ANALYSE: Det er i juli 2023 hundre år siden landegrensene i Midtøsten ble fastsatt, og grunnlaget for mange av dagens konflikter i regionen dermed skapt.

Av: Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

En avtale inngått i den sveitsiske byen Lausanne avgjorde hvordan de store områdene som var erobret fra det osmanske imperiet skulle fordeles. Det ble opprettet mange nye stater, men kurderne fikk ingen, de ble minoriteter i sine hjemland.

Vedtakene i Lausanne-avtalen fulgte etter flere tidligere forsøk på oppdeling av Midtøsten. Det osmanske imperiet hadde lenge vært vikende. De nordafrikanske besittelsene, inkludert Egypt, var kommet under europeisk kontroll, og på Balkan hadde først grekere, og deretter såvel serbere som rumenere og bulgarere, revet seg løs. Det som gjensto å drøfte var Lilleasia, og tre store områder med hovedsakelig arabisk befolkning: Syria, Palestina og Mesopotamia.

De seirende stormaktene England og Frankrike hadde allerede i 1915 blitt enige om å dele disse arabiske områdene mellom seg. Den britiske forhandleren Mark Sykes og den franske Francois Picot tegnet en strek på kartet fra Akre i dagens Israel til Kirkuk i dagens Irak. Dette var grensa de mente skulle skille Frankrikes besittelser fra de britiske. Også Russland ble tilgodesett på det kartet Sykes og Picot tegnet opp, derfor kunne bolsjevikene finne en kopi i tsarens arkiver og offentliggjøre både kartet og teksten etter revolusjonen i oktober 1917.

Offentliggjøringa av den hemmelige avtalen vakte forståelig nok oppmerksomhet i de berørte landene. Både England og Frankrike hadde brukt løfter om framtidig selvstendighet for å overtale arabiske ledere til å delta i krigen mot osmanerne. Sykes-Picot avtalen viste at planen til de europeiske stormaktene var noe helt annet. 

Pinlig nok for de europeiske stormaktene hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendt ut en erklæring der det blant annet het at folkegrupper som ble frigjort fra osmansk styre hadde rett til selvstyre. Dessuten hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour sendt ut en erkæring der han lovet jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Denne Balfour-erklæringen legitimerte en bølge av jødisk innvandring som førte fram til opprettelsen av staten Israel. Dette har, som kjent, lagt grunnlaget for blodige og kompliserte konflikter.

Også uten at Sykes-Picot-avtalen var gjort kjent, ville fakta på bakken ha gjort nye forhandlinger nødvendig. De store armeene som hadde marsjert gjennom regionen etterlot seg store ødeleggelser og store lidelser. Mange sivile var drept eller skadet av krigshandlingene og av hungersnød som fulgte.

Nå ville befolkningen i de områdene osmanerne hadde tapt selv kreve sin rett.

Stammelederen Ibn Saud hadde tatt kontroll over det meste av den arabiske halvøya. Britene hadde nok lovet ham en egen stat, men det hadde de også lovet hans rivaler, først og fremst den mektige hasjemitt-stammen. Hasjemittene, som fører sin stamtavle tilbake til profeten Muhammed, behersket de hellige stedene Mekka og Medina i Hejaz-regionen. Deres overhode var Hussein ibn Ali som sammen med sine to sønner Feisal og Abdullah, hadde ledet det arabiske opprøret mot osmanerne, og nå forventet å bli herskere i et uavhengig Arabia.

I Syria satte befolkningen i gang med å etablere sitt eget styresett. Det ble i 1919 opprettet en syrisk nasjonalkongress som utropte Feisal ibn Hussein til konge over et område som ikke bare omfattet dagens Syria men også Palestina og det nordlige Mesopotamia. Dette godtok ikke Frankrike, som jo var blitt lovet Syria i Sykes-Picot-avtalen. Franske styrker nedkjempet de små syriske styrkene og jagde Feisal på flukt. 

Også i det sørlige Mesopotamia kom det til opprør i 1920. Her var det britene som hersket, og i et forsøk på å oppnå lokal legitimitet og blidgjøre hasjemittene satte de i 1921 inn Feisal, som var fordrevet fra Syria, som konge i landet ved hjelp av en manipulert folkeavstemning. 

Mens disse urolighetene fortsatt foregikk, ble det gjennomført lange og kompliserte drøftinger mellom stormaktene i bydelen Sèvres utenfor Paris. Denne avtalen ville overlate store deler Lilleasia til Hellas, Italia og Storbritannia. Den holdt dessuten døra åpen for å etablere såvel en kurdisk som en armensk stat i øst.

Men avtalen i Sèvres var ikke levedyktig. En delegasjon godtok den riktignok på vegne av sultan Mehmet, men sultanens regime var allerede en fiksjon, grundig parkert av de såkalte ungtyrkerne. Dessuten var tyrkiske styrker under ledelse av Mustafa Kemal i ferd med å oppnå kontroll over hele Lilleasia, i opposisjon til sultanen. De skulle snart ta det tyrkiske statsborgerskapet fra medlemmene av den delegasjonen som på sultanens vegne hadde godtatt traktaten i Sèvres.

På denne bakgrunnen ble det altså forhandlet fram enda en avtale, som ble signert 28. juli 1923 i den sveitsiske byen Lausanne. Det nye Tyrkia, som nå var representert av Mustafa Kemals utsendinger, fikk helt andre grenser enn vestmaktene hadde sett for seg, og dermed ble også de kurdiske og armenske drømmene om egne stater knust.

Mustafa Kemal hadde ikke minst overvunnet en gresk hær i Anatolia, og etter en fredsavtale i 1922 ble hele den gresk-språklige befolkningen, halvannen million mennesker deportert fra Tyrkia. Til gjengjeld tok det nye Tyrkia imot en halv million etnisk tyrkere fra Hellas.

Stormaktene ville ikke gi slipp på sine erobringer, men var fanget av sin egen retorikk, og kunne ikke utrope de erobrede områdene til kolonier. Innen rammen av det nyopprettede Folkeforbundet ble derfor Frankrike utropt til «mandatmakt» i Syria og Libanon, mens England fikk mandat over Mesopotamia og Palestina. Av ulike grunner ble de palestinske områdene øst for Jordanfloden skilt ut som egen stat, Transjordan, seinere bare Jordan, med hasjemittprinsen Abdullah som konge. Premisset var at mandatmaktene skulle forberede landen til selvstyre. Det fant først sted etter en ny verdenskrig.

I Mesopotamia hadde britene okkupert storbyen Mosul, som ifølge Sykes-Picot skulle tilfalle Frankrike. Også Tyrkia gjorde krav på dette området, som britene hadde erobret flere dager etter at den formelle fredsavtalen med osmanerne var inngått. Striden dreidde seg ikke først og fremst om selve byen. Mosul var hovedstad i en osmansk administrativ enhet, en vilayat, med kurdisk flertall og store oljeressurser.

Først i 1926 ble det enighet om å legge Mosul vilayat inn i den nye staten Irak.

Som plaster på såret for kurderne, etter at de ikke fikk noen egen stat, ble det lagt inn betingelser om kurdiske kulturelle rettigheter i Mosulprovinsen, betingelser som mange år seinere skulle realiseres da den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak ble etablert i deler av den tidligere vilayaten. 

I Tyrkia hadde mange kurdere bidratt til folkemordet på armenerne, og utgjorde nå det overveldende flertallet i de sørlige og østlige provinsene av Mustafa Kemals nye stat. Men Kemal ville bygge et hjemland for tyrkere, basert på tyrkisk etnisitet, og påbegynte derfor en tyrkifisering av den kurdiske befolkningen. Dette har lagt grunnlaget for en lang rekke opprør fra kurdisk side. Det siste i rekka, PKKs væpnede kamp, pågår fortsatt og utløser hyppig tyrkiske angrep mot mål i nabolandene Syria og Irak. 

Lausanne-avtalen blir ofte karakterisert som sluttpunktet for første verdenskrig. Den markerte nok sluttpunktet for de store militære kampanjene som hadde lagt Midtøsten i grus, men la slett ikke grunnlag for varig fred i området. Ved å erstatte det multinasjonale osmanske imperiet med et nettverk av etniske nasjonalstater har Lausanne-avtalen videreført og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen. Det gjelder naturligvis de mye omtalte konfliktene rundt staten Israel, men også de uløste problemene for kurdere og andre minoriteter. 

Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan og i regionen.

Artikkelen stod ført her: https://www.transitmag.no/2023/07/19/lausanne-avtalen-100-ar-videreforte-og-forsterket-konflikter-som-fortsatt-herjer-regionen/