeg var i Rojava da fire YPG-soldater i en sivil bil ble angrepet. Alle fire mistet livet, to av de var skadet fra før.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Av: Andam Aziz (Co-leder i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter) og Cathrine Linn Kristiansen (Leder i Kvinnefronten)
Artikkelen ble først publisert på Klassekampen og senere sendt til Solkurd.
Som Kurdisk demokratisk samfunnssenter fordømmer vi folkemordet på jesidiene 3. August 2014. Vi minnes alle ofrene og lover å kjempe hver eneste dag for å skape en bedre hverdag for jesidiene, understreker Andam Aziz.
KIDNAPPET: 7000 jesidi-kvinner ble tatt til fange av IS etter massakren i 2014. Fremdeles er 2800 kvinner savnet. Disse kvinnene ble frigjort fra den Islamske Staten i 2019. (Kilde: Klassekampen)
I dag for nøyaktig 9 år siden ble verden vitne til folkemord. I løpet av to uker ble Sinjar-regionen i Irak invadert av den såkalte islamske staten (IS). IS-militanter gjennomførte en strategibasert kampanje for etnisk å rense yazidier fra eksistens. De drepte IS 12.000 uskyldige. 7000 unge kvinner ble tatt som fanger. De ble giftet bort til høystbydende, seksuelt slavebundet og tvunget til å konvertere. Siden frigjøringen av Sinjar november 2015, har den fascistiske staten Tyrkia vært den største trusselen mot jesidiene og sikkerheten i området. Drone og flyangrep på den lokale befolkningen i Sinjar med jevne mellomrom er en fortsettelse av folkemordet. Tyrkia fortsetter det IS startet. Gjennom disse angrepene har den tyrkiske staten begått brudd på Genève-konvensjonen om internasjonal humanitær rett og krigsforbrytelser i henhold til Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen, selv om sistnevnte ikke er signert av Tyrkia ennå. Grunnen til disse angrepene fra Tyrkia er fordi Jesidi-samfunnet har bevart sin eksistens ved å opprette eget folkestyre og forsvar. De vil ikke akseptere noe som er pålagt dem utenfra. Som samfunn kjemper de for selv- besluttsomhet og avviser enhver politikk som er bestemt uten deres deltakelse. Tyrkia mener Jesidienes selvstyre er en trussel mot Tyrkia. Selv om Sinjar er 150 km utenfor Tyrkias grenser.
Det som skjedde med jesidiene, var folkemord ifølge FN, EU, USA, Armenia, Irak Australia, og Canada. Høyresiden til venstresiden i de ulike landene er enstemmige om at angrepet på jesidiene i Sinjar var folkemord. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge i løpet av de 9 årene ikke har anerkjent angrepet på jesidiene som et folkemord? Anerkjennelse av folkemord bør være et første skritt mot strukturell hjelp i rettslig rettferdighet, helbredelse og en fremtid der folkemord ikke kan skje igjen. situasjonen i dag er fortsatt uavklart for jesidiene. Ingen er straffet for overgrepene, og de nærmere 300.000 internt fordrevne har store problemer med å returnere. Derfor ber vi den norske regjeringen og vNorges utenriksminister Anniken Huitfeldt om å ta et internasjonalt initiativ for å straffeforfølge overgriperne. Norge må iverksette plan og tiltak for å trygge jesidiene i Sinjar både sikkerhetsmessig og humanitært? Vi ber også alle enkeltindivider og organisasjoner jobbe for rehabilitering av jesidiene og gjenoppbygningen av Sinjar. Anerkjennelse av selvstyret Sinjar er en god start for å sikre fremtiden til alle jesidier.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.
Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd
IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 .
Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig.
Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.
Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.
Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.
KDP-løfte: «til siste blodsdråpe»
Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.
Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.
Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep.
Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.
Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.
Besøk hos overlevende
Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord.
Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.
President Barzani lova etterforsking og straff
Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i
Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler:
To av punktene:
1 293 ble massakrert den første natta.
6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere
Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området
«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»
Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.
Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.
Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».
Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN.
Torsdag 27. juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.
Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.
Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.
Av Bente Knagenhjelm, Landstyremedlem i Solkurd (oversatt artikkel fra Amwaj Media)
Historien: Etter hvert som moralpolitiet omplasseres i Iran, oppstår det usikkerhet rundt den eksakte formen for utplassering. Det er også forvirring rundt hvilket statlig organ som står bak flyttingen, ettersom ingen enheter ser ut til å være opptatt av å åpent ta ansvar.
Sedelighetspolitiet «forsvant» etter landsomfattende protester høsten 2022, utløst av døden til en ung kvinne i varetekt. Tidspunktet for returen av hijab-håndhevelsesenheten synes å øke innsatsen i kampen om hvorvidt den islamske kleskoden skal være obligatorisk.
Dekningen: Irans politistyrke kunngjorde 16. juli at gatepatruljer og varebiler var gjeninnsatt for å håndheve den islamske kleskoden for kvinner.
Polititalsperson Saeed Montazerolmahdi sa at avgjørelsen ble tatt som svar på et «populært krav»; samt oppfordringer fra president Ebrahim Raisi og sjefsjef Gholamhossein Mohseni-Ejei.
Tasnim News Agency, knyttet til Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC), krediterte også presidenten og rettssjefen for å gi ordre om å gjenopplive moralpolitiet.
Tasnim slettet imidlertid senere deler av en rapport som refererte til at Mohseni-Ejei og Raisi hadde hatt en rolle i tiltaket. Nyhetsbyrået skal ha tatt grepet etter å ha blitt kontaktet av «noen personer i regjeringen», som angivelig ba om endringen i rapporteringen.
Mens rettsvesenet har vært taust, har regjeringen nektet ansvaret for å bringe tilbake «Guidance Patrol», som håndhever den obligatoriske hijaben. Noen fingre har imidlertid tilsynelatende blitt rettet mot innenriksdepartementet.
Regjeringens talsmann Ali Bahadori Jahromi uttalte 17. juli at Raisi gjentatte ganger hadde bedt rettsvesenet og rettshåndhevelsen om å arbeide for å bekjempe «upassende» sosial oppførsel.
Likevel, i et tilsynelatende forsøk på å distansere presidentskapet fra hijab-angrepet, sa Bahadori Jahromi at det «er ansvaret til rettsvesenet og lovens offiserer å utarbeide metoder for å håndheve loven.»
Visepresident for kvinner og familiesaker Ensiyeh Khazali distanserte også Raisi fra gjeninnsettingen av «veiledningspatruljen». Viktigere, la hun la videre til, «er at det er innenriksdepartementet som er den riktige enheten for henvendelser om saken».
I mellomtiden har et fremtredende kringkastingsprogram og en publikasjon
sitert en ikke navngitt «overordnet polititjenestemann», som retter blikket mot Raisi-administrasjonen – og antyder at skylden blir avledet mot politiet. Dette med den hensikt at regjeringen kan «unngå enhver mulig form for kritikk i fremtiden.»
Polititjenestemannen sa at planen ble «implementert etter direkte ordre fra presidenten, som leder av det øverste nasjonale sikkerhetsrådet» – videre med en påstand om at planen er sentrert rundt innenriksminister Vahidi.
Tjenestemannen distanserte politiet fra avgjørelsen, og sa at rettshåndhevelse «bare utfører ordre fra regjeringen og innenriksdepartementet».
Parlamentsmedlem Ahmad Alirezabeigi kritiserer moralpolitiets tilbakekomst, og har også antydet at innenriksminister Ahmad Vahidi kan stå bak ordren. Verdt å merke seg er at Vahidi er en veteran IRGC-kommandør.
Alirezabeigi sa at en kommende riksrettssesjon i parlamentet kan ha fått Vahidi til å beordre omplassering av moralpolitiet. Etter hans syn kan sistnevnte utformes for å avskrekke parlamentsmedlemmer fra å stille Vahidi for riksrett, ved å få ham til å «virke opptatt med spørsmålet om hijab [håndheving]».
Andre lovgivere har også distansert parlamentet fra gjenopptakelsen av hijab-påbud i gatene.
Den konservative parlamentarikeren og seniormedlemmet av parlamentets sosialkommisjon, Vali Esmaeili, distanserte 16. juli den lovgivende forsamlingen fra utviklingen.
Esmaeili hevdet at «ingen avtale eller koordinering har blitt gjort» med lovgiverne. På den annen side understreket han at «det er uansett ikke behov for noen koordinering», noe som innebærer at andre statlige organer er ansvarlige enheter.
Esmaeili sa i et intervju samme dag at regjeringen «tar grep i denne saken på grunnlag av loven». Det er verdt å merke seg at han også uttalte at et lovforslag om hijab-håndhevelse som ble lagt fram for parlamentet, ville ha «mer effekt» enn moralpolitipatruljene.
Konteksten/analysen: Uklarhet om moralpolitiet – inkludert hvilken enhet det svarer til – har eksistert lenge. Ulike former for slike enheter har eksistert siden den islamske revolusjonen i 1979 for å adressere sosiale normer som anses som viktige av samfunnet. Dette er også inkludert kvinners hijab og kjønnsinteraksjoner.
«Veiledningspatruljen» fungerer for tiden som den primære enheten som er ansvarlig for å håndheve den islamske kleskoden. Styrken ble aktivert i 2006 etter et forslag godkjent året før av Kulturrevolusjonens øverste råd. Rådet er ansvarlig for å forme samfunnsadferd, og ledes av presidenten med medlemmer utnevnt av øverste leder ayatollah Ali Khamenei.
I 2013 ble det kunngjort at innenriksdepartementet hadde overtatt kontrollen over moralpolitiet.
Etter dødsfallet i september 2022 i moralpolitiets varetekt av Mahsa Jina Amini, en ung kvinne som besøkte Teheran, brøt det ut måneder med landsomfattende protester. I kjølvannet av urolighetene forsvant «Veiledningspatruljen», og stadig flere kvinner har valgt å forlate hijaben offentlig. I denne sammenhengen har staten vendt seg til nye metoder for å straffe unnlatelse av å bære det islamske skautet.
En kvinne som var tiltalt for feil islamsk kleskode, ble dømt til å vaske lik i et begravelsesbyrå i en måned. Dommen ble særlig kritisert av konservative medier.
Den kjente skuespillerinnen Afsaneh Bayegan ble dømt til fengsel og obligatoriske psykiatriske besøk. Skuespillerinnen Azadeh Samadi ble bare dager tidligere gitt en lignende dom.
Når det gjelder den nåværende gjenopptakelsen av moralpolitiet, har IRGC-tilknyttede Tasnim sitert overordnete polititjenestemenn; disse antyder en endring i enheten’s utseende.
«’Veiledningspatrulje’-varebiler vil absolutt ikke returnere til gatene, og ingen kjøretøy med ‘Veiledningspatrulje’-skilt vil bli sett i gatene,» hevdet rapporten.
Rapporten etterfulgte den utbredte sirkuleringen av en video på sosiale medier; den viste en kvinne som ropte om hjelp da hun ble anholdt, for så å bli overført til en politibil.
Tidspunktet for moralpolitiets tilbakekomst er også viktig.
På den ene siden observerer Iran sørgeritualer i forkant av årsdagen for drapet på den sjiamuslimske imamen Hussein ibn Ali i 680 e.Kr., et barnebarn av profeten Muhammed.
I mellomtiden er årsdagen for Aminis død i moralpolitiets varetekt mindre enn to måneder unna.
Mot dette bakteppet kan elementer av staten satse på at et tilbakeslag fra kritikere av den obligatoriske hijaben, vil føre til at konservative samfunnslag tar parti med etablissementet.
Fremtiden: Mens stadig flere kvinner trosser hijab-reglene, er det politiske etablissementet ivrige etter å få ting tilbake til slik de var før fjorårets uro.
«Hardlinere» er spesielt misfornøyde med mange kvinners avvisning av den obligatoriske islamske kleskoden og ønsker å gjenvinne det som oppfattes som tapt terreng.
Etter å ha slått ned måneder med protester med makt; noe som etterlot hundrevis av demonstranter døde og tusenvis bak lås og slå, kan elementer av staten argumentere for at det har gått nok tid siden uroen til å gjenopprette total autoritet.
Presidenten’s og høyesterettsjustitiarius’ manglende evne til direkte å ta opp ansvaret for moralpolitiets tilbakekomst, tyder imidlertid på at sentrale maktsentra ønsker å måle reaksjoner før de begår politisk støtte til et slikt tiltak. Dette gjelder spesielt med tanke på påstander om at innenriksministeren kan presse på for utspillet, for å unngå riksrett.
Sist, men absolutt ikke minst, og utover de riksrettsrelaterte påstandene: Hvis Vahidi blir bekreftet å være drivkraften bak returen av «Veiledningspatruljen», vil han sannsynligvis ikke handle på egen hånd. Han er en veteran i IRGC, og er en del av et mektig nettverk som strekker seg over flere maktsentre – og det større spørsmålet kan være om rivaliserende nettverk på dette tidspunkt er klare og villige til å kjempe om saken.
Mandag 17.07.23 – kl. 18.00-18.50 hadde Oslo-laget et nytt styremøte der Beth Hartmann og Sara Berzi ble valgt som co-ledere.
På møtet ble det blant annet diskutert ulike temaer knyttet til fremtidige aktiviteter, blant annet arrangering av et seminar i samarbeid med Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter om Hilde Henriksen Vaages bok «Spillet om Syria» i September.
Det ønskes også arrangering av en fredelig debatt mellom en representant for Jineologi og en kvinneaktivist i Norge/vesten med rom for spørsmål fra publikum/deltakere. Det ble også diskutert arrangering av strukturert studiesirkel på 3-4 møter der medlemmer diskuterer hva det innebærer å drive med solidaritetsarbeid for en folkegruppe som ikke har egen nasjonalstat og med så mye indre konflikter. Begge disse ideene diskuteres nærmere etter sommeren.
Det ble i tillegg diskusjoner rundt andre potensielle aktiviteter som blant annet å rette rekrutteringsarbeidet mot studenter og unge aktivister. Aktuelle temaer i denne forbindelsen er kvinnefrigjøring og det nasjonale spørsmålet.
Solidaritet med Kurdistan 