Det har hele tiden gått olje fra områdene under Syrias demokratiske råd i Nordøst Syria til Assad-kontrollert område. Men det er ikke konfliktfritt, Verken mengden eller prisen på olja, og varene som kommer fra Assad-kontrollert område til Nord og Øst Syria er konfliktfrie.
Denne artikkelen fra Al Monitor, gir et innblikk i noen av kreftene og motkreftene som er i spill. Al Monitors påstander og vinklinger kan vi ikke gå god for, men det ser ut som artikkelforfatteren er velinformert.
Nedenfor er et bilde tatt av Johan Petter Andresen som besøkte området. Bildet er av en flere kilometer lang kolonne med tankbiler som frakta olje til oljeraffineriet i Homs fra Nord og Øst Syria i 2018. Nord og Øst Syria mangla på dette tidspunktet egne industrielle raffinerier. Det ble fortalt at man fikk tilbake raffinerte produkter som for eksempel diesel.
Takk til Lars Birkelund for Syria-innlegget 6. april. Eg tar berre opp fire punkt. Men først: Syria er enda eit land der USA har utnytta sosial og politisk misnøye. CIA-agentar braut både folkerett og nasjonal lov. Syria og Iran er sterke motkrefter mot USA. Eg meiner folka i begge statane har rett til å gjere opprør, men verken USA eller Tyrkia har rett til innblanding.
USA ga flystøtte til den første tyrkiske invasjonen i Syria i 2016. Tidlegare IS-krigarar vart da leigesoldatar for Tyrkia. Strategane i Washington såg sjølvsagt at dei sa ja ein allianse USA – Tyrkia – IS og andre jihadistgrupper. USAs taktiske 2014-allianse med kurdiske styrkar mot IS var underordna. President Obama visste at knusing av det kurdiske demokrati-forsøket var viktigast for Tyrkia.
Mitt svar er både ja og nei til Birkelunds påstand om at Føderasjonen «oppfører seg meir og meir som ein stat.» JA: Føderasjonen driv sjukehus, vegbygging og utdanning, osv., slik statar gjer. Kurdiske ungar har no kurdisk som undervisningsspråk. Og NEI: Føderasjonen arbeider for ei ny grunnlov der landsdelar i staten Syria har indre sjølvstyre.
Det økonomiske samkvemmet mellom Føderasjonen og den syriske staten er sjølvsagt konfliktfylt. Staten kontroller delar av Qamishlo og flyplassen med dagleg flytrafikk til Damaskus. Tidlegare statstilsette har fått pensjonen sin frå Damaskus. Oljetransporten til raffineriet i Homs tok seg opp da SDF frigjorde olje- og gassfelt nord for Eufrat.
Birkelund spør: «Men hvor demokratiske er de egentlig?» Mange bør leite kritisk etter svar. Nokre stikkord frå det eg har sett: Folkegruppene har same rett og plikt til å delta i samfunnstyringa. Delt leiarskap i landsbyar, byar og i Føderasjonen flytter makt til kvinner. Mange kurdiske menn er lite glade for det. Ei kurdisk kvinne og ein arabisk mann var dei første medleiarane i Føderasjonen. Nyordninga starta i dei tre kurdiske områda i nord.
Tverrkulturelt samarbeid i styringsorgana og flyttinga av makt til kvinner skremmer regima i Damaskus, Teheran, Bagdad, Ankara – og i Washington.
Erling Folkvord viser i sin kommentar til meg 29. mars til hva kurdiske talsmenn har sagt. Men hva gjør de? Og hva sier andre? Mye kan dessuten ha forandra seg fra 2017/18 (som Folkvord viser til) til i dag.
Ta rekrutteringen til IS. Folkvord har helt sikkert rett i at mangel på hus og arbeid har rekrutteringskraft. Men vi kan heller ikke se bort fra rapporter om at USA både har gitt amnesti til «moderate» IS-folk og hentet IS-krigere ut fra fangeleirer kontrollert av «Føderasjonen Nord- og Aust-Syria» til Al Tanf-basen, og at de der blir trent opp og væpnet til bruk mot Syrias regjeringsstyrker (jf. det syriske nyhetsbyrået Sana). For det er fortsatt daglige kamper mellom dem, samt at Russland har bombet IS kraftig i det siste. Jeg påstår ingenting om hvor delaktig «fangevokterne» er i denne trafikken. Men det er tilstrekkelig at de ser en annen vei når det skjer.
Videre sier Folkvord at kurdiske styresmakter har sagt at Syrias vannkraft og olje «tilhøyrer folket i heile Syria» og at føderasjonen og Syrias regjering har «økonomisk samkvem». Men det betyr ikke at samkvemet er tilfredsstillende for begge parter. For det kan ikke være tilfredsstillende for syrere flest at kurdere under beskyttelse av USA eksporterer olje og hvete i en situasjon der 90 prosent av syrerne i Syria lider av mangel på begge deler. Det at Syria/Russland i det siste har bombet oljetransporter fra kurdiske områder til Idlib i nordvest, der Tyrkia råder, tyder heller ikke på at Syrias myndigheter er fornøyd med «samkvemet». Folkvord sier at presidentene i Syria, Tyrkia og USA frykter demokratisk «smitteeffekt» frå kurderne. Men hvor demokratiske er de egentlig? Folkvord sier også at «Føderasjonen ikkje vil bli ein ny stat». Men den oppfører seg mer og mer som en stat, ved å eksportere Syrias olje og hvete og ved å innføre egne læreplaner i skolene.
Folkvords påstand om at Nato godtar at «tyrkiske okkupasjonsstyrkar, tidlegare IS-krigarar og andre jihadistar med tyrkisk støtte fører krig mot SDF» er ikke usannsynlig. Men det er nok i så fall i begrenset grad og som resultat av en hestehandel mellom de to Nato-landene USA og Tyrkia.
Den 29. mars 2021 var det et telefonmøte mellom Ann Linde og Ihlam Ahmad, melder North Press agency. Sverige støtter at Syrias demokratiske råd må inkluderes i de politiske samtalene om Syrias framtid. SolKurd har ikke registrert at Norges utenriksminister har sagt det samme. Fram til nå har Tyrkia greid å hindre at Syrias demokratiske råd har blitt inkludert i forhandlingene som ledes av FN.
Vi er nok samde om at «nedgravde» IS-celler gjennomfører terroraksjonar i ulike delar av Syria og Irak. Ei av leiarane i Føderasjonen Nord- og Aust-Syria, sa hausten 2017, at militærmakt mot IS ikkje er nok. Rekrutteringa tørkar ikkje inn før folk i byane og på landsbygda har hus og arbeid.
Da besøkte eg òg det største kraftverket i Syria, ved sørenden av Assad-sjøen. Ingeniørar reparerte turbinane IS hadde øydelagd. Dei nye styresmaktene sa at vasskrafta tilhøyrer folket i heile Syria.
Vi fekk same svaret da vi i 2018 såg kilometerlange kolonnar med tankbilar frå oljefelta i område som SDF (Syrias demokratiske styrkar) kontrollerer. Dei skulle til raffineriet i Homs. Føderasjonen og Assads regjering har heile tida hatt økonomisk samkvem.
Presidentane i Syria, Tyrkia og USA fryktar demokratisk «smitte-effekt» frå Føderasjonen, som ikkje vil bli ein ny stat.
Det har nesten ikkje vori kamphandlingar mellom regjeringshæren og SDF.
Tyrkiske okkupasjonsstyrkar, tidlegare IS-krigarar og andre jihadistar med tyrkisk støtte fører no krig mot SDF. NATO godtar dette.
Både Assad og leiarane i Føderasjonen seier «vi er alle syrarar.»
Erling Folkvord, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
Rojava, USA og IS. Innlegg i Klassekampen 24. mars 2021.
Erling Folkvord (23. mars) beskyldte med rette USA for å føre krigen i Syria av egeninteresse, eller i alle fall egeninteressen til «de herskende klasser» i USA. Om de vet hva de driver med er en annen sak. Men kurderne i Rojava i det nordøstlige Syria har også egeninteresser, nemlig sjølstyre, eventuelt statsbygging. Samt at de stjeler/eksporterer olje og andre naturressurser som tilhører hele den syriske befolkningen, ikke bare det lille mindretallet i Rojava. USA har trent opp og væpnet flere tusen kurdere for at de skal kunne opprettholde dette.
Ellers slutter jeg meg til Folkvords kritikk av NRKs Falchenberg Mikkelsen i NRK. For det han sa er, slik jeg ser det, del av en større trend, nemlig omskrivning av historien for at USA/Nato/Norge skal få æren for at IS ble nedkjempet, ved å se bort fra innsatsen til Russland, Iran, Hizbollah og Syrias regjeringshær. Men sistnevnte kjemper daglige kamper med det samme IS som Vesten og Folkvords kurdere hevder at de har nedkjempet. Vestlige regjeringer som hevder at de har nedkjempet IS aksepterer lett at IS fortsetter å drepe syrere som tilhører regjeringssiden.
Jesidiene godtar ikke dette. De vil kjempe for sin rett til selvbestemmelse og mot en ny okkupasjon av Shingal (Sinjar på arabisk). Shingal ble okkupert av Den islamske stat (IS) i 2014-2015. IS gjennomførte et folkemord mot jesidiene.
Den 29. mars er det demonstrasjoner over hele Europa ved irakiske ambassader for å støtte Jezidiene, inkludert i Oslo.
Møt opp ved den Irakiske ambassaden, Tidemands gate 9 på Frogner, kl. 16.00 til kl. 17.00. (Ta med munnbind, hold avstand, blir hjemme hvis du er sjuk.)
Se denne kortfilmen for et lite inntrykk av stemningen fra menge byer i Tyrkia. Det vil kanskje gå an å forby HDP, men den demokratiske bevegelsen som HDP representerer, lar seg ikke kue.
Leserbrev fra Erling Folkvord. Til Klassekampen 19. mars 2021.
Om vi skal sjå på vekst og fall for IS i dei sju siste åra, er det særleg fire datoar vi bør merke oss.
3. august 2014 starta IS massakreringa av jezidi-befolkninga i vestlege Irak. Geriljasoldatar frå PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) og soldatar frå dei kurdiske forsvarsstyrkane i Rojava (Vest-Kurdistan) var dei einaste som stilte opp til forsvar for sivilbefolkninga. Dei oppretta ein korridor over til Syria. Wikipedia skriv at dei berga 30 000.
25. januar 2015. Kurdiske forsvarsstyrkar, med flystøtte frå USA, frigjorde byen Kobanê.
17. november 2017. Frigjeringsmarkering på Raqqa stadion. Fleirkulturelle SDF (Syrias demokratiske styrkar) hadde frigjort sjølve kalifat-hovudstaden. Amerikansk flystøtte var viktig her óg. Men USA førte krig for amerikanske interesser og bomba bygningar der det ikkje var IS-krigarar eller IS-installasjonar. «Frå det frie Raqqa til eit demokratisk, pluralistisk Syria» las eg på eit av bannera på stadion. USA har aldri ført krig for å nå det målet.
23. mars 2019. SDF kunngjorde at dei hadde nedkjempa dei siste IS-krigarane i Bāghūz. Dette området i Eufratdalen og tett inntil grensa mot Irak, var det siste IS kontrollerte i Syria. Her óg hadde SDF sine bakkestyrkar støtte frå amerikanske fly.
Da IS var nedkjempa, var den taktiske militære alliansen mellom SDF og USA slutt. Kurdiske leiarar eg møtte i krigsåra mot IS, var budd på dette.
IS var ein bakkestyrke, med tanks og tungt artilleri. Dei kurdiske forsvarsstyrkane og seinare SDF var dei einaste som stilte opp mot IS i bakkekrig. Amerikansk flystøtte var viktig, men bakkestyrkane var avgjerande. SDF hadde 11 000 falne, omtrent like mange som Norge mista i andre verdskrigen.
Det var berre tragisk og latterleg å høyre utanrikssjef Sigurd Falchenberg i NRK da han nyleg oppsummerte krigen mot IS: «I 2015 hadde IS stor kontroll over store områder i Syria. Etter at USA og de europeiske stormaktene gikk inn militært, ble IS nedkjempet i 2019.» Han sa ikkje eit ord om kurdarar, arabarar, armenarar og andre som ofra livet i den avgjerande bakkekrigen SDF førte mot den islamistiske terrorist-hæren.
Erling Folkvord, medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan
Den tyrkiske valutaen, lira, kollapset og falt 17 prosent i verdi mandag etter at president Recep Erdogan sparka landets markedsvennlige sentralbanksjef. Mot slutten av dagen ser fallet ut til å være 8 prosent. Dette er den tredje sentralbanksjefen på to år. Sent fredag kveld ble det kjent at Naci Agba ble avskjediget. Det skjedde mindre enn fire måneder etter at han ble ansatt.
Aqba økte rentene til 19 prosent i tråd med krav fra internasjonale finanskapitalister. Dette skaper problemer for de som har gjeld i Tyrkia. Husholdningsgjelda som andel av bruttonasjonalproduktet har økt kraftig siden sommeren 2019. Når lira faller i verdi blir det dyrere for staten og bedriftene å nedbetale gjeld til utenlandske kreditorer. På den andre sida vil det blir lettere for eksportbedrifter. Tyrkia importerer mer enn det eksporterer.
Om Tyrkia nå setter ned renten med den nye Erdogan-lojale sentralbanksjefen, vil dette øke inflasjonen, som nå er 16 prosent.
I mars 2021 introduserte Erdogan en reformpakke. Den offisielle målsettinga er å gjøre Tyrkia til verdens tiende største økonomi. I dag er Tyrkia verdens nittende største økonomi. Innholdet i pakka ser ut til å gå ut på å styrke offentlig-privat samarbeid, bedre «investeringsklimaet» og styrke digitaliseringa av økonomien.
I løpet av kort tid har Erdogan først satt i gang en prosess for å forby landets tredje største og viktigste progressive parti, Folkenes demokratiske parti (HDP). Og han har trukket Tyrkia ut av Istanbul-konvensjonen som dreier seg om å beskytte kvinner mot vold. Og altså nå en ny sentralbanksjef. Hvis den nye sentralbanksjefen senker renta, må man forvente at Tyrkia vil miste kapital som flytter ut av landet. For å motvirke dette kan han kanskje innføre kapitalkontroll for å få kontroll på kapitalstrømmen inn og ut av Tyrkia. Tiden vil vise.
Tyrkias økonomi er ikke god, men det er ikke økonomien i verden generelt heller.
Solidaritet med Kurdistan 